I stad begravde jeg kaninen min

I går morges, da Vibeke gikk bort til ham med mat, løp han fram og tilbake og ville ha kos.

Da vi gikk bort til ham i går kveld, greide han ikke å bevege seg.

I dag formiddag døde han før dyrlegen rakk å i det hele tatt sette sprøyta.

Sov godt, kjære.

Are you suffering?

Bilder fra i går kveld.

Fordi jeg fant ut at de aller fleste orda jeg kom på, bare blei overflødige likevel.

Til informasjon:

Jeg leste ut Harry Potter and the Deathly Hallows i stad.

Midtvis i leseprossessen, fikk vi i engelsktimen delt ut Atonement. Hvilket tok sin tid å lese. Men de detaljene skal jeg unngå. Poenget var at hadde ikke den kommet og avbrutt, hadde det skjedd tidligere.

Ænivæis, det var jo så vakkert. Jeg gjetta hva the missing link mellom Harry og Voldy var omkring midten, da, men det var jo bare en bagatell. Og slutten var en eneste stor klisjé, men herregud, det var da en opplevelse, dere! Jeg forstår med hele mitt hjerte hva folk fuzzer sånn om, og for meg ustråler hele serien bare ett eneste stort og deilig ord: leseglede. Jeg begynte å grine opptil flere ganger - altså, joda, jeg begynner lett å grine når jeg leser, lettere enn når jeg for eksempel ser film, men likevel - og det var ikke nødvendigvis fordi det var trist, men fordi det var så mange andre følelser. Overalt! Hele tida! Og jeg må ikke spoile noe, nei. Må ikke det. Skal ikke det.

Men var det nødvendig å ta livet av så mange godtfolk? Ah. All the more emotions, elns.

(Og oh, husker dere denne fyren? Jeg møtte ham igjen i går. På bussen da og, ja. Hell og lykke som jeg er velsigna med, går han på den skolen som ligger 500 meter unna den jeg går på. Denne gangen var jeg i det minste med Alex, og vi holdt på å dævve av latter da vi så ham, bare fordi han er så... rar. Jeg mener, fordommer til side, 165 cm høye gutter med hip hop-klær fra en annen verden som går og headbanger mens de synger "mm-tsj-mm-tsj-mm-tsj" for seg sjøl, det hele uten headset, er faktisk intet annet enn komisk. Alex var derimot særs lite forståelsesfull da vi kom på bussen, og tok på sitt eget headset og så en annen vei. Fyren kjente meg tydeligvis ikke igjen fra sist, og begynte på nytt med avhøret sitt, og denne gangen hadde visst rektor trua med å ringe til politiet fordi han hadde gjort ett eller annet. Og jeg sleit så fælt med å holde meg alvorlig hele tida, og jeg innså jo at det var litt feil ting å gjøre, for å se vekk idet han ser på meg og smile kan jo gi litt feil signaler, men herregud.)

Kristine Oge liker dette

Innimellom tentamensmaset føler jeg altså for å veldig kort uttrykke min fascinasjon over den derre likefunksjonen på Facebook.

Jeg mener, det er jo så fantastisk! Jeg trur det har noe med sjølve formuleringa å gjøre. La meg trekke fram et par nydelige eksempler fra virkeligheten for å illustrere:

Håkon og den bengalske neseapen Arild spiser magiske brownies.
- (tommel opp) Du liker dette.

Når og hvordan dør du? Jeg ble: 28/11-2049 / Du bare dør, ingen vet hvorfor..
- (tommel opp) Du liker dette.

Kanskje er det noe i det med at man automatisk fascineres av det som er fjernt fra det man er vant med. Samme greie som at nordmenn flest (i det minste sinnsfriske nordmenn under 60 år) syns det å dra på ferie til Kina er hakket tøffere enn å dra på ferie til Danmark. Fordi "jeg liker dette" er jo en replikk som er så langt unna mitt eget inngrodde vokabular som man kan komme. Hvis noen sier noe jeg liker å høre - "dagen er redda - jeg har kjøpt potetgull" - kan jeg knapt komme en fjernere måte å uttrykke min eufori på enn nettopp "jeg liker dette." Jeg mener, trykker man på liker-knappen på Facebook, er det jo ikke engang "dette liker du" som kommer opp!

Det verste av alt, er at det er på god vei til å faktisk bli en del av mitt daglige spekter av ord og uttrykk og. Herregud.

Dette trur jeg blir veldig, veldig bra

... ja.

Sagt om meg

Pappa: "Jeg sku hatt fire voksenbufféer."
Restaurantdame: "Eh... fire voksenbufféer?"
Pappa: "Ja...?"
Restaurantdame: "Eh... hu der, a?" *nikker i retning meg*
Pappa: "Hu er nitten år, hu."
*lang stillhet*
Restaurantdame: "Jeg trudde hu var en fem - seks, jeg..."

Det må være klesstilen min, trur jeg.

Little Ashes omg

About the sex scenes, Beltrán tells Out: "We didn't have any problems with the sexuality. On the set it was less important than the emotions. The sex scenes are beautiful - tragic and painful." But that's in sharp contrast to what Robert Pattinson - who plays Dalí - says in GQ: "And here I am, with Javier, who plays Lorca, doing an extremely hardcore sex scene, where I have a nervous breakdown afterward. And because we're both straight, what we were doing seemed kind of ridiculous. Trying to do it doggie-style. Trying to have a nervous breakdown while doing it doggie-style. And it wasn't even a closed set. There were all these Spanish electricians giggling to themselves."

Well, one of these two is probably a little more in touch with his inner slut than the other.

Fra www.charmants.com.

Totalt i tråd med det Imz konspirerer om, med andre ord.

Jeg syns forresten Javier Beltrán ser ekstremt uskyldig og forvirra ut, which is a good thing. Og jeg foretrekker ham uten skjegg. Men det gjør jeg med de fleste uansett.

Og fra themovie-fanatic.com:

This website is the result of the collaboration between lovers of independent movies, regular movie fanatics and fans of Robert Pattinson.

HVA FAEN SKJER MED AT ROBBERT PATTINSON ER OVERALT, A? HÆÆÆÆ? DET ER, FOR SISTE GANG, IKKE HAN SOM ER GRUNNEN FOR MIN LITTLE ASHES-OBSESSION. Takk.

(Og hvis du ennå ikke har fått med deg hva fuzzet er om; vær så god:)