Tidenes mest brutale nyttårsforsett

Jeg pleier aldri å ha nyttårsforsett. Det er det en veldig enkel grunn til, og det er at jeg aldri greier å holde dem. OK, så er det en grunn til, og det er at jeg sånn generelt egentlig ikke er så fryktelig misfornøyd med åssen jeg er og hva jeg gjør, så jeg har aldri følt at jeg har noe særlig å forandre på. Altså, det er jo alltid noe, som at jeg burde bli mer utadvendt og be du-veit-hvem ut og sånne ting, men det skjer ikke uansett, så hva er vitsen? Men her om dagen kom jeg faktisk på noe som faktisk er foranderlig - til en viss grad - og som jeg attpåtil gjerne skulle ha forandra på. Det er nemlig en ting som irriterer meg ved meg sjøl, og som fører med seg et betydelig stort lass av dårlig samvittighet. Hør bare: jeg trykker i meg altfor mye usunt i løpet av en dag. En gjennomsnittlig dag har jeg spist minst ei sjokoladeplate og gjerne noe annet småtteri i tillegg, som noen tyrkisk pepper her og der eller noe gjærbakst, og jeg drikker brus hver dag. Jeg fins ikke sunn. Nå blir jeg skikkelig sur hvis du veit åssen jeg ser ut og tenker noe i nærheten av "jammen, du trenger det jo!" Nei! Jeg gjør virkelig ikke det! Faktisk har jeg ikke det minste bruk for brune tenner, masse kviser og diabetes. Så, fra og med i morgen skal jeg altså bare spise godteri og kanelboller (min store svakhet) og drikke brus på lørdager. Jeg tenker "ja, særlig!" allerede, men jeg har jo faktisk bevist for meg sjøl at jeg har viljestyrke før. Jeg slutta jo blant annet å bite negler sommeren før jeg begynte på videregående, og sjøl om jeg ikke husker akkurat når det var jeg begynte med det, så husker jeg væffal at jeg på førskolen var dritmisunnelig på en i klassen min fordi han hadde så lange negler, og jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt like lange negler, hadde det vært gøy å bite dem. Så joda, det kan gå. Men siden jeg er så vandt med å sluke sukker som det jeg er, kommer det til å bli ei real utfordring. Jeg skal holde dere trofaste blogglesere oppdaterte om åssen det går.

Komplett, helhetlig og ærlig julegaverapport

Ting jeg har tatt hensyn til når det gjelder karaktersetting og begrunnelser, er kreativitet, anvendelighet, om jeg har bruk for det og om det faktisk er en fin gave.

Av mamma og pappa: iPod Nano, svart genserjakketing og joggedress. Karakter: 5 -. Begrunnelse: iPod trekker definitivt masse opp, men genseren var direkte tragisk og joggedressen helt grei.

Av Vibeke: Kjede med gitaranheng, øredobber forma som stjerner og belte med stjerner på, men alt har ikke kommet fram ennå, og jeg blir noen gaver rikere på den fronten 3. juledag. Karakter: 5 (foreløpig). Begrunnelse: Fine ting, og belte trengte jeg sårt, men strengt tatt har jeg en god del kjeder og øredobber fra før.

Av bestemor og bestefar: 1000 kroner. Karakter: 6. Begrunnelse: Trengs det noen...?

Av bestemor: 350 kroner. Karakter: 5. Begrunnelse: Penger er litt kjedelig, men det er ikke det jeg kan kjøpe for dem.

Av onkel Bård: 200 kroner. Karakter: 4. Begrunnelse: Penger er kjedelig å få til jul, og kravstore meg liker litt mengde på dem når de først kommer.

Av tante Gunvor: 200 kroner. Karakter: 4. Begrunnelse: Egentlig akkurat den samme som den ovenfor.

Av tante Kari, onkel Jarle, fetter Svein med familie og kusine Hilde: Oppskriftbok med veggismat. Karakter: 5+. Begrunnelse: Kreativt! Og virkelig noe jeg trengte, tatt i betraktning at mammas fantastisk lite oppfinnsomme ostepizzaer begynner å bli litt kjedelige i lengden. Ser man på hvor mange jeg egentlig fikk den gaven av (Svein har kone og barn), kan jeg fort tenke meg at det ikke kosta dem allverden hver, men gavene fra den kanten av familien pleier å suge, så jeg tilgir dem.

Av tante Eirin, onkel Svein, kusine Mari og fetter Eirik: Harry Potter og Føniksordenen på DVD, rosa neglelakk og mørkerød neglelakk. Karakter: 4. Begrunnelse: HP-filmen er ikke sååå bra, men jeg har jo resten, så det skulle bare mangle om ikke den også er å finne i samlinga mi. Mørkerød neglelakk er fint, men hvor de fikk det fra at jeg trenger rosa, er for meg et mysterium.

Av tante Marit: Svart satengpysj. Karakter: 4. Begrunnelse: Fin og behagelig, men jeg trenger virkelig ikke flere pysjer nå.

Av fetter Espen: 200 kroner. Karakter: 5. Begrunnelse: Penger kommer godt med, og hey! Jeg har aldri fått gave av ham før! Særlig tatt i betraktning at han er meget gnierisk av seg, føler jeg meg meget spesiell som har blitt beæret en gave av ham.

Av Fiji: Blomst og Lost in Translation på DVD. Karakter: 4-. Begrunnelse: Lost in Translation er fin, men... blomst? Hva i helvete skal jeg med en blomst? Og jeg som ikke engang greier å ta vare på en kaktus... (Det er helt sant, jeg hadde en kaktus før, men den døde.) Hun kunne ha funnet noe annet å bruke siste rest av pengekvota på.

Av Nina og Silje: A Beautiful Mind, Natural City og The Killers - Sam's Town. Karakter: 5+. Begrunnelse: Hey, de skjønner jo faktisk film- og musikksmaken min, til tross for at de til stadighet klager over hvor grusom den er! Natural City har jeg jo ikke sett en gang, men jeg gleder meg sykt mye. Og jeg har ingen av dem fra før!

Av Nathalie: Narnia-filmen. Karakter: 4/5. Begrunnelse: Ålreit film, men litt lite kreativt å kjøre såpass safe.

Av Thomas: Sokker med hodeskaller og spindelvev, og blå neglelakk. Karakter: 5. Begrunnelse: Meget kreativt, og sjøl om det ikke var så mye, vekte den i væffal litt oppsikt blant alt det vanlige.

Av en person jeg velger å holde anonym (som jeg ikke ga julegave til): Bok med kinesiske kjærlighetsdikt. Karakter: 3. Begrunnelse: Fin bok, fine dikt med fine illustrasjoner, men det hele var litt for symbolsk for meg...

Av nabo Silje: Kinogavekort på 100 kroner. Karakter: 5+. Begrunnelse: Jeg elsker kino, og det er et stort pluss at gavekortet gjelder kinoer i Oslo, ettersom de har -litt- bedre utvalg enn hva Drammenkinoen har.

Se så. Dårligste karakter 3, ikke dårlig, det vel? Jeg er rimelig fornøyd, jeg. Som sagt kommer resten av gaven til Vibeke den dårligberegnende 3. juledag og, og da spørs det om ikke femmeren jeg ga hennes gave blir til gavehaugens andre sekser.

Om å savne

I går var siste skoledag før ferien. Og det fins vel knapt en frase som klinger bedre i enhver elevs ører enn "siste skoledag før ferien". For tenk deg godt om. Du kjenner den kriblende følelsen, ikke sant? Den ekstatiske gleden av å gli ut fra skolebygningen, la deg omfavne av vinden, se deg tilbake og tenke "so long, suckers", for du skal ikke tilbake til dette torturkammerset på leeenge. Og når du kommer hjem, da. Den altoppslukende roen, harmonien, lykken som venter innenfor dørterskelen. Ferie, kalles det. Ditt eneste håp, lyset i enden av tunnelen som gjør skoledagene utholdelige, det skjer akkurat nå. Det har skjedd. Nyt dine uker i himmelen.

Så hvorfor, åh, hvorfor er jeg nesten bare vemodig? Det er jo sjukt. Og det er ikke mitt siste år engang, for hadde det vært det, hadde det i det minste vært forståelig, men neida. Jeg ser jo gjengen igjen etter to ukers fri, men likevel føltes det altså ufattelig tungt å klemme dem alle som en, ønske god jul, og se dem forsvinne til de forskjellige skolebussene som venta på å frakte dem hjem til seg sjøl. Og det til tross for at jeg og noen flere stakk av gårde til Lerretet i Drammen for å spise lunsj sammen som for å feire ferien. Det var ei verdig avslutning, for all del, men, ja, jeg er nesten melankolsk her jeg sitter.

Det er nok noe med rutiner og hva du er vandt med. Når du har gjort en ting dag ut og dag inn i flere måneder, er det ganske rart når du plutselig får friheten til å la være å gjøre det. Jeg mener, det er direkte berusende å ta en ekstra fridag når du egentlig ikke har den, men når du plutselig får så mye fri du vil, blir du plutselig tiltaksløs. Avspasering og god, gammeldags skulking fører med seg et hav av ting å gjøre - det handler om utnytting av fritida - men når det blir snakk om fri over et ganske mye større tidsrom, det er da ting blir vanskelige. Hva gjør man?

Nå har nok min berømte forelskelse noe med saken å gjøre og, det er jo ikke til å komme ifra. Han er på ferie, og jeg rakk ikke å ønske ham god jul engang. Og jeg vil ikke virke klengete ved å sende ham god jul-SMS heller. Ikke det at jeg trur det ville ha hjulpet på savnfølelsen, men likevel. Nå har jeg for så vidt avslutta skoleåret med en del gode minner, da, kanskje nyligst nevnte lunsj, men også juleballet. Skulle gjerne ha posta noen idylliske bilder her, men fordi det kan bli ramaskrik blant enkelte hvis de finner ut at jeg har blogga om dem - at JEG har blogga om dem, altså - så lar vi det være. Men det var koselig, veldig koselig.

Nå er det på en måte ikke noen trøst at skolen begynner igjen heller, for jeg liker ikke skole. Jeg tilber tidvis den sosiale delen av det, men den faglige kan gå og legge seg i en mørk kjeller og bli der. Men, som med så mye annet, har jeg ikke noe valg på det punktet, og det er kanskje like greit. For se for deg skuffelsen ved å møte opp på skolen, og bare halvparten av folka er der. Dét hadde vært trist, det, da hadde vi for alvor snakka om savn. Så det er kanskje greit som vi har det? Ikke veit jeg. Men jeg har mobiltelefon, og jeg har MSN, og selvfølgelig har jeg Facebook. Jeg har evnen til å holde kontakt med dem, og det akter jeg å gjøre.

Den som gir liv...

... eller Eva, som hun også er kjent som. Hvem det er snakk om? Venninna mi. Som egentlig ikke har så mye med saken å gjøre, annet enn at hun har et pent navn med ei pen betydning. For hvis det er noe jeg er skikkelig sucker for, er det et pent navn. Eller et spesielt navn. Kombinasjonen er dynamitt. Og det er ikke bare det at jeg liker det, men jeg er skikkelig opptatt av det. Når jeg skriver, legger jeg alltid mye tanke i navnet til karakterene mine, enten det er ei realistisk fortelling med norske navn, eller ei fantasyfortelling med navn som i beste fall ville ha blitt sett på som tvilstilfeller av Navneregisteret. Det er derfor jeg også er oppriktig interessert når jeg spør folk hva de heter. Ikke fordi jeg trur navnet deres egentlig sier så mye om dem som personer, for det er tross alt i de fleste tilfeller valgt av foreldra, og jeg nekter å tru at det faktum at foreldra mine har valgt det aller mest grisekjedelige, anonyme og ordinære navnet som fins til meg vitner om at jeg er en grisekjedelig, anonym og ordinær person. Eller kanskje det er nettopp det jeg gjør, ganske ubevisst. Kanskje jeg leser for mye. I bøker og noveller er jo ingen navn tilfeldig valgt, i væffal ikke i mine, så jeg har vel blitt desillusjonert nok til å tru at det er sånn i virkeligheten og. Sjøl om det logisk sett ikke burde være så innmari positivt for mitt vedkommende, liker jeg av en eller annen grunn likevel tanken på at det er sånn.

Jeg tar meg i å lure på hva folk heter idet jeg går forbi dem på gata. Jeg veit at det ikke nødvendigvis er sånn, men jeg tenker ofte at vakre mennesker har vakre navn, spesielle mennesker har spesielle navn, osv. Hvis jeg går forbi en jeg syns ser ut som engel, tenker jeg at "han hetter sikkert Tobias, eller Gabriel, eller Benjamin, eller Nathaniel, eller Fabian, eller...". Jeg tenker også at folk som ser skikkelig kjedelige ut har skikkelig kjedelige navn. Men det er også ofte sånn at hvis det er en person jeg liker spesielt godt, begynner jeg å tenke på navnet til denne personen som vakkert og spesielt, sjøl om det kanskje er et av de vanligste i Norge.

Sånn er det forresten akkurat for øyeblikket. Personen jeg kalte Ole i et tidligere innlegg, har i virkeligheten et navn som er båret av veldig mange andre, og som slettes ikke verken er nytt eller revolusjonerende. Det er ganske vanlig. Veldige mange gutter, særlig på min alder, heter nettopp det. Før han kom inn i bildet, tenkte jeg ikke over navnet overhodet. Nå har plutselig navnet fått en helt annen klang i hodet mitt, og jeg tenker på det som om det var i samme klasse med nevnte Tobias, Gabriel, Benjamin, Nathaniel, Fabian eller noe annet. Det til tross for at navnet hans sånn sett ikke burde si så mye om ham som person, for sjøl om han er et unikt og nydelig menneske, er jo egentlig ikke navnet hans det.

Men igjen, hvem vet? Han røpte for meg her om dagen at det navnet han har nå, egentlig ikke var det navnet som var planlagt til ham. Han skulle egentlig hete noe annet. Og det andre han egentlig skulle hete, er et av mine desidert favorittnavn. Så kanskje ligger det noe i det likevel?

Veldig lekre greier

Biologi er et trivelig fag. Trur du. Helt til du kommer inn i klasserommet, ei umiskjennelig lukt av blod slår mot deg, og læreren, som du helt til nå har syntes har vært en real gromgutt, smiler fandenivoldsk mens han sleskt proklamerer at dere nå skal dissekere lever, hjerte og lunger. Klassens vegetarianer, altså meg, reagerer med avsky, men det viser seg at dette må jeg gjennom. Det er bare å rulle seg inn i latekshansker og forklær, her skal det dissekeres! Selvfølgelig anbefaler læreren å ikke bruke hansker, fordi det etter sigende skal "gjøre det lettere å være nøyaktig." Men jeg har allerede gjennomskua ham. Jeg veit hva han tenker. Men det betyr ikke at jeg slipper unna. Det er i sånne øyeblikk at jeg tar meg i å lure på hva i all verdens bråk og spetakkel som får mennesker til frivillig å gli inn i rollen som biologilærere. Jeg mener, noe må drive dem, en syk fetisj eller noe. Derimot er jeg ikke så sikker på om jeg vil vite det. Fordi innerst inne liker jeg å tviholde på bildet mitt av biologilæreren som en koselig sunnmøring med en sønn som leiker med plasthaier, og ikke en... vel, jeg vil vel egentlig ikke tenke på alternativa engang.

Satans bæsj i helvete

Mig, mig, mig, mig, mig, mig, mig. For de som måtte lure: forelskelse er ukoselig.

Dørene åpnes

Til Hotell Cæsar, altså. Eventuelt I gode og onde dager, men det er jo ikke noe hotell. Faktisk har begge deler fint lite med saken å gjøre. "Hvilken sak?" spør du sikkert. Jo, nå skal du høre. Såpesaken.

For såpe, det fins ikke bare på TV. Jeg mener, se rundt deg, mann. Vi svømmer i det. Vi puster føkkings såpebobler. Og ingen steder er det glættere enn på jobb og skole, sistnevnte for mitt tilfelle. Seriøst, hadde lærerne våre anskaffa et filmteam for å overvåke oss i noen måneder, hadde det akk, så intrigepregede kvardagslivet gitt Dynastiet tøff konkurranse.

Nå skal jeg prøve å forholde meg noenlunde nøytral og konkret. Altså, jeg veit jo aldri hvem som måtte finne veien inn hit, mener jeg. For alt jeg veit, kan du være naboen min. Eller læreren min. Eller forelskelsen min. Det skulle forresten ha tatt seg ut om det var den siste. I så tilfelle, JÆVLA STALKER!

Men hvor var vi? Nøytralt og konkret? Yess. Meg i et nøtteskall, det. Eller ikke. Uansett.

Vi har to venninner, sant, du er med? To venninner. Marita og Vilde, kaller vi dem. Marita er ganske stille og mystifistisk, men har en knakandes ljomende latter hvis det først trengs. Marita er kompis med gutta, og er typen som ikke sminker seg og helst kler seg i hettegenser. Eller kanskje ikke helst, men hun kler seg i væffal heller behagelig enn stivpynta. Du henger fortsatt med i svingene? Godt, godt. Vilde er nemlig noget forskjellig. Vilde er søt og flørtete, og veldig, veldig pen. Feminin. Og hun fniser, i motsetning til Marita. Dessuten er hun superopptatt av mote, og sminker seg alltid perfekt. Forskjellene til tross - Vilde og Marita er perlevenner.

Så kommer Ole. Han aner fred og ingen fare, setter seg ned og lar jentene strømme til ham. Det gjør de også, Marita på sin måte, og Vilde på sin måte. Marita faller pladask. Det gjør ikke Vilde. Men problemet ligger selvfølgelig bare i det at det tross alt er Marita som er kompisen av de to, og Vilde som er sjølve flørten. Så hva gjør Ole? Han er ikke verdens mest utadvendte sjøl, så han lener seg tilbake og ser hva som byr seg. Og Marita liker å innbille seg at han i sitt stille sinn syns hun er litt sjarmerende. Men hva gjør hun, da, når Vilde er den eneste av den som tør å vifte med sex appeal'en, når det er Marita som er interessert i Ole og ikke Vilde? Jo, det skal jeg si deg. Marita spør sin gode venn Vilde om råd. Vilde kan jo tross alt sånne ting, i motsetning til Marita. Først er Marita litt på vakt, for hun har jo sett åssen Vilde oppfører seg i nærheten av Ole. Derfor spør hun, litt diskret, "du... er ikke interessert i Ole, vel?" Vilde svarer ved å begynne å le, og deretter presisere at det er hun selvfølgelig ikke.

Så langt, så bra. Trur Marita, da. Helt til Vilde noen måneder seinere innrømmer at helt siden Marita spurte om hun var interessert i Ole, har hun tenkt på ham hele tida. Fordi når Marita nevnte det... Ole var jo litt snasen.

Så. Her er vi i dag. Både Marita og Vilde vil ha Ole. Marita mener at hun har mest "rett" til Ole siden det tross alt var hun som oppdaga ham først, og hadde det ikke vært for henne, hadde sikkert ikke Vilde vært interessert i Ole engang. Samtidig vil hun ikke såre Vilde ved å prøve seg på Ole. Men hva kan hun egentlig prøve seg med? Det er jo fortsatt Vilde som har sakene. Og Vilde, som veit at hun kan få Ole når som helst, og som har ganske lyst på ham sjøl, vil heller ikke såre si gode venninne Marita, men hvis det skulle vise seg at Ole er interessert i henne og, er det jo forferdelig dumt å bare la sjansen gå fra seg.

D-I-L-E-M-M-A!

Og nå kan du jo gjette på om jeg er Marita eller Vilde. Kanskje ikke tidenes vanskeligste oppgave, med tanke på åssen jeg har vinkla det hele. For ordens skyld, jeg heter verken Marita eller Vilde i virkeilgheten. Eller Ole, for den saks skyld. Og ja, nå har jeg vel fått alle mine eventuelle lesere til å flykte krumrygga hjem med halen mellom beina, men frykt ikke! Jeg trenger å være litt emo inniblant jeg og, jeg som alle andre fjortiser.

It's blogging!

Hey hopp. Da var steget tatt. Bloggen er oppe og går, verden består, og Nattfall overgår. I væffal seg sjøl, i og med at hennes siste forsøk på blogg var noen spede krampetrekninger på Windows Live Spaces, eller hva det nå kaltes. Det hele gikk nedenom og hjem, men hun prøver igjen, med friskt mot. Dessverre har hun altfor mye å meddele på øyeblikket, og vi vil vel ikke skremme leserne allerede med første innlegg? Nei, tenkte jeg det ikke. Derfor venter vi litte granne, så får vi se hva hun mekker sammen til slutt. Det kommer til å bli saker, altså. Serriøst.