Capote (2005)

Jeg innrømmer det gjerne: jeg var innstilt på å mislike denne filmen da jeg satte meg ned for å se den. Nå lurer du kanskje på hvorfor, men det lar seg enkelt forklare ved å få plottet i svært korte trekk oppsummert:

Et brutalt mord i Kansas i 1959 ryster lokalbefolkninga. Forfatteren Truman Capote bestemmer seg for å etterforske det hele på egen hånd for å samtidig samle stoff til å skrive det som skal bli den berømte boka Med kaldt blod.

Mord og etterforskning har aldri helt vært min greie. Krim generelt har aldri greid å få taket på meg, for joda, sjøl om jeg kan se at handlinga er innvikla og smart, så... vel, la meg bare si det sånn at det rett og slett ikke er min smak. Det var derfor jeg ikke akkurat var helt i hundre da jeg satte meg ned med denne, som jeg tross alt hadde hørt temmelig mye positivt om. Faktisk udelt positive kommentarer, men som den luringen jeg liker å innbille meg at jeg er, nekta jeg å tru på alt jeg hørte.

Først av alt: dette er ikke krim. Det var den første grove feilen jeg begikk i fordømminga mi. Riktignok spinner handlinga rundt et drap og herr Capotes etterforskning, men til tross for at det danner basen i dette dramaet, for det er drama det er, ligger kjerna i forholdet mellom herr Capote og en av de mordtiltate, Perry Smith. For i sin søken etter bakgrunnsstoff til boka si, avlegger herr Capote herr Smith flere visitter i fengselet for å snakke om det som skjedde. Etter hvert som samtalene blir flere og mer dypgående, utvikler forholdet mellom de to ganske så forskjellige mennene seg.

Philip Seymour Hoffman fikk Oscar for si tolkning av tittelrollen. Det syns. Ikke bare ligner han på forfatteren han spiller reint fysisk, men han makter i tillegg å få den eksentriske herremannen til å framstå som en arrogant, innbilsk og ikke så reint lite uspympatisk liten fjott - og han mister aldri grepet. Filmer av denne typen har en tendens til å før eller siden gli ut i en eller annen klisjé mot slutten - men det skjer ikke her, noe man kan takke herr Hoffman så vel som regissør Bennett Miller for. Aldri gir den etter for presset, og til tross for at man sitter i stolen/sofaen/saccosekken/søplebøtta/whatever og håper så inderlig at den jævelen av en hovedperson skal ta seg sammen og oppføre seg akkurat sånn som vi vil - med andre ord som hovedpersonen i ca. samtlige andre filmer av samme type - er man til slutt glad over at han ikke gjorde det. Det tilfører filmen en så helt sinnssyk mye mer troverdig følelse, og man kjenner seg på sett og vis igjen i ham og, provosorende som han er. For dere som har lest the Kite Runner, gir det kanskje ei viss mening hvis jeg sammenligner vår mann Capote med dennes hovedperson Amir.

Filmens tyngde ligger først og fremst i følelsene den formidler, og ikke så mye i historia. Du lar deg rive med av forholdet mellom herr Smith og herr Capote, og den er svært så gripende. Dette er en biografisk film om forfatteren Truman Capote, og som alle biografiske filmer har historia noen dødpunkt, men som sagt, så er det først og fremst alle de sterke følelsene man som publikum lar seg fascinere av.

Dommeren har talt: 5

Omg

Hollywood er nådeløse. Først tar de min Gackt fra meg. Og nå dette.

Det fins allerede to japanske spillefilmer der ute som heter Death Note, og flere er i produksjon, i væffal én til, så vidt jeg har fått med meg. Skal jeg dømme ut fra trailere, klipp og folks meninger, er det søppel fra innledning til rulletekst. Jeg ender sikkert opp med å se dem en gang, men jeg føler ikke akkurat at det haster, for å si det sånn.

Men nå, vettu. Du veit når en film har blitt en suksess i Japan og amerikanerne hiver seg over materialet som gribber for å lage sin egen overforenkla versjon som visstnok passer bedre for et vestlig publikum? Nå skjer det med Death Note og. For trur du ikke noen jævler der borte i sjonkel Sam har bestemt seg for at JAH! REMAKE AV DEATH NOTE ER KJEEEMPEKUUULT!? Åh jau! Premieredato er foreløpig ikke satt, men det skjer en gang i løpet av 2010. Jeg gruer meg allerede.

La oss putte Chad Michael Murray i hovedrollen som Light. Da må vi jo ha en passende L og. Ja, Jesse Metcalfe, se han er som født inn i rollen! Og mens vi først er inne på gromgutter, så setter vi Vin Diesel som faren til Light! Misa spilles av alles yndling Hilary Duff, og Near og Mello spilles av henholdsvis kjernekarene Hugh Grant og Haley Joel Osment. Fordi vi er livredde for å framstå som rasistiske, kliner vi til med en svart Mikami, for eksempel i form av kremtoppen Eddie Murphy. Vi må også passe på å tekkes alle feminister, så vi gjør Matsuda om til dame, og lar Paris Hilton ta seg av den tolkninga. Selvfølgelig minner det å la de kriminelle dø av hjerteattakk litt for lite om en moralpreken, derfor lar vi heller Kira drepe dem ved hjelp av fedme. På den måten får vi inn noen pekefingre inn i historia og! Genialt, genialt, genialt!

OK, kanskje blir det ikke så ille, og kanskje overdreiv jeg. Men jeg kommer helt sikkert til å hate den uansett.

The World's Fastest Indian (2005)

Dette er den veldig sjarmerende og veldig klassiske historia om mannen som ingen trudde på, men som likevel... vel, sier jeg hva som skjer, ødelegger jeg vel i teorien for gleden ved å se en film for første gang, men du har nok gjetta allerede hva han likevel gjør. Det er liksom ikke så mange alternativ i filmer som denne.

Alltid like sympatiske Anthony Hopkins spiller hovedrollen som Burt Munro, en aldrende, new-zealandsk motorfetisjist som har brukt hele livet og sikkert litt til på å mekke på noe gammalt skrap som skal forestille en motorsykkel av typen Indian. I tro ånd blir han sett på med skråblikk av naboene, som er ganske ensidige som enten uforstående riste-på-huet-og-smatte-oppgitt-folk, eller som Alskeladdens gode hjelpere, eller som badasser som viser seg å likevel ha et hjerte av gull. Han sparer penger for å få nok til å dra til USA og sette fartsrekord på denne motorsykkelen, og når han endelig får nok, drar han impulsivt av gårde. På sin ferd støter han, også i veldig typisk sjangerstil, på mange fargerike personligheter som alle kan lære ham litt av livet. Når han endelig kommer fram til destinasjonen, er det enda flere meg-mot-røkla-situasjoner, og du veit vel åssen sånne situasjoner alltid løser seg.

Nå skal jeg ikke påstå at det er en veldig original oppskrift The World's Fastest Indian følger til punkt og prikke, men jeg skal heller ikke påstå at det ikke funker av den grunn. De forskjellige figurene han møter underveis er levende brakt til skjermen av folk som kan jobben sin, og filmen er neiggu ikke dum når det gjelder morsomheter heller, til tross for at en god del av dem er av den heller typiske "rar og bondsk newzealander kommer til USA der alt er annerledes, og HAHAHA! han kjører på feil side av veien og HAHAHA! folk skjønner ikke hva han sier på grunn av dialekta"-sorten. Anthony Hopkins er en bra mann og en habil skuespiller - vi liker ham - og han portretterer den litt eksentriske herr Munro som en søt og jovial gammal herre man ikke kan unngå å like.

Du veit åssen den ender når du setter deg ned for å se denne filmen. Men det betyr ikke at du ikke koser deg i løpet av de godt og vel to timene den varer. Forutsigbar og klisjéfylt, OK, men det går vel an å tilgi når du tross alt oppnår det du alltid ønsker når du ser film, som i bunn og i grunn er å bli underholdt. For nettopp dét greier denne filmen utmerket - den underholder deg, og er riktig så trivelig å tilbringe en treig søndag med.

Dommeren har talt: 4

Kunngjøring!

Jeg er over normalt filminteressert, og fra og med akkurat nå kommer jeg til å anmelde hver nye film jeg ser i bloggen min, med terningskast og det hele. The Dark Knight fra i går telles ikke som filmanmeldelse, ettersom det egentlig mest var en Joker-anmeldelse. Hvorfor jeg gidder, spør du? Jeg håper at Filmmagasinet skal oppdage meg.

Jeg trudde at ingen kunne eie Jack Nicholson

... men her ser dere mannen som likevel gjør det:


Jeg har selvfølgelig sett the Dark Knight, som på ingen måte levde opp til forventningene mine. Derimot sprengte den dem til himmels, og vel så det. Seriøst. Det er den beste filmen jeg har sett på lenge, og 75 % av grunnen til det, er den perfekte prestasjonen til Heath Ledger, som gjør den beste tolkninga av The Joker noensinne. Vel... egentlig er jeg vel ikke den beste til å avgjøre det, for jeg har strengt tatt bare Jack Nicholson å sammenligne med, men som tittelen og innledninga tilsier, så ligger han altså laaangt over. Og det er neiggu ikke dårlig. Vi snakker Jack Nicholson, altså. Mannen som gjorde at alle som titter inn en dørsprekk bare må si "heeeere's Johnny!", og som, ja, leverte ei ganske så udødelig rolletolkning av The Joker i Tim Burton's Batman fra 1989. Vel, trudde jeg, da. For nå som Heath Ledger er inne i bildet, kommer han om ikke til å bli glemt, så i væffal nevnt i andre omgang. Ironisk nok er det den mest udødelige av dem som ikke lever i dag...

Vel. Jeg skal ikke så mye ta for meg the Dark Knight som film, ettersom den, bevares, var sinnssykt bra med mange tøffe actionsekvenser og et gjennomtenkt plott, men dere veit vel at det kan dere bare finne på IMDb uansett. Det er the Joker som har bergtatt meg, altså. Som sagt er han god nok grunn til å se filmen i seg sjøl. For han bærer filmen på samme måte som Johnny Depp bærer Pirates of the Caribbean-trilogien. Og faktisk, de to rollene minner litt om hverandre. Jack Sparrow og the Joker, mener jeg. Ikke så mye av personlighet og oppførsel, men mer skuespillernes evne til å gå inn i en rolle med hjerte, sjel og det meste annet. Det er sjelden jeg ser noen gjøre en rolle så bra. Som sagt er herr Depp den eneste jeg kan komme på å sammenligne med, og alle Pirates-fans veit hva det vil si - eierskap fra ende til annen.

Heath Ledgers Joker er klin sprø og dønn ond. Han er en gal sadist som setter opp Jigsaw-aktige "leiker" og ler seg spent i hjel av det. Men han er så mye mer enn det. Han er, først og fremst, dritskummel. Alle veit jo at klovner er det mest fryktinngytende som fins, og det er ganske tydelig at skaperne av the Joker har hatt det så til de grader i bakhodet da de lagde ham. Her spilles det på klovneskrekk så det gviner etter i svingene. Men det er ikke alt. Det ligger òg en viss melankoli over the Joker, og idet man får vite historia hans, er det som om man får medlidenhet med ham. Man skjønner nærmest hvorfor han har blitt som han har blitt. Likevel lar ikke herr Ledger det bli noe overdramatisert og klisjéifisert, noe det lett kunne ha blitt. Derimot virker det nesten som om the Joker syns det hele er dritmoro, ettersom han mer enn gjerne forteller det hele til ofra sine, og forøvrig alle andre som vil høre på, hele tida mens han gliser som den psykopaten han er. Fy faen, for en ironi. Det er så sinnssykt bra gjort.

Men la oss ikke glemme at han er helt hinsides karismatisk. Med kjappe replikker og en skummelt tilstedeværende slags form for sjarm blir det til at man, eller i væffal jeg, sitter og holder med ham i stedet for Batman. For all del, det er ingenting å si på rolleprestasjonen til Christian Bale, men for ørtende gang, dette er herr Ledgers film! Når man skal spille badass på film, har det lett for å bli sånn at man konsentrerer seg om nettopp de mørke sidene til personen man skal spille. Herr Ledger, derimot, har gitt the Joker hele spekteret av følelser, og man lar seg fenge, skremme, sjarmere og røres av samme typen, og noen ganger til og med samtidig.

Ja, jeg obsesser igjen. Med god grunn. Herr Ledger får så Oscar for denne rollen. Bare synd at han ikke kan ta den imot...

Og én ting til. Menn med makaber sminke er jææævlig sexy. Hvorfor det er sånn, kan du ta opp med for eksempel Eric Draven. Apropos roller hvis skuespillere døde kort tid etter/under filminnspilling, mener jeg. Er det forresten et mønster jeg ser...?

Miyavi + FMA = win/win situation?

Jeg skal forhåpentligvis snart til frisøren. Miyavi er den stolte eier av noen av de mest fantastiske sveisene jeg noen gang har sett. Resultatet blir at jeg sitter og glor på bilder av ham for å skaffe inspirasjon. Og, jeg veit ikke hvor mange ganger det skjer med deg, men det skjedde væffal med meg nå: på et bilde jeg har sett flerfoldige ganger før, la jeg plutselig merke til en ørliten detalj som skulle bli skjebnesvanger. Eller i væffal nesten. Eller kanskje ikke i det hele tatt. Men du tar poenget, håper vi. Her er bildet, med detaljen og det hele:


Serru kjedet hans, eller!? Skal innrømme at det er ørlite vanskelig, men min første tanke var da at det ligna skummelt mye på... noe annet?

Det ser jo nesten bare helt likt ut som sjølveste FMA-logoen, bare med mer krims-krams. Og jeg veit at det går an å kjøpe det som kjede. Og Miyavi som har sagt i et intervju at han ikke liker anime og greier... Men så har han jo også sagt at neida, han har ikke tatoveringer, men derimot driver han og tegner på seg sjøl hver morgen (ja, det har han faktisk sagt, geniale mannen). Så jeg veit nå ikke helt. Skikkelig artig sammentreff var det nå væffal. For det kan vel strengt tatt ikke bli bedre fluer å slå i en smekk, kan det vel...?

Det er ikke bare jeg som har merka det

Når skal denne obsessinga ende, spør du sikkert. Jeg lurer nesten litt sjøl. Jeg skal innrømme det.

Det er uansett ikke poenget! For gjett hva jeg fant på www.boysonboysonfilm.com (åssen jeg finner fram til sånne nettsider er opp til din fantasi):

"Sure, it's still angsty and creepy, but the whole series' main theme is the giant power struggle between Kira (the attractive, suave, incredibly selfish Light) and L (who is later revealed to be a quirky, rather awkward, strangely good-looking, strangely sensual, incredibly selfish detective)."

Jada, dere veit hva det er snakk om.

Men det fortsetter!:

"The two are like alter egos of each other. They share the same superior intelligence, the same heartlessness and composed demeanor when it comes to human sacrifice (albeit L is more experienced and manipulative than Light), the same passion for winning. L and Light often seem to the viewer like two chess-masters, moving around and leading human pawns to their deaths, heedless of the costs, eager to win the game."

Mens jeg leste dette, satt jeg egentlig bare og gossa meg over de fantastiske beskrivelsene av animes vakreste dudes noensinne, men det blir fortsatt bedre:

"This pairing is typically not canon, but the artist - as it has become a trend these days - has dropped hints to probe L/Light yaoi fandom. (For example, L and Light are handcuffed together for many episodes, there is some humorous talk of homosexuality, some cool fighting scenes, a dramatic scene under the rain... not to mention the friggin' foot massage scene!)"

FOTMASSASJESCENA I MITT HJERTE!!! Og scena i regnet, fy faen, jeg sitter og griner fordi jeg syns den er så vakker. Men fotmassasjescena, dere. L har jo stått ute i timevis og er dryppvåt, og likevel setter han seg ned foran Light, som knapt har vært ute i noen minutter og tørker og gnir føttene hans... Jeg mener, i det øyeblikket forsvant min fotfobi på et blunk. Og så begynner Light å tørke håret til L, og... IIIIH! *insert obsessive fangirl behaviour here*

Men artikkelen gir seg ikke:

"Overall, why is this pairing so easy and exciting to imagine? L and Light are really wrong for each other, each being too much like the other. However, in a sense, there is no other character around who can work as a better pairing for either. They are both bad and good for each other. They are obviously and indisputably obsessed with each other, and each seems driven by the other's actions. It's almost as though Light's (Kira's) existence gives L's life meaning (true mental and physical stimulus) and vice versa. Both of their obvious disinterest in females (and sex with females in general) is at times disorienting. The only thing they seem to care or think about is each other. Through subtle changes in the (great) voice acting, the yaoi dreamer gets as much ammunition for angsty fantasizing as ever."

Angsty fantasizing! Jeg gjør intet annet! Denne artikkelen kunne sikkert ha vært skrevet av meg, jo! Og dere... stemmene til Mamoru Miyano + Kappei Yamagutchi = pure wiiiin! Gah... man hører at de har et forhold til hverandre, altså. Stemmene, mener jeg. Og da snakker vi perfect match.

"Don't be fooled. This anime is not for the weak hearted. And the L/Light slash is by no means fluffy or pink coloured. It's a relationship terrifying in its sheer, exhilarating power. It's horrible, but extremely visually tantalizing at the same time. The haunting look of the anime and the superb new-gen animation amplify the dark atmosphere of the plot."

Men det beste kommer helt til slutt. Eller, noe av det beste:

"If you're looking for an anime that will make you think and at the same time provide a healthy dose of torturously tantalizing, but painfully unfulfilled, yaoi psychology (psychology, not physiology), this is the right choice for you."

Painfully unfulfilled, dere! Er dét ei deilig formulering, eller? Åååh, det er skreddersydd til fanfic'ene mine. Nummer to ligger forresten ute på bua nå, aleine og ensom uten kommentarer. Ja, det var et hint.

Forresten er hele sida eksepsjonelt genial. boysonboysonfilm.com, altså. Den tar for seg Angel Sanctuary og, og for dere som ikke visste det, er Angel Sanctuary min definitive mangafavoritt. Animeen er tragisk overdramatisk og med stygge tegninger, men mangaen er fantastisk. Men det at den blei tatt opp, var for så vidt ikke noen bombe. Jeg mener, Rosiel. Eller for den saks skyld, Zaphikel/Raziel (hvis forhold jeg grein bøtter og spann over i bok 13). For det er dét som er herlig, dere, når det ikke er direkte, men bare antydes. Det er da at fantasiene mine tar fullt overhånd.

Eh, ja.

Ting om meg

I følge mypersonality.info er jeg "The Dreamer."



Se så, der visste du plutselig litt mer om meg og.

Buatreff 08, dere <3

Endelig tar jeg meg sammen og blogger om det. Det var sånn på forrige treff og - jeg greide liksom ikke å snakke om det, eller for den saks skyld være på bua, på kjempelenge etterpå. Jeg sliter faktisk fortsatt med ettervirkningene. Før jeg dro på fjorårets treff leste jeg bortimot ALT som blei lagt ut. Etter hvert reduserte det seg til vennene mine, og av og til det som lå på nye tekster-lista, og nå... nå leser jeg nada. Men vi får se når comebacket mitt kommer. For det kommer, alle sammen må slappe av. Men når? Tjæææ.

De aller fleste som leser bloggen min, er jo bubeboere sjøl, men siden jeg veit at jeg av og til får besøk av noen stray dogs, for eksempel fra klassen min, så kan det jo være greit å informere om at med bua mener jeg SKRIVEBUA, a.k.a. mitt hjertebarn.

--------->www.skrivebua.no<---------

Og ikke bare er teh bu en genuin plass for å brife med sine skrivetalenter til likesinna, og i tillegg få tilbakemeldinger, samt at du kan la deg imponere av dem som er flinkere enn deg, og prøve å gi konstruktive kommentarer til... dem som ikke er det... og helst gi konstruktive kommentarer til dem som er flinkere enn deg og, til tross for at du føler deg skutt mellom øra når du gjør det... *pust inn og ut etter lang og unødvendig utbasunering*... MEN det er også en vrimleplass for nydelige menneskesjeler. Og de sjelene har jeg møtt! w00t! Det var gøy i fjor og, og i år blei det gjensyn med gamle kjenninger, samt nye vakre bekjentskaper. Åh, det var kos.

Og nå savner jeg bare. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke bli så emo som sist, da jeg grein og grein og oppførte meg som om jeg hadde fått tildelt alle verdens problemer og fått beskjed om å løse dem innen den neste timen, men det var like før tårene spratt, altså. For det er klart man blir melankolsk. Selvfølgelig var det en hel del "vi ses til neste år"-løfter, men det er alltid noen som ikke kommer, og uansett er et år forferdelig lang tid.

Men det var jo en grunn til at slutten blei så trist som den blei, da, for det hadde jo vært den enkleste tingen i verden å bare ditsje alle sammen hvis bua bare hadde vært en gjeng med tards. Kanskje er vi det og, men at vi i så fall er en gjeng med herrlige tards, det kan ingen ta fra oss! Faktisk er bubeboerne de herrligste tardsene jeg veit om, og du og du, så mye gøy vi hadde! Om emo, premo og poemo, om dendrofili, panofili (forelska i brød!), homofili og heteropeniser, om psykolog, om en alt i alt creepy skole med mange creepy ting i, om PER, ikke minst, og om alle mulige andre interniteter som enten har gått meg hus forbi eller som jeg bare ikke gidder å tenke over akkurat nå. Dancerdamen har ei liste over creepy ting på skolen, og jeg siterer gjerne det jeg husker, eller rettere sagt; det jeg kommer på akkurat nå som er creepy ved den:

- Hele greia så jo mer hjemsøkt ut enn Hogwarts.
- Skolen var slitt. 'nuff said.
- Den hadde lys som gikk av og på, tilsynelatende uten at noen rørte dem.
- I et rom hadde den mange puter, hvorav ei av putene var en Ole Brumm uten øyne.
- I et annet rom fant vi to senger, et piano og en Jungeboken-DVD.
- Det stod en hel gjeng forlatte rullestoler der.
- I øverste etasje var det skrevet på veggen SINGSAKER SKOLE FARVEL.
- Skolen hadde flere mistenkelige likhetstrekk med bygninger fra Eraserhead og en Stephen King-miniserie Eva har sett, men som jeg ikke husker navnet på.
- På datarommet stod alle dataene på, til tross for at det er sommerferie - OG ALLE HADDE WEBKAMERA.
- Knirkelydene fra Per var som tatt rett ut fra en skrekkfilm.
- Det stod containere like i nærheten.
- Skiltet på doen i fjerde etasje var beint fram snuskete.

Summerer vi alt dette, er det tydelig at Singsaker skole en gang før ferien var kontrollert av en barbarisk og pedofil rektor som utnytta alle de stakkars, lamme barna i rullestol på groveste voldtektsmåte oppe i sengerommet hvor han satte på Jungelboken for å roe de stakkars ofra, før han drepte dem og pælma dem i containeren. Etterpå satte han seg ned og spilte gladtoner på pianoet, litt som i A Clockwork Orange der de synger Singin' In the Rain mens de voldtar folk. Eventuelt kan han også ha tydd til puterommet. Jeg mener, Ole Brumm hadde ikke øyne. Say no more.

Og vi fant et el-orgel.

Og Per! Hallo, Per! Alle dere som var på treffet veit veldig godt hvem Per er. For dere som ikke var det, derimot; Per var/er en slags huskeaktig ting som man kunne hoppe rundt på på gummihjul, også kjent under betegnelsen "ri". Så hvis noen på treffet sa "blir du med og rir på Per?" så er tolkninga ikke åpen for kofferttanker. Per var homofil, og hadde regnbuefarger i kløfta si. Ingrid hadde regnbuestrømper, og alle var perofile. Jeg hadde ei innbilt perofil legning, men det viste seg at jeg bare var en kjedelig heteropenis. Andre filer vi støtte på underveis, var dendrofili, panofili, emofili, jomiklofili og ganske mye annet. Panofili er IKKE å bli tent av brød, som både Jo Mikkel og yours truly først tenkte, men altså å bli tent av alt. Tenk panorama. Det betyr at hvis vi innfører en panofil ekteskapslov, kan jeg endelig skride til verks og gifte meg med en animefigur. Du får ingen diplom for å gjette hvem jeg har i tankene.

Jeg kunne ha fortsatt i all evighet, for alt var så herlig, men jeg stopper nå. Dette er sikkert gørr kjedelig for dere som ikke var på treffet uansett. Men alle barn, vit at dere er savna dypt i mitt hjerte!

Og til slutt skal jeg selvfølgelig rydde plass til noen harmløse stemningsbilder.

Stressblogg før eg fær

For se! Jeg ofrer såpass mye av meg sjøl at jeg til og med skviser inn litt blogging inn i disse hektiske tider. Jeg mailer/SMS'er med mine arrangerende bøddier, jeg skriver ut og printer i vilden sky, jeg leiter huset rundt etter de forsvunne Angel Sanctuary-bøkene som skal brukes som togføde i morgen, og jeg pakker. Hvorfor?

FORDI I MORGEN DRAR JEG PÅ SKRIVEBUATREFF TOTUSENOGÅTTE<3<3<3

Vi ses!