Children of Men (2006)

Vår mann heter Theo, og han har en fet jobb som ett eller annet høyt oppi systemet. Han lever i år 2027, i et småfascistisk England som fordømmer resten av verden, på ei jord der menneskene har blitt ufruktbare. Samfunnet er dystert, grått og - trass i den gestapoiske styreforma - ikke så reint lite anarkistisk. Opprør bryter ut i hytt og gevær, og lederen for den mest framtredende terroristgruppa er dame til tross for at hun heter Julian, og er noe lignende ekskona/ekskjæresten til Theo. En dag kontakter hun ham på dramatisk måte, og tilbyr ham en jobb: skaffer han den illegale flyktningen Kee de papirene hun trenger, får han en pen sum penger. Etter nærmere forhandlinger går Theo med på det - bare for å seinere avdekke en hemmelighet Kee bærer på: hun er gravid. Dette kunne ha vært menneskehetas store håp, hadde det bare ikke vært for én meget betydelig bagatell: hun er flyktning.

Alt ligger med andre ord til rette for at Children of Men skal blåse deg av banen med sin intelligens og intense spenning. Jeg mener, potensialet er jo der. Grunnmuren består jo av akkurat de rette elementa for at dette skal bli en moderne sci-fi-klassiker. Den er sterkt samfunnskritisk, har et interessant plott, og er godt filma etter alle kunstens regler med håndholdt kamera på de rette stedene, komplett med blod på skjermen og det hele. Hvorfor føler jeg likevel ikke at jeg blir noe særlig grepet av historia?

Én grunn kan være det filmen i all hovedsak dreier seg om - skyte, hoppe i dekning, løpe, gjemme seg, bevitne folk bli drept, et cetera. Av direkte handling, og til dels også utseende, minner den mer om en krigsfilm enn noe annet, egentlig. Ikke det at jeg har noe imot krigsfilmer - på ingen måte, faktisk, ettersom veldig mange av dem er dritbra lagd, og hadde denne filmen innehatt noe av de gode kvalitetene krigsfilmene ofte har, kunne jo det ha funka som bare faen. Derimot er det kun de overfladiske sidene ved sjangeren vi makter å kjenne igjen, og det er teit. Når jeg ser en sci-fi-film, forventer jeg opprivende avsløringer, tankevekkende forklaringer og rystende framstillinger av samfunnet. Children of Men har riktignok det siste, men det er manko på de to første. Det blir for platt, rett og slett. Det er nettopp denne grunnen til at jeg ikke gidder å spille skytespill heller - hva er vitsen, liksom? Det er den gode, drivende historia jeg er ute etter. Vil jeg se forvirra mennesker løpe rundt og dø, kan jeg bare skru på nyhetene. Så ironisk nok er det altså sjølve plottet som mangler noe. Det er for mange hull. Hvorfor har menneskene blitt ufruktbare? Det har vi ikke svar på. Hvorfor har Kee, mot alle odds, blitt gravid? Det har vi heller ikke svar på. Det er jo sjølve svara, og de bør være gode, som gjør filmer av denne typen. Her får vi dem ikke. Det er litt plagsomt. Det er nesten så jeg håper på en remake av denne filmen, for det er trist å se et så godt utgangspunkt bli offer for hjerneløs action.

Men som nevnt, den skal altså ha for det gode utgangspunktet. Det England den presenterer, er apokalyptisk, og minner litt om det i V for Vendetta, bare med enda flere gettoer, enda flere lurvete fattigfolk, og enda mere gråt og elendighet. Den retter en kvass pekefinger mot det som dagens samfunn muligens kan utvikle seg til, og den gjør det på en litt subtil måte, egentlig - som om det ikke kunne ha vært andre alternativ. Det underliggende budskapet føles ikke som om det blir dytta på deg, men det er bare der, naturlig som bare det. Det er flott gjort, så absolutt. Dessuten er Michael Caines birolle som hippiegutt Jasper en ekstra tråd som trekker filmen enda noen etasjer oppover.

Dommeren har talt: 4

Dagens sitat

Eller egentlig var det faktisk gårsdagens, da. Eller helt, helt egentlig var det helt faktisk overigårsdagens, men siden jeg ikke kom på å skrive det på bloggen min før nå, tar vi det, du gjetta riktig, nå i stedet.

"Napoleon innleda et forhold, eh, forlik med paven."
-- Reidar, min historielærer

Sandvika-kjærleik

Det er ikke så verst i Sandvika, egentlig. Litt kvalm dialekt, men det er pene parker der, og et stort og fint kjøpesenter for materialistiske kommunister som meg, hvor jeg blant annet har kjøpt grønn strømpis (til forveksling lik Ida sin - alien-power FTW!!1!!!1). Men kjærleiken blei overøsende først da jeg oppdaga hvilket postnummer Sandvika har, nemlig:



(hold dere fast)

1337!

Fnis!
Og, og, og, det bringer tankene til den nye t-skjorta jeg har kjøpt, som er bra nydelig etter egen mening:

Surf's Up (2007)

Dette er den ultimate "åhneiikkeendaenpingvinfilm"-filmen, og skal man dømme ut fra filmen sjøl, kan det late til at, mot all odds, også skaperne av den faktisk er møkk lei dem. Hvorfor lage filmen like fullt? Nu vel.

Vi følger den ganske uinteressante historia om surfeduden Cody som får mast seg til en plass i en ganske enorm surfekonkurranse, som holdes årlig for å hedre surfelegenden The Big Z, som er Codys store forbilde, og som døde som surfernes svar på James Dean. I konkurransen møter Cody en vakker livredderpingvin (som har samme stemme som Dori fra Nemo - det er litt artig - litt), en sløv kylling, ei innbilsk bølle, en kynisk programleder og en mystisk, men vis einstøing. Virker kjent, sier du? Ikke umulig. Surf's Up følger nemlig alle klisjeene så statisk at Gestapo ville ha blitt misunnelig.

Sony Pictures skal ha for at de prøvde. De gjorde virkelig det. Jeg er takknemlig for at de valgte en småoriginal vri på den vanlige lineære fortellerstilen, ellers kunne dette nesten ha blitt til å ikke holde ut. Litt forvirrende er det, særlig i begynnelsen, ettersom de har valgt å sette opp filmen som et realityshow/en dokumentarfilm om Cody himself. Likevel er det intervjua med de ulike karakterene underveis som fører til at den har en moderat sjarm, trass i all den utbrukte slapstick-humoren, de hjelpeløst døve vitsene og figurene som har personlighet av papp, alle som en. DreamWorks gjorde det kult at pingviner hadde uvanlige talent, og Sony gidder ikke engang finne på et nytt dyr. Surf's Up er Happy Feets bleike skygge, men der Mumble og gjengen hadde en hel del oppfinnsomhet, låner, stjeler, herjer og voldtar Surf's Up fra alle animasjonsfilmer som sikkert er lagd. Det eneste som virkelig er artig her, er de tre småttisene som dukker opp som intervjuobjekter nå og da, samt ansiktsuttrykket til faren til Cody på fotografiet mora hans har.

Dette er ikke en total katastrofe. Animasjonen er riktig så pen, og sekvensene med turkisgrønt vann og en enslig pingvin blant bølgene (se bildet innledningsvis), er uforskammet tiltalende. Men jeg syns likevel ikke det hjelper så mye, jeg. Helt ærlig. Dette er moralsk kliss, en hovedperson ingen trudde på, et skummelt uoriginalt plott, og bortimot blotta for sjarm. Ikke kan jeg skjønne at dette skal funke for ungene heller. Enten er det genuint intelligent og kult også for voksne, sånn som klassikerne Istid og Shrek, ellers er det så koselig og fantasifullt og nydelig at det tar pusten fra deg, sånn som den aldeles skjønne My Neighbour Totoro og den gamle traveren Mummitrollet. Surf's Up tilhører ingen av kategoriene, men faller i en gråsone der alt som er prega av hastverk, treige hjerner og mangel på kreativitet. For all del, dette er helt greit, ganske kjedelig, men fortsatt helt greit, men du har sett det før, og du trenger virkelig ikke å se det igjen.

Dommeren har talt: 3

Tim Burton er i et nytt støt

Sikkert gammalt nytt for noen, men se allikevel hva jeg fant på IMDb:

Tim Burton (Edward Scissorhands, Beetlejuice) attempts to work his gothic magic over one of the best loved stories of all time... Lewis Carroll's 'Alice In Wonderland', which first told the story of a young girl, who after following a rabbit down a hole, is transported to a strange world. Whilst the disney version of the tale relied on sweetness and light to delight the audience, Burton fans can be sure to look out for the same cartoon traits as earlier masterpiece 'The Nightmare Before Christmas'.

Som stor (i betydninga Eiffeltårnet, Godzilla, brontosaurus, Mount Everest, budsjettet til Ringenes Herre-filmene etc.) fan av både herr Burton og eventyret om Alice, er det ikke med litt blanda følelser engang at jeg ser fram til 2010s store høydepunkt (i væffal det eneste høydepunktet i 2010 som jeg veit om per akkurat nå). Her er det høye forventninger og fangirl-glede lang vei. Håper de finner en jævlig sexy Mad Hatter.

Obsess-morf

I motsetning til hva det er en liten sjanse for at du trur om meg: jeg er ingen ivrig AMV-seer. Det er tøft å lage, men det er nesten bare dritt der ute, så jeg pleier aldri å gidde. Men det skjer jo selvfølgelig at jeg ramler over noen skikkelige godbiter - litt som med This Is Light Yagami's World som jeg har posta i et tidligere innlegg. Og når vi er inne på AMV'er... hva passer vel ikke bedre enn å ta 1. my biggest obsession atm og 2. my second biggest obsession atm og morfe dem sammen til ett hardbarka produkt? Snadderet under er 99 % spoilerfri (den ene %'en er dessuten bare vage hint, så jeg trur det er fritt fram for alle barn), og helt kongelig tøft. Småharry, men hallo.

Sjøltillitsbooster

Føler du noen ganger at du ikke heeelt er så stødig i engelsk? Skal du ha framføring, men skjelver som en epileptiker? Look no further! Her kommer jeg og skal pushe opp sjøltilliten din, bare ved å vise deg hvor dårlig det faktisk kan gå. Jeg kom over et riktig så søtt intervju for noen få dager sia, og nerd som jeg er så jeg meg nødt til å skrive det ned mens jeg hørte på. Og vær obs før du begynner å lese - det er ikke alt som står inni hermetegn som nødvendigvis er akkurat det intervjuobjektet sier. Intervjuobjektet har en, for å si det på en pen måte, veldig sjarmerende engelsk, og det var ikke alt som var like greit å skjønne. Det er dessuten ikke hele intervjuet som står her - grunnen til det går sannsynligvis opp for deg etter at du har lest det helt siste. Så, hva annet er det å si enn "hold deg fast"?

Why don't you introduce yourself?
"Hey, what's up, I'm from Tokyo, I'm Japanese artist... eeeh... that's it."
How are you feeling right now?
"Uuuhm, so sleepy, huh. It's early morning, huh? But good weather? It's a funny day. I'm, eh, I'm happy to come here."
All right, so, this isn't your first time in America? You were rather spontaneous live in Las Vegas last February, uhm... why did you wanna do that?
"I-it's okay... I'm... I'm try-try-trying to speak English... Anyway, so awesome. And, eh, I played that club in Las Vegas, and there was over, over ten... (*så kommer det noe der det er umulig å skjønne hva han sier, før vi fortsetter*) ... Yeah... but... there were some a lot of my fans? Come different places? So... it was so awesome, and there were so many drug guys (*sikkert ikke det han sier, men det er utvilsomt det det høres ut som*) and Chinese people? 'Cause they were... unreal? And we're... all stars? How do I say that... basketball. Yeah, yeah... (*her kommer noe annet som er umulig å skjønne, som går kjempefort, og så fortsetter vi*)... So... our little friends? So it was so awesome."
How do you feel being invited to America to play alongside eight of the biggest names in Japanese rock?
"I'm so proud of myself, and ehm, as Japanese artist? And ehm... I'm glad... to come here. And eeeh... (*lang pause*)... Can I speak Japanese? (*ler*) Sorry..."

Hva kan jeg si? Det spørrende tonefallet var liksom bare til å smelte for. Minner så inderlig om engelsktimene på skolen.

Du gjetter forresten aldri hvem det er et intervju med. Særlig ikke hvis du leser på etikettene mine.

Resultatet av en regnfull sommerferie

Vi har fått skanner, hvis du lurte.

Andre interessante (?) ting jeg har gjort i det siste, involverer lese Twilight (den gikk unna på to dager - seriøst, så fort har jeg ikke lest siden Mannen som elsket Yngve) og drømme at man er the Jokers medsammensvorne. Førstnevnte var en rawr opplevelse, og den andre likeså, egentlig. Så typisk at jeg måtte våkne da vi bare nettopp hadde gått inn på soverommet.

La tigre e la neve (2005)

Innledningsvis må jeg få lov å nevne at siden jeg så Livet er herlig (La vita e bella), har jeg hatt stor sans for Roberto Benigni. Det var derfor jeg ikke var helt forventningsløs da jeg satte plata i speller'n. Det italienske multitalentet skuffa ikke.

Filmen er skrevet og regissert av ham sjøl, og han spiller også hovedrollen som proffesor i poesi, Attilio de Giovanni. Han er håpløst forelska i den nydelige Vittoria (romantisk nok spilt av hans kone i virkeligheten, Nicoletta Braschi), som dessverre ikke har heeelt de samme følelsene for ham. Hun er forfatter, og blir med dikteren Fuad til hans hjemland Irak for å skrive en biografi om ham. Men krigen der rammer også sivile, noe stakkars Vittoria får erfare. Hun blir offer for en eksplosjon, og havner i koma på et sjukehus i Bagdad. Fuad ringer Attilio for å bringe den tragiske nyheten, og forteller at hun ikke har lenge igjen. Nå er det opp til Attilio å foreta den ca. umulige reisa fra trygge Italia til herja Irak for å berge den personen han elsker.

Ut fra plottet høres nok dette ut som en hvilken som helst romantisk film, men hallo. Dette er Roberto Benigni.

Akkurat som i Livet er herlig, er ikke de tragiske temaene som tas opp nok til å sette en stopper for den humørfylte stemninga som preger filmen. Men der Livet er herlig tidvis blei så rørende at man måtte tørke noen tårer, er det litt for kort mellomrom mellom de utrolig komiske og absurde situasjonene i Tigeren og snøen, som den norske tittelen er. Ikke at det er noe negativt - dette er tvert imot sinnssykt vellykka, og jeg fikk av og til vondt i magen av latter - det blir bare ikke til at de bevegende scenene varer lenge nok til at seeren rekker å bli oppriktig trist, til tross for at det, for all del, er flere grunner til å føle seg litt melankolsk etter hvert som man fraktes gjennom de fargerike og noen ganger helt sprø scenene. Det er krig, det er død, det er fattigdom, men vi får aldri dvelt lenge nok ved de fæle øyeblikka til at dette blir ei tåreperse av den grunn. Som sagt er den det stikk motsatte, nemlig en livlig feel-good-film, og man kan ikke annet enn å bli sjarmert over åssen Attilio ikke bare ofrer absolutt alt for sin kjære Vittoria, men også åssen han nekter å innse deprimerende fakta, som at Vittoria er døende.

En annen ting jeg virkelig likte her, er symbolbruken. Den er subtil, uten at man overser den av den grunn. Sluttscenene er blendende vakre i all sin fargeprakt og fornuftigstridighet, og ikke så reint lite poetiske, noe som igrunn bare skulle mangle, ettersom denne filmen dreier seg i hovedsak om tre skribenter, som titt og ofte siterer ymse poetiske verk.

Konklusjonen min er at dette er en søt og romantisk film, som passer ypperlig for alle som verdsetter det skrevne ord, samt en sunn dose god humor.

Dommeren har talt: 5

Ohba og Obatas nye kjærlighetsbarn

... heter visstnok Bakuman og handler om to gutter som finner ut om de eksploderende kreftene som fins i manga. Mer vites ikke. Men forventningene er høye, til tross for at det lille som har blitt avslørt om plottet, høres mildt sagt... rart ut.

Og jeg blogger skummelt mye for tida. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg et liv.

Og veit du ikke hvem Tsugumi Ohba og Takeshi Obata er... da har 75 % av poenget med bloggen min gått deg hus forbi.

På tide å reise seg for Angel Sanctuary

Det er egentlig litt rart at jeg aldri har skrevet om Angel Sanctuary i bloggen min før. Eller, jeg har vel strengt tatt gjort det i bisetninger og sånn, men ikke noe alvorlige greier. Akkurat som Karoline a.k.a. Akima mener jeg at karakterer er noe av det som får ei fortelling til å eksplodere (høhø, sjekk mitt heftige vokabular), så jeg har tenkt å konsentrere innlegget om dem. For som med alle gode fortellinger, har Kaori Yuki (forfatteren, om du ikke skjønte det) utvikla ei hel huskestue av sinnssvakt fengende karakterer, og det er nettopp dem, utviklinga deres, forholdet mellom de forskjellige, personlighetene deres, replikkene deres og reaksjonene deres som gjør serien så genial som den er. Altså, plottet og sjølve historia er bra nok, med mange overraskelser i sjangertypisk stil, men det er altså folka som gjør dette til noe hinsides gromt. Og for dere som ikke visste det: dette er min favorittmanga, som jeg har lest på i all evighet, til tross for at det bare er tjue bøker. Men hallo, 99 kroner per bok, det blir fort mye penger, det. Så jeg foreslår ro i salen og andekt i blikket elns.

Historia først. Den er egentlig litt vanskelig å ta for seg, i og med at det skjer MASSE, og ting er i forandring, og ikke noe er som det ser ut til, og hele den regla. Men vi tar basisen, shall we?

Setsuna Mudo is a troubled teen in love with his beautiful sister Sara. Jada, om du ikke allerede har gjennomskua meg, så var det faksa direkte inn fra baksida av alle bøkene. Nei, jeg sitter ikke og leser fra dem, men jeg kan den åpningslinja utenat. Høhø. Ænivæis, duden er altså forelska i si søster, noe som ikke i det heeele tatt inspirerte meg til forholdet mellom Mio og Arielle, for dere som leser/leste/har lest Lunisand. Plutselig en dag møter han en gjeng ekstremt sære folk som bare prater tull. Dessuten har en jævligomgheit bestevenn som har et navn som er forvirrende hvis du har lest/sett Death Note først, noe jeg ikke hadde. Jeg syntes det derimot var desto morsommere da jeg begynte å se Death Note. Men ja, hvor var vi? Jo. Mange rare ting fører etter hvert til at han får vite at han er en reinkarnasjon av teh organic angel Alexiel ("organisk engel" på norsk høres liksom ikke like kult ut), og må redde verden og sånn.

Dessuten er serien full av yaoi-referanser. Som sagt i et tidligere innlegg, er den selvfølgelig omtalt på boysonboysonfilm.com.

Og før du tenker snuskete tanker: animeen er ræva.

Så! Karakterene! Det vil si, mine favoritter blant dem. Og med så mange godbiter å velge mellom, er det neiggu ikke mange som er utelatt. Rekkefølga er forøvrig alfabetisk. Wøhø. Er liksom ikke noe annet som duger. Ooog, fordi jeg har prøvd i så stor grad som mulig å velge bilder som matcher personligheta deres, med replikker og det hele, så er det kanskje greit å få med seg at det, som all manga som ikke er voldtatt av bæsjete oversettere (jada, jeg er glad i store ord), leses fra høyre til venstre.

Belial
Han/hun teller på tysk! Hvor sexy er ikke dét!? Herr/frøken Mad Hatter er forøvrig grunnen til at jeg gikk rundt og telte absolutt alt jeg kom over på tysk da jeg var i London for to år sia. Og hvis du lurer på den han/hun, herr/frøken-greia, så er det fordi jeg faktisk ikke er sikker på hvilket kjønn det er. Ehm... det er noe sånt med at, i følge Angel Sanctuary, engler er født uten kjønn, men Belial her ville bli dame, så han/hun satte i gang en slags jeg-vil-bli-dame-prosess (ikke at jeg veit åssen det foregikk), og blei fordømt av de andre og sendt til helvete, halvveis i prosessen eller noe. Så, ja. For ikke å fornærme noen, holder vi oss til å omtale ham/henne som nettopp han/hun. Uansett! Han/hun har en slange (ikke misforstå...) som han/hun liker å nusse på, og er forhenværende hore med et egentlig ganske tragisk kjærlighetsliv. Uten å spoile noe, kan jeg nevne at det av den grunn ligger en slags melankoli over Belial, samtidig som han/hun har en ekstremt sensuell væremåte, og jeg innbiller meg at han/hun har en lav (som i lydnivåmessig), lys stemme, litt som Kitten i Breakfast on Pluto. Fyren/dama er rett og slett stilig.



Kato & Kira
(Dobbeltbilde fordi dette bare er TEH PICTURE av dem, og det virkelig ikke er noe annet som summerer opp hele dem bedre i form av bare ett bilde. For ordens skyld: Kato til høyre, Kira til venstre.)

Kato mislikte jeg egentlig ganske sterkt helt i begynnelsen, men det er fordi han absolutt insisterer på å være så sinnssykt drittsekk da, det. Han blir ikke skikkelig tøff før lenger uti, men da er det til gjengjeld i så stor grad at du sitter og gliser bare han er med i ei rute. Hva er det å si om ham? Uten at det på noen måte er et ord jeg i noen sammenheng overhodet liker å bruke, så er det første som slår meg ved ham "cool". Både av utseende og væremåte. Han har desidert noen av seriens mest kickass replikker, og han friker aldri ut, men tar alt med knusende ro. Ikke av typen "uh, jeg er tøff og mystisk og veit å holde hodet kaldt i enhver situasjon", men av typen "jeez... dere er i trøbbel IGJEN!? Seriøst...", hvis du skjønner hva jeg mener. Eventuelt "quit farting around, let's get outta here!" som han presterer å si i et kapittel. Vel, er strengt tatt litt usikker på den siste biten, men det er noe sånt. Den første biten husker jeg væffal klokkeklart. Slutt å fise rundt, liksom. Hihi.
Fun fact: for dere som har kikka innom I dypet av en ruin-serien min, og som husker den perverse duden som dopa Lupus sønder og sammen i kapittel ti og elleve... vel, han er inspirert av Kato. Både av utseende og oppførsel.

Kira! Min første mangacrush ever! Bør forøvrig ikke forveksles med Light "Kami-sama" Yagami, til tross for at jeg veit at navnet væffal har frika Ingrid ut noen ganger tidligere. Han er litt av den samme "cool" (jesuskristus, som jeg hater det ordet, og som jeg hater at det passer som en beskrivelse av disse to jævlene) som Kato er, men ikke i like sarkastisk grad, hvis du skjønner hva jeg mener. Kira er liksom hakket mer sympatisk, og er aldri redd for å vise leserne at han er oppriktig glad i Setsuna (og takk og lov for at han ikke er redd for det! *sikle*), i motsetning til sin blonde partner-in-crime, mener jeg. Han er kjølig og avbalansert, og veit liksom alltid hva han skal si. Han er nesten alltid å se med et skjeivt smil om munnen, og er der til å filleriste Setsuna hvis han har gjort noe dumt igjen. Og så har han et sverd som er nesten like sexy som hva han sjøl er.



Michael
Michael kom på tiende plass da jeg kåra badguyer. Det meste som er å si om ham, blei vel egentlig sagt der og da, men jeg elsker å gjenta meg sjøl når det dreier seg om ting jeg liker, så forbered deg på reprise hvis du har lest den lista.
Ja, Michael! Han er så herlig! Naiv, lav (omkring 1.50), ekstremt temperamentsfull, innbilsk og høylydt. Hva er det å ikke elske? Jeg har på følelsen av at alle manga- og animefigurer som er lave, går ca. fra forstanden hvis du nevner det for dem (Ed*host*Elric), og guardian angel of fire er intet unntak. Han liker å hyle ut veldig pompøse skremmereplikker, og liker alt som skaper drama og kaos. Jo mer bråk og ståk, jo bedre. Dessuten har han klesstil som en j-rocker. Og som dere som kjenner meg veit, er det egentlig ikke mer som skal til før jeg har falt pladask for en karakter.



Riuet
Egentlig er han bare en bikarakter, men ikke desto mindre et helvetes fyrverkeri. Han er obsessed med kroppen til Kato (til og med forfatteren av serien har tenkt koffert på det der opptil flere ganger...) nesten like mye som han er obsessed med alt som tikker og går og har motor. Som sagt er han bare en bikarakter, og det er sånn sett ikke mange bøkene man får til å stifte bekjentskap med ham, men den lille tida han er der, er det underholdende som bare en viss bokstav.



Rosiel
DETTE ER EN MANN! Jada, jeg veit at det ikke er direkte innlysende, men etter at du har blitt kjent med ham, går det opp for deg at han kunne aldri ha vært dame. Uansett. Kanskje burde ikke teh inorganic angel himself ha vært med på lista mi over favorittkarakterer i det hele tatt, for han er utvilsomt seriens ultimate badass, og han har gjort sinnssykt mye dritt opp gjennom, men jeg trur jeg liker ham av litt av samme grunn som Sephiroth - rett og slett at han faktisk er jævlig ond. Men i motsetning til Sephy (haha, Sephy, Sevy...) er han ikke en sadistisk, kaldhjerta psykopat. OK, så har han kanskje noen psykotiske tendenser, og når jeg tenker meg om, har han ganske sikkert noen sadistiske og, men kaldhjerta er han på ingen måte. Han er en slags kjempeforskrudd kjærleikshippie som bare vil kose og kysse og drepe. Og i ei scene kler han seg i politiuniform uten noen tilstedeværende grunn. Man må jo bare digge ham.



Setsuna
("Yu Yu" er forresten tidenes lameste kallenavn på Kato, som for ordens skyld heter Yue til etternavn. Han blei for så vidt ikke så glad for det heller, noe seinere ruter viser.) Das hovedperson! Joda, så er han litt småemo, teatralsk og drama queen til tider, men han har da sine mer sympatiske sider og. Blant annet har han faktisk sinnssykt god humor, og jeg elsker de små, slightly homoerotiske øyeblikka som friker Kato og Kira ut. Noen ganger er det faktisk Kira som friker Setsuna ut, men det får så være. Dessuten liker jeg det at han er litt direkte, og in your face, liksom. Som i den fabelaktige scena der Zaphikel vil ha ham til å framstå som en supersaviour for hele englegjengen, i kjortel, parykk og ferdigskrevet manus og det hele, og han ruinerer det hele med "oh crap...", river av seg all finstasen og tar det på Setsuna-måten. Og da kan man sikkert tilgi ham "I will overcome this inner pain, no matter what!"-øyeblikka hans, som det sikkert er obligatorisk for ham å ha siden han tross alt er hovedpersonen.



Uriel
(Du får heller bare prøve å overse Kato med fårete ansiktsuttrykk i bakgrunnen der.) Uriel må vel være seriens svar på Vincent Valentine. Great angel of death, liksom, som har søkt eksil i helvete der han prøver å tilgi seg sjøl for sine synder. Jeg mener, former Turks-medlem som legger seg sjøl i superlang dvale i ei kiste i Shinra Manor for å, ehm, brood, har ikke noe godt norsk ord for det, anyone? "OH, LUCRECIA!" Kremt. Vel, nå skal jeg ikke gjøre narr av Vincent her. Han er tross alt den heiteste animerte figuren til dags dato (ja, han slår faktisk L, til tross for at den engelske stemmen hans høres ut som om den tilhører Günther). Men likhetene til Uriel er umulige å overse. Også når det gjelder utseende, bortsett fra at Uriel ser ut som om han har vært litt mer i sola enn hva Vinnie har, da, men det gjør uansett de fleste. Menhvorvarvi! Ja, Uriel! Han er kanskje litt stereotypisk, men skitt au. Du veit, mystisk, sier bare noe når det er høyst nødvendig, går utelukkende i svarte klær... du skjønner tegninga. Men den stereotypen ender alltid opp med å bli omfavna av yours truly og, da. Forresten kom jeg på enda en han har likhetstrekk med. Min egen Aliquid fra ruintingen, men det er vel strengt tatt heller Aliquid som har likhetstrekk med Uriel og Vincent, og ikke omvendt.
Og siden vi først har avspora og har nevnt Final Fantasy VII og Turks, så kan jeg jo også nevne at Reno ligner på Michael, både når det gjelder hår og oppførsel. Det aner meg at Yuki-san har tilbrakt noen kosestunder med sin Playstation, ja. Hun har væffal spilt FFVIII, det veit jeg, for det har hun nevnt i et sidenotat. Oh, well.

Men det var karakterene, dere, i væffal de tøffese av dem! Jeg hadde litt lyst til å skrive om Af og, men siden han er en bikarakter som er enda mindre med enn Riuet, lot jeg være. Han minner meg skikkelig om Fi fra Dempet sang fra Tipris. Fi er forresten min Edward Cullen, det vil si litterær hottie som jeg sååå hadde gifta meg med, hadde de bare vært ekte.

Jeg nevnte yaoi-referanser. Her har dere noen, men fordi det tar lang tid å skanne, og yaoi-referansene er maaange, er det et ynkelig utvalg. Les serien sjøl. Dere vil garantert ikke angre. Noen er opplagte fra vår kjære Yukis side, andre er ubevisste.

YAOISM!

(Involverte dudes og dudettes: Raziel, Kato, Setsuna og Kurai.)

(Litt vanskelig å se, men teksten til høyre er selvfølgelig "... have my way with your body?" Involverte dudes: Riuet og Kato.)

(Dette her er mest som jeg liker det. Du veit, ømt og hintende. For å gjøre meninga tydeligere, er Zaphikel blind. Og det vakreste her, er at Raziel tenker seinere tilbake på dette øyeblikket og tenker noe lignende "I felt something back then... what is this feeling? His hands... so warm..." Vel, jeg husker ikke ordrett, men du skjønner hvor jeg vil hen. Og sjøl om jeg allerede har sagt det, så; involverte dudes: Zaphikel og Raziel.)

(Involverte dudes: Setsuna og Uriel.)

(Omg. Kato biter i skjorta til Kira! Involverte dudes: Kira, Kato og Setsuna.)

(Involverte dudes: Kira og Setsuna.)

Og helt til sist: random bilde av Kira fordi han er teh sexyness:

Soracon + The Machinist (2004)

Åh, jeg var på Soracon i dag med Ingrid. Det var så kos! Og der møtte vi Morten, og også Pompom og Pimpom fra AsiaJam-forumet. Mange flinke cosplayere som har overbevist meg om at jeg MÅ cosplaye på neste Desucon, antakeligvis som Rikku fra Final Fantasy X. Og klemmekonkurransen, ikke minst! Det er så fantastisk herlig når alle går rundt og vil klemme deg. Jeg er nesten øm i hele trynet, uten at det er negativt av den grunn. Ikke alle som ville ha en klem var med på konkurransen engang, så det var ekstra kos. Sist gang jeg fikk så mange klemmer i løpet av en dag, må ha vært på skoleavslutninga i 10., og det sier litt. Til og med veska mi (den rawrness-tingen, vettu, som jeg fikk av Vibeke i bursdagsgave, og som jeg har bilde av i aprilarkivet) fikk klemmer, og mange komplimenter. Og jeg spiste Pocky og sære dropser med kryddersmak, og drakk sukkervann med kullsyre, og klemte enda flere mennesker. Ingrid, som i motsetning til yours truly hadde med litt flere kronasjer enn akkurat nok til inngangsbillett og togtur hjem, kjøpte sin egen Death Note (til å skrible navn i, altså - beware!), rosa kaninlue og hårbøyle med katteører. Yayness!

Stemningsbilder ohoy:

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Da jeg først så The Machinist, blei jeg helt i hundre. Vibeke la en demper på stemninga ved å peke på åpenbare hint, enda flere åpenbare hint og atter åpenbare hint. Men! Nå skal jeg starte i riktig rekkefølge her og gi dere alle en pent og pyntelig liten synopsis.

The Machinist er historia om maskinisten Trevor Reznik, spilt av ingen ringere enn Batman himself, Christian Bale, i en noget tynnere og bleikere utgave enn hva vi så ham som i The Dark Knight. Han har ikke sovet på ett år, noe som sliter på ham både fysisk og psykisk. Arbeidskollegene hans misliker ham, og en dag får hans manglende konsentrasjonsevne fatale følger. Ulykka ender med at en av kollegaene hans mister armen, noe som gjør at Trevor får en enorm skyldfølelse. Omtrent samtidig begynner mystiske og uhyggelige beskjeder skrevet på post-it-lapper å dukke opp i huset hans. Og hvem er egentlig Ivan, den nye ansatte i bedrifta Trevor jobber, men som av merkelige grunner ikke engang er skrevet opp på lønningslistene?

Bare for å få det unna: dette er ikke for sarte sjeler. Nå mener jeg ikke reint fysisk. Selvfølgelig er det noe blod og gørr, men det er ikke verre enn at de fleste tåler det. Nå tenker jeg mer på hvor psykisk hjemsøkende den er. Hele filmen er skutt med et uthviskende, dust filter som gjør at kontrastene glir over i hverandre og at én farge dominerer hver enkelt scene. Herr Bale sjøl vagler rundt med bulende øyne og måpende ansikt, ikke helt ulik visse skrekkfilmfigurer. Ser man bort fra at The Machinist er mer skremmende enn de fleste skrekkfilmer, da. Som sagt snakker jeg ikke om det man reint fysisk ser, men det er ei gjennomgående dritcreepy stemning som regjerer her. Den snikende musikken, de løse trådene som bare blir gufnere og gufnere jo mer man finner ut, enkeltbildene som snarere antyder enn skyfler gugga opp i trynet på folk, noe som viser seg å være uhyre mer effektivt skremselsmessig enn nettopp sistnevnte.

Plottet er særs gjennomtenkt. Man får hint underveis, joda, men til tross for at man gjennom hele filmen sitter og har en vag anelse om å henge med, greier man ikke å finne den siste puslespillbrikka som gjør bildet komplett. Når man endelig får vite det, derimot, er det en deilig aha-opplevelse, og uten unøvendige overforklaringer går det likevel opp for en hva som hele tida har pågått, uten at man blir sittende med spørsmålstegn tatovert både i huet og i ræva, noe som ofte er tilfellet med filmer av denne typen. Som sagt ville Vibeke ha det til at hinta var for åpenbare, men jeg er ikke enig. Sjøl om de er der, og det er ganske mange av dem, greier man likevel ikke å finne ut av det før helt til slutt. I væffal ikke jeg, da.

Så vidt jeg ser det er The Machinist en bortimot perfekt thriller. Den makter å snike seg under huden din på en ufattelig ubehagelig måte, men du ønsker deg ikke ut av det grepet av den grunn. Det hele er sinnssykt spennende, og kjører nervene dine til det snart ikke er mer igjen av dem, og du greier aldri å nekte for at du nyter det. Gode rolleprestasjoner av habile mennesker øker inntrykket enda noen hakk. Innafor sin sjanger er den utvilsomt noe av det beste du kan se.

Dommeren har talt: 6

Zerkalo (1975)

Jeg pleier vanligvis å være inkluderende og real og oppsummere plottet først, ikke sant? Nå kommer jeg til å være vrang og nekte å gjøre det. Men jeg har en grunn til det, altså, så ikke døm meg riktig ennå.

Det jeg fikk med meg, var at det var om en gutt som bodde med mora si. Faren hadde etterlatt dem. Mer enn det skjønte jeg virkelig ikke.

Altså, jeg har ikke noe imot kunstfilm. Tvert imot elsker jeg det, og jeg er ca. blodfan av alt Kim Ki-duk mekker sammen. Men... når filmen bortimot legger opp til at man ikke skal skjønne en dritt, da begynner jeg å få litt motforestillinger. For hva er vitsen, liksom? Dette er visstnok den mest sjølbiografiske filmen regissør Andrei Tarkovsky har lagd, men hvis den er så intern at det bare er meninga at han skal forstå den... altså, hva er vitsen med å lansere den for alle og hvermannsen da?

Jeg trur ikke filmen hopper i tid, til tross for at jeg tidlig fikk inntrykk av det. Likevel virker ikke handlinga så innmari kronologisk der vi får servert klipp hulter til bulter av hovedpersonen Ignat og mora hans Natalya (i væffal trur jeg at Natalya og mora var en og samme person, men det er neiggu ikke greit å si), krig og elendighet, noen tilsynletande randomme folk vi ikke har sett før, nærbilder av kunst, tyrefektere, og kinesiske maoister. For å gjøre det hakket mer forvirrende, er noen klipp i svart-hvitt, mens andre er i farger. Vanligvis når filmer velger å ha med begge deler, pleier det som regel å være en opplagt grunn for det. Her, derimot, virker det tilfeldig hvilke klipp som er i farger og hvilke som ikke er det. Vibeke fant faktisk på å sammenligne filmen med Monty Python - alt virker totalt random og omtrent uten mening. Men selvfølgelig, når det gjelder filmer av denne typen er jo absolutt alt metaforer, men det hjelper ikke når jeg det ene øyeblikket sitter og ser på en brann i nabohuset, før det er sceneskifte og vi er i Ignats drøm, som så våkner og er voksen (eller kanskje var det en annen enn ham? Vanskelig å si), før vi brått er i stua til en spansk familie. Replikkene virker også helt tatt ut av det blå. Ettersom filmen er relativt lite kjent, er det vanskelig å google fram noen eksempler, for jeg husker ingen i hodet nå, men de kunne likeså godt ha sagt "Jeg kjeder meg når jeg henger etter knærne i forvokste aspargeser." "Virkelig? Men potensmiddel med ertesmak hjelper mot det meste!" Du skjønner hvor jeg vil hen...

Også er det filmmusikken, som er et stykke for seg. Den er i beste fall malplassert. Skrekkfilmaktige strykere mens Ignat leser bibelvers for et menneske vi aldri får greie på hvem er. Pompøs og dramatisk kor der folk vandrer fredfullt gjennom skogen. Og plutselig! Idet den av og til gospelaktige musikken når sitt klimaks, får vi flasha opp et maleri av ei 16oo-talls frue! Wtf!?

Men én ting jeg virkelig likte, er sjølve måten den er skutt på. Flere av bildene, særlig svart-hvitt-sekvensene, er visuell poesi. Man ønsker at de bare skal vare og vare.

Men hva handling angår, er den umulig å få tak på. Kanskje hvis man er flinkere til å sette sammen scener som kommer i tilsynelatende meningsløs rekkefølge i ei som virker mer logisk, eller er flinkere til å legge merke til og tolke filmatiske symboler enn meg, at man kan skvise en slags forståelse ut av denne filmen. Inntil videre er det for meg umulig å si om den er bra eller dårlig - jeg forstod jo ikke et forbanna sekund av den! (Men jeg skal dømme ut fra meningene til brukerne av IMDb, er den visstnok dritbra.)

Dommeren har talt: 3