Bloc Party @ Sentrum Scene

Jeg var på Bloc Party-konsert i går. Nå elsker jeg dem enda mer.

Men føøørst må jeg få lov å introdusere dere til Delphic. De var oppvarmingsband. For å si det sånn: jeg fikk en intens trang til å hyle "EID!!!!11!!!!" til de tullingene som liksom skulle være smarte og droppa oppvarmingsbandet sånn at de kom seinere og slapp køen og sånn. Det var nydelig. De har ikke kommet med noe album, eller en EP engang, men de er å finne på YouTube i form av noen sloppy liveopptak. Kvaliteten er ikke allverden, men det bør gi deg ei viss oppfatning, eller et fragment av ei oppfatning, eller noe lignende.

Her er de, forresten:

Ja, jeg veit, jeg veit, men jeg gadd bare ikke å drasse med meg speilreflekskameraet. Og jeg har ikke noe annet kamera heller. Veska mi er ikke sååå svær. Og som du muligens skjønner ut fra vinkel og sånn, var jeg på galleriet. Det var ikke så verst.

Og seee, her er Bloc Party!:

Det var ganske mørkt på scena. Så begynte de å spille, og lysa kom på. Så slutta de å spille. Så sa Kele "Hello." Og så begynte de å spille på nytt. Det syntes jeg var litt søtt.

Sjøl om det kanskje kan se litt sånn ut på ett av bildene, spilte de ikke Blue Light, da. På en måte var det kanskje like greit. Vi kan jo ikke ha noe av at jeg sitter og sipper offentlig heller, liksom. Dessuten hadde jeg jo litt øyesminke på meg. Det hadde sikkert ikke sett så pent ut etterpå. Men de spilte blant annet Talons, Banquet og The Prayer, da. Så det var jo nok å kose seg med.

Bare hør hva du gikk glipp av:
Talons
Banquet
The Prayer

Og så har jeg fått meg band-t-skjorte, da. Med regnbuefarger, til og med!

("This is our first show in Scandinavia... apart from the one yesterday." Hihihi!)

Dagens I want one of those

Da jeg var i bursdagen til fetteren min lørdag for ei uke siden, gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på mange lange år nå: bygde Lego. Det var merkelig tilfredsstillende. Vi bygde to Indiana Jones-biler.

Og da mener jeg at det kan ikke være tilfeldig at jeg snubler over vakker Lego på www.actionfigureinsider.com. Det må være skjebnen elns. For jeg skreiv jo i går et ganske langt og fint innlegg om kiæreste Battlestar Galactica. For dere se, se, seeeee:

Jeg skal innrømme at jeg har bittelitt problemer med å se hvem de forskjellige er, men jeg tipper på at vi fra venstre har Adama senior, Madam President (som også er mora til Donnie Darko, hoho), Baltarstar himself, han derre rasistiske doktoren som jeg ikke helt husker navnet på, til tross for at han var med i den episoden jeg så sist, og han derre gangsterishe duden aner jeg ikke, og han ved siden av er muligens Felixbaby, og så kommer Cally etter der. But wait! There's more!

Boomer...

... Saul Tigh i kjent stil...

... dette skal være Gaius Baltar og hans Caprica Six...

Her sliter jeg litt igjen, men øverst fra venstre trur jeg vi har Adama junior, Starbuck, Tyrol, eeehm... tja... en eller annen, og så beveger vi oss nederst til venstre, og så veit jeg ikke hvem hun der første dama der er heller, men hun ved siden av trur jeg nesten helt sikkert er Xena-Cylonen som jeg ikke helt husker navnet på, og så er det kaaanskje Helo ved siden av der igjen, men det er ikke fordi han ligner, men fordi han har jo ikke blitt representert ennå.

Heldigvis er det ikke sååå lenge til bursdagen min.

Edit: Jeg forandrer mening om siste bilde. Han siste der er jo klin lik Tyrol, så det må jo være han i en annen uniform. Han rett overfor er sikkert Helo.

Just when you thought it couldn't get any nerdier...

Joda, jeg oppfyller ganske mange av krava allerede. Jeg ser anime og leser manga. Jeg er (sannsynligvis) nærsynt. Jeg er liten og tynn og har fæl stemme. Jeg har både Xbox 360, Playstation 2, en spilldata, Gameboy Advance og Playstation Portable. I tillegg har Vibeke en Nintendo DS som jeg helt sikkert kan låne når jeg vil. Noen ganger leser jeg i skolebøker på fritida fordi det tross alt er ganske spennende, det som står der. Jeg har over gjennomsnittlig gode karakterer. Jeg syns faktisk kvantefysikk og kosmologi er kjempegøy. Jeg lærer språk på egen hånd fordi jeg liker det. Jeg har laiva før. Jeg leser nesten utelukkende fantasy og sci-fi. Når jeg liker noe, kan jeg alt om det.

MEN jeg har aldri sett verken Star Wars eller Star Trek. Jeg hadde riktignok en Babylon 5-periode da jeg var ganske liten, men jeg har aldri sett en hel episode fordi mamma mente det var for skummelt for meg.

MEN jeg er lost in space (haha...) over Battlestar Galactica. Og det slo meg plutselig at jeg aldri har skrevet et eneste blogginnlegg om fenomenet. Det kan vi ikke ha noe av.

(jeg hadde forresten ikke 100 % lyst til å bruke bildet over som referansegrunnlag, eller hva jeg skal si, av den enkle grunn at Felixpus ikke er på det. Men men. Vi skal nok finne plass til ham seinere i innlegget.)

Først av alt: takk for en strålende overbevisning, Håkon. Jeg hadde aldri engang hørt om serien (oh no, she didn't!) hvis ikke du hadde obsessa over den. Det er din feil, alt sammen. Og det takker jeg deg for. Hihi. Dette hørtes melodramatisk ut.

Så ja. Dette er nå en gang en TV-serie. Som foregår i det ytre rom. Og jada, det er ei nyinnspilling av en gammal schläger som visstnok herja skjermene i de tusen hjem en gang på 60- eller 70- eller 80-tallet. Men den er visst helt forskjellig. Jeg har aldri tenkt å se den.

Så altså. Det handler altså om menneskeheta en gang i fjern, fjern framtid. Jorda er bare en religiøs myte som kun fundamentalistene trur på i det hele tatt. Menneskene er fordelt rundt på tolv romkolonier som har navn etter stjernetegna (du veit, Sagitarius og Capricorn og sånn). I tru sci-fi-ånd har menneskene selvfølgelig skapt androider som de har hos seg som tjenere. Men så går noe veldig, veldig gæli (så klart) og androidene, som altså er kjent som cyloner, vender seg mot sine herrer. Menneskene forviser dem dermed til en helt annen kant av rommet sånn at de kan leve videre i fred og fordragelighet.

Men hadde de bare levd videre i fred og fordragelighet, hadde det selvfølgelig ikke vært noe å lage TV-serie om. Selvfølgelig kommer jo cylonene tilbake, og i løpet av den tida de har vært vekke, har de utvikla seg til å se helt like ut som menneskene. De er dermed umulige å skille fra dem som faktisk er lagd av kjøtt og blod. Så ja, cylonene kommer tilbake, og atombomber koloniene sønder og sammen. De omkring 50 000 overlevende blir evakuert ut i rommet i de gjenværende romskipa. Kommandoskipet heter Galactica. Og så følger vi dem, da, menneskeheta, på jakt etter et nytt hjem, samtidig som de rømmer og slåss litt mot cylonene.

Ja. Det høres ut som noe fullstendig døvt vås. Jeg ser det, jeg og, så det var ikke sånn at da jeg hørte hva det handla om, bare tenkte "åh yess! Dette må jeg liek totally få med meg, omg!!!111!1". Men jeg var fanga etter noen få episoder. For dette er mer enn bare eksplosjoner og laser mot et stjernespekket bakteppe. Faktisk er det ikke laser i det hele tatt (dog en god del eksplosjoner). Derimot er det liv og død, kjærlighet, filosofi, konspirasjonsteorier, og de klassiske etiske problemstillingene om hvor grensa for hva som er menneskelig egentlig går. Er det så enkelt som å si at er du lagd av kjøtt og blod er du menneske, og er du lagd av metall er du cylon?

Det høres fortsatt døvt ut. Og det høres ut som noe du har sett tusen ganger før. Men det er det ikke. Det er snikende intelligent. Dette er i LOST-klassen. Det er bedre enn LOST, for LOST har aldri såpass til obsess-materiale som det Battlestar Galactica har. Og Felix Gaeta har noe på gang med Hoshi. Og neste gang jeg skriver innlegg om BSG, er jeg nødt til å få med den lille Bilbo og Gandalf-digresjonen som jeg nevnte i en kommentar på bloggen til Karen.

Apropos Felix finner jeg ikke noe fint bilde av ham til å lime inn her. Fyren som spiller ham heter Alessandro Juliani og er visst operasanger i tillegg. Kult. Og bildet som er av ham på Wikipedia, er liksom bare... it does him no justice, liksom. MEN en SKIKKELIG fun fact er jo at han har stemmen til... gjetter du det?... L i den engelskdubba versjonen av Death Note! Og apropos ingen verdens ting, ligner Colonel Tigh ekstremt mye på bestefar. I personlighet, altså.

Bare, bare, bare se det, vær så snill?

Poesi av sukker

Nordmenn har noe å lære av japanere når det gjelder godteri. Er det ikke vakkert?

Korrupte nazijævler

Okei. Jeg lar som regel ikke skole blande seg inn i alt det andre tullballet her inne. Rett og slett fordi det er for deprimerende. Men noen ganger er det altså så deprimerende at det ikke går an å ignorere det.

Ja vel. Jeg kunne ALT på den jævla framføringa. Jeg sa "øh" kanskje to ganger. Ikke en jævla gang så mye som smugkikka jeg på manuset. Stoffet våres var hinsides bra. Stine og jeg stod der og motbeviste så jævlig sinnssykt i helvete den janteloven. Vi regelrett eide. Vi er faktisk jævla karismatiske, og rommet var våres i alle de omkring femten minuttene vi hadde framføring. Alle syntes det var bra. Vel, nesten alle.

For lærerne, dere! Nei da, vi hadde ikke bra nok stikkord, av en eller annen grunn. Jeg har hatt sånne stikkord på framføringer før. Og fått femmere. Og i følge lærerne hadde vi for mye av filmen. Men hallo. Når vi innledningsvis sier at vi "kommer til å ta utgangspunkt i filmen This Is England", må de jo for helvete forvente ett og annet. MEN NEIDA! Og uansett er faen ikke det nok til å trekke oss så jævlig ned når vi var føkkings fenomenale resten!

VI FIKK FØKKINGS 3 - 4! OG FOLK SOM VAR VILT MYE DÅRLIGERE ENN OSS FIKK BEDRE! JÆVLA GESTAPISTER!

Nå, takk

View all Oslo events at Eventful

Ikke nok med at Kuja er i det

Vivi: Why am I shaking...? What is it that I'm feeling...?
...
Zidane: You wanna know a trick to get your mind off things? This is an age-old ritual between male friends! Come over here, Vivi. Let's go together. Doesn't it feel nice to let yourself go under the stars?

Final Fantasy IX er faktisk helt fantastisk.

Edit: Se, se, seeee hva jeg i tillegg fant på www.gamespit.net! "Zidane's relationship with Vivi is equally essential to the story." Neste setning begynner dessuten med "The innocent Vivi learns that...", men resten kan jeg ikke si, for det vil bli å spoile. Men alle med fantasien i behold greier jo å fullføre den perfectly på egen hånd.

Chun gwong cha sit (1997)

Happy Together er engelsk tittel. Og det er den jeg kommer til å forholde meg til, ettersom jeg på ingen måte kan kinesisk.

Av-og-på-paret Fai og Ho er lei av Hong Kong, og drar til Argentina for å se fossene i Iguazú. Ting blir ikke bedre der, og midt under kjøreturen til Buenos Aires, stopper Ho bilen og bare går. Etter ei stund blir de gjenforent. Da er Fai dørvakt på en bar, mens Ho har blitt hore. De finner ut at de fortsatt elsker hverandre... eller gjør de det? Når de er sammen, gjør de ikke annet enn å krangle og true med å banke hverandre, og Fai, som har fått tak i en leilighet, truer Ho opptil flere ganger med å kaste ham ut. Men de ender alltid opp med å være sammen likevel.

Dette er følelser, følelser og atter følelser. Og filmen er god i å formidle dem. Det er ingen av de klassiske virkemidla som blir tatt i bruk, og ting blir aldri sentimentalt. Alt på det emosjonelle plan blir snarere hinta til enn trøkt oppi trynet på deg. Og det er det som gjør den så god. Det er alt som ikke skjer og alt de ikke sier hverandre som på mange måter er filmen. Og det gjør den uendelig melankolsk og vond. På en god måte, så klart.

Men så kommer den store fella når det gjelder å lage kunstfilm, da. Ting kan veldig fort bli litt langdrygt og seigt. For joda, den er god i å formidle sitt budskap, og å se en film som dette, er som å lese et minimalistisk dikt; det sniker seg innunder huden på en. Men det er én viktig forskjell på denne filmen og et minimalistisk dikt - minimalistiske dikt er korte. Denne filmen er for all del ikke så altfor lang heller med sine 96 minutter, men når det likevel virker som om den varer og varer og varer, kan det umulig være et godt tegn. Det blir rett og slett litt... tør jeg si det?... kjedelig, liksom.

Manuset er flott. Skuespillet likeså. Jeg er mer skeptisk til de absurd-farga, overeksponerte bildene, og de svart-hvite delene som ligner en film fra 20-tallet i sin kornetehet. Det er sikkert poetisk og alt det der, men jeg syns det faktisk er aller mest forstyrrende. Kanskje fordi jeg ikke skjønner meninga med det. Og jeg er redd for å tolke for mye og, ettersom jeg er livandes redd for at en eller annen regissørtulling skal komme og "ha-HA! Jeg slenger inn masse random skit som alle wannabe-kunstnere tolker og tolker fordi de trur de er så smarte, og så er det bare fordi det ser stilig ut!" Hvis dere skjønner. Det er et problem jeg har.

Så konklusjonen min er at dette på ingen måte er en dårlig film. Som sagt er dette følelsesladd på en måte som gjør at du som tilskuer faktisk føler ting sjøl, og det til og med uten billig hjelp fra fioliner og "I love you!". Men altså... det er bare ikke alltid så engasjerende.

Dommeren har talt: 4

300 (2006)

Historia her er relativt enkel og grei: perserne er hyppe på litt ekstra land, og tar en snakk med spartanerne. Spartanerne er ikke fullt så hyppe på å gi perserne land. Kong Leonidas er tvert imot mer hypp på å angripe dem, ettersom de var frekke nok til å foreslå noe sånt i det hele tatt. Regjeringa er ikke like hyppe, så kongen tar med seg dem som faktisk er det, som bare er 300 stykker, og marsjerer til krig.

Når man skal anmelde en film som 300, er det viktig å ta det som det den er. Og dette er først og fremst estetikk. Tviler du, er det fritt fram å betrakte illustrasjonsbildet enda nøyere. Sjølve plottet her er verken særlig innvikla eller dypt, og det er ikke det eneste. Klisjeer? Sure! Historiske ukorrektheter? In spades! Men dette er i første rekke en visuell opplevelse. Og da tenker jeg ikke bare på halvnakenheta som er høyst tilstedeværende i hele filmen. Hele dritten er filma gjennom et slags sepiafilter der bare fargen rødt er virkelig tydelig (og i og med at dette er basert på en tegneserie av Frank Miller, bør dette være et kjent fenomen - Sin City, anyone?). Kameraføringa er direkte rålekker. I tillegg er dette er en av virkelig få filmer jeg har sett som faktisk har slow-motion på de rette stedene.

Manuset er fryktelig pompøst. Men det kan virke som om regissørmannen Zack Snyder er klar over det, og bryter opp stemninga ved å svært vellykka slenge inn noen tøffe slengbemerkninger i hytt og gevær. Han gjør ikke narr av seg sjøl, for han er nok like klar over som publikum at i sånne filmer kan det faktisk ikke sies på andre måter, men det er mer som om han ganske enkelt sier ifra om at "dette er jeg klar over, men det er en nødvendighet." If that makes any sense.

Og filmmusikken! Jeg sitter og hører på den i dette øyeblikk, faktisk, fordi den er et helt kapittel for seg. Jo visst har den dramatisk orkester og kor og alle deres venner, men så kommer de elektriske gitarene inn, og gir meg ørgasme. Elektronikk og klassisk er noe som aldri kan blandes for godt. Dette er deilig å høre på.

Det eneste som er litt trist, er at sånne filmer på død og liv må ligne på hverandre. Jeg veit at det sikkert er vanskelig å være kreativ i en bransje der alt er funnet på fra før, men hallo? Ringenes Herre? 300 har jo praktisk talt olifanter og huletroll. Og koner i kornåkre akkompagnert av en skjør sopran er gjort før i Gladiatoren.

Men alt i alt: dette er kjempegøy. Det er ganske enkelt ufattelig suggererende, og noe av det visuelt voldsomste og vakreste jeg har sett på lenge. Og hvis jeg blir gud, vil jeg òg bli en skalla transe.

Dommeren har talt: 5

This Is England (2006)

Møt Shaun Fields, en sjarmerende fyr i 11 - 12-årsalderen som bare har én forelder i live og umoderne klær. Et naturlig mobbeoffer, som finner vennskap hos sympatiske Woody, som er lederen for den lokale skinheadgjengen. Og ei litt nasjonalistisk holdning til tross, er alt faktisk fælt så idyllisk og harmonisk. Men så kommer Combo, som har sittet i fengsel i noen år, og vil tilbake i gjengen. Problemet er bare at han er temmelig ekstrem i si overbevisning, og desperat etter å gjøre sin døde far stolt, blir Shaun med på Combos ideer.

Det første jeg tenkte på, var hvor menneskelig dette virker. Jeg kan ikke nekte for at det knapt nok er noen kultur jeg har så mange fordommer mot som skinheadkulturen, men regissør Shane Meadows (sjekk navna, dere!) viser alle som en som det de faktisk er - mennesker. Woody virker for eksempel som en tvers igjennom godgutt. Til og med Combo har en troverdig personlighet, og har flere grunner til at han gjør som han gjør og er som han er. Alle karakterene er gjennomarbeida til fingerspissene, og manuset faller naturlig og er fint å høre på. Lekkert, lekkert.

Dessuten går det ikke an å skrive en anmeldelse av denne filmen uten å nevne Thomas Turgoose, poden som spiller herr Fields (eller pode og pode... han er faktisk bare to år yngre enn meg). Altså, han var fjorten føkkings år da filmen blei spilt inn, og det er ikke bare få på hans alder som spiller like bra som ham, men det er få i den eldre, og langt mer kjente, skuespillergarden som kan måle seg. Kudos og fotkyss og alt det der.

I henda på feil folk kunne dette veldig, veldig lett ha blitt en eneste lang pekefinger, men herr Meadows forholder seg faktisk imponerende nøytral til stoffet. Svært befriende.

Dette er rett og slett et kjempegodt portrett som makter å nyansere mennesker og skjebner og alt som er. Og mens vi er inne på Shane Meadows, anbefaler jeg alle med god smak i samme slengen å sjekke ut Dead Man's Shoes. Good stuff.

Dommeren har talt: 5

Happy time! pt. II

Dette innlegget skulle ha kommet før, men er man glad for at Vibeke har kommet himmatt igjen, så er man overlykkelig. Vi har gjort ting vi pleier, og som det er et helt halvt år siden jeg har gjort sist, som å spise potetgull med dipp, se film og snakke om koseligheter som tog og fly og fart. Og som en bonus, hadde Vibeke med seg fine ting til meg. Jeg velger herved å brife rundt med det til misunnelse og sjalusi (forhåpentligvis, men ikke nødvendigvis) fra dere:

Skjerfet er blått OG pusete. Touchdown!

Smurfepower!

Armbåndsaktige ting.

Dette er Den Veldig Enkle Gutten. Han er en pengepung, et ord jeg for så vidt har litt issues med takket være min ekstremt hormonelle hjerne. Men jah. Her er han, altså.

Hårstrrrrikker!

Et kjede som faktisk ser veldig naturtro ut, og som kan brukes som mobildingeldangel hvis jeg føler for det. For øyeblikket gjør jeg ikke det, og går med den rundt halsen. Lykke!

PANDA!!!!!!11!!

Filmsouvenir! (som sikkert er et ord jeg har stava fullstendig feil. "Souvenir", altså.)

Filmsouvenir, dette og. Og de er så jækla avhengighetsskapende at de er borte alt. Karameller, hvis du lurte.

Ymse j-rock-plakater.

DVD og CD. J-rock. Om nom nom.

This Iz the Original Samurai Style-DVD'en til Miyavi. Som er exclusively for Japan. *glise*

Totoro-nøkkelring! Nå henger han på Den Veldig Enkle Gutten.

Enda en Totoro-nøkkelring. Denne er i tillegg kombinert spilledåse. Totoro-themesangen når jeg måtte ønske den!

Miyavi-plakat. Med blitzrefleks. Fangasm lell.

Hva er det så å si? Gaver ruler.

Happy time!

Vibeke er hjemme igjen!