Utpust

Advarsel: dette innlegget er kjedelig å lese.

Men jeg er tilbake fra Budapest, og jada, det var fint. Selvfølgelig var det dét. Jeg har en egen evne til lave forventninger, men det er jo egentlig en god ting, da, for da slipper jeg å bli skuffa. Jeg har blant annet sett Roger Waters - The Wall for en hundrelapp og vært innom det vakreste huset, som var et utested, jeg noen gang har sett. Men jeg skal snakke mer om det når jeg bare får framkalt bildene. I det hele tatt avhenger mye av bilder. Så, jeg sier bare ifra nå om at jada, jeg er her, men snart drar jeg videre, til Hove, og så til Gjøvik, og så får vi se om jeg ikke etter dét engang endelig kan begynne å blogge om alt det jeg trenger bilder for å snakke om litt seinere. Og jeg håper jeg får til å fikse alt i livet. Dette skulle jo bli en så forbanna bra sommerferie.

Live long and prosper, minions.

Snart drar jeg til Budapest

... og jeg skulle virkelig ønske jeg var i humør til det.

Dere kan jo få noen fine album å høre på mens jeg er borte, sjøl om det ene strengt tatt er en EP. Eller et eller annet. Jeg veit ikke helt, egentlig.

Former Ghosts - Fleurs
White Ring - Black Earth That Made Me
Nine Inch Nails - Ghosts

Kos dykk.

I går skreiv Kristine i dagboka si:

"... jeg føler at hvis jeg skriver 'det er så utrolig trist', så virker det ikke som om jeg syns det er trist i det hele tatt, men jeg orker ikke å komme opp med noen fancy metaforer eller sammenligninger for å illustrere hvor trist det er, for det er altfor forjævlig trist til det."

Atter en liung

(Liung (sub.) - person fra Lier.)

Så ja. Jeg har offisielt flytta fra Bø. Jeg har ikke så mye å si om det akkurat nå, egentlig, annet enn at det har vært et fint år, et veldig fint år. Veldig annerledes fra Skiringssal-året mitt, og i fjor høst syntes jeg det var dumt, men jeg har lært såpass at så lenge man klarer å akseptere at det ikke er det samme, greier man å se hvor bra det kan være på andre områder. Og nok en gang syns jeg det er trist at det er over.

Men dere, jeg har så fine planer utover sommeren at jeg håper jeg ikke rekker å utvikle min årlige sommerferiedepresjon denne gangen. Det eneste jeg er bittelitt bekymra for, er penger, men jeg har faktisk fått huka tak i en jobb (kåsør i Lierposten, yay!), så det kan hende det ordner seg litt likevel. Denne sommeren blir det, i cirka kronologisk rekkefølge, tur til Budapest, Hovefestival, slektstreff på Toten/Gjøvik, ny tur til Nææz, Slottsfjell, Vorpisparty i Gjøvik og Øyafestival. Pluss at bohemvennene mine og jeg har funnet drømmeleiligheten. Nå gjelder det bare å få den.

Fy faen, for et kjedelig blogginnlegg dette blei. Må lære meg å ta hippe bilder og bli velartikulert.

We all play synth

Neimen! Har du sett! The Dickheads har jaggu kommet med musikkvideo!



Neste gang lover jeg å filme alt riktig vei.

Jeg skulle ønske jeg

Siste pust

Jeg kommer ikke til å skrive noe om Nes før jeg får framkalt bildene jeg tok derfra. Ikke at jeg trur jeg kommer til å finne på så mye å skrive da heller... det var liksom så utrolig fint og deler av det ganske uvirkelig, faktisk. Jada, jeg veit jeg snakker om føkkings NÆS på Hedmark her, men klisjeen vil jo ha det til at man ikke alltid trenger å dra så langt for å oppleve fine ting. I mellomtida kan dere jo se på noen av bildene fra det viktorianske haveselskapet vårt.

Og nå er jeg atter i Bø, sjøl om det bare er for tre dager. På onsdag flytter jeg. I dag sa jeg for eksempel ha det til Kolbjørn. Og det er bare... ja, jeg veit jeg snakka nesten kvalmende mye om dette i fjor og, men det blir jo aldri Bø igjen. Jeg skal jo flytte sammen med en gjeng fra klassen min til høsten, men det er alle småtinga, liksom. Ekko på Breisås, å våkna hos Linda uten å huske åssen jeg havna der, Dickheads-jamming hos Unnveig, lok og latter i klasserommet, nattprat og -røyk med Kolbjørn, gamle Bø sentrum... det er akkurat nå det er akkurat sånn akkurat her. Ikke om et år, ikke i Oslo. Det er høsten 2010 og våren 2011 i Bø. Og sånn må det bare bli.

Samtidig har jo erfaring vist at om ting blir helt annerledes fra det jeg trudde det skulle bli, så kan det hende det blir fint likevel. Og jada, jeg gleder meg til høsten. Så lenge jeg husker på å leve i øyeblikket, så trur jeg at jeg kan - strengt tatt - få noen veldig fine dager framover. Og ja, jeg veit jeg bruker ordet "fint" utrolig mye, men det er liksom det... fineste... adjektivet jeg veit om. For meg er "fint" alt som er bra samla i ett ord.

Dere burde sjekke ut innlegget til Kolbjørn om Bø-vandring. Mange fine bilder fra et underlig, lite sted i Telemark.

Så skal jeg bare gå og pakke livet mitt ned i esker.

Livet, liksom

Hallo hallo, jeg er fortsatt på Nes og jeg har det så bra om dagen at hadde jeg vært meg sjøl for tida, hadde jeg forventa at noe drit skulle skje anytime soon, men det er jeg ikke, så jeg smiler naivt og bedøva rundt og trur at jeg aldri skal bli trist igjen. Men det er fint for meg, da.

Og nå mens Linda er på jobb og jeg kan puste ut litt - ei pause med fin musikk, chill form, glade tanker, sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet er ikke så gæli sjøl om det er pause fra fine ting - kan jeg benytte meg av min foreløpige fritid til å informere nysgjerrige sjeler om hva jeg skal gjøre fra høsten av:

INGEN VERDENS TING.

Neida, tulla. Håper jeg. For forhåpentligvis får jeg en jobb og jeg får skrevet dritmasse, så det blir nok noe. Kom ikke inn på Westerdals, noe jeg egentlig ikke forventa heller, fordi jeg leverte et elendig intervju og generelt sett oppførte meg som en retard mens jeg var der. Slo an usannsynlig dårlige anti-semittiske vitser og svarte omtrent "ææææææh jeg gjør liksom ikke sånne ting, jeg da...", "tja, sånt no kan ikke jeg noe særlig om, da" og "hm, jeg veit ikke? Pleier ikke å tenke så mye på sånt, jeg" på omtrent alt de spurte om uansett. Og nå som jeg ikke kom inn likevel, kan jeg jo bare disse dem litt uten å stå i fare for å la det veie negativt med tanke på søknaden, for når de åpner intervjugreiene med noe fellesopplegg for alle som har gått videre til intervju med å si noe lignende "i motsetning til landets skriveskoler, har vi en progressiv innstilling til dette med skriving, vi da", så... blir jeg skeptisk, liksom. Og de skrøyt av hvor markeds- og karriereretta de var, og sa at det ikke var så viktig med et godt språk som med en god idé, og at tekstene mine for all del var blant dem de likte best, men at det var "tydelig" at jeg ikke hadde noen "klar idé" med det jeg skreiv. Da jeg ikke kunne forklare symbolikken i mine egne tekster (jeg sa noe lignende "næææh... ække noe særlig med symbolikk i dem, vel?") syntes de det var veldig rart.

Westerdals, jeg har en ting å si til dere: LOL.

Jeg kommer til å trives kjempegodt i et vakkert kunsterkollektiv med mine fine Vibeke, Eirin, Linda og Unnveig uansett, og vi skal ikke ha noen planer og like å ikke ha det. Jeg er så optimistisk for øyeblikket at det gjør meg sinna og glad samtidig.

Og hey, for spesielt interesserte: her har dere to av opptaksprøvene mine.

Tjallabais. Håper Vibeke har tid til å talatutte med meg, for jeg trenger noen å sladre om livets store spørsmål med.

Næz

Jeg skulle til Bø. Endte opp i Hedmark.


Ja, ja. Sånn kan det gå, og sånn gikk det òg.

We're having new age fun with a vintage feel

Jeg savner Bø litt. Lier er utrolig ensomt.

Disse fine jentene flytter jeg sammen med til høsten. Og:

Tida går.

I går var jeg så glad og hyperaktiv at jeg var oppe i tjuesju og en halv time og la et lass med spontanplaner ut av det blå. Humøret fortsatte da jeg stod opp sju i dag morges, og vedvarte mens jeg sosa rundt i Drammen i mange-mange timer i dag, og så plutselig fikk jeg en telefon som i hovedsak sa at jeg burde begynne å tenke på framtida mi, og så blei jeg deppa igjen. Men planene jeg har framover nå, er så fine at jeg forhåpentligvis har kommet over på godsida igjen i morra. Sjøl om pappa er utrolig skuffa over at det sannsynligvis aldri blir noe av meg.