Brb; Skrivebuatreff 2011

Jeg har inntrykk av at jeg skriver to typer blogginnlegg om dagen. Den ene typen er sånn: "Hei, jeg ville bare fortelle dere at i kveld/i morra skal jeg til x. Tilbake om y dager." Den andre typen er sånn: "Hei, jeg ville bare fortelle dere at nå er jeg tilbake fra x. Her er noen bilder <3"

Vel. Jeg er her for å fortsette trenden. I morra fær eg til Kristiansand for å overvære årets Skrivebuatreff. Håper det blir fint.

Jo, og så endte jeg opp med å si ja til studieplassen. Lol. Ellers er livet mitt uforandra.

I anledning dagen i dag

Hvis det er noen som trenger å sove et sted utafor Oslo, så ta kontakt med meg. Jeg bor en halvtime unna med tog, førtifem minutter unna med bil. Det er to ekstra senger her, og en del madrasser.

Verden er sinnssyk. Jeg er på nippet til å begynne å gråte for hver gang Twitter-feeden min blir oppdatert.

Dere som er kristne, får be for alle i Oslo og på Utøya, for jeg trur ikke Gud hører på meg.

Inntil videre er dette alt jeg kan gi dere: ❤

Så gøy hadde jeg det på Slottsfjell 2011

Foto: Ivan Rios

I kronologisk rekkefølge så jeg Crystal Castles, Röyksopp, Grinderman, Casual Friday, Bernhoft, Erasure, Mogwai, MikroMinus (som det ræives hardt til på bildet) og Mari Boine. For et fint avbrekk i min emosjonelle hverdag.

Minner om gårsdagen. Jeg er fortsatt forvirra.

FremtidenfremtidenAAAAAAAAAA--

Så. Hei.

Jeg kunne sikkert ha blogga om Slottsfjell, og det er sikkert det jeg burde og. Men i dag. I dag logga jeg meg inn på Samordna opptak bare sånn for å sjekke, liksom, og trur dere ikke jeg har prestert å komme inn på spansk årsstudium på UiO? Trudde aldri det skulle gå siden jeg ikke sendte inn følgeskjema, men så har det visst skjedd likevel. Og nå veit jeg jo ikke hva jeg skal gjøre.

Fordi greia er jo at nå har jeg vært så innstilt på å ikke skulle gjøre så mye annet enn å jobbe, skrive og ha det fint fra høsten av at jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Jeg... jeg, nei. Jeg setter opp to lister, jeg. For dere må seriøst hjelpe meg. Innen den tjuesjette må jeg ha bestemt meg. Så kan dere plis si meninga deres i kommentarfeltet? Jeg er så usannsynlig ubesluttsom og kan ingenting, så jeg trenger dere litt nå.

Listene, ja.

Derfor skal jeg si nei til studieplassen:
- jeg har vært veldig innstilt på å ikke studere fra høsten av så lenge nå. Og det er denne grunnen som er vanskeligst å forklare for omverdenen, trur jeg, for jeg trenger alltid veldig lang tid på å forberede meg på ting. Lenger enn de fleste. Det er liksom... jeg driver og øver meg på å være mer spontan, og det var av ukjente grunner litt enklere i Bø enn andre steder, sånn som å bare bli med folk hjem og sånn, men det er sånne ting som... jeg veit ikke, hvis jeg får ei melding og noen spør om de kan møte meg i kveld, kan jeg ikke det. For jeg er ikke mentalt forberedt på det ennå. Og... nei, herregud, jeg får ikke til å si det på en måte som gjør at dere forstår. Men nå som jeg er forberedt på én ting, kan jeg liksom ikke gå bort fra det med det første. Det var jo sånn planen var. Og jeg får veldig angst av å bryte den planen nå, for det har vært planen så lenge. Og dette blei langt.
- jeg er ikke en veldig flink student. Jeg leser ikke til prøver. Jeg gjør ikke lekser. Jeg er mye borte. Og det har gått bra foreløpig, men jeg veit ikke om det går bra når det er the real shit som på universitetet. Og nei, det er faktisk ikke så enkelt som å bare si "jammen, begynn å lese, da", av grunner jeg ikke orker å gå dypere inn på nå. Jeg bare får ikke sånne ting til.
- jeg liker ikke folk. Jeg liker bare bra folk, men for å vite at de er bra, må jeg kjenne dem fra før. Og jeg bruker lang tid på å bli kjent med nye folk. Og noen ganger er jeg veldig klar for å møte nye folk, men akkurat nå, med to årsstudier bak meg allerede, har jeg fått ganske mange nye bra folk inn i livet mitt i løpet av kort tid, og akkurat nå har jeg ikke behov for flere. I væffal ikke spansk-studenter. Ja, jeg generaliserer nå, men jeg føler litt at jeg har lov til det. Jeg orker ikke flere flinke, oppegående, positive mennsker. De tar energien fra meg.
- jeg kommer ikke til å bruke et årsstudium i spansk til noe som helst. Jeg tviler på at jeg kommer til å like det så godt at jeg går på en bachelor - dog man skal så klart aldri si aldri - og det er overhodet ingen språkrelaterte jobber jeg kunne tenke meg å ha. Ikke prøv dere på å foreslå yrker som tolk, oversetter, diplomat, ambassadør eller - gud forby - språklærer, fordi bare nei. Jeg er overhodet ikke interessert i det.
- studielån. Enda mer av det.
- mindre fritid. Hvis jeg i tillegg skal ha en jobb, kommer det ikke til å bli et liv igjen i det hele tatt, gjør det vel?

Derfor skal jeg si ja til studieplassen:
- jeg har lyst til å friske opp og holde spanskkunnskapene mine ved like.
- jeg får studielån og stipend, og det gjør meg mer attraktiv i forhold til å få depositumslån av banken, hvilket jeg trenger for å få det etterlengta stedet å bo. Nå har vi riktignok funnet en leilighet som har så lite i depositum at jeg faktisk har råd til det akkurat her og nå, men hvis vi ikke får den... ja.
- kanskje jeg får en følelse av å ikke kaste bort året.
- mamma og pappa blir helt sikkert veldig glade.

Og jeg ser jo jeg òg at det er flere nei-grunner enn ja-grunner, men det er jo en grunn til at jeg skriver dette her, og det er fordi at JEG VEIT IKKE ÆÆÆÆÆH. Jeg veit virkelig ikke. Og jeg må jo sikkert begynne å studere for alvor en gang jeg og, og da er jo sånn sett sikkert ikke spansk et så dumt valg, for jeg likte jo spansk veldig godt på videregående, og kanskje det er fint å komme inn i systemet til UiO fordi jeg har bittebittebittelitt lyst til å studere filosofi om et års tid, så. Men heeeeh.

Kan ikke noen som er flinke til sånt skrive noe smart til meg i kommentarfeltet? Innen tjuesjette juli, så er du en engel.

Slottsfjell tumørrøw

Gleder meg stort til å se disse banda live og for noen dager glemme at jeg verken har penger, jobb, sted å bo eller noen framtid overhodet.

Noen øyeblikk er så fine at man ikke trenger bilder for å huske dem

Jeg tenkte litt på det da jeg mista kameraet mitt på Hove. Jeg har snakka om det med ymse venner og. Hvor utrolig avhengig vi er av å dokumentere alt det gøye vi gjør. Hvor inderlig vi elsker å laste opp bilder fra alle mulige sammenhenger på Facebook bare for å vise alle vi kjenner at vi har et liv, at vi har venner, og at vi har det kjempebra. For hva er vitsen med å gjøre noe morsomt hvis man ikke kan skryte av det seinere? Se, dette er meg med de kule klærne mine og de like kule vennene mine. Se, vi ler og smiler på alle bildene. Holder rundt hverandre. Har det dritfett. Jeg merker det jo sjøl og. Jeg veit ikke om det er akkurat det jeg tenker på midt oppi situasjonen, men hvis vi har det ekstra moro, blir jeg jo sånn med én gang at jeg vil spare på øyeblikket. Ikke glemme det. Vil kunne ta det fram igjen, mimre, hente fram alt det samme som var så gøy den gangen bare ved å se på det igjen. Dra tilbake. Og jeg lurer på om den intense frykten for å glemme hvor fint alt var den ene gangen, gjør at vi glemmer å faktisk være i det øyeblikket mens vi faktisk har det. For uansett hvor mange bilder man tar, vil man ikke få det spesielle øyeblikket tilbake igjen. Og når man ikke engang hadde det mens det faktisk var der fordi man var altfor opptatt med å dokumentere det, hva er da vitsen?

Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å kunne se tilbake på gamledager. Men jeg har funnet ut at jeg misliker friheten ved digitale kameraer med monsterminnekort, der de som har dem ikke gjør noe annet enn å ta bilder. Sånn sett føler jeg at bildene du tar med analog film blir mer eksklusive. Bildene du tar, tar du ikke fordi det er forventa at du skal kunne dokumentere at du til enhver tid er omringa av alle de kule folka du kjenner og at dere har det dritgøy sammen. Det blir i større grad at du tenker at dette øyeblikket er verdt å ta vare på. Og hvis du faktisk ikke har med deg kameraet, så gjør det ikke så mye, for du har jo opplevd det uansett.

Hør på meg, begynner å mase om at alt var bedre før i tida, før teknologien og syntesen tok overhånd. Det er nok nummeret før jeg skaffer meg platespiller og, nå (og det er det jo faktisk og). Neste steg blir vel at jeg slutter å høre på elektronika og påstår at bare lydene man lager med fysiske instrumenter kan kalles musikk. Nei, forresten, jeg trur ikke det kommer til å skje med det første. Men til og med en synth- og plastikkfans som meg syns det er fint med noe som føles ekte innimellom. Ikke at det er noe gærent med syntetiske ting, så lenge man er klar over at det er syntetisk.

Nå veit jeg ikke lenger hva jeg sier. Analog film har vel blitt hipster uansett.

Her, ta en sang, dere:

Hove 2011

På kvelden den nest siste dagen jeg var der, mista jeg kameraet mitt. Det kunne jo så klart vært verre. Jeg kunne ha vært dust i huet og tatt med meg speilreflekset, eller jeg kunne ha tatt med Holga. Heldigvis var det bare et engangskamera, men jeg mista jo alle bildene jeg hadde tatt. Det rare var at da jeg gikk tilbake for å leite etter det - er ganske overbevist om at jeg mista det under The Strokes-konserten - fant jeg ikke engang de istykkertråkka restene av det. Og i lost and found-boden fikk de ikke inn noen ting. Så det jeg, og flere av de som var der sammen med meg, lurer litt på, er om noen rett og slett har tatt det og tatt sine egne bilder med dem. Hvilket igjen vil si at når de framkaller dem, kommer det til å dukke opp bilder av noen mystiske fremmede som i all framtid vil hjemsøke dem med sin tilstedeværelse på bildene... det er jo sånt de lager filmer og bøker om. Folk som har sett et mystisk menneske på et bilde, og visst instinktivt at "det der er sjelevennen min", og så finner de hverandre igjen etter ti år eller noe.

Eller kanskje noen bare har kasta det i søpla.

Poenget er at jeg ikke har så mange bilder å vise dere. Men jeg stod helt forrerst på The Vaccines-konserten med t-skjorta mi og sang med på alle sangene, og fikk ellers med meg, som nevnt, The Strokes, i tillegg til Jimmy Eat World, Brandon Flowers og Bright Eyes. Jeg dro dit med Signe og Lindawg, og i løpet av oppholdet rakk jeg dessuten å leike med Unnveig, Heidrun, Jo Mikkel, Kolbjørn og Jørgen. Dette var forresten første gang jeg var på noen som helst festival større enn Vaffelføzz, og jeg er meget imponert over min egen evne til å forholde meg til masse folk, liten plass og stakkarslig personlig hygiene over så lang tid. Hove var dritgøy!

Jo, forresten;

Heidrun tok dette bildet av Jørgen, Kolbjørn, meg og Unnveig etter Bright Eyes-konserten. Haha, aww. Vi er jo litt søte.

Jo, og det må jeg jo ikke glemme!

JEG MØTTE ET BAND!

Og siden jeg er deres første fan, fikk jeg en gave av dem:

Yeah!

Sjekk ut Askespråk her og her.

Føler litt at jeg bør ha en sånn badam-TSSSJJJ type avslutning på alle blogginnlegg jeg skriver, men strengt tatt kommer jeg ikke på noe mer å si akkurat nå, så takk for meg inntil videre.

Budapæzt

Fra tjueførste til tjuefjerde juni var jeg i Budapest. En meget, meget pen by med sykt mange kule butikker. Masse vintage og små, uetablerte designere og sånt. Eneste som var så forbanna kjipt, var at noe tull jeg ikke har oversikt over gjorde at kortet mitt ikke funka der nede, så jeg blei nødt til å låne rundt av de andre. Så det blei ikke rare shoppinghimmelen, men jeg har veldig lyst til å dra tilbake dit for å gjøre noe med akkurat dét. Uansett var det koz å henge med skiringssalere igjen.


Vi bodde på et superkoselig og ekstremt billig hostell med utrolig søte folk som jobba der, og med rom som var oppkalt etter ymse popkulturelle helter.


Pluss at jeg greide å forelske meg i et utested. Det er liksom... det er såpass at jeg har lyst til å åpne mitt eget med tid og stund, liksom. De spilte chill musikk, hadde bord og stoler som overhodet ikke passa sammen, hadde gamle lamper med møllspiste skjermer stående rundt og med pærer i forskjellige farger, og de pynta med gamle bildeler. Prøvde å ta noen bilder, men dere veit... engangskamera er litt uforutsigbart, og mobilen min er ikke allverden. Og til tross for at jeg er hellig overbevist om at hvis man bare er flink nok fotograf, så skal man faktisk nesten greie å fange stemninga på et sted uten å trenge å være der sjøl, men som dere alle har sett veldig mange ganger før, så er ikke jeg en flink fotograf.


Det jeg trur jeg prøver å si, er: i steden for å drive med dette tullet her, bør du bildegoogle Szimpla Budapest. Det er nok sikkert litt mer til hjelp enn å se på de tøvete bildene mine.

Hovedgrunnen til at vi dro dit, var forresten fordi de andre skulle få med seg Roger Waters - The Wall etter at konserten blei utsolgt i Norge. Jeg, som ikke egentlig har noe spesielt forhold til verken mannen eller Pink Floyd i det hele tatt, blei med bare for turen, men så hadde det seg sånn at noen av folka kunne ikke dra likevel. Så jeg fikk kjøpt billetten for hundre kroner. Ikke så dumt, særlig ikke når konserten - helt ærlig - var steinbra. Ingen av banda jeg liker spiller liksom på stadioner uansett, så bare hele greia med episk lysshow og flere figurer som svever oppunder taket var jo igrunn nok til å få meg til å måpe. Bare hele The Wall-konseptet er jo dritkult, og det blei så bra med alle animasjonsfilmene og den fysiske veggen de bygde opp og... ja. Jeg er dårlig til å prate om dette, jeg som egentlig ikke skjønner meg på Pink Floyd. Men det var kjempebra. Og jeg beklager de dårlige bildene, nok en gang.


Og så var det jo bare masse annet fint i tillegg, da:


Og YOU GAAAAIIIIS, DENNE KJOLEN, SERIØST:

Jeg fant den på en bruktbutikk der det kosta sånn... tredve kroner per kilo klær. En gammal brudepikekjole i størrelse ni år, der jeg ikke fikk opp glidelåsen bak i ryggen. Angrer fortsatt bittelitt på at jeg ikke kjøpte den. Tenk om jeg en vakker dag kommer til å bli dritflink til å sy, og så kunne jeg ha fiksa det. Den er helt sikkert noe av det vakreste jeg noen gang har sett.

Og så da jeg skulle hjem, da dere. Jeg satt på flyplassen, og så kom det en japansk mann og satte seg ved siden av meg, snakka litt med dama han reiste sammen med, og så så han på meg, smilte, og ut av innerjakka på lomma si, tok han to ballonger. Og han triksa og trylla, og så ga han denne til meg:


Da blei jeg glad.

Nå skal jeg gå og lese eller finne ut av livet mitt. Trur det blir det første.

Næsty

Akkurat nå; jeg trenger et sted å bo. For å kunne bo et sted, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. Jeg kan ikke få en jobb hvis jeg ikke har et sted å bo. Jeg kan heller ikke få lån uten en jobb. Jeg skulle ønske det å bli voksen var valgfritt, i væffal for sånne fuck-ups som meg.

Joda, litt av grunnen til at jeg ikke har penger, er at jeg har vært på farta kontinuerlig siden jeg flytta fra Bø. Sånn at jeg skal sitte så lite som mulig og stirre i taket hos foreldra mine. Men jeg veit ikke hva som er verst egentlig, jeg. Egentlig sitter jeg bare her og venter på et mirakel. Jeg veit ikke, kanskje NAV kan forbarme seg over meg.

Fy faen, så depressivt dette blei. Det var jo ikke meninga. Skulle jo endelig snakke litt om det koselige Nes-besøket mitt for en måned siden. Bare at jeg egentlig ikke har så mye å si, nå som jeg endelig har bildene. Det virker så innmari lenge siden. Akkurat da var jeg jo dritglad og trudde at alt skulle løse seg, bare fordi jeg gjorde morsomme ting og hang med fine folk. Men det var koselig, altså. Veldig koselig.


Det viktorianske haveselskabet vårt gikk over all forventning, til tross for å være litt i overkant improvisert og spontant. En kveld satt Linda, Magnhild og jeg oppe og lagde invitasjoner til klokka fem om morningen:

Vi satte i sammen ei awesome spilleliste med bare bra musikk, jeg bakte pai, vi plukka blomster og fant fram det gamle kaffeserviset til bestemora til Linda. Så kom det folk, og tradisjonen tro var jeg litt redd til å begynne med, men bare jeg havner sammen med ålreite mennesker, har det en tendens til å gå bra likevel, i væffal etter hvert. Denne gangen var jo intet unntak.


Flere bilder på Lindas blogg her.

Nå skal jeg gå tilbake til å være en whiny, passiv sutreunge og slutte å plage dere.