And now for something completely different

Jeg blir alltid litt flau i det noe mer edruelige øyeblikket dagen derpå når jeg ser hva jeg har publisert på bloggen min i forrigenattas mulm og mørke. Ikke at det ikke er sant, men det trenger ikke å stå helt øverst, liksom. Så før jeg fortsetter å se dokumentarer om universet på NRK nett-TV, poster jeg et dikt jeg skreiv for noen få, små dager siden. Så kan dét få lov til å figurere øverst på bloggen isteden.

Jeg tenker på lengsel som
å røyke ut av et vindu
eller
komme for seint til en begravelse
eller
sovne på et fly
eller
grave hagens djupeste hull
med bare fire spadetak 

Et forsøk på å forklare meg

Jeg vender stadig vekk tilbake til ett tema på denne bloggen, og i det siste har det vært enkelte "én gang for alle"-type innlegg hvor jeg har prøvd å skrive meg ferdig om emnet, uten at det egentlig har hjulpet noe særlig. Så her kommer enda et.

Jeg har et problem. Det vil si, jeg veit ikke om det egentlig er mange små problemer eller om det er ett hovedproblem som ligger i bunnen for det hele. Og problemet er liksom så innmari simpelt, så latterlig enkelt at til tross for at mange klarer å se det helt konkret for seg, er det tilsvarende mange som ikke skjønner hvorfor det er så himla vanskelig å gjøre noe med det.

Problemet i all sin lettfattelighet er at med én gang jeg er aleine hjemme, klarer jeg ikke å gjøre noen verdens ting. Det er til en viss grad tilstede når jeg ikke er aleine òg, men det er liksom ikke så tydelig da. Da kan jeg alltid motiveres, eller distraheres. Når det ikke er noen andre der, er hodet mitt det eneste selskapet jeg har, og jeg legger meg ned på sofaen. Ofte bare ligger jeg der, uten å gjøre noe, noen ganger sovner jeg litt, og noen ganger gjør jeg meningsløse ting på dataen mens jeg ligger der. Jeg trur veldig mange kan kjenne seg igjen i dørstokkmila, kan til en viss grad forstå vanskeligheten ved å rive seg løs fra meningsløsheten ved å ligge i ro til fordel for å faktisk gjøre noe fornuftig. Forskjellen er at de aller fleste jeg kjenner, gjør noe fornuftig til slutt. De aller fleste lager seg for eksempel litt mat etter å ha ligget på sofaen en time og tenkt på at de er sultne. Jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Ikke lage mat, ikke lese, ikke sette på en film. Jeg klarer å gå på do, men det er vel omtrent det eneste. Alt forekommer meg som et uoverkommelig krafttiltak. Og så går jeg inn på Facebook, ser på alle som er på kafé, eller for den saks skyld, alle forfattervennene mine som faktisk skriver eller leser, mens jeg så vidt får til å spise kjeks. Samtidig er jeg til enhver tid plaga av dårlig samvittighet for alt her i verden. Jeg kan ikke gå på matbutikken uten å tenke over alle de døde dyra der, eller alle de levende dyra som lever under uverdige forhold bare for å produsere billig nok, eller alle tomatplukkerne som får tjue kroner dagen, hvis de i det hele tatt får så mye. Og jeg mistenker at den samme dårlige samvittigheten er den som får meg til å uansett føle meg som en bortskjemt sutreunge, den som gjør at jeg alltid underdriver hvis jeg er hos legen, som sier "jeg har littegrann vondt her noen ganger" når jeg ikke får sove om nettene fordi det gjør så jævlig intenst vondt døgnet rundt. Så hvis jeg mot all formodning en vakker dag skulle ha kommet meg til psykolog, er sjansen veldig stor for at jeg hadde sagt "egentlig har jeg det kjempebra, altså."

Jeg forventer ikke at dere skal komme med ei løsning på problemet mitt, men å vite at dere har lest det, hjelper meg litt, trur jeg. Og hvis planen din er å si "du er bare lat, det er bare å ta seg sammen", håper jeg du vurderer å lese dette først.

Blekk II

Vi leika litt med nåler i helga.

Jørgen som tatoverer Kolbjørn.

Jeg som tatoverer Kolbjørn, og det ferdige resultatet. Jeg ække like flink som gutta ennå, men det syntes heldigvis Kolbjørn at ikke gjorde noe.

Kolbjørn har tatovert Jørgen.

Jeg har tatovert Jørgen.

Og Jørgen har tatovert meg. Ei tatovering som andre sikkert ikke syns er særlig spennende, men som for meg har utrolig stor betydning.

Noen ganger trenger man litt André Bjerke

Jeg kommer aldri til å forstå mennesker som stemmer fram partier som vil gjøre det vanskeligere for de allerede vanskeligstilte, og lettere for de som allerede har masse penger og gode jobber. Jeg kondolerer, Norge.

Det er i sånne stunder man må dra fram André Bjerke, Jan Garbarek, Lara Jade, Zhang Jingna og mange talentfulle fotografer jeg ikke har noe særlig kjennskap til. Den lille snutten under lagde jeg en gang på ungdomsskolen eller videregående, og jeg kom over den helt tilfeldig for noen dager siden. Ta deg noen minutter. Den er faktisk ganske fin.

Hamar cribs

Det har blitt et hjem.

Og vi har vært på loppemarkeder og bruktbutikker og fått tak i fantastiske asjetter og fantastiske glass og dere må egentlig bare komme og besøke oss med én gang. Vi har kaffe og te og for øyeblikket en shitload av blåbær!

Tre anbefalinger på D

Dumpster diving - Hvis du står og kaster stein på Stortinget, oppnår du kanskje en destruktiv glede i å muligens oppleve å se Erna få en stein i ansiktet. Erna, derimot, oppnår i verste fall å bli blind. Men det fins mer positive måter å kanalisere pønkraseriet sitt på. Man har for eksempel dumpster diving, som vil si å gå i søppelcontainerne til dagligvarebutikken rundt hjørnet og ta den maten som fortsatt er fullt etandes, men som butikken av ulike grunner har valgt å kaste, enten det er på grunn av ei datostempling som har blitt for gammal, eller fordi emballasjen har fått noe søl på seg. På denne måten får ingen politkere stein i øyet, og du oppnår en produktiv glede i å få masse digg gratis mat. Dette er yndlingsmetoden min å gi forbrukersamfunnet fingeren på, helt uten at noen skader seg. Det er så godt som lagt til rette for dette i Bø, der både Rema 1000, Rimi og Europris har containere rett utafor butikkene. Mye vanskeligere i Oslo, og personlig fant jeg aldri noe egna sted for det der, men hvis du er i Hamar og trenger en friganer-venn, så melder jeg meg frivillig.

Draup - Jeg så ikke på Norske Talenter første gang det gikk på TV, men jeg fikk med meg den fantastiske duoen Draup. Ikke at Erlend Bratland ikke var flink til å synge, men det Draup gjorde var så unikt og så spesielt, i tillegg til uendelig vakkert, at jeg fortsatt syns de hadde fortjent seieren hakket bedre. Jeg venter fortsatt i spenning på plate, men det kommer sikkert ikke til å skje før etterspørselen har blitt stor nok, så folkens, se denne videoen og vis de to sykt talentfulle jentene fra Stryn at dette kan du tenke deg mye, mye mer av:



Domene - Etter en uhyre stemningsfull konsert på Skiringssal, har jeg aldri helt skjønt hvorfor ikke flere har hørt om Domene. De spiller atmosfærisk og mørk vampyrprog, og bør være noe for fans av for eksempel Lacuna Coil og kanskje til og med The Cure. Sjekk ut Myspace-sida deres og hør på I Adore Thee for å headbange, og D'aja Laje for å meditere. Gi dem noen avspillinger, da folkens, det fortjener de.