Onsdagsliste

Jeg er hjemme fra Island! Men mer om det en annen gang om ikke så lenge når jeg har bilder å vise dere.



Hva spiser og drikker du omtrent hver eneste dag?
Det eneste jeg kan komme på, er vann og te. Blir fort lei av å spise de samme tinga.

Hva skulle du ønske du kunne spise og drikke omtrent hver dag?
Godteri og brus. Liker særlig sjokolade og lakris, men jeg har skikkelig dårlige tenner, så jeg prøver å begrense det til helgene.

Hva leser du nå, og hva synes du om den?
Begynte på Noe som hjelper av Mona Høvring mens jeg var på Island, og etter å ha lest Josefine Klougarts Stigniner og fall, med mange, lange assosiasjonsrekker brutt opp av komma, er det godt og behagelig å lese enkle, korte setninger. Har ellers ikke kommet langt nok til å vite hva jeg syns om den sånn ordentlig.

Åssen har du det?
Ganske bra, faktisk, til tross for at Jørgen nettopp har reist fra meg, bare et par dager etter at jeg kom hjem igjen. Har tatt to piercinger, kjøpt hårfarge og spist pizza i dag, så hey!

Hvilken TV-serie ler du mest av?
Det er tre stykker jeg ler nesten akkurat like mye av, og det er Flight of the Conchords, Black Books og The IT Crowd. Jeg elsker morsomme TV-serier, men jeg har det problemet at jeg nesten ikke syns noen er særlig morsomme, så de jeg virkelig liker, ser jeg igjen og igjen og igjen og igjen og igjen. Så om noen har tips til serier som ligner på de tre nevnte, skrik ut!

Hvilke bøker har du veldig lyst til å lese?
Mange, men jeg har ei Sofies verden-aktig bok om kvantefysikk stående ulest som jeg gleder meg sykt mye til. Føler derimot at jeg må vente med å lese den til jeg er ferdig på forfatterstudiet, siden det er ganske mye skjønnlitterært jeg blir nødt til å prioritere gjennom skoleåret, og jeg leser helt forjævlig sakte.

Hvilke podcaster hører du mest på for tida?
Har aldri hørt en podcast i hele mitt liv.

Hvilken blogg liker du best akkurat nå?
Ikke umulig at det er Veganmisjonen. Jeg er veldig glad i å både lage og spise mat, og oppskriftene der er enkle og stort sett lagd med helt vanlige, ujålete ingredienser. Syns også hun som driver bloggen er flink reint skriftlig òg.

Hva liker du å bruke tida di til?
Det jeg liker aller best, er å skrive, lese, lage musikk og spille TV-spill, men det blir dessverre altfor mye av meningsløs internettbruk. Er derimot ganske flink til å se TV-serier og filmer, føler jeg.

Hva er du mest redd for?
At tida bare skal gå fra meg, og at jeg sitter igjen uten å ha fått gjort noen ting, og at det skal være altfor seint å gjøre noe.

Hva bryr du deg mindre om enn folk flest?
Tja, akkurat som Karoline, som jeg har lånt lista fra, er jeg ikke så opptatt av sminke. Eller altså, jo, jeg liker veldig godt sminke, egentlig, og jeg sminker meg ofte, men jeg er skikkelig dårlig til å sminke meg, sånn egentlig, så jeg bruker stort sett bare foundation, mascara og eyeliner - til eyeliner bruker jeg hvitt glitter, sånn at det ikke er så lett å se hvor ustødig jeg er på handa, hehe. Så ehm altså, jeg er veldig glad i veldig fabulous og overdådig glittersminke til fest, men jeg er veldig lite opptatt av ymse kremer og renseprodukter og skjønnhet og sånn? Jeg veit ikke om dette gir noe mening for andre enn meg.

Hva bryr du deg mer om enn folk flest?
Jeg veit ikke helt hvem folk flest egentlig er, for man kan sikkert si at jeg bryr meg mer om for eksempel litteratur enn folk flest, men det føles likevel ikke som om jeg gjør det, for folk i min omgangskrets er som regel veldig opptatt av litteratur, egentlig mer enn meg, så ehhhh jaaa? Jeg har veldig mange tvangstanker og ganske mye angst, da, men jeg veit ikke om det telles, haha.

Hvilke typer mennesker liker du?
Jeg liker kreative mennesker som ikke er opptatt av å være kule. Føler det er - håper ingen føler seg truffet på en negativ måte nå - forholdsvis mange unge kunstnere og andre kreative som virker å bry seg veldig mye om å være på alle mulige kule, hippe kulturarrangementer for å mingle med semi-innflytelsesrike folk, det virker nesten som om de er mer opptatt av dét enn av å faktisk gjøre kreative ting, og det syns jeg er utrolig slitsomt.

Når føler du det er mest behagelig å stå opp og legge seg?
Jeg sover - jeg kødder ikke - omtrent tolv timer hver natt. Legger meg cirka tolv, står opp cirka tolv. Helt ekstremt mange folk som ikke kjenner meg noe særlig engang, er tilsynelatende veldig opptatt av å fortelle meg hvor mye dette egentlig er, og hvor utrolig lite sunt for meg det er, men jeg foretrekker å lytte til min egen kropp, som føler seg uthvilt etter tolv timer, og sliten etter noe særlig mer eller mindre.

Hva er dine verste uvaner?
Som Karoline er jeg fæl til å pelle på ting, sånn som kviser og sårskorper. Er egentlig ganske fæl til å fikle med ting i det hele tatt, men om det er min verste uvane? Tja. Jeg drikker ganske mye brus, til tross for mange og hyppige tannproblemer, men jeg syns det er utrolig vanskelig å venne seg av med det.

Hva likte du å gjøre på barneskolen?
Jeg likte gym, utrolig nok. Nå i dag hater jeg nesten all fysisk aktivitet, og jeg hata gym både på ungdomsskolen og videregående, siden vi nesten bare dreiv med styrketrening og løping, og ikke for eksempel turn og dans, som jeg faktisk var ganske god i. Men på barneskolen fikk vi ikke karakterer, og vi spilte for eksempel kanonball og brentball (dere som ikke er fra Lier kjenner det kanskje under andre navn, for eksempel slåball?), og det var jo kjempegøy.

Hva liker du best ved deg sjøl?
Jeg liker at jeg er flink til å skrive, og at jeg er nysgjerrig og ganske smart. Jeg elsker å finne ut av åssen ting fungerer, og er veldig glad i realfag - bortsett fra matte, i og med at jeg har dyskalkuli.



Onsdagsliste funnet på ithildancer.com via bloggen til Karoline.

Men hva spiser du egentlig? #4: Middagsform

Jeg er klar over at dette kommer til å høres litt sånn overdrevent gladmisjon ut, men likevel: ååååååhhh, jeg er så glad for at jeg er vegetarianer! Til og med hvis vi ser bort fra de reint åpenbare grunnene, så har denne livsstilen og dette kostholdet tvunget meg til å utforske matvarer og ingredienser jeg før aldri ville giddet å tenke over, og gjort meg utrolig mye mindre kresen og uendelig mye mer åpen for nytenking i matveien. Alle de grønnsakene jeg før gikk glipp av, men som jeg nå elsker! Dette har igjen gjort at jeg har blitt veldig glad i å lage mat, og faktisk syns det er skikkelig gøy. Tenkte å dele en fryktelig enkel og fryktelig god middagsrett med dere i dag, som for én gangs skyld er tydeligst inspirert av tradisjonell, norsk mat. Jeg pleier egentlig å helle mot asiatiske mattradisjoner på mitt eget kjøkken, men ikke alltid, nei:

Jeg er ikke helt sikker på hvilke av disse to bildene som er minst blurry, så begge får lov til å være med. Og for ordens skyld: dette var før det gikk i ovnen! Dette er en middag inspirert av Veganmisjonens middagsformer, og er et latterlig enkelt konsept: legg det du vil spise i ei ildfast form, bak i ovnen ei viss tid med aluminiumsfolie over, og vips så er middagen servert, nesten helt av seg sjøl. 

I denne middagsforma har jeg hasselbackpoteter helt øverst, med smør, salt, pepper, paprikapulver og ost, og fra venstre brokkoli, gulrøtter, reddiker, vårløk og lotusskinke, det hele overstrødd med fersk, hakka rosmarin. Lotusskinke er noe rart noe, skjønner dere. Det kan kjøpes på asiatiske matbutikker, jeg kjøpte denne på ScanAsia i Storgata. Helt vegetarisk! Og til de av dere som syns det er rart at vegetarianere absolutt skal ha noe som smaker kjøtt: det er jo ikke det at jeg ikke liker kjøtt som er grunnen til at jeg ikke spiser det. Tvert imot syns jeg kjøtt er kjempegodt, men det strider mot alle mine moralske prinsipper å spise det. Derfor syns jeg det er kjempefint at det fins produkter der man kan få smaker som ligner på kjøttsmaken, uten at noen dyr trenger å dø for det.

Sånne middagsformer kan man putte alle mulige godsaker oppi, avhengig av hva man sjøl liker. I denne middagsforma blei hasselbackpotetene såpass saftige at verken Jørgen eller jeg savna noe saus eller tilsvarende, men her er det altså fritt fram å koke sammen for eksempel brunsaus eller bernaise og ha over til slutt, eller servere med for eksempel rømme, tzatziki eller hummus. 

Jeg pleier sjeldent å ha helt oversikt over hvor lenge ting skal være i ovnen og sånn, men mellom 200 og 225 grader pleier å være et OK utgangspunkt. Pirk litt i grønnsakene og skinka etter en halvtimes tid, for eksempel, og la det stå litt lenger hvis det fortsatt virker hardt.

---

Sånn apropos ingenting, så reiser jeg til Island neste uke! Vi ses når jeg har kommet tilbake igjen uka etter. Satser på at det blir fett. 

Formiddagstanker

Det er lenge siden jeg skreiv et blogginnlegg i samme småkaotiske stil som jeg pleide å skrive i gamledager. Jeg veit ikke helt hvorfor jeg slutta med det, jeg trur det blei litt flaut til slutt. Dét, pluss at livet mitt egentlig er mer eller mindre stabilt nå. For noen år siden var det så mye som måtte få utløp, alltid, så mange tanker, så mye frustrasjon, så mange utvendige faktorer som gjorde at jeg hadde vanskelig for å få fred. For første gang på ganske lenge føler jeg meg ganske trygg nå. Og det bærer nok blogginga litt preg av, på godt og vondt, kanskje. Kanskje dette er det endelige tegnet på at jeg omsider har blitt voksen.

Og det er ikke akkurat sånn at jeg lengter tilbake. Alt var så mye mer intenst før, og jeg var så lei meg så ofte. Alt er roligere nå, jeg inntar verden gradvis med et tempo jeg har bestemt sjøl. Men jeg er ikke lykkelig. Det føles fryktelig klisjé å snakke om lykke sånn, men jeg trur lykke er en vedvarende sinnstilstand som man kjenner igjen når man har den. Jeg har ganske mange forutsetninger for å være lykkelig nå, men jeg er det likevel ikke. Det betyr ikke at det ikke stort sett går bra. For det gjør det jo. Men jeg veit ikke hva som må til før alt er i vater og livet er behagelig å leve. Jeg krever ikke så mye, jeg skulle bare ønske at jeg kunne være i stand til å ligge på sofaen, tenke at jeg er sulten, og så gå og finne meg mat. Nå er det sånn som det har vært i veldig mange år nå, at jeg ligger på sofaen, tenker at jeg er sulten, men at jeg ikke orker å finne meg mat, og så ligger jeg der og ligger der og ligger der og ligger der og ligger der og nå orker jeg væffal ikke å finne meg mat, for nå er jeg så sulten at jeg ikke orker noen ting, og etter å ha ligget der et par timer til uten å gjøre noe, går jeg for å finne meg mat. Jørgen gjør selvfølgelig alt en del enklere, men jeg veit ikke åssen jeg hadde takla det uten ham.

Noen ganger tenker jeg at jeg har for høye forhåpninger til denne lykken alle snakker om, men jeg trur egentlig ikke at å være i stand til å spise når jeg er sulten er å ha for høye forhåpninger.

I dag morges våkna jeg og tenkte at jeg ville skrive diktsamling. Før var det jo sånn at dikt bare kom til meg, eller tekst i det hele tatt, kom til meg når jeg minst ante det. Det er ikke sånn lenger. Jeg må sette meg ned og bestemme meg for å skrive. Til gjengjeld blir det jeg skriver mye bedre nå enn det blei før òg. Væffal romaner og lengre tekster. Inntil nylig har jeg tenkt at dikt er annerledes, jeg må være inspirert for å kunne skrive et dikt. Men jeg trur jeg bare må innse at denne sagnomsuste inspirasjonen, som før kom til meg uten at jeg trengte å gjøre noe for det, har slutta å dukke opp på den måten. Jeg må tvinge den fram. Og jeg har ikke skrevet et dikt på evigheter. Kanskje jeg må prøve det igjen. Problemet er at jeg skriver på en roman, har kommet ganske langt på en roman, har ganske stor tru på romanen. Og jeg syns det er forvirrende å jobbe med flere prosjekter på én gang.

Men kanskje jeg skulle prøvd likevel?

Tiden vil vise. Og det er ikke så fryktelig mye igjen av formiddagen.

Fra Mjuke, svarte stjerner

Det skal vise seg at jeg ender opp med å elske huset vi skal bo i. Når de andre har lagt seg, tar jeg på meg headsettet, setter på Hostesaftbandet, og danser gjennom romma. Det er nok fra søttitallet en gang, og isolasjonen er så som så, vi har prøvd å fordele de varmeovnene som fins her inne på de forskjellige soveromma, men tonene fra de kjølige instrumentene som fyller øregangene mine har lært meg å like å fryse, og jeg flyter forbi de kjellerluktende møblene, glassverandadøra med rimfrost, opp til andreetasje og de gulna blondegardinene og den falma blomstertapeten på badet, til jeg er ute på balkongen, det er ei slyngplante som når opp hit fra etasjen under, den er svart og uten blader, det snør glitter fra himmelen, lysa fra gatelyktene i bakgrunnen svøper huset inn i gule skygger. Det er fire plussgrader inne i huset, ute er det femten minus, jeg har ikke på meg ytterklær, pusten stivner i halsen min, og det eneste jeg vil er å være i kulda, være i snøen, bli til et snøfnugg, dale ned over Porsgrunn eller et annet sted i verden, se alt og lukte alt og høre alt, legge meg over blader og hustak, pakke inn jorda, være den som barn fester tungene sine fast i på metallstenger. Jeg går bort til rekkverket på balkongen, griper om det med begge hender, hadde det vært kaldere nå, hadde fingrene falt av.

Fra skisseboka: Askeverden - kapittel én

En gang Eva var hjemme hos meg i Lier - jeg trur det må ha vært i sammenheng med heftesalg til inntekt for tidenes første Skrivebuatreff, altså må det ha vært i 2007 - begynte vi å fabulere om noe som etter hvert utvikla seg til ei fantasyfortelling som vi skreiv litt på annenhver gang, og sendte det til hverandre på mail. Som så mye annet jeg har begynt på blei det aldri ferdig, men det er veldig koselig å lese det uansett. Trur dette er første gang noe av det ser dagens lys for andre enn Eva og meg. Dette kunne forøvrig sikkert like gjerne vært Throwback Thursday, men siden det aldri blei ferdig eller publisert noe sted, syntes jeg dette var det mest passende. Jeg gir dere herved kapittel én, som jeg har skrevet:

Spede solstråler brøt inn gjennom skydekket i atmosfæra, og danset over de stengte øyelokkene til Silke. Hun hadde sovet under den stolte, gamle eika, godt beskyttet av de vennlige Jordkreftene. Hun, som var venn med både Vind og Jord, levde mye tryggere enn de som elementene foraktet, de som stod i ledtog med både Mørke og Ondskap. For De Mørke Disiplene skygget elementene unna, og selve gresset trakk seg vekk når en av dem kom forbi, og Vinden sørget for sterk motblest.

De tandre barnehendene trakk hetten bort fra hodet hennes, og det bølgete, blonde håret fosset nedover ryggen. Selv om hun bare var seks år, var hun svært vakker, og langt mer intelligent enn sine jevnaldrende. Så hadde hun hatt en ganske så unormal oppvekst også. Begge foreldrene hennes hadde blitt tatt av Skrekken, det altoppslukende intet som lurte i skyggene, da hun ennå var nyfødt. Heldigvis hadde de to fremste motstanderne av det Mørke, de som var født av Vind og Jord, dukket opp, og reddet henne før hun også ble slukt. Helt siden den gang hadde hun fulgt med dem i tykt og tynt, og sittet bakpå der de red gjennom Askeverden på sine gåtefulle, magiske hester i kampen mot alt som var ondt. Akkurat nå var de ute på et veldig farlig oppdrag som Silke ikke kunne være med på. De hadde lovt å komme til henne før den neste kvelden falt på. Det var nå mens det var lyst at hun måtte være alene.

Heldigvis var ikke det noe problem. Siden hun gikk med velsignelsene fra både Jord og Vind med seg, var hun rustet mot det meste. Dessuten kunne hun en smule magi selv, så hvis det skulle knipe på, kunne hun ty til den.

En mild bris jaget gjennom lokkene hennes, og hun lo henrykt. Den dyttet lett i henne, dro henne med seg, ville vise henne noe. Tillitsfullt fulgte hun etter, og lot den lede henne bortover de grønne engene, som var blant de siste i sitt slag. Det var få steder i Askeverden som fortsatt var så reine som det landsbyen Akvarell var, og Silke visste at hun var meget heldig som bodde her.

Vinden tok henne i hånden, og førte henne bort til en raggete busk. Hva er det du vil vise meg nå, da, Vind? spurte hun innvendig, og brettet til side noen grener – og gispet til. Selv i et så fruktbart land som Akvarell var det sjelden annet grønt å oppdrive enn poteter og gulrøtter, men dypt inne i busken, gjemt vekk av de hemmelighetsfulle bladene, fikk de fiolblå øynene til Silke øye på Jords gave til henne – noe så sjeldent som en ansamling villjordbær.

Silke kastet et stjålent blikk over hver skulder, før hun ga seg til å høste inn hva det mektige elementet hadde skjenket henne. Inne i seg lovpriste hun både Vind og Jord for å være gode mot henne.

Hun gikk tilbake til eika, og lente seg godt tilbake. Solen varmet godt i dag, og nå skulle det sannelig smake med en søt frokost.

Det var lyden av tordnende hover som fikk Silke til å rykke hodet opp. Før de hadde dratt, hadde Vindsøsteren og Jordsøsteren ledet henne til dette fredelige stedet hvor hun ikke ville bli forstyrret av utenforstående, men måten de tunge dunkene hamret til bakken så Jorden selv ynket seg, tydet på at dette ikke engang var vanlige landsbyboere. Dette måtte utvilsomt være de fryktsomme, svikfødte gangerne til De Mørke Disiplene, de som var allierte med Skrekken selv.

Silke kjente at pulsen økte. Hvor skulle hun gjemme seg? De harde brakene kom nærmere og nærmere, og snart begynte hun å se dem i det fjerne også. Veldige hester med massive kjettinger som hodelag, og med ryttere så mørke at de bare var som skygger å regne. Hvis de oppdaget henne her…

Så var det naturen som viste veien igjen. Hun trengte bare å snu på hodet, da hun plutselig oppdaget hvordan Jord ryddet plass i skogen så hun kunne krype inn.

Litt forundret, og utrolig lettet, kløv hun inn mellom de høytragende løvtrærne, som lukket seg tett bak henne igjen som om ingenting var hendt. Her innefra kunne Silke følge hver bevegelse utyskene der ute foretok seg, uten å trenge å engste seg for at de ville få øye på henne.

Etter hvert som de nærmet seg, la derimot Silke merke til at de ikke jaget noe, men at de ble jaget. Selv om De Mørke Disiplene verken hadde ansikt eller stemme, var det lett å kjenne hva de følte, for ondskapen deres var så sterk at den smittet over på alt rundt dem. Hvis de var sinte, lynte og stormet det fra himlene over dem, mens hvis de bare var lunefulle, var været grått og utrygt. Nå var de redde, og blomstene på bakken trakk seg forskremte sammen til knopper, og fuglene gjemte hodene under vingene sine. Silke merket også denne redselen, og selv om hun visste at hun var helt trygg bak trærnes beskyttende stammer, ville psyken hennes det annerledes der den ble påvirket av De Mørke Disiplene. Hun følte seg liten og ynkelig, og hjertet slo raskere.

Så, idet de uhyggelige skikkelsene strøk forbi, var følelsen borte. Silke var i sikkerhet, og trærne trakk seg vekk slik at hun kunne komme seg ut på engen igjen.

Det var da at hun hørte hovslag igjen, men disse var annerledes fra de første hun hadde hørt. Det var som om selve grunnen hun stod på frydet seg over å ha æren av å bære disse edle skapningene, og gresset så med ett ekstra grønt ut.

Silke kastet et nytt blikk bortover, og ble fylt av en nærmest andektig følelse da hun så at antakelsene hennes stemte. Det var de praktfulle, mytiske dyrene Stjernestorm og Terra som spankulerte på sølvhover mot henne, og langs de elegante nakkene, flommet de mektige manene i eventyrlige farger.

Men så gispet Silke til. Rytterne… de staselige rytterne… satt knapt i salene. De hang medtatte til hver sin side, og de hadde sår i hele ansiktet.

Tre anbefalinger på Z

Zola Jesus - Dette er den dama i verden med vakrest stemme, det er jeg helt sikker på. Den er så utrolig kraftig og følelesformidlende at det er helt vilt. Jeg er ikke dessverre ikke så begeistra for det nyeste albummet hennes, sjøl om hun selvfølgelig synger helt fantastisk, men Conatus har veldig mye fint på seg. Likevel er det de første sangene jeg hørte av henne fra de tidlige utgivelsene hennes, sånn som Poor Animal (som sannsynligvis er den av låtene hennes jeg liker aller, aller best), Night og I Can't Stand som virkelig setter i gang gåsehuden. Ikke minst gjør hun en formidabel vokalinnsats på en del av sangene til Former Ghosts. Som om ikke dét var nok, ser hun helt usaklig kul ut, og poster jevnlig flere kunstneriske sjølportertt på Facebook-sida si. Bare se (og for all del, hør!):

Zhang Jingna - Dette var min favorittfotograf da jeg var yngre. Jeg syns fortsatt hun tar fine bilder, men nå driver hun mest med kommersielle oppdrag, og konsentrer seg ikke like mye om de særdeles emovennlige bildene jeg pleide å elske av henne. Hun har ei Facebook-side her som kan likes hvis du vil, men vil du se de eldre bildene hennes som jeg falt pladask for for en ti års tid siden, må du inn på deviantART-profilen hennes. Jeg har rota fram noen av yndlingsbildene mine, og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor jeg likte dem så godt. Hele estetikken appellerte helt utrolig mye til mitt drømmeaktige, emosjonelle, sjelfulle femten år gamle vesen, som attpåtil hadde en sterk fetisj for alt som var asiatisk:

Zombier - Bare fordi zombier er awesome, og det aller meste blir bedre med zombier. Det var derimot ikke før jeg så The Walking Dead at jeg skjønte at de faktisk kan være oppriktig skumle, istedenfor bare kule og treige. Ellers kan jeg nevne at jeg digger Shaun of the Dead, gleder meg til å lese Pride and Prejudice and Zombies (som attpåtil skal bli film med Cersei Lannister i en sentral rolle, yay!) som jeg har stående ulest i bokhylla, og i det hele tatt så bare... hjerne?