Oktober 2016

Av en eller annen grunn føles det merkelig å skrive dette innlegget på sjølveste Halloween. Jeg har i veldig mange år på en eller annen måte markert Halloween på bloggen min. Men akkurat i dag har jeg egentlig ikke noe annet å si.

Opplevelser: Pizza og kino med svigers. Konsert med Death In June. Konsert med The Cure. Slippfest for Sara Sølbergs Seismiske smell. Hotellnatt, med middag på Mr. India og kinotur. Matbeat. Bryllupet til fetteren min. Konsert med Kent. Dødsnatt på museet.

Innkjøp: Fikk med meg disse t-skjortene hjem fra henholdsvis The Cure- og Kent-konserten.

TV-serie: Vil si jeg har sett på litt av hvert i oktober. Deutschland '83, Westworld, Vikingane og Hannibal. Nå sist fredag gikk Jørgen og jeg og la oss i firetida fordi vi ikke klarte å slutte å se på sistnevnte:



Spill: Fortsatt Gone Home. Har forøvrig også så vidt det er begynt på Final Fantasy VIII, men det har helt ærlig ikke fenga noe særlig hittil.

Film: Så Kongens nei, Into the Woods og Swiss Army Man denne måneden. Sistnevnte var nok den jeg likte best. Rett og slett herlig å se at også merkelige filmer kan komme fra USA.



Bok: Sist jeg skreiv månedsoppsummering, hadde jeg så vidt begynt på Songfuglen. Jeg ELSKA den boka, og for å sitere meg sjøl: "Ei av de mest interessante bøkene jeg har lest på lenge. Jeg har tidligere lest Eit vintereventyr av samme forfatter, og jeg merker nå etter min andre bok hvor tydelig forskjellige bøkene hans er fra annen samtidslitteratur. Bøkene leiker seg i dystopien og i alternative virkeligheter, men er skrevet med en intens tilstedeværelse og skildringer som typisk hører hjemme i poesien. Uttrykket har for lengst blitt en klisjé, men det er faktisk helt sant at jeg ikke klarte å legge Songfuglen fra meg, og jeg leste den ut i løpet av tre dager, noe som er ganske imponerende til meg å være. Boka har så utrolig mange lag, og så mange småhistorier inne i historien - bare om for eksempel karakteren Basjele kunne det vært skrevet en egen roman. Det samme gjelder den hengte mannen, eller den prostituerte i parken. Antakelig også verdt å få med seg teateroppsettinga av den, som går i disse dager. Det skal i væffal jeg." Nå har jeg begynt på Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne.

Musikk: Som nevnt i forrige innlegg her, har jeg falt veldig for det nyeste albummet til Nick Cave. Her er ei annen fanastisk låt fra Skeleton Tree:

Trettipunktersbloggutfordring #5: Yndlingssangen din for tida

Jeg er ikke (lenger) en sånn person som har dilla på en og en sang. Jeg hører stort sett på ett og ett album, og har lært meg å sette pris på kontinuiteten det er å høre et album fra første til siste låt.

I går kjøpte Jørgen den nye plata til Nick Cave, Skeleton Tree, som blei ferdigstilt i etterkant av at sønnen hans døde. Det har blitt ei annerledes og utrolig melankolsk plate som skiller seg ut fra de tidligere albumma hans, og låta I Need You festa seg godt ved første gjennomhøring. Veit ikke om jeg vil si at det er yndlingslåta mi for tida, men den er en av mine nyeste musikalske oppdagelser.



Hele utfordringa fins her.

Fra skisseboka: Tyngden mellom oss - det opprinnelige førstekapittelet

Mitt kanskje største problem når jeg skriver, er at jeg ender opp med å bli lei av prosjektet underveis. Jo lenger siden det er jeg skreiv begynnelsen, jo verre er det, for jo mer har jeg utvikla meg i løpet av tida det har tatt å skrive det gjennom. Med andre ord føkkings hater jeg å redigere tekst, og de kjedeligste stedene å redigere, er de samme stedene der redigering er absolutt mest nødvenig. Jeg burde antakelig ha brukt enda mer tid på å redigere Tyngden mellom oss før den blei trykt, men jeg leid av det samme syndromet da som nå: redigering er så helvetes kjedelig, og særlig der det trengs mest. Men første kapittel kunne jeg bare ikke la stå som det gjorde. Det endte jeg opp med å skrive helt på nytt. Dette er sånn som boka endte opp med å begynne - heldigvis. Opprinnelig så nemlig åpninga ut som dette:



”Jeg sier bare at vi bør rase fra oss nå mens vi har sjansen”, sa jeg, og lot handa knuse vannoverflata, som egentlig ikke var så veldig uknust fra før av heller, med tanke på at det rant en kontinuerlig strøm fra en schtøgg fiskestatue midt uti, som spy fra en full femtenåring. Og med dét hadde jeg trollbundet prinsessen, a.k.a. Tobias som satt ved siden av meg og kverulerte. Eller han hadde i hvert fall kverulert helt fram til nå.
   Det var bare Tobias og meg i dag, og han hadde pakka seg inn i det samme nøtteskallet han alltid hadde med seg når det bare var ham og meg. Han var den typen som hadde solgt hasj og herja på ungdomsskolen, helt til han hadde sett lyset på en veldig ateistisk måte, og blitt nesten straight-edge og tøffel. Han hadde flytta på hybel for å begynne på videregående et helt annet sted for å få en ny og bedre start, og hadde siden den gang vært min faste klassekompanjong og rådgiver, sistnevnte tidvis til min store frustrasjon. Jeg hata at moralprekenene hans faktisk hadde grunnpilarene sine festa til historier fra virkeligheten som du leser om i ukeblader; du veit, de artiklene som går over mer enn fire sider, og som er prega av skyggebada ansikter i profil mot et vindu, anonymiserte og uthviska. Jeg kunne liksom ikke fnyse av dem i samme toneleie som til foreldra mine, for når han trakk fram eksempler til skrekk og advarsel, fortalte han ikke i to dimensjoner som foreldra mine gjorde. Noe jeg på sett og vis skulle ønske, for da hadde det vært så mye lettere å avfeie det.
   ”Neeeei… det er for varmt for meg, ass”, sa Tobias, garantert bare for å få meg til å droppe temaet.
   ”Fontena”, sa jeg.
   ”Hæ?” sa Tobias.
   ”Fontena”, gjentok jeg.
   ”Hæ?” gjentok Tobias.
   ”Kom her, da”, sukka jeg, og før han rakk å si ”hæ?” igjen hadde jeg spruta vann på ham. Akkurat nok til at han merka det, så klart, og ikke noe mer. Jeg hadde ikke samvittighet nok til å gjøre ham klissblaut.
   ”At jeg kan kjøle meg ned i fontena?” spurte han.
   ”Hva trur du jeg ligger med handa neri detta ekle grumset etter, a?” spurte jeg og trakk opp igjen handa mi og holdt den fram mot ham som bevis, til tross for at den så like rein ut som om den hadde blitt spylt ned med anti-bac.
   ”Det er uansett sola som er problemet”, sa Tobias og myste opp mot den hvitgule badeballen et sted langt over oss.
   ”Hæ?” var det min tur til å si.
   ”Jeg smørte meg ikke med solkrem i dag”, utdypa han.
   ”Det var smart”, bemerka jeg.
   Han sa ikke noe mer. Satte seg ikke engang i skyggen. Bare lente albuene tungt på knærne og stirra på et mystisk punkt på bakken. Sjøl rulla jeg meg over og lå på sida istedenfor ryggen og så inn på den halvrustne, morkne fisken med det enorme gapet som trofast kasta opp liter etter liter med semi-kloakk. I motsetning til de andre ungene i nabolaget, var jeg aldri redd for den fisken da jeg var liten. Jeg syntes den var dritkul, i likhet med alt annet med supersvære kjefter. Bortimot ingen jeg gikk i barnehagen med, med unntak av de tøffa gutta som turte å si ”faen” til barnehagetantene, greide å gå forbi den uten mamma eller pappa i nærheten, hvis det ikke var for å tøffe seg for de andre, eller aller helst for et tvillingpar jeg har glemt navnet på, men som var de desidert verste badassene i området. Han ene av dem hadde tourette’s, men ingen av fireåringene skjønte hva det innebar, og syntes han var kjempeskummel fordi han brukte ord ingen av oss hadde hørt før når han blei sinna. De to pleide i hvert fall å mobbe de andre gjennom å klistre på seg glis så frastøtende at bare barnehageunger får det til og si: ”Jeg vedder på at du ikke tør å stikke huet inn i kjeften på fisken.” Og alle turte omsider i frykt for å få bank, men det var med tårer og snørr i hele trynet og resten av dagen tilbrakt snufsende på fanget til nærmeste voksne. Men ikke jeg, for på det punktet holdt faktisk mobberne seg unna meg. Som sagt digga jeg den fisken, og pleide å late som om jeg hadde en like megadiger munn sjøl, og noen ganger når jeg var hjemme, leika jeg at jeg spiste opp barbiedokkene mine med det evigstore sluket mitt.
   ”Hallo?” sa Tobias.
   ”Hæ?” sa jeg og rulla meg over til den andre sida.
   Jeg hadde ikke peiling på åssen ringetone Tobias hadde, for jeg hadde aldri hørt den. Han skyldte på alle nevrosene han hadde vært systematisk igjennom før han flytta hit, og påstod at han var ekstra følsom eller at blodet hans hadde en sjette sans eller noe som gjorde at sjøl om han alltid polstra seg inni tjukke, mørke olabukser, kjente han mobilen vibrere som et ekkolokaliseringskall fra det hinsidige i lomma. Alltid. Også nå.
   ”Fetters!” utbrøt han, og til tross for at han satt med ryggen imot meg, kunne jeg høre på stemmens hans at han smilte.
   ”Yeah, det gjør vi. Cool shit, yo. Ha det.” Tobias la på, snudde hodet mot meg så det formørka sola som en måne, og smilte så stort de tynne leppene hans ville tillate uten å vise tennene.
   ”Vi får låne hytta te Julian hele sommer’n”, kunne han informere.
   ”Smud, dude!” gliste jeg.
   ”Ah. Jeg elsker Julian”, konstaterte Tobias idet han putta mobilen tilbake i lomma.
   Julian hadde begynt i klassen vår et par uker etter skolestart, men alle visste hvem han var da han først kom, sjøl om det var det han aller minst hadde ønska. Men det var uunngåelig. Helt siden første dagen på VG1 hadde lærerne tiska og hviska og sladra sammen i gangene med blikk over skuldrene og neser som nesten rørte borti hverandre om ”han som trenger litt ekstra tid.” Gjennom å forhindre elever i å snakke ved å holde på taushetsplikta kun i klasseromma, sånn at de med lengst ører fikk et utall gylne muligheter til å plukke opp de viktigste stikkorda der de tilfeldigvis slentra forbi to lærere i fortrolig og dempa samtale med hverandre i gangene, endte han i klassen med glattest sleik opp med å spørre sine nærmeste ”Når kommer han med hjerneskaden, a?” et par minutter før Julian faktisk stod på dørterskelen, med bygning som en høy og muskuløs teddybjørn og den eneste på skolen med tredagersskjegg. Og det hele altså til tross for at ingen noen gang, ikke engang lærerne, hadde nevnt noe om en hjerneskade.
   Åssen Tobias og jeg hadde endt opp med å bli venner med ham, er ikke så greit å si, men saken var nå i hvert fall at vi hadde en nesten tre måneders lang hyttetur foran oss.
   ”Gabriel kommer òg, eller?” spurte jeg.
   ”Han sa ja sist gang jeg snakka me’n, men han ska visst jobbe en del”, svarte Tobias. Jeg nikka.

Veggisboksen

Veit dere hva jeg gleder meg til hver eneste måned? Veggisboksen.

Vokste du, i likhet med meg, opp på 80- eller 90-tallet og var for eksempel medlem av Pennyklubben eller TL-klubben? Savner en liten del av deg å få morsomme og fine overraskelser i posten hver måned? Jeg gjorde det veldig lenge, uten å helt innse at jeg faktisk gjorde det, men så blei Veggisboksen lansert tidligere i år, og jeg innså at dette faktisk fylte opp et hull i hverdagen min. I Veggisboksen får man hver eneste måned en hel drøss med vegansk mat, snacks og bruksprodukter, med en samla verdi som langt overstiger det man betaler for den. Sjøl har jeg abonnert på Veggisboksen siden første boks blei sendt ut i juni, og dette er hva jeg har fått foreløpig:

(Proteinbar med peanøttsmør, tortellini fylt med vegansk ost, bambussokker, leppepomade, grønnkålchips, button, sjokolade, lovehearts, tørka morbær, rabattkupong hos Krishna's Cuisine, påleggspaté, tørka soyabiter og flere rabattkuponger.)

(Snacks/müsli, chipotle-mayo, gummibjørner, marshmallows, proteinbar, kokossnacks, vaskemiddel, snackpølse og burgere. Forøvrig også rabattkupong hos Loving Hut.)

(Soya-jerky, skogsbærsyltetøy, scrambled tofu-kryddermiks, proteinbar, økologisk tofu, ferskengodteri, ferskente fra Tetøsene, sitrussåpe fra Dr. Bronner, bringebærsnacks, og meksikansk påleggspaté.)

(Vegetarmagasin og oppskrifthefte fra NOAH, tangkaviar, påleggspaté, vegansk mac and cheese-blanding, to proteinbarer, økologisk potetgull, sjokolade og vegansk pizzaost.)

Og sånn i tillegg til å få masse god mat og snacks og nyttige ting til en veldig billig penge, så gjør det også at jeg prøver nye ting. Tanken om å spise proteinbarer når jeg for eksempel har for dårlig tid til å lage meg frokost, har aldri før falt meg inn, men nå merker jeg at jeg begynner å få skikkelig sansen for det. Pateene har jeg sett før i butikker og på vegetarfestivaler, men har ikke helt turt å smake på dem - men nå innser jeg jo at det er mye godt pålegg jeg har gått glipp av, fordi umami-pålegg er blant tinga i væffal jeg har savna som vegetarianer.

De som lager Veggisboksen jobber så godt som frivillig. Stort sett alt de tjener bruker de på å lage flere bokser med nye, spennende produkter, og jeg er vilt takknemlig for at det fins sånne ildsjeler som gidder å stå skikkelig på for at jeg og andre skal kunne få god, vegansk mat på praktisk og billig vis rett i postkassa hver eneste måned. Og jeg har bare lyst til at alle skal begynne å abonnere fordi jeg syns det de gjør er så utrolig bra og så utrolig viktig! Man kan forøvrig avbestille når som helst, og hvis man vil hoppe over en boks en måned, så er heller ikke det noe problem.

Følg dem også gjerne på Facebook.

P. S.: Dette innlegget er ikke sponsa eller noe sånt, selv om det kanskje kan virke sånn. Jeg er bare helt oppriktig skikkelig begeistra.

September 2016

Opplevelser: Debutantlesesirkel på Litteratur på Blå. Forfatterstudiet-kveld hos Jonas. Ultimafestivalen, der vi så framføringer av verker av La Monte Young, Beethoven og Maja S. K. Ratkje, samt konserter med Lumen Drones og Terry Riley. Oslo Kulturnatt, der vi var på kostymesalg på Det Norske Teatret og på Sternklang i Ekebergparken (som forsåvidt også var innunder Ultima). Elvelangs i fakkellys, som jeg skulle ønske varte mye lenger enn de tre timene som var satt av til det, i og med at vi bare rakk ned til litt nedenfor Nydalen. Men vi fikk sett konserter, sirkus og kunstinstallasjoner, så det blei en vellykka kveld, altså.

Innkjøp: Jeg kjøpte overraskende lite på kostymesalget til Det Norske Teatret, men fikk med meg strikkegenseren på bildet under til snaue femti kroner. Jeg har også endelig fått kjøpt meg et par ordentige vinterstøvler. Jeg vil helst unngå skinn, noe som ytterligere kompliserer vinterskoinnkjøp (væffal når man, som man jo gjør, bor i Norge der vinteren er som den er), men disse fra Vegetarian Shoes er faktisk så godt som perfekte. Dessuten er de faktisk mye mer komfortable å ha på enn Dr. Martens, pluss at de er lagd i England. Med andre ord er det ingen underbetalte arbeidere som blir utnytta i India og Kambodsja. Dette blir sannsynligvis ikke mitt siste kjøp derfra. Sist, men ikke minst, har jeg omsider kjøpt meg min første kjole fra Manillusion. Jeg har elska den butikken siden jeg flytta til Oslo, men det er ganske dyrt der (i stor grad fordi kjolene faktisk er produsert på forsvarlig vis), så jeg har hittil bare kjøpt strømpebukser og hårfarge der. Det vil si, inntil nå. De hadde nylig et stort salg med opptil 70 % avslag, og jeg blei den lykkelige eier av den rosa kjolen på det nederste bildet. Lyset på bildet blei litt stygt, sånn at det blant annet ser ut som om den er farga i en slags ombre-effekt, men hele kjolen har altså den samme rosafargen som øverst. Sånn ser den forøvrig ut når en profesjonell fotograf får ansvaret for å forevige den.

TV-serie: Jeg har blitt fullstendig hekta på Orphan Black. Nesten alle hovedrollene spilles av den samme skuespilleren, og hun fikk nylig en Emmy for innsatsen, noe som er usedvanlig velfortjent. Altså, det er sjeldent jeg faktisk blir så til de grader imponert over noens skuespillprestasjoner, men Tatiana Maslany er virkelig helt fantastisk. Jeg har nå sett alle fire sesongene som ligger på Netflix, og venter utålmodig på femte og siste sesong som skal komme i 2017. Nå blir oppgaven å finne noe annet å få hekta på.



Spill: Y'know. Gone Home.

Film: Så endelig Jackie Brown som jeg har hatt liggende på DVD ei stund. En kul og underholdende film, men ikke blant Tarantinos beste.



Bok: Fullførte Havaristen av Thomas Bernhard. Ei spesiell og interessant bok jeg er glad for å ha lest. Har nylig begynt på Songfuglen av Jan Roar Leikvoll.

Musikk: Jeg trur ikke det er noe jeg har hørt på som har definert september mer enn noe annet, så jeg benytter anledninga til å poste dette fantastiske verket. P2 spiller klassisk om nettene, og jeg har funnet ut at det omtrent ikke er en mer perfekt måte å avslutte en slitsom dag på, enn å skru på radioen og høre ting som dette rett før man legger seg: