søndag 29. januar 2017

Fra Seismiske smell

Legen sitter bak skrivebordet og ser på meg. Jeg bryr meg ikke om min egen fortid, det var uansett ikke jeg som levde da, men en annen. Celler dør - skiftes ut, hver dag våkner jeg og er en annen, husker nesten ikke hva jeg gjorde dagen før. Jeg er den jeg er. Legen noterer. Det finnes vesen i havet som tåler alle de ulike trykkvariasjonene, men om et menneske drukner - dør på dypet, må det dekomprimeres i et trykkammer for at ikke de indre organene skal eksplodere - ødelegge for obduksjonen. Tenk på Tiktaalik, et av mellomleddene som levde for 375 millioner år siden, ingen anelse (selvfølgelig) om sin egen forestående utryddelse, uvitende om å skulle oppdages - flere millioner år senere, sammentrykt mellom geologiske masser - av menneskene, en oppdagelse som skulle bli en vitenskapelig sensajon, at dette lille individet som svømte omkring i fortidens hav, er et evolusjonært etterlengtet spor - et forskernes vidunder, et av forstadiene til at vi i dag går, puster, har fingre. Hadde det ikke vært for de urfiskene som videreutviklet gjellene - etterkommerne som begynte å bruke musklene og nervene til å svelge med - etter hvert snakke med, hadde du aldri vært i stand til å snakke til meg nå. Tenk på hvem eller hva vi kommer til å ha vært mellomledd for, når dette noen eller noe, gjenoppdager oss om milliarder av år: Se, dette forhistoriske vesenet, det var her, i denne grå massen de selv kalte hjernen, en fysisk kroppsdel, den siste instans før vi til slutt kunne forlate - frigjøre oss fra all masse, bli ørsmå celler - transmittere - ikkematerielle subtanser som forflyttes transporteres - flyter gjennom forbi over under, fram og tilbake i tid og rom. Transformeres, innta, bli, være, hvem og hva som helst. Tenk på alt de kommer til å være i stand til. Kanskje er de her nå, reist tilbake i tid for å studere oss, og uutviklet som vi ennå er, mangler vi evnen til å nå dem. Kanskje har en av dem transformert seg inn i ham, tenker jeg, og nå later han som ingenting, forsøker å virke autentisk i rollen som et uvitende menneske. Du tenker mye på havet, sier legen, vil at jeg skal si noe om hvorfor, forsøker å distrahere meg. 

-- Sara Sølberg

5 kommentarer:

  1. Takk fordi du deler interessant utdrag. Har lenge hatt lyst til å lese denne og du motiverer meg ekstra :)

    SvarSlett
  2. Veldig fascinerende utdrag. Vurderer veldig å låne denne boka for den er faktisk tilgjengelig på Stovner-biblioteket, har bare ikke kommet så langt siden jeg allerede har mer å lese på enn jeg faktisk har tid til å få lest. Men etter hvert regner jeg uansett med å lese denne boka :)

    SvarSlett
  3. Dere bør virkelig lese denne, begge to, anbefaler den på det varmeste.

    SvarSlett
    Svar
    1. Inspirert av deg lånte jeg den altså på biblioteket i går og har tenkt å lese den og en grafisk roman litt om hverandre fra i morgen av :) Regner med å skrive en anmeldelse av den når den er lest siden jeg særlig har ambisjoner om å anmelde det meste jeg leser av norsk skjønnlitteratur :)

      Slett
    2. Så bra! Trur helt oppriktig du kommer til å like den veldig godt, selv om den tidvis kan være krevende. Den appelerte veldig til den delen av meg som elska "Du er menneske nå" og "Hver morgen kryper jeg opp fra havet" :)

      Slett