- Vitenskap, spesielt astrofysikk
- LGBTQIA+-tematikk
- Åttitallet
- Synth-pop
- Enhjørninger
- Pastellfarger
- Shoegazing
- Nittitallet
- Surrealisme
- Spøkelser
- Romvesener
- Post-rock
- Katter
Bare for å nevne noe. Nå: ANBEFAL MEG TING.
torsdag 28. september 2017
Liste over ting jeg liker på generell basis
Bare for å nevne noe. Nå: ANBEFAL MEG TING.
lørdag 23. september 2017
onsdag 20. september 2017
Problemet med demokratiet
En disclaimer først som sist: jeg ANER IKKE hva alternativet skulle vært, og demokratiet er sannsynligvis det beste av flere onder, og jeg har ikke som mål å kuppe regjeringa og innføre et kommunistisk diktatur i tilfelle noen av dere trur det (altså, det burde være unødvendig å påpeke, men det er mange gærninger der ute som trur at jeg er gæren).
Så dere. Cirka siden jeg skjønte hva politikk i det hele tatt var for noe, som vel skjedde i løpet av ungdomsskolen en gang, har jeg fått en litt rar følelse i mellomgulvet av ymse læreres bunnløse prising av demokratiet. Altså, jeg skjønte jo at det at folket bestemmer åpenbart er veldig mye bedre enn at én eneste diktator gjør det, men jeg syntes bare det var litt... merkelig? hele den her ensidige framstillinga av demokratiet vi gjennom hele skolegangen blei utsatt for? Vi er så heldige i Norge som har et demokrati, det er det ikke alle land som har, vi har kjempa for dette demokratiet, vi må ikke la noen ta det fra oss. Ja vel. Jeg kunne jo være enig i at jeg i væffal ikke ville at en Saddam Hussein-aktig figur skulle bestemme absolutt alt, men... jeg veit ikke. Jeg trur jeg savna et litt mer mangefasettert syn på det, og jeg trur mye av det har å gjøre med at jeg aldri var en av de populære kidsa.
Jeg har vel antakeligvis siden barneskolen vært raringen i klassen, på flere måter enn én. For det første har jeg gjennom hele skolegangen vært en av de flinkeste elevene – hver gang jeg sier det, høres det ut som at jeg skryter, men jeg var jo faktisk det, så åssen ellers skal jeg formulere det – og så var det de kanskje litt mer åpenbare måtene, som at jeg siden jeg fikk noe som kunne minne om en klesstil, alltid har skilt meg ut. Og etter hvert som jeg slutta å være et barn og i stadig større grad begynte å minne om den personen jeg er i dag, utvikla jeg blant annet en musikksmak som i det store og det hele neppe kan kalles særlig unik, men på en ungdomsskole i Lier syntes de aller fleste andre at jeg hørte på dritsær musikk, og at jeg hadde sykt spesielle interesser og så videre og så videre.
Dere skjønner greia.
Problemet med å være så annerledes, i mangel på et bedre ord, var at jeg aldri blei hørt. I nesten enhver sammenheng der klassen skulle bestemme noe sammen, enten ved hjelp av håndsopprekning eller anonym stemming, hadde jeg stort sett alltid den mest upopulære meninga. Dette gjaldt jo i all hovedsak bagateller, for all del, som i hva slags musikk som skulle spilles på juleballet. Det skjedde ikke akkurat at jeg fikk høre noe av det jeg likte, fordi vi måtte jo ta hensyn til flertallet, og dermed gikk det vel i Beyoncé, Britney Spears, Anastacia og Enrique Iglesias (som i følge VG var det som var populært rundt den tida). Jeg var kanskje den eneste i klassen som ikke bare så viktigheten og nødvendigheten av å lære nynorsk, men som attpåtil likte å lære nynorsk, noe jeg fikk høre fra de andre. Jeg blei spurt om jeg var satanist (!) fordi noen av de andre mente at jeg så ut som en satanist (er dere ikke enig?). Hvis vi skulle se film i en eller annen avslutningstime, og vi skulle stemme over hvilken film vi skulle se, så var det så godt som helt sikkert at vi definitivt ikke endte opp med å se den filmen jeg hadde lyst til å se. Men jeg blei hele tida fortalt at det ikke var noe vits i å klage, nå hadde vi jo stemt, jeg måtte jo bare bøye meg for flertallet. Og det gjorde jeg jo.
Og dette handler ikke i det hele tatt om at jeg er bitter fordi det blei spilt Britney Spears på juleballet, og ikke Muse eller Green Day eller noe av den andre sykt spesielle musikken jeg hørte på da jeg var sånn fjorten – femten, eller at jeg ikke fikk hatt engelsk med fordypning i litteratur på videregående fordi vi var for få som valgte det (selv om okeida, akkurat dét er jeg faktisk litt bitter på fortsatt), men at om man i utgangspunktet er noen som skiller seg ut, som har litt upopulære meninger, så er man den som aldri blir hørt. Jo mer gjennomsnittlige meningene dine er, jo oftere blir de tatt hensyn til. Og på en måte gir det jo litt mening, for ikke bare pleaser man flest mulig mennesker når man tar utgangspunkt i den mest gjennomsnittlige meninga, men det at den er nettopp gjennomsnittlig gjør at sannsynligvis har ikke så altfor mange mennesker kjempemye imot den. Sånn som for å ta musikk igjen, da. Nå var jeg selvfølgelig en sånn furten emokid da jeg var fjorten som virkelig HATA Britney Spears, med brennende lidenskap, jeg var jo tross alt fjorten, men hvis vi tar utgangspunkt i noe som er populært i dag, da:
Og okei, nå innser jeg jo hvor lite jeg følger med, for hadde det ikke vært for at P3 stod på i bilen til Vibeke da hun og jeg dro på harrytur til svenskegrensa her forleden, hadde jeg ikke hørt noen av disse sangene. Men på grunn av nevnte harrytur trur jeg at jeg kanskje likevel har hørt sånn to – tre av dem. Husker ikke helt åssen de var, da, og akkurat dét er vel egentlig ganske talende for mitt forhold til nesten hva som helst som ligger på hitlistene til enhver tid: jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Jeg syns det meste er intetsigende og kjedelig, men når noe er intetsigende og kjedelig, kan jeg liksom ikke hate det heller, for dét påkaller det ikke nok følelser til. Men jeg kan likevel se for meg at mange av dem som hører på Astrid S, Justin Bieber og Taylor Swift virkelig kan hate en del musikk de syns er for spesiell for dem. De fleste jeg gikk på ungdomsskolen med, for eksempel, syntes svartmetall var det aller verste i hele verden (selv om jeg egentlig ikke helt trur at de fleste som syntes det hadde hørt så innmari mye svartmetall at det gjorde noe).
Poenget er vel at gjennomsnittet som oftest er et helt greit sted å være. De fleste kan overleve å høre Avicii spilt fra en klesbutikk når de må innom et kjøpesenter, men hadde klesbutikken spilt Gorgoroth, hadde det garantert kommet inn massevis av klager, og folk ville sannsynligvis faktisk skygga unna. Og nå er kanskje ikke det nødvendigvis fordi Gorgoroth er så mye jævligere musikk enn det Avicii er, jeg trur egentlig det handler mest om at folk flest er vant til Avicii, men ikke Gorgoroth, men uansett.
Nå er det veldig enkelt å snakke om musikk her, fordi det i det store bildet tross alt er en bagatell. Altså, for all del, musikk kan bety enormt mye for enkeltmennesker, og jeg trur jo egentlig at musikk og andre kunstformer har evnen til å forandre verden, i væffal være med på å forandre den, men hvis vi nå snakker om musikk som lyder man har i bakgrunnen mens man for eksempel handler klær eller vasker opp, så er det en forholdsvis liten ting. Å ha upopulær musikksmak kan være kjedelig når man må innom Oslo City etter jobb og Justin Bieber tvinges inn i øregangene dine (okei det ga meg et rart bilde i hodet, ehem), men ofte er det ikke noe mer enn kjedelig. Jeg kan jo bare ta på meg headsettet og sette på noe jeg liker isteden – og det gjør jeg jo som oftest. Da er det litt vanskeligere når man har upopulære politiske meninger.
For det er jo selvfølgelig ikke tilfeldig at det er akkurat nå jeg har lyst til å snakke om problemet med demokratiet. Det er jo så klart på grunn av det nylige valget, og som nevnt tidligere på denne bloggen blei jeg veldig skuffa over valgresultatet. Akkurat som at jeg blei skuffa over valgresultatet for fire år siden.
Og apropos det kjipe valgresultatet, så husker jeg da vi på folkehøyskolen fikk besøk fra de forskjellige politiske partia som alle skulle snakke litt om sitt parti og så kunne man stille dem spørsmål og sånn, og på en folkehøyskole med nesten utelukkende kreative linjer, så blei ikke akkurat Frp-representanten som snakka om kutt i kulturstipender så innmari godt mottatt. Argumentet hans var at "skal du drive med kunst, så skal du være så god at du kan leve av det."
Og dette skurrer jo helt enormt mye for oss som faktisk driver med kunst, fordi vi veit jo noe som Frp ikke veit, og det er at det er jo ikke de beste som lever av det. I mange tilfeller er det tvert imot.
Og det er jo dette som er kjernen i problemet med demokratiet. Demokratiet, det folket har bestemt, er jo nesten aldri det beste. Det er det mest populære. Hvis du ser på bildet over her, så ser du at det ikke er verdens beste musikere som er representert på VG-lista. Hva slags musikk man liker å høre på, er jo åpenbart individuelt og ekstremt subjektivt, men jeg trur ikke engang den mest hardbarka Taylor Swift-fanen vil kunne påstå at Taylor Swift er en dyktigere musiker enn for eksempel Nils Petter Molvær. Likevel er det Taylor Swift, og ikke Nils Petter Molvær, vi finner på VG-lista. Fordi Taylor Swift har et mer tilgjengelig sound og sangene hennes ikke er så kompliserte.
Altså, folk flest har dårlig smak. Kall meg elitistisk om du vil, men det er jo helt sant. Når Kari-Ola Nordmann kler på seg, er det H&M og Cubus det går i. Er man derimot fashionista, er man spesielt interessert. Kari-Ola Nordmann danser til Avicii på byen, hen henger ikke på Victoria Jazzscene, det er det de spesielt interesserte som gjør. Kari-Ola Nordmann ser på Varg Veum når hen kommer hjem fra jobb, fransk nybølgefilm får de spesielt interesserte ta seg av. Og bevares, det er ikke nødvendigvis noe gærent i å kle seg i H&M og Cubus (bortsett fra, y'know, etikk), eller å danse til Avicii på byen eller å se på Varg Veum. Men når en motefotograf skal ta bilder til en reklame, er det ikke Kari-Ola Nordmann hen ringer til for å be om å komme og style modellen. Foråsiresånn. Og akkurat klær er jo nettopp bagatellmessig, men likevel etterlater vi profesjonell styling til nettopp ekspertene. Men når det kommer til noe så ekstremt og inderlig viktig som politikk, til hvem som skal styre landet vårt, så er ikke dét noe vi etterlater til ekspertene, men derimot til folk flest. Det er jo mildt sagt betenkelig. De fleste klipper seg hos en frisør, selv om åssen man ser ut på håret alt i alt er ganske uviktig, men når det gjelder å avgjøre landets framtid, kan hvem som helst over atten ha noe å si. Og de som får mest å si, er enda en gang de med den mest gjennomsnittlige meninga.
Og altså, NEI, vi skal ikke utnevne et ekspertutvalg som hvert fjerde år skal avgjøre hvem som får sitte i regjering. Trur jeg. Det høres jo ganske urovekkende ut. Men jeg syns helt ærlig også at å la Kari-Ola Nordmann bestemme høres ganske urovekkende ut. For det er jo de samme som blir hørt igjen og igjen. Det lønner seg å være gjennomsnittlig.
Og jeg trur jo egentlig jeg innser at demokratiet tross alt er det beste alternativet, for et diktatur vil vi jo i væffal ikke ha, og hvilke andre styringsformer fins, egentlig? Fins det noen andre? Anarki? Jeg veit ikke??
Men en litt mer nyansert måte å snakke om demokratiet på hadde ikke vært å forakte. For det er et digert problem med det, og det syns jeg vi må snakke om.
Så dere. Cirka siden jeg skjønte hva politikk i det hele tatt var for noe, som vel skjedde i løpet av ungdomsskolen en gang, har jeg fått en litt rar følelse i mellomgulvet av ymse læreres bunnløse prising av demokratiet. Altså, jeg skjønte jo at det at folket bestemmer åpenbart er veldig mye bedre enn at én eneste diktator gjør det, men jeg syntes bare det var litt... merkelig? hele den her ensidige framstillinga av demokratiet vi gjennom hele skolegangen blei utsatt for? Vi er så heldige i Norge som har et demokrati, det er det ikke alle land som har, vi har kjempa for dette demokratiet, vi må ikke la noen ta det fra oss. Ja vel. Jeg kunne jo være enig i at jeg i væffal ikke ville at en Saddam Hussein-aktig figur skulle bestemme absolutt alt, men... jeg veit ikke. Jeg trur jeg savna et litt mer mangefasettert syn på det, og jeg trur mye av det har å gjøre med at jeg aldri var en av de populære kidsa.
Jeg har vel antakeligvis siden barneskolen vært raringen i klassen, på flere måter enn én. For det første har jeg gjennom hele skolegangen vært en av de flinkeste elevene – hver gang jeg sier det, høres det ut som at jeg skryter, men jeg var jo faktisk det, så åssen ellers skal jeg formulere det – og så var det de kanskje litt mer åpenbare måtene, som at jeg siden jeg fikk noe som kunne minne om en klesstil, alltid har skilt meg ut. Og etter hvert som jeg slutta å være et barn og i stadig større grad begynte å minne om den personen jeg er i dag, utvikla jeg blant annet en musikksmak som i det store og det hele neppe kan kalles særlig unik, men på en ungdomsskole i Lier syntes de aller fleste andre at jeg hørte på dritsær musikk, og at jeg hadde sykt spesielle interesser og så videre og så videre.
Dere skjønner greia.
Problemet med å være så annerledes, i mangel på et bedre ord, var at jeg aldri blei hørt. I nesten enhver sammenheng der klassen skulle bestemme noe sammen, enten ved hjelp av håndsopprekning eller anonym stemming, hadde jeg stort sett alltid den mest upopulære meninga. Dette gjaldt jo i all hovedsak bagateller, for all del, som i hva slags musikk som skulle spilles på juleballet. Det skjedde ikke akkurat at jeg fikk høre noe av det jeg likte, fordi vi måtte jo ta hensyn til flertallet, og dermed gikk det vel i Beyoncé, Britney Spears, Anastacia og Enrique Iglesias (som i følge VG var det som var populært rundt den tida). Jeg var kanskje den eneste i klassen som ikke bare så viktigheten og nødvendigheten av å lære nynorsk, men som attpåtil likte å lære nynorsk, noe jeg fikk høre fra de andre. Jeg blei spurt om jeg var satanist (!) fordi noen av de andre mente at jeg så ut som en satanist (er dere ikke enig?). Hvis vi skulle se film i en eller annen avslutningstime, og vi skulle stemme over hvilken film vi skulle se, så var det så godt som helt sikkert at vi definitivt ikke endte opp med å se den filmen jeg hadde lyst til å se. Men jeg blei hele tida fortalt at det ikke var noe vits i å klage, nå hadde vi jo stemt, jeg måtte jo bare bøye meg for flertallet. Og det gjorde jeg jo.
Og dette handler ikke i det hele tatt om at jeg er bitter fordi det blei spilt Britney Spears på juleballet, og ikke Muse eller Green Day eller noe av den andre sykt spesielle musikken jeg hørte på da jeg var sånn fjorten – femten, eller at jeg ikke fikk hatt engelsk med fordypning i litteratur på videregående fordi vi var for få som valgte det (selv om okeida, akkurat dét er jeg faktisk litt bitter på fortsatt), men at om man i utgangspunktet er noen som skiller seg ut, som har litt upopulære meninger, så er man den som aldri blir hørt. Jo mer gjennomsnittlige meningene dine er, jo oftere blir de tatt hensyn til. Og på en måte gir det jo litt mening, for ikke bare pleaser man flest mulig mennesker når man tar utgangspunkt i den mest gjennomsnittlige meninga, men det at den er nettopp gjennomsnittlig gjør at sannsynligvis har ikke så altfor mange mennesker kjempemye imot den. Sånn som for å ta musikk igjen, da. Nå var jeg selvfølgelig en sånn furten emokid da jeg var fjorten som virkelig HATA Britney Spears, med brennende lidenskap, jeg var jo tross alt fjorten, men hvis vi tar utgangspunkt i noe som er populært i dag, da:
Og okei, nå innser jeg jo hvor lite jeg følger med, for hadde det ikke vært for at P3 stod på i bilen til Vibeke da hun og jeg dro på harrytur til svenskegrensa her forleden, hadde jeg ikke hørt noen av disse sangene. Men på grunn av nevnte harrytur trur jeg at jeg kanskje likevel har hørt sånn to – tre av dem. Husker ikke helt åssen de var, da, og akkurat dét er vel egentlig ganske talende for mitt forhold til nesten hva som helst som ligger på hitlistene til enhver tid: jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Jeg syns det meste er intetsigende og kjedelig, men når noe er intetsigende og kjedelig, kan jeg liksom ikke hate det heller, for dét påkaller det ikke nok følelser til. Men jeg kan likevel se for meg at mange av dem som hører på Astrid S, Justin Bieber og Taylor Swift virkelig kan hate en del musikk de syns er for spesiell for dem. De fleste jeg gikk på ungdomsskolen med, for eksempel, syntes svartmetall var det aller verste i hele verden (selv om jeg egentlig ikke helt trur at de fleste som syntes det hadde hørt så innmari mye svartmetall at det gjorde noe).
Poenget er vel at gjennomsnittet som oftest er et helt greit sted å være. De fleste kan overleve å høre Avicii spilt fra en klesbutikk når de må innom et kjøpesenter, men hadde klesbutikken spilt Gorgoroth, hadde det garantert kommet inn massevis av klager, og folk ville sannsynligvis faktisk skygga unna. Og nå er kanskje ikke det nødvendigvis fordi Gorgoroth er så mye jævligere musikk enn det Avicii er, jeg trur egentlig det handler mest om at folk flest er vant til Avicii, men ikke Gorgoroth, men uansett.
Nå er det veldig enkelt å snakke om musikk her, fordi det i det store bildet tross alt er en bagatell. Altså, for all del, musikk kan bety enormt mye for enkeltmennesker, og jeg trur jo egentlig at musikk og andre kunstformer har evnen til å forandre verden, i væffal være med på å forandre den, men hvis vi nå snakker om musikk som lyder man har i bakgrunnen mens man for eksempel handler klær eller vasker opp, så er det en forholdsvis liten ting. Å ha upopulær musikksmak kan være kjedelig når man må innom Oslo City etter jobb og Justin Bieber tvinges inn i øregangene dine (okei det ga meg et rart bilde i hodet, ehem), men ofte er det ikke noe mer enn kjedelig. Jeg kan jo bare ta på meg headsettet og sette på noe jeg liker isteden – og det gjør jeg jo som oftest. Da er det litt vanskeligere når man har upopulære politiske meninger.
For det er jo selvfølgelig ikke tilfeldig at det er akkurat nå jeg har lyst til å snakke om problemet med demokratiet. Det er jo så klart på grunn av det nylige valget, og som nevnt tidligere på denne bloggen blei jeg veldig skuffa over valgresultatet. Akkurat som at jeg blei skuffa over valgresultatet for fire år siden.
Og apropos det kjipe valgresultatet, så husker jeg da vi på folkehøyskolen fikk besøk fra de forskjellige politiske partia som alle skulle snakke litt om sitt parti og så kunne man stille dem spørsmål og sånn, og på en folkehøyskole med nesten utelukkende kreative linjer, så blei ikke akkurat Frp-representanten som snakka om kutt i kulturstipender så innmari godt mottatt. Argumentet hans var at "skal du drive med kunst, så skal du være så god at du kan leve av det."
Og dette skurrer jo helt enormt mye for oss som faktisk driver med kunst, fordi vi veit jo noe som Frp ikke veit, og det er at det er jo ikke de beste som lever av det. I mange tilfeller er det tvert imot.
Og det er jo dette som er kjernen i problemet med demokratiet. Demokratiet, det folket har bestemt, er jo nesten aldri det beste. Det er det mest populære. Hvis du ser på bildet over her, så ser du at det ikke er verdens beste musikere som er representert på VG-lista. Hva slags musikk man liker å høre på, er jo åpenbart individuelt og ekstremt subjektivt, men jeg trur ikke engang den mest hardbarka Taylor Swift-fanen vil kunne påstå at Taylor Swift er en dyktigere musiker enn for eksempel Nils Petter Molvær. Likevel er det Taylor Swift, og ikke Nils Petter Molvær, vi finner på VG-lista. Fordi Taylor Swift har et mer tilgjengelig sound og sangene hennes ikke er så kompliserte.
Altså, folk flest har dårlig smak. Kall meg elitistisk om du vil, men det er jo helt sant. Når Kari-Ola Nordmann kler på seg, er det H&M og Cubus det går i. Er man derimot fashionista, er man spesielt interessert. Kari-Ola Nordmann danser til Avicii på byen, hen henger ikke på Victoria Jazzscene, det er det de spesielt interesserte som gjør. Kari-Ola Nordmann ser på Varg Veum når hen kommer hjem fra jobb, fransk nybølgefilm får de spesielt interesserte ta seg av. Og bevares, det er ikke nødvendigvis noe gærent i å kle seg i H&M og Cubus (bortsett fra, y'know, etikk), eller å danse til Avicii på byen eller å se på Varg Veum. Men når en motefotograf skal ta bilder til en reklame, er det ikke Kari-Ola Nordmann hen ringer til for å be om å komme og style modellen. Foråsiresånn. Og akkurat klær er jo nettopp bagatellmessig, men likevel etterlater vi profesjonell styling til nettopp ekspertene. Men når det kommer til noe så ekstremt og inderlig viktig som politikk, til hvem som skal styre landet vårt, så er ikke dét noe vi etterlater til ekspertene, men derimot til folk flest. Det er jo mildt sagt betenkelig. De fleste klipper seg hos en frisør, selv om åssen man ser ut på håret alt i alt er ganske uviktig, men når det gjelder å avgjøre landets framtid, kan hvem som helst over atten ha noe å si. Og de som får mest å si, er enda en gang de med den mest gjennomsnittlige meninga.
Og altså, NEI, vi skal ikke utnevne et ekspertutvalg som hvert fjerde år skal avgjøre hvem som får sitte i regjering. Trur jeg. Det høres jo ganske urovekkende ut. Men jeg syns helt ærlig også at å la Kari-Ola Nordmann bestemme høres ganske urovekkende ut. For det er jo de samme som blir hørt igjen og igjen. Det lønner seg å være gjennomsnittlig.
Og jeg trur jo egentlig jeg innser at demokratiet tross alt er det beste alternativet, for et diktatur vil vi jo i væffal ikke ha, og hvilke andre styringsformer fins, egentlig? Fins det noen andre? Anarki? Jeg veit ikke??
Men en litt mer nyansert måte å snakke om demokratiet på hadde ikke vært å forakte. For det er et digert problem med det, og det syns jeg vi må snakke om.
søndag 17. september 2017
Inspirasjon: Firefly Path
Selvfølgelig er jeg dritskuffa over valget i år, men tross alt fornøyd med at Rødt er inne på Stortinget. Jeg syns det er helt forferdelig å tenke på at en så stor del av Norges befolkning syns en enda mer behagelig hverdag for de allerede rike og priviligerte er viktigere enn å styrke rettighetene til de blant oss som har minst, og problemet med demokratiet er egentlig verdig et helt blogginnlegg i seg sjøl, men det sparer jeg til en eventuell seinere gang. Akkurat nå prioriterer jeg minste motstands vei i form av litt deilig eskapisme.
JoEllen Elam er navnet på designeren og skaperen bak prosjektet Firefly Path. For å sitere henne:
I have this silly habit. With every person I meet I imagine what they might look like in the faerie realm. As I begin to know them better their fay features become more evident to me. This is the way I design fantasy costumes, enhancing or contorting their attributes. Lifting the veil to reveal their own otherworldly beauty and enchantment they possess. There is a place somewhere between waking and sleeping where faeries play. In this twilight hour we can pass through to their world and in that short time we might be able to enjoy their glamor and learn the secrets of their society.
Jeg husker ikke helt åssen jeg oppdaga kreasjonene hennes, men jeg har fulgt henne ei stund nå både på Facebook, Etsy og Instagram, og selv om jeg anser det som relativt lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å eie en av de fantastiske kjolene hennes, hindrer det meg ikke i å drømme meg bort i de overjordiske bildene hun poster. Firefly Path er nøkkelen inn til en alternativ virkelighet der alt kan skje, der alvestøv svever i lyset mellom trærne, der havfruesang kan høres når sola går ned i horisonten, og der skogen lever.
Bildene er lånt fra de offisielle sosiale medier-profilene til Firefly Path. Denne gangen har jeg valgt å ikke la bildene linke til kildene, sånn at man isteden kan se dem i større størrelse når man klikker på dem.
Sjekk ut firefly-path.net for mer.
JoEllen Elam er navnet på designeren og skaperen bak prosjektet Firefly Path. For å sitere henne:
I have this silly habit. With every person I meet I imagine what they might look like in the faerie realm. As I begin to know them better their fay features become more evident to me. This is the way I design fantasy costumes, enhancing or contorting their attributes. Lifting the veil to reveal their own otherworldly beauty and enchantment they possess. There is a place somewhere between waking and sleeping where faeries play. In this twilight hour we can pass through to their world and in that short time we might be able to enjoy their glamor and learn the secrets of their society.
Jeg husker ikke helt åssen jeg oppdaga kreasjonene hennes, men jeg har fulgt henne ei stund nå både på Facebook, Etsy og Instagram, og selv om jeg anser det som relativt lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å eie en av de fantastiske kjolene hennes, hindrer det meg ikke i å drømme meg bort i de overjordiske bildene hun poster. Firefly Path er nøkkelen inn til en alternativ virkelighet der alt kan skje, der alvestøv svever i lyset mellom trærne, der havfruesang kan høres når sola går ned i horisonten, og der skogen lever.
Bildene er lånt fra de offisielle sosiale medier-profilene til Firefly Path. Denne gangen har jeg valgt å ikke la bildene linke til kildene, sånn at man isteden kan se dem i større størrelse når man klikker på dem.
(Foto: Kindra Nikole)
(Foto: Brett Stanley)
(Foto: Esther and Smith)
(Foto: Elizabeth Stanbury)
(Foto: Lillian Liu)
(Foto: Lillian Liu)
(Foto: Kindra Nikole)
(Foto: Jvdas Berra)
(Foto: Bella Kotak)
(Foto: Anita Anti)
(Foto: Indigo)
(Foto: A.M. Lorek)
(Foto: Elizabeth Elder)
Sjekk ut firefly-path.net for mer.
søndag 10. september 2017
Suspension
Det har tatt litt tid med dette innlegget, litt fordi det har tatt litt tid å fordøye sjølve opplevelsen, men aller mest fordi jeg har jobba så mye i det siste. Jeg gir litt bånn gass på jobb for tida for å tjene opp litt peng sånn at jeg kan dra på en halvlang hyttetur jeg har planlagt ei lita stund nå. Men mer om det en annen gang.
Den siste søndagen hver måned er det Suspension Sunday arrangert av Wings of Desire. I følge Wikipedia er suspension "the act of suspending a human body from hooks that have been put through body piercings. These piercings are temporary and are performed just prior to the actual suspension."
Så kan man jo spørre seg sjøl: hvorfor i alle dager skulle noen ville utsette seg sjøl for dette?
Har en god venn, Mari, som begynte å drive med suspension for litt under et år siden. Siden den gang har jeg fått høre utrolig mye om den helt spesielle ekstasen som suspension utløser, og jeg blei unektelig ganske nysgjerrig. Så, i sommer, begynte jeg omsider å få lyst til å gjøre det sjøl. Bare sånn for å ha prøvd det. Og den siste søndagen i august gjorde jeg det altså.
Så feil kan man altså ta.
Den siste søndagen hver måned er det Suspension Sunday arrangert av Wings of Desire. I følge Wikipedia er suspension "the act of suspending a human body from hooks that have been put through body piercings. These piercings are temporary and are performed just prior to the actual suspension."
Så kan man jo spørre seg sjøl: hvorfor i alle dager skulle noen ville utsette seg sjøl for dette?
Har en god venn, Mari, som begynte å drive med suspension for litt under et år siden. Siden den gang har jeg fått høre utrolig mye om den helt spesielle ekstasen som suspension utløser, og jeg blei unektelig ganske nysgjerrig. Så, i sommer, begynte jeg omsider å få lyst til å gjøre det sjøl. Bare sånn for å ha prøvd det. Og den siste søndagen i august gjorde jeg det altså.
Jeg hadde selvfølgelig prøvd å forberede meg på forhånd. Jeg hadde prøvd å tenke hva er det vondeste jeg noen gang har opplevd? Jeg prøvde å ta utgangspunkt i den smerten jeg antok at hadde mest til felles med suspension, som var piercingene jeg har tatt i øra. Det syntes jeg jo ikke var særlig vondt, og jeg veit jo sjøl at jeg har en ganske høy smerteterskel, så jeg tenkte at dette hadde jeg ganske god koll på.
For greia med suspension som jeg ikke klarte å forutse, er at den fysiske smerten bare er en brøkdel av opplevelsen. Det psykiske aspektet hadde jeg ikke i min villeste fantasi klart å forestille meg. Jada, jeg hadde jo hørt Mari snakke om euforien hun følte, men det er litt som når du har sett bilder av fantastiske steder, som for eksempel de jeg har posta bilder av her, og du ser dem og tenker over hvor vakkert det er, men det er ikke før du faktisk er der at skjønnheten slår deg i bakken med all sin kraft og du blir stående og måpe fordi du ikke helt klarer å ta det innover deg. Du forstår det ikke før du opplever det med dine egne sanser. Akkurat sånn er det med suspension òg, og ingen forberedelser i verden er i stand til å klargjøre deg for den aldeles vanvittige følelsen det er å henge seg opp etter kroker.
La oss begynne med piercinga.
Som forøvrig var mye vondere enn piercingene jeg har tatt i øra. Greit nok, de piercingene gikk gjennom brusk, men som du ser av bildet over her er krokene mye tjukkere enn vanlige piercing-ringer, og så går de mye djupere ned i huden. Men ikke desto mindre var dette helt vanlig smerte. Et langt innpust, krok gjennom huden på utpust, au, men ikke verre enn en liten grimase, gjenta. Bare helt vanlig smerte. Så langt trudde jeg at jeg tross alt hadde kontrollen, sånn mer eller mindre. Mari anbefalte meg å bare henge meg opp med det samme, nå som jeg likevel var i det, så WoD-crewet snudde på krokene mine og hekta dem fast i tau.
(Foto: Rolf Buchholz)
Og visstnok er det sånn at de fleste som tar en suspension for første gang foretrekker å bli heist opp av et crew-medlem, men jeg var veldig bestemt på å heise meg opp sjøl. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor, det er vel dette med kontroll, og dessuten syntes jeg helt ærlig at følelsen av huden som blir strukket ut var ganske så jævlig, så jeg ville egentlig bare få det overstått, så jeg heiste meg opp sjøl, og det tok kanskje så mye som et par minutter, bare.
En annen ting som gjør det umulig å forberede seg på å ta en suspension, er det at alle reagerer så utrolig forskjellig på det. Se på Mari, for eksempel, se hvor mye hun koste seg da hun hang seg opp noen timer etter meg:
Og så var det meg, da:
Jeg var så ekstremt inni mitt eget hode som jeg omtrent aldri har vært før. Mari og crewet snakka til meg, men jeg klarte ikke å svare dem, klarte så vidt å høre hva de i det hele tatt sa, jeg var redusert til – eller oppløfta til? – rå sansing og følelser, jeg følte nesten ikke at jeg var en kropp engang, eller kanskje var det nettopp det jeg var, bare en kropp, ingen tanker, bare opplevelse, nærmere nirvana enn jeg noen gang har vært når jeg har prøvd å meditere, bare så intenst tilstede i øyeblikket at jeg nesten var hypnotisert.
Men for min del var det ingen eufori. Dessuten blei jeg litt bilsjuk av å dingle fram og tilbake – jeg er veldig overfølsom for bevegelse, og blir dårlig bare av å huske – så jeg var ikke oppe så lenge. Jeg mista alle begrep om tid mens jeg hang der, men Mari anslo at jeg hang oppe i kanskje to ganger fem minutter – først fem minutter, så gikk jeg ned igjen, satt litt på en stol og pusta, samla meg, så opp igjen i fem minutter, så ned igjen for godt. Og da jeg gikk til aftercare og blei massert og lappa sammen, begynte jeg å grine. Jeg grein i nesten en hel time etterpå, og klarte ikke å snakke igjen før etter at jeg hadde slutta å grine. I følge Mari er visst også grining en helt vanlig reaksjon på suspension, men mange får den mens de henger oppe eller før de går opp. Jeg fikk det altså etterpå.
Og nå i ettertid har jeg prøvd å sortere følelsene mine og prøvd å skjønne om opplevelsen min med supsension var mest positiv eller negativ. Jeg trur jeg har kommet fram til at den var verken eller. Ikke like store deler det ene som det andre, bare verken eller. Bare intenst. Og rett etterpå tenkte jeg at dette vil jeg aldri gjøre igjen, for kanskje var denne ekstreme tilstedeværelsen mest av alt skremmende, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det var tross alt dette som fikk meg ned på jorda igjen etter å ha blitt rastløs, og dessuten vil kanskje opplevelsen være helt annerledes neste gang. Jeg veit i væffal at Mari måtte gjøre det noen ganger før det blei som i videoen av henne oppi her. Og kanskje var ikke suicide riktig for meg, jeg som blir så lett bilsjuk og er så redd for å miste kontrollen, kanskje hadde for eksempel lotus vært bedre, gitt meg en større følelse av stabilitet, selv om det innebærer flere kroker. Kanskje skulle jeg brukt lenger tid på å venne meg til krokene i ryggen før jeg hang meg opp, og kanskje skulle jeg ikke dratt meg opp med én gang.
Samtidig kan jeg faktisk forstå hva det er ved suspension som gjør folk så ekstatiske. Han som plastra meg sammen etterpå fortalte at han nylig hadde lest om torturmetoder i middelalderen – perfekt timing, ikke sant? – og at han hadde lest om det å bli flådd levende, og at det hadde slått ham hvor mye det hadde til felles med suspension. Selvfølgelig måtte jeg lese om akkurat det samme da jeg kom hjem, og hang meg opp i dette (no pun intended, forresten):
"When the brain is faced with extreme pain and stress, it begins to release chemicals to counteract these negative feelings. Some of these chemicals are called endorphins, and they help to transmit electrical signals throughout the body. They act similarly to morphine, numbing you and giving you a feeling of happiness." (herfra)
Så... det forklarer jo mye av det. Det forklarer kanskje til og med hvorfor jeg ikke blei euforisk av det. Det er jo åpenbart noe som feiler meg, og mye tyder på at det er en slags depresjon av noe slag, og forskere er vel jevnt over ganske enige om at depresjon i væffal delvis er forårsaka av en kjemisk ubalanse i hjernen, som gjør at den rett og slett ikke klarer å produsere tilstrekkelig med neurotransmittere som gjør oss glade. Så hvis hjernen min i utgangspunktet syns det er vanskelig å lage lykkekjemikalier, sååååå... syns den sikkert også det er vanskelig mens jeg henger etter kroker. Min fullstendig ukvalifiserte hypotese, altså.
Dessuten er det dette med rus, da. For suspension er jo nettopp en slags rus, det trur jeg mange som har prøvd det vil kunne være enige i. Når det gjelder enkelte andre rusmidler får jeg generelt ikke en sånn superbra opplevelse som de fleste andre får. Mange blir glade og lattermilde, mens jeg – igjen – stort sett bare forsvinner inn i mitt eget hode. Kanskje er ikke hjernen min skrudd sammen på en sånn måte at det er så lett for meg å få glede ut av denne typen ting.
Men for min del var det ingen eufori. Dessuten blei jeg litt bilsjuk av å dingle fram og tilbake – jeg er veldig overfølsom for bevegelse, og blir dårlig bare av å huske – så jeg var ikke oppe så lenge. Jeg mista alle begrep om tid mens jeg hang der, men Mari anslo at jeg hang oppe i kanskje to ganger fem minutter – først fem minutter, så gikk jeg ned igjen, satt litt på en stol og pusta, samla meg, så opp igjen i fem minutter, så ned igjen for godt. Og da jeg gikk til aftercare og blei massert og lappa sammen, begynte jeg å grine. Jeg grein i nesten en hel time etterpå, og klarte ikke å snakke igjen før etter at jeg hadde slutta å grine. I følge Mari er visst også grining en helt vanlig reaksjon på suspension, men mange får den mens de henger oppe eller før de går opp. Jeg fikk det altså etterpå.
Og nå i ettertid har jeg prøvd å sortere følelsene mine og prøvd å skjønne om opplevelsen min med supsension var mest positiv eller negativ. Jeg trur jeg har kommet fram til at den var verken eller. Ikke like store deler det ene som det andre, bare verken eller. Bare intenst. Og rett etterpå tenkte jeg at dette vil jeg aldri gjøre igjen, for kanskje var denne ekstreme tilstedeværelsen mest av alt skremmende, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det var tross alt dette som fikk meg ned på jorda igjen etter å ha blitt rastløs, og dessuten vil kanskje opplevelsen være helt annerledes neste gang. Jeg veit i væffal at Mari måtte gjøre det noen ganger før det blei som i videoen av henne oppi her. Og kanskje var ikke suicide riktig for meg, jeg som blir så lett bilsjuk og er så redd for å miste kontrollen, kanskje hadde for eksempel lotus vært bedre, gitt meg en større følelse av stabilitet, selv om det innebærer flere kroker. Kanskje skulle jeg brukt lenger tid på å venne meg til krokene i ryggen før jeg hang meg opp, og kanskje skulle jeg ikke dratt meg opp med én gang.
Samtidig kan jeg faktisk forstå hva det er ved suspension som gjør folk så ekstatiske. Han som plastra meg sammen etterpå fortalte at han nylig hadde lest om torturmetoder i middelalderen – perfekt timing, ikke sant? – og at han hadde lest om det å bli flådd levende, og at det hadde slått ham hvor mye det hadde til felles med suspension. Selvfølgelig måtte jeg lese om akkurat det samme da jeg kom hjem, og hang meg opp i dette (no pun intended, forresten):
"When the brain is faced with extreme pain and stress, it begins to release chemicals to counteract these negative feelings. Some of these chemicals are called endorphins, and they help to transmit electrical signals throughout the body. They act similarly to morphine, numbing you and giving you a feeling of happiness." (herfra)
Så... det forklarer jo mye av det. Det forklarer kanskje til og med hvorfor jeg ikke blei euforisk av det. Det er jo åpenbart noe som feiler meg, og mye tyder på at det er en slags depresjon av noe slag, og forskere er vel jevnt over ganske enige om at depresjon i væffal delvis er forårsaka av en kjemisk ubalanse i hjernen, som gjør at den rett og slett ikke klarer å produsere tilstrekkelig med neurotransmittere som gjør oss glade. Så hvis hjernen min i utgangspunktet syns det er vanskelig å lage lykkekjemikalier, sååååå... syns den sikkert også det er vanskelig mens jeg henger etter kroker. Min fullstendig ukvalifiserte hypotese, altså.
Dessuten er det dette med rus, da. For suspension er jo nettopp en slags rus, det trur jeg mange som har prøvd det vil kunne være enige i. Når det gjelder enkelte andre rusmidler får jeg generelt ikke en sånn superbra opplevelse som de fleste andre får. Mange blir glade og lattermilde, mens jeg – igjen – stort sett bare forsvinner inn i mitt eget hode. Kanskje er ikke hjernen min skrudd sammen på en sånn måte at det er så lett for meg å få glede ut av denne typen ting.
Men dere, jeg gjorde det! Jeg var den nest første som gjorde det denne dagen, så jeg fikk god tid til å se på alle de andre som gjorde det etter meg. Og det var faktisk en ganske absurd følelse å se folk bli heist opp etter kroker festa i ryggen og vite at det der gjorde jeg for bare noen timer siden. Og ikke minst er jeg utrolig stolt over å ha utfordra meg sjøl på denne måten – og gjennomført det.
Så får tiden vise om jeg noen gang gjør det igjen. Foreløpig haster det ikke.
(Forresten! Når man henger seg opp sånn, så blir også sjølve hulla som krokene er festa i strukket ut, og inn gjennom disse utstrukne (?) hulla kommer det luft, som samler seg under huden når man er ferdig, og følelsen av å ha luftbobler under huden som popper når man klemmer på den, litt som bobleplast, er utrolig sær.)
lørdag 2. september 2017
August 2017
Opplevelser: Hundepass. Jordbær i parken med Unn. Kinotur på Cinemateket. Øyafestivalen. Grønlandsūtraen på Nationaltheatret med påfølgende middag på Der Pepper'n Gror. Forlagenes store boksalg, etterfulgt av pizza på Hell's Kitchen. Suspension Sunday. Slippfest for Runa Fjellangers På motorveiene.
Innkjøp: Det har blitt noen bøker denne måneden. Blir gjerne sånn når det er forlagenes store boksalg og slippfest og sånn.
TV-serie: Har fortsatt i samme sporet som tidligere med Game of Thrones og Twin Peaks, og seriøst, den nyeste episoden av sistnevnte var jo bare helt sinnssyk.
Film: The Evil Dead (hadde faktisk ikke sett originalen fra før, bare oppfølgeren), I Am the Pretty Thing That Lives in the House, Secret Window og Dunkirk. Sistnevnte så jeg i 70mm på Cinemateket – det var stort. Aner ikke åssen det er å se den i digitalt format og standard utsnitt på vanlig kino, men den funker sannsynligvis bra sånn òg. Trur nok også at den kan ses både av folk som vanligvis ikke liker krigsfilmer, og av folk som vanligvis ikke liker filmene til Christopher Nolan – sammenligna med for eksempel Interstellar er den veldig nøktern og ujålete.
Bok: Altså, jeg veit ikke om det er noe vits i å snakke enda mer om Han/Vannfall av Atle Håland, men jeg kan jo sitere det jeg skreiv om dem for litt siden på Facebook:
Jeg elsker enkelheten i dikta, naiviteten i skrivestilen, og melankolien som både er god og vond på samme tid. Disse små diktsamlingene endte til sammen opp med å bli en av mine største leseropplevelser på lenge, og jeg må helt tilbake til 2011 for å komme på ei bok som gjorde like sterkt inntrykk på meg. Og det hele altså uten at det er noe som helst prangende eller påtrengende ved disse dikta; de er tidvis nesten banale, og likevel er det plass til noen av de største og vanskeligste følelsene i dem.
Ellers går det (u)jevnt og trutt framover med Ut og stjæle hester av Per Petterson.
Musikk: Dere, de siste par ukene i august fikk jeg så utrolig hekta på Raga Rockers, såpass at jeg var nødt til å se igjen Mannen som elsket Yngve. Klarte ikke å slutte å danse til Slakt aleine i leiligheten. Digger skjorta til Michael Krohn i denne liveopptredenen fra 1989:
Innkjøp: Det har blitt noen bøker denne måneden. Blir gjerne sånn når det er forlagenes store boksalg og slippfest og sånn.
TV-serie: Har fortsatt i samme sporet som tidligere med Game of Thrones og Twin Peaks, og seriøst, den nyeste episoden av sistnevnte var jo bare helt sinnssyk.
Film: The Evil Dead (hadde faktisk ikke sett originalen fra før, bare oppfølgeren), I Am the Pretty Thing That Lives in the House, Secret Window og Dunkirk. Sistnevnte så jeg i 70mm på Cinemateket – det var stort. Aner ikke åssen det er å se den i digitalt format og standard utsnitt på vanlig kino, men den funker sannsynligvis bra sånn òg. Trur nok også at den kan ses både av folk som vanligvis ikke liker krigsfilmer, og av folk som vanligvis ikke liker filmene til Christopher Nolan – sammenligna med for eksempel Interstellar er den veldig nøktern og ujålete.
Bok: Altså, jeg veit ikke om det er noe vits i å snakke enda mer om Han/Vannfall av Atle Håland, men jeg kan jo sitere det jeg skreiv om dem for litt siden på Facebook:
Jeg elsker enkelheten i dikta, naiviteten i skrivestilen, og melankolien som både er god og vond på samme tid. Disse små diktsamlingene endte til sammen opp med å bli en av mine største leseropplevelser på lenge, og jeg må helt tilbake til 2011 for å komme på ei bok som gjorde like sterkt inntrykk på meg. Og det hele altså uten at det er noe som helst prangende eller påtrengende ved disse dikta; de er tidvis nesten banale, og likevel er det plass til noen av de største og vanskeligste følelsene i dem.
Ellers går det (u)jevnt og trutt framover med Ut og stjæle hester av Per Petterson.
Musikk: Dere, de siste par ukene i august fikk jeg så utrolig hekta på Raga Rockers, såpass at jeg var nødt til å se igjen Mannen som elsket Yngve. Klarte ikke å slutte å danse til Slakt aleine i leiligheten. Digger skjorta til Michael Krohn i denne liveopptredenen fra 1989:
Abonner på:
Innlegg (Atom)