TEDtalks: I've lived as a man and as a woman – here's what I've learned

Jeg trur jeg var i begynnelsen av tenåra da Ranma 1⁄2-mangaen begynte å komme ut på norsk. For de som aldri har hatt en periode der de var manisk opptatt av japansk kultur: Ranma 1/2 handler om en gutt som forvandles til ei jente når han kommer i kontakt med kaldt vann. Jeg husker jeg var veldig misunnelig på ham, for jeg hadde også lyst til å bytte kjønn fram og tilbake etter eget forgodtbefinnende. 

For ganske mange år siden så jeg den fantastiske svenske dokumentaren Ångrarna (som kan ses i sin helhet om du trykker på linken!) som er en filma samtale mellom to menn som begge i en lang periode av sine respektive liv levde som transkvinner. Noe av det jeg husker som mest interessant var når de snakka om hvor forskjellig de blei behandla når samfunnet oppfatta dem som kvinner kontra når de blei oppfatta som menn. Og hvis du ikke har lyst til å bruke en time av ditt liv til å se Ångrarna (selv om jeg syns du burde det), så sjekk i det minste ut denne kvarterslange TEDtalken av Paula Stone Williams:

Dette er dessverre sannsynligvis et sånt tilfelle der de som trenger mest å se den, antakelig velger å ikke gjøre det, men den er likevel så god at jeg bare har lyst til å vise den til alle jeg kjenner. For det er jo sånn at man blir blind på sitt eget privilegium – you don't know what you don't know – og dette er mye av grunnen til at så mange viktige diskusjoner stagnerer. Jeg low-key hater uttrykket "på seg sjøl kjenner man andre", for det gjør man jo ikke! Mennesker er så utrolig forskjellige, men det er dessverre ganske vanlig å ikke innse at andre kan ha vilt ulike oppfatninger, erfaringer og reaksjonsmønstre enn seg sjøl. "Jeg klarer det jo, så da må jo du få det til" er noe jeg har fått høre altfor mange ganger i løpet av livet, men det er da ingen som helst logikk i at jeg skal få til det samme som et menneske som har levd et helt annet liv enn meg gjør. Og jeg er veldig klar over sjøl hvilke privilegier jeg ikke har, for det blir jeg mint på stadig vekk, men å se de privilegiene jeg faktisk har er mye vanskeligere. Fordi å være privilegert er ikke det samme som å få spesialbehandling. Jeg tenker ikke over at jeg får spesialbehandling når jeg møter opp på en konsert i god tid og kaprer en god plass helt foran. Likevel har jeg et privilegium overfor rullestolbrukere som blir stua bort bakerst i hjørnet uansett hvor tidlig de møter opp, og så forventer liksom arrangørene at de skal være takknemlige så lenge de i det hele tatt får lov å være med.

Jeg snakker meg bort her. Det trenger jeg ikke å gjøre. Paula Stone Williams forklarer det uansett mye bedre enn meg.

Lunisand – episode 11: Tusen små øyeblikk

Holy shit, folkens, responsen på det forrige innlegget mitt gikk helt over stokk og stein. I løpet av den samme dagen som jeg publiserte det endte det opp med å bli et av mine mest leste blogginnlegg noensinne, og jeg har fått supermange fine kommentarer fra folk både på sosiale medier og i virkeligheten etter at jeg skreiv det, selv om jeg syntes det var en litt skummel ting å snakke offentlig om. Så: tusen takk!

Men! Nå er det tid for episode elleve av Lunisand, min litterære såpeopera skrevet omkring 2007 – 2008. Som alltid er det litt, vel, cringe, men det er dere vel vant til innen nå. Tidligere episoder finner du her.

Ylva Serpiente – 16 år, Skorpion. Datter til Lulu, søster til Nico. Kjølig og arrogant, og liker å titulere seg selv som ”dronning av skolegården.” Har lett for å forelske seg, men til tross for massiv popularitet på skolen, har hun ennå ikke kjæreste.

Nico Serpiente – 17 år, Vær. Sønn til Lulu, bror til Ylva. En sporty og populær fyr som mer enn gjerne går på fest med sine venner. Hans store hobby er å bygge roboter, og har som drøm å bygge en androide en dag.

Lulu Serpiente – 41 år, Skorpion. Mor til Nico og Ylva. Stresset alenemor på jakt etter en mann å dele livet med. Er sykemeldt fra jobben på grunn av utbrenthet. Er depressiv i perioder der hun sørger over kjærligheten hun aldri fikk.

Den lille lappen i Ylvas håndflate ble skrukkete og klam av svetten huden hennes utskilte. Lunisand var et sted der alle kjente alle, men til alt hell hadde hun ikke møtt på noen andre enn eieren av den lokale bokhandleren, som ikke visste hva hun het engang. Hun hadde hatt nok slit med å bortforklare det hele for Nico da han hadde spurt om hvorfor hun ikke tok skolebussen hjem. Og nå satt hun her, med en skjerm foran seg som stadig viste høyere tall, is i hjertet, og en uggen følelse i magen. Hun ble kvalm bare av å tenke på det hele. Hun hadde prøvd å fortrenge det, men fornuften hadde omsider tatt over, og her satt hun på apoteket.

   Nummer nittifem. Nå var det altså bare én kunde igjen før det var hennes kølapp som skulle benyttes. Heldigvis var det ingen andre som greide å maskere følelser som selveste dronningen av skolegården gjorde, og hun visste at hun skulle greie å forholde seg nøytral idet det ble hennes tur.

   Og i det samme hun tenkte det, fikk hun altså muligheten til å teste ut hvor flink hun faktisk var til å dekke over hva det skulle være av affekter. Nummer nittiseks var det neste som blinket digitalt i rødt på den elektroniske skjermen over henne, og hun gjorde så godt hun kunne for å ikke skjelve idet de spinkle bena løftet resten av kroppen opp fra stolen.

   Borte ved disken ble hun møtt av en liten, eldre dame med firkantede briller og et vennlig smil. Ylva fikk lyst til å gråte av ironien.

   ”Jeg skal ha en graviditetstest, takk”, sa hun. Stemmen lød som en jernlenke klasket mot kaldt metall.

   Smilet til damen i kassen forsvant, og hun nikket alvorlig mens hun sa at det skulle hun finne. Ylva kjente hvor frustrert hun ble. Denne uvitende tosken hadde da ingen rett til å bekymre seg! For alt hun visste, kunne hun ha kjøpt det til en venninne, en søster eller en mor. Og hvorfor så plutselig alle i hele apoteket på henne? Hvorfor rynket de brynene, smalnet øynene og rettet usynlige pekefingre mot henne? Hadde dette bare vært på skolen, skulle hun ha krevd respekten tilbake ved å legge høylydt ut om hvor mye lengre oppe på rangstigen hun befant seg enn dem. Hun skulle saktens ha minnet dem på at de bare var som parasitter å regne, udugelige snyltedyr som levde av hennes suksess, blodigler som kun hadde venner fordi de gikk på samme skole som henne. Det var hun, og hun alene, som var grunnen til at folk i det hele tatt gadd å bo på et så gudsforlatt sted som Lunisand, og mislikte de henne, var det fordi de var sjalu fordi de ikke var like pene og kule som henne. Det skulle hun ha sagt! Det ville ha fått dem til å dra de lange, nysgjerrige nesene til seg, til å passe sine egne saker, og til å reflektere over selve verdien av deres egen eksistens, særlig sett i sammenheng med at hun, Ylva Serpiente, eksisterte samtidig med dem.

   Men hun var på apoteket, og her var hun like anonym som flisene på gulvet. Favorittkjolen i lårkort bomull var dekket over av en knelang, grå kåpe, og de sorte fløyelsgardinene hang som slør nedover ansiktet og fikk henne til å gå fra å være en noen til en hvem-som-helst.

   Ekspeditrisen returnerte med den lille, forrædersk ubemerkelsesverdige forpakningen som hun la i en pose. Et metallisk ”takk” sprang fra munnen til Ylva, før hun tok posen, rullet den sammen til den var liten nok til å skli ned i lommen hennes, og strøk ut av døren. Fortsatt inne på apoteket ristet en gammel mann på hodet og mumlet noe om dagens seksuelt frigjorte ungdom, før han og alle de andre glemte alt om henne, og begynte å tenke på hva de skulle ha til middag igjen.

   Ylva, på sin side, tenkte på alt annet. 

   Som om det var et tegn, hadde været ute skyet til, og tunge skyer truet med å gi den lille bygden en vask.

   Like før himmelen rev ned demningene sine og lot vannet falle, som en syndeflod adressert til Ylva selv, skyndte hun seg inn i det lille skuret av en bussholdeplass som ventet på henne ved veien. Det var velsignet tomt, og bortsett fra et par sigarettsneiper som lå nedtråkket i asfalten, var hun helt alene. Hun ség sammen på trebenken, dunket hodet i pleksiglasset bak seg, og lukket øynene. Nå var det bare henne og hjerteslagene hennes.

   Men det lille øyeblikket av forfriskende ensomhet var ikke ment til å vare. Kort tid etterpå hørte hun fottrinn i regnet, og en vennlig mannsstemme som spurte: ”Kan jeg sette meg her?”

   Hun slo øynene opp, og blikket falt på en høy, relativt ung mann med bowlerhatt og et paisleymønstret skjerf om halsen. Hudfargen hans var gyllen, og i et vettskremt sekund trodde hun nesten det var Jonathan Neon, men hun innså raskt at ham kunne det ikke være. Der sistnevnte kledde seg som en slask, var mannen hun nå så på stilig antrukket i skjorte og mørke bukser.

   ”Ja… ja, klart”, mumlet hun, litt perpleks over å bli overrasket, attpå til av en som minnet litt om visse andre.

   Den fremmede satte seg forsiktig ved siden av henne, som om han ville gjøre det helt klart at han ikke var ute etter å skade henne, og så på henne med et blekt smil. Ylva glante tomt tilbake, uten helt å vite hva hun skulle si eller ta seg til. Derimot bestemte hun seg raskt for at hun slett ikke trengte å ta seg til noen ting. Han var bare et tilfeldig menneske som ventet på bussen med henne.

   Likevel virket det ikke som om den ukjente personen ved siden av henne var av samme oppfatning.

   ”Se på regnet”, sa han, og for en gangs skyld gadd ikke Ylva ta på seg bryet med å svare noe som ville få ham til å holde kjeft tilbake, og hun sa: ”Ja, dritt at det måtte komme nå som sola var så god og varm, ass.”

   ”Ja, sola er viktig. Uten den hadde ikke regnet kunnet leve”, sa han, og Ylva merket seg at han hadde en utenlandsk aksent. R-ene hans var litt skarpere enn vanlig, og tonefallet var annerledes.

   Så gikk det med ett opp for henne hva han hadde sagt. Eller, kanskje det var nettopp dét det ikke gjorde. For hva mente han med det?

   ”Jeg er ikke sikker på om…”

   ”Regnet, vannet… ingenting er mer udødelig enn det”, sa han, som om han ikke enset at hun var der, ”sola drar vannet til seg, og deretter faller vannet som regn ned til jorda. Det renner ut i elver og innsjøer, og neste gang sola skinner, drar den det til seg igjen. Evig liv…”

   ”Jeg trur jeg er gravid”, ramlet det ut av Ylva før hun i det hele tatt hadde blitt klar over at hun hadde tenkt det. Helt ute av seg slo hun hendene for munnen og kjente seg svimmel. Hva var det hun nettopp hadde sagt til en totalt uvitende og tilfeldig fyr?

   Men hvem-han-nå-var reagerte ikke som folkene på apoteket. Han kom ikke med noen skjennepreken eller morske miner, men så på henne med det samme milde smilet han hadde hatt idet han satte seg.

   ”Da er vi motpoler”, sa han, og så henne inn i øynene.

   ”Hva… mener du?” spurte Ylva, og uten at hun visste hvorfor, hadde hun klump i halsen.

   ”Du bærer livet i deg. Akkurat nå har du en liten vannpytt inni kroppen, som ennå ikke har blitt til regn. Jeg er en regndråpe som renner i stadig større fart mot havet”, sa han, og hele tiden mens han snakket, hadde ikke Ylva på følelsen av at han så på henne, men at han så henne. Og det han sa… Hun trodde hun visste hva det betydde, men…

   ”Er… du…” begynte hun, men hun greide ikke å si det siste ordet. Heldigvis tok han over, nikket og sa: ”Ja. Jeg er døende.”

   Ylva trakk blikket til seg og stirret heller ned i fanget sitt. Hun ble plutselig brydd, og begynte å fingre med knappene på kåpen sin.

   ”Ikke bli så forlegen. Du har all grunn til å være glad”, sa han, men da greide ikke Ylva å holde seg lenger, og lot saltstrømmer dra med seg den kraftige øyesminken nedover porselenskinnene.

   ”Verden er virkelig det underligste stedet som fins”, sa mannen, og la trøstende en hånd på skulderen hennes, ”du har skapt nytt liv, og du gråter. Jeg skal snart forlate mitt, og jeg smiler. Og på toppen av dette, så møttes vi mens det regner. Mon tro om ikke sola snart titter fram. Da ville ironien, og på den måten også skjebnen, ha vært fullkommen.”

   ”Jeg ville ikke… men han holdt ikke opp da jeg ba ham slutte… jeg sparka og slo… men han stoppa ikke…” Ordene fra Ylvas munn kom rykkvis, og bare ved å prate om det, kjente hun kvalmen igjen. Hun følte tungen hans i munnen, hun merket smerten i underlivet. Samtidig ga den plutselige ordflommen henne følelsen av å kaste opp. Den bitre smaken var nesten like besk og sur som hva den hadde vært den skjebnesvangre kvelden voldtekten faktisk hadde funnet sted, men det var bare for en stund. Jo mer hun snakket, selv om det for det meste bare var hikst og hulk og det samme om igjen og om igjen, jo tommere følte hun seg. Snart ville alt være ute av henne.

   Og han som satt ved siden av henne, han holdt henne bare rolig på skulderen og lyttet oppmerksomt uten å si noe.

   Slik satt de i flere minutter, til Ylva endelig fikk rettet seg opp og tørket ansiktet. Hun overrasket seg selv ved å tenke tanken på å unnskylde anfallet sitt, men lot det være. Det lot uansett ikke til at han som satt der med henne hadde noe som helst imot at hun gråt litt.

   Kort tid etterpå kom bussen, og idet hun reiste seg, sa han: ”Ta vare på deg selv.”

   ”Jeg skal prøve så godt jeg kan”, forsikret Ylva, og smilte til ham idet hun gikk på og etterlot ham i skuret. Og, tilfeldig eller ei, litt oppløftende var det at da hun satte seg ved en vindusplass, la hun merke til hvordan solen endelig greide å skinne gjennom skylaget.

Da hun var hjemme, ble hun derimot brått rykket tilbake til virkeligheten igjen. Hun kom på hva det var hun bar på i lommen, og hva det var hun måtte gjøre. Det var selvfølgelig med en viss nervøsitet. Selv om det så klart var godt mulig at hun var helt ubefruktet, hadde voldtekten funnet sted mens hun hadde hatt eggløsning. Hvis mensen uteble om cirka fjorten dager fra nå…

   Hun grøsset. Aller helst ville hun ha svar på det nå med en gang i stedet for å gå rundt og seigpines, men der hun satt på sengen sin og hadde bruksanvisningen foran seg, stod det at den kunne benyttes den første uken etter at mensen unnlot å komme. Altså ble hun nødt til å vandre rundt i usikkerhet frem til det.

   Hun hørte skritt i gangen utenfor, og skyndte seg å legge pakken under hodeputen. Hun kunne høre morens latter og den mørke stemmen til Jonathan. Bare ikke moren åpnet døren hennes nå…

   Men foreldre har en plagsom tendens til å gjøre akkurat det motsatte av hva barna deres vil at de skal gjøre. Uten så mye som å banke på, presset Lulu ned dørhåndtaket og stod på terskelen. Bak henne skimtet hun det ubarberte ansiktet til Jonathan, og han gjorde et forsøk på å smile til henne. Hun presset en slags grimase frem mens hun kjente hvordan magen kjørte berg-og-dal-bane innvendig.

   ”Var det så fort gjort?” spurte hun, og Ylva kvapp til. Hvem hadde sladret?

   ”Eeeh… h-hæ?” spurte hun, og hørte selv hvor påtatt hun låt, men hun innså at det var bedre å spille uvitende, i alle fall med det første.

   ”Nico sa at du blei med ei venninne hjem i dag for å gjøre lekser. Er dere ferdige alt?” smilte hun, og Ylva kunne puste lettet ut. Hun hadde helt glemt hva hun hadde sagt til broren tidligere på dagen.

   ”Ja, det var ikke så mye, og de fleste oppgavene var ganske lette”, sa hun, og prøvde å ikke stirre på Jonathan.

   ”Så flott. Jonathan og jeg skal bare… snakke litt sammen på rommet mitt, så da er jeg der hvis dere trenger meg”, sa Lulu, og smilte så overbevisende hun bare kunne.

   ”Mhm”, sa Ylva, mens hun prøvde å tenke på noe annet.

   Men da moren omsider lukket døren, og fnisingen hennes etter hvert døde bort i gangen, falt Ylva over på siden og lot tårene renne for andre gang den dagen.

Så hva feiler det meg egentlig?

Jeg har vært litt i tvil om hvor mye jeg skal snakke om min psykiske helse på denne bloggen. Jeg har jo ikke lyst til å holde en så viktig del av livet mitt skjult, samtidig som jeg veit at jeg dessverre kjenner en del folk som fortsatt tenker at begreper som "deprimert" og "engstelig" bare er nymotens varianter av "lat" og "dum". Eller som bare, jeg veit ikke, treffer meg utelukkende på mine gode dager og derfra trekker konklusjonen om at det umulig kan feile meg noe som helst, fordi jeg ikke ser ut som eller oppfører meg sånn som de tenker at psykisk sjuke folk ser ut eller oppfører seg. Eller som trur de kjenner meg, men som egentlig ikke kjenner meg i det hele tatt. Når jeg har prøvd å være åpen om min psykiske helse før, har jeg blitt beskyldt for å bare ville ha oppmerksomhet og for å innta en offerrolle, og det gjør at jeg kvier meg litt for dette, selv om jeg jo egentlig veit at de aller, aller fleste som sannsynligvis kommer til å lese dette er greie folk som skjønner at psykisk sjukdom er, ya know, en greie. Så bare for å ha gjort det klinkende klart: det er altså ingen annen grunn til at jeg skriver dette enn at jeg vil at dere skal vite hva det er som egentlig skjer med meg. Jeg trenger ikke at dere syns synd på meg (selv om det er greit om dere gjør det), men jeg trenger at dere respekterer meg.

Herregud, dette blei plutselig veldig mye mer seriøst og formelt enn jeg opprinnelig hadde forestilt meg, men ting går ikke alltid som man har tenkt.

Det er noe gærent med meg. Det har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg skreiv dette for nesten ti år siden, for eksempel, men det begynte jo leeeenge før det. Jeg trur jeg var tolv år første gang jeg skada meg sjøl, men den gangen hadde jeg liksom noe konkret å knytte det opp til: jeg blei mobba på skolen, og jeg grua meg til å stå opp hver eneste morgen. Det var en ganske åpenbar grunn til at jeg følte meg dritt, liksom. Men det gikk liksom ikke over etter at jeg begynte på ungdomsskolen og mobbinga slutta. Jeg hadde skikkelig dårlig sjøltillit, jeg hata meg sjøl og kroppen min, syntes det var vanskelig å knytte meg til andre mennesker, blei sliten av sosiale sammenkomster, ville egentlig bare være i fred og skrive og lese og spille TV-spill og dagdrømme, for fantasiverdener var mye bedre og mer interessante steder å være enn virkeligheten. Og det gikk litt bedre etter hvert som jeg kom meg vekk fra hjemstedet mitt. Jeg begynte på folkehøyskole, og for første gang i mitt liv var jeg på daglig basis omgitt av folk som var interessert i de samme tinga som jeg var, og som syntes det var gøy, og ikke irriterende, når jeg bega meg ut på lange, nerdete monologer om bøker, filmer, band og spill jeg likte. Jeg var riktignok redd jeg aldri skulle klare å få meg utdanning eller jobb fordi nye, ukjente situasjoner var så utrolig overveldende og skremmende for meg, og det gjorde meg så ekstremt sliten, men heldigvis hadde forfatterstudiene et opplegg som passa for hjernen min på en måte mer typiske akademiske utdanninger ikke gjorde, og det var utrolig fint for meg å være sammen med andre folk som hadde de samme interessene som meg, og som kanskje syntes jeg var litt rar, men at det var noe av sjarmen min.

Men uansett hvor hjemme jeg følte meg på forfatterstudiene, måtte jeg likevel forholde meg til resten av livet. Jeg var fortsatt elendig til å holde orden hjemme, betale regninger i tide, organisere livet, sette meg inn i systemer, være på jobbintervju, kjøre kollektivtrafikk (og å ta førerkort gikk hvert fall ikke), få nye venner og holde kontakta med gamle venner, være på konserter (til tross for at det er noe jeg egentlig liker veldig godt), lese (en annen ting jeg er veldig glad i), kommunisere tydelig, være på flyplasser og andre travle steder, sove, forstå romantiske forhold, gjøre noe som helst så lenge jeg måtte høre på en lyd jeg ikke likte, sitte på en normal måte, sitte stille, feire bursdag, studere alt som ikke er forfatterstudiet, spise, kle på meg, dusje, flørte, kjøpe ting, samarbeide, støvsuge, kaste ting, jobbe og smalltalke. For å nevne noe, men lista er så lang, og det er så mye jeg ikke tenker over engang fordi det for meg tross alt bare er sånn livet mitt er og alltid har vært og det tok litt tid før jeg skjønte at dette var ting det ikke var normalt å være dårlig i. Jeg var flink til å skrive, da. Fiksjon, vel å merke. Ikke jobbsøknader, akademiske tekster, kronikker, mailer eller noe annet som har noen praktisk funksjon i livet. Bare kunst. Og det at alle disse tinga som var så mystiske for meg, framstod som så selvfølgelige for alle andre, gjorde at jeg følte meg ekstremt mislykka og dum og lat. Det hjalp heller ikke at enkelte andre mennesker mente akkurat det samme, at jeg nettopp var mislykka og dum og lat for å ikke få til helt vanlige ting, og at de ikke hadde noen kvaler med å la meg få vite det. Jeg skjønte rett og slett ikke åssen jeg kunne være så tilsynelatende smart og flink, når jeg samtidig var så utrolig dum og udugelig. Hvis man klarer å skrive en roman, bør man klare å ta en buss man aldri har tatt før, liksom. Tenkte jeg, da.

Første gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg femten år og blei fortalt at jeg bare ville ha oppmerksomhet og være spesiell. Andre gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg tjuefem år og blei fortalt at jeg bare måtte bli flinkere til å holde meg i fysisk aktivitet, spise oftere, stå opp og legge meg tidligere og gå på kafé med venner. Etter å ha prøvd å begynne i ny jobb for bare å bryte fullstendig sammen etter noen timer på den nye arbeidsplassen fordi det var så mange nye folk og rutiner, så høy musikk og så skarpt lys, fikk jeg endelig hjelp som trettiåring. Og nå er jeg trettién og skal forhåpentligvis få en diagnose i begynnelsen av september. Og det er ikke den diagnosen jeg hadde trudd. Jeg hadde liksom bare gått ut fra at det kom til å være klassikeren "angst og depresjon" som feilte meg, fordi, vel, jeg har vært utrolig engstelig og skikkelig deprimert mesteparten av livet. Men det slo meg liksom ikke at angsten og depresjonen min kunne være på grunn av noe annet.

Yo Samdy Sam har mange utrolig fine YouTube-videoer som i all hovedsak handler om åssen det er å bli diagnostisert med autisme som voksen dame. Som hun forklarer i videoen over, er dessverre nesten all forskning på autisme gjort på gutter, men fordi jenter i myyyyye større grad enn gutter blir oppdratt til å (og kjefta på hvis de ikke gjør det) holde kjeft og sitte stille, kan det være vanskeligere å oppdage, fordi symptomene våre kan se annerledes ut. 

Da psykologen min snakka om autisme og asperger syndrom for første gang, blei jeg litt overraska, men jo mer vi snakka om det og jo mer jeg leste om det, desto mer mening ga det. Autisme kan forklare så godt som alt som feiler meg. Det jeg hele livet har gått ut fra at har vært angstanfall, er sannsynligvis det som på engelsk kalles autistic meltdowns (sjøl liker jeg den direkte oversettelsen "autistisk nedsmelting" veldig godt, men det er så vidt jeg veit ikke et etablert uttrykk). Og igjen: ikke rart jeg har vært deprimert når jeg ikke har klart å forstå hvorfor jeg ikke får til helt hverdagslige ting og dermed har gått ut fra at det er fordi jeg er lat og dum, si!

Som sagt skal jeg altså gjennom det offisielle diagnostiseringsintervjuet sammen med psykolog og overlege i begynnelsen av september. Fra før av har vi vært gjennom et diagnoseskjema der en score på over 65 kan tyde på at man har autisme eller asperger syndrom. Jeg scorte 125. I mellomtida skal DPS'et i tillegg innhente komparentopplysninger, noe jeg gruer meg til, for noen av mine nærmeste pårørende har vært blant dem jeg snakka om innledningsvis som i løpet av åra ikke har tatt meg og symptomene mine på alvor. Jeg er rett og slett skikkelig bekymra for at det skal gjøre at jeg ikke får diagnosen, for som pasient har man umiddelbart mange flere rettigheter hvis man har en offisiell diagnose å vise til.

Og hvis du etter å ha lest alt dette sliter med å forstå åssen i all verden noen så tilsynelatende oppegående som meg sannsynligvis har autisme eller asperger syndrom, så er det fordi jeg – og som Samdy Sam påpeker er det ekstremt vanlig, særlig blant jenter – hver eneste dag prøver ekstremt hardt å passe inn fordi jeg i barndommen og ungdomstida blei fortalt at sånn kunne jeg ikke oppføre meg. Og det er SÅ SLITSOMT! Jeg veit ikke om det går an for folk som ikke er på autismespekteret å skjønne hvor utrolig energikrevende det er å hele tida prøve å følge regler man egentlig ikke fullt ut forstår. 

Så ønsk meg lykke til i begynnelsen av september! Og hey, hvis du da du leste dette kjente deg igjen i mye av det, kan det kanskje være verdt å nevne det for legen din neste gang du er der.