TEDtalks: Will our kids be a different species?

Så… jeg klikka meg inn på denne TEDtalken fordi den hadde en besnærende tittel og jeg syns vitenskap og teknologi er spennende (duh) og var faktisk ikke forberedt på sluttpoenget hans. Men da det kom, blei jeg glad og håpefull. Jeg veit ikke om han har rett i at økninga i autismediagnoser de siste åra skyldes mutasjoner og kan være evolusjonens forsøk på å tilpasse seg en mer teknologisk hverdag, eller om økninga kanskje heller skyldes mer kunnskap om autismespekteret – det siste virker umiddelbart mest innlysende i hodet mitt – men jeg syns likevel dette var en veldig fin måte å se det på, kontra den rådende oppfatninga om at autister er en byrde for samfunnet, at vi er "utviklingsforstyrra" og at det er vårt ansvar å tilpasse oss et samfunn som ikke er organisert på en måte som gjør at vi passer inn i det. Jeg har mye mer lyst til å være en mutant med superkrefter enn et veldedighetsprosjekt, liksom, for ikke å snakke om en velferdsparasitt. 

Nå er det sånn at dette lille foredraget er ti år gammalt, og som han sjøl sier i det: "and it seems like nothing's happening, until it does." Hvis du syns dette temaet er like spennende som det jeg syns, kan du glede deg over at han har snakka om det nyligere enn 2012 òg. Og for videre lesning om menneskets potensielle framtid og teknologiens eksponentielle vekst, anbefaler jeg veldig denne langlesninga fra Wait But Why om kunstig intelligens, som er noe av det beste jeg har lest om temaet, og denne om Neuralink. Menneskeslekta er på vei til steder, uansett hva vi måtte mene om det. Og kanskje tida snart også er moden for at den generelle befolkninga innser at hjernen min ikke er noe dårligere, bare annerledes.

Jeg har forresten synestesi òg. Det er ofte kult og ofte ubehagelig.

Lunisand – episode 19: Tvekamp

Innrømmelse: jeg kan overhodet ingenting om poker. Jeg trur jeg gjorde the bare minimum av research for å skrive dette, og det er ikke umerkbart, haha. Jeg kan for den saks skyld overhodet heller ingenting om lokalpolitikk, samtidig som jeg føler at det er enklere å se gjennom fingrene med, i og med at Lunisand ikke er et normalt samfunn på noen måte som helst, som jo også er hele poenget. 

Mer Lunisand? Klikk her.

Jølle Sirkelsneip – 32 år, Vekt. Mann til Stella. Tidvis håpløs rotekopp, tidvis kjærlig ektemann, tidvis bestis med Jonas. Mange ser på hans forhold til sistnevnte som ikke annet enn et forsøk på å tilrøve seg borgermestertittelen, men er han virkelig i stand til noe så sjofelt?
Stella Sirkelsneip – 34 år, Kreps. Kone til Jølle. Intelligent og avbalansert er Stella uten tvil den fornuftige i ekteskapet. Svært glad i sin ektemann, til tross for at han til tider irriterer henne grenseløst.

Jølle Sirkelsneip kunne ikke annet enn å glise selvgodt da han betraktet det gjennomgående arbeidet han hadde bedrevet den siste tiden. Ikke det at det var så vanskelig å gå så grundig til verks når man tross alt hadde tilgang til alt som var hos de nærmeste naboene, som var ingen ringere enn borgermesterfamilien Fraz. I en periode nå hadde Jølle kommet og gått som han ville, som han egentlig stort sett gjorde til alle andre tider også, men forskjellen disse gangene var at han hadde sugd til seg alt han kunne komme over av kompisens løsslupne sladring om innbyggerne. Særlig hadde han merket seg alt som ble sagt om en viss Peter McLurv. Fyren var, i følge Jonas, aksjemegler, men Jonas hadde slått seg på lårene i riktig Jonas-stil og kauket ut at han aldri hadde sett noen aksjemeglerinntekter hos den familien. Som det nærmeste man kunne komme en leder i dette nærmest stammeaktige samfunnet av verdens kloakkavløp, hadde Jonas digital tilgang til inntektene til ethvert individ i Lunisand. Han hadde med andre ord til alle tider full oversikt, og til tross for at dette egentlig var noe han skulle og burde holde tett om, lot han den svære kjeften sin løpe av gårde med seg opptil flere ganger. Jølle hadde på denne måten plukket opp både det ene og det andre, og i sinnet hans hadde det begynt å bygge seg opp en viss mistenksomhet. Han hadde dermed grepet sjansen idet han fikk greie på at familien McLurv arrangerte fest, og hadde møtt opp i villaen deres. Etter noen drinker hadde han gjort seg fortrolig med Peter selv, og fått ut av ham at han var en ivrig gambler. Jølle hadde notert seg dette bak øret, og noen dager senere møtt opp på det lokale kasinoet, bare for å erfare hvordan Peter dro på seg et alias. Jølle hadde lagt to og to sammen, og antatt at det var dette han gjorde i stedet for å megle aksjer, og skammet seg over det. Opprinnelig hadde han hatt planer om å ta ham der og da, men de hadde blitt avbrutt. Nå mannet han seg opp til å fortsette der han glapp i kveld. Og hele veien hadde han samlet opp informasjon som han holdt samlet i en arkivmappe. Han hadde full kontroll.
   ”Jøllepus…” Han skvatt litt til av den plutselige berøringen, men lente seg straks tilbake på stolen han satt på da han hørte at det var hans kone Stella. Han lente hodet inntil magen hennes, og hun la armene om brystet og halsen hans.
   ”Hvorfor legger du så mye arbeid i dette?” kurret hun kjærlig, og strøk sin mann over hår og kinn, ”han er bare en vanlig mann. Hva får du igjen for å styrte livet hans i grus?”
   ”Vel, jeg skal si deg én ting”, sa Jølle, snudde seg tvers rundt på stolen så han satt med stolryggen mellom bena, trakk sin kjære nærmere og kysset henne. Etterpå fortsatte han: ”Peter er arbeidsledig, akkurat som meg. Det er likevel én stor forskjell mellom oss. Der han hele livet har fått alt han har ønska seg og blitt mata fra gulltallerkener med juvelbesatte teskjeer, har jeg slitt. Den eneste grunnen til at jeg kan forsørge deg, er fordi jeg tilfeldigvis traff på Jonas, som av rein veldedighet slenger inn noen tusen på kontoen min i ny og ne. Nå står Peter på randen av personlig apokalypse, og helt ærlig skal jeg innrømme at jeg kommer til å nyte å være den som gir ham det fatale dyttet. Skjønner du? Det å se en bortskjemt onkel Skrue som ham mislykkes… Jeg mener, han fortjener det. Han fortjener å se åssen det er å faktisk leve et virkelig liv, og ikke en plastisk fantastisk kunsttilværelse der alt er illusjoner. Er du med meg?”
   ”Han har barn, kjære”, sa Stella, men de sensuelle undertonene hadde ikke sluppet taket.
   ”Og så? De er sikkert like bortskjemte, de. De har godt av å se realiteten i øya før det er for seint. Jeg gjør dem en tjeneste!” påstod Jølle, og nå kunne ikke Stella annet enn å le sin sexy, litt hese latter. Det sorte, halvlange håret hennes kastet en forførende skygge over ansiktet hennes i den dempede belysningen, og hun lente seg nærmere. Jølle kunne kjenne hvordan underlivet hans banket av å se sin kone slik, og det var ikke akkurat med avtagende begjær at han merket seg hvordan den ene stroppen på toppen hennes hadde glidd ned.
   Men han skjerpet seg, og like før han lot lystene herje fritt og hoppe på henne, reiste han seg i stedet resolutt opp og sa: ”Nå stikker jeg til Lunitrum for banke arbeidsledig ræv!”

Det føltes bare som øyeblikk senere da Jølle gikk inn i lokalene til Lunisand Kasino. I motsetning til Peter, eller skulle han si Tony Slickster, som var det heller fjortisaktige navnet eks-aksjemegleren hadde valgt på sitt alter ego, snarere smøg Jølle seg inn enn å brautende slå opp dørene for å markere sin ankomst. Derimot hadde gårsdagens hendelser i kasinoet ført til at han likevel trakk alles blikk mot seg som om han var en honningklatt i en bikube, og hviskingen spredde seg lynraskt. Jølle kunne ikke hjelpe for at han nøt den ekstra oppmerksomheten.
   Han gikk inn og satte seg på en barkrakk. Han bestilte en gin, som han helte rett ned, før han ba om enda en. Derimot hadde han ingen planer om å ta flere. Poker handlet om logisk sans og en tilstedeværende fornuft, og selv om han ikke syntes Peter var annet enn patetisk, måtte han vedgå at han hadde et talent innen spillet. Han trengte med andre ord å være klar i hodet før runden som kunne rævkjøre ham eller forherlige ham til heltestatus, alt ettersom.
   Til å begynne med trodde faktisk ikke Jølle at Peter kom. Det varte og rakk, og alle som hadde møtt opp for å overvære duellen, begynte å bli utålmodige.
   Jeg visste at han var feig, tenkte Jølle, men ikke møte opp? Hvor lite ære i livet har han egentlig?
   Men akkurat idet han hadde tenkt det, lirket dobbeltdørene seg opp med et knirk. Inn gjennom den tynne sprekken som hadde oppstått, som straks ble dramatisk utvidet av massen som presset seg gjennom, listet et bedrøvelig syn seg med halen mellom bena. Det var Peter, og han så ut til å ha tapt allerede. Borte var den skremmende selvsikre auraen som hadde vært Tony Slicksters fremste varemerke. Tilbake var skyggen hans som hans virkelige identitet hele tiden hadde gjemt seg i. Jølle måtte fnyse av forandringen. Han var så tøff når han trodde at han hadde alt under kontroll, men så snart noen utfordret ham, krøp han sammen og tryglet om nåde som en valp.
   Men Jølle var ikke helt æreløs selv. Selv om han, hadde han virkelig villet, kunne ha sagt akkurat her og nå at det ikke fantes noen Tony Slickster, ville han gjøre det på en redelig måte.
   Han jumpet ned fra barkrakken og gikk bort til Peter. Stakkaren stod og skalv, og jo nærmere Jølle kom, dess mer fremtredende ble de blanke dråpene på pannen til rivalen. Han slet visst virkelig. 

   ”Det er noe uoppgjort mellom Tony og meg”, kunngjorde Jølle til alle som ville høre på. Stillheten var trykkende, og det var klart at menneskemengden hadde naglet blikkene sine fast til de to fiendene.

   ”Derfor vil vi ikke spille med penger denne gangen”, fortsatte Jølle, og en lett mumlig spredde seg. Den opphørte dermed momentant idet Jølle hevet armene.
   ”Hva vi spiller om, vil dermed gjøres klart når en av oss har vunnet. Én ting er i alle fall sikkert: når vi er ferdige her i kveld, er det bare en av oss to som noen gang vil ha baller nok til å komme tilbake igjen!”

   Etter disse siste ordene fra Jølles munn, brøt jubelen løs. Never ble slynget opp i været, og ropene steg stadig. Folkemassene begynte å dele seg i to – én fanklubb for Jølle, og én for Peter/Tony – og bartenderen startet instinktivt å helle opp i glass som ble satt frem og styrtet på høykant av de andre gjestene. De var her for å bli underholdt.
   Det var det derimot to som ikke var. Mens de andre allerede nå hoiet og heiet som om de var på fotballkamp, var det med uavbrutt øyekontakt at Jølle og Peter satte seg overfor hverandre ved et pokerbord. Jølle greide ikke annet enn å smile sleskt. Peter, derimot, gjorde én gang et tappert forsøk på en latter og et glis, men det hele ble til et halvkvalt hikst av en grimase. Det var nesten så Jølle syntes synd på ham. Selv hadde han jo tross alt ingenting å tape, mens Peter hadde alt. Publikum visste jo ikke at dette ikke dreide seg om et rettferdig spill, men utpressing.
   ”Du kan få stokke”, sa Jølle da larmen i rommet omsider hadde stilnet, og med en bevrende, tykk hånd grep Peter kortstokken som lå foran dem. Jølle observerte hvert eneste kort der det ble skyflet inn mellom to andre av de fete pølsefingrene til hans nemesis. Atmosfæren i rommet var ladet av spenningen mellom de to, og det var kanskje av den grunn at tilskuerne knapt torde puste. Peter, derimot, peste og prustet høylydt, hvinende og med kort intervall. Det var tydelig at stressnivået var på topp.
   Kortene ble delt ut, og en bunke havnet foran Jølle. Han plukket dem opp, og beholdt sitt lurifaksflir. Han hadde ikke grunn til noe annet, egentlig, i og med at han hadde et hus for hånden.
   Peter, derimot, var så angrepet av adrenalin at sinnstilstanden hans ikke så ut til å forandre seg nevneverdig. Antakeligvis hadde han ikke fått all verden å skryte av, men hvem kunne vite? Uansett spilte det ingen stor rolle for Jølle. Alternativene hans bestod i å vinne eller gå tomhendt derfra, mens alternativene til Peter bestod i å gå tomhendt derfra eller tape.
   ”Er du mann nok til å komme med innsatsen sjøl?” spurte Jølle, og det var ikke fritt for at det lå et aldri så lite hånlig preg over stemmen hans.
   Peter fikk ikke til annet enn å nikke, men stotret like fullt frem: ”Jeg satser… det vi ble enige om i går…”
   Stemningen var til å ta og føle på. Fanbasen sa ikke så mye som et pip, men kjente Jølle dem rett, stod tankene deres i brann, like mye av engasjement for å se om deres helt vant som av nysgjerrighet etter hva denne innsatsen var. Jølle greide å motstå fristelsen til å bemerke for Peter at hvis han ikke tapte, kom han til å skuffe de oppmøtte.
   ”Siden det bare er oss to, er det vel ikke annet å gjøre enn å vise kortene, eller hva sier du?” spurte Jølle. Peter beveget hodet i hastige rykk opp og ned. Han kunne vel ikke annet.
   Skjelvende foldet han hendene sine utover slik at kortene ble synlige. Han dreiet dem frem og tilbake slik at alle fikk se.
   Peter hadde flush.
   Jølle gjorde ikke noe forsøk på å skjule det sleipe smilet sitt, som bare tiltok i intensitet idet han så det bestyrtede ansiktsuttrykket til motstanderen sin da han la ut huset sitt foran ham.
   ”Da gjenstår vel bare én ting, eller hva?” Det var sekundet før Jølle brøt ut i spotsk latter.
   Peter, på sin side, så ut som et desperat byttedyr omsider stilt opp mot veggen av sin forfølger. Pusten hans kom i rykk og napp, og frustrert kastet han hode fra side til side, som om løsningen plutselig skulle dukke opp i form av noe fysisk. Pannen, kinnene, nesen, ja, hele ansiktet var blankt nok til at man kunne speile seg i det, og Jølle besluttet å vente noen få sekunder til med å avsløre kontrapartens opprinnelige identitet bare for å studere reaksjonene hans litt videre. Dette var sannelig interessant, psykologisk sett.
   ”Er… er dette den eneste måten?” spurte Peter omsider. Stemmen hans kom langt borte fra, og han sluttet ikke å virre med hodet.
   ”Sorry, men du har faktisk tapt”, sa Jølle rolig.
   Nå gikk Peter for en annen taktikk. Han lente seg over bordet og nærmere motspilleren.
   ”Du vet, jeg er en veldig rik mann…” innledet han, men Jølle blåste ham av ved å gjenta: ”Sorry, men du har faktisk tapt.”
   Jølle lot Peter få tid til å komme med noen fortvilede klynk til, før han endelig åpnet munnen og begynte med å si: ”Denne mannen er ikke den dere trur han er…”
   Men der var det også stopp. For lenger rakk ikke Jølle å komme før Peter grep seg dramatisk til brystet og mistet all farge fra ansiktet.
   Først trodde Jølle at det bare var enda en syk ting han fant på for å unnslippe sannheten, enda en siste utvei-løsning, men da han bikket over og den tunge kroppen falt hardt mot gulvet, innså Jølle at det faktisk var alvor.
   ”Han er helt livløs!” vrælte noen som kvikt hadde løpt bort til ham.
   ”Ring krisetelefonen!” skrek noen andre.
   Hva har jeg gjort? tenkte Jølle, men glemte av en eller annen grunn ikke å glise på sin åleglatte måte.

Forandringer

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det er lenge siden sist. De siste fem ukene eller deromkring har vært veldig slitsomme for meg, og det som frustrerer meg mest, er hvor lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke bare byggingsprosjektet på den andre sida av veien som sliter meg ut, men det er Nav-møter, bydelsmøter, andres forventninger, å ta vare på meg sjøl, livet i det hele tatt. Og behandlerne mine gjør jo selvfølgelig så godt de kan med meg, de spør åssen de kan hjelpe, men jeg aner ikke, for jeg skjønner ikke sjøl hva jeg trenger, jeg veit bare at jeg ikke har hatt det kjempebra i det siste. Dog litt bedre nå, som påskefreden mer eller mindre har begynt å senke seg. Når andre tar ferie, får jeg ferie fra dem. På den norske Wikipedia-sida om asperger syndrom, står det å lese at "De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene", men for meg er det helt motsatt, jeg føler meg mer og mer tilbakestående jo eldre jeg blir. Eller kanskje det bare er 31 år med maskering og forvirring og å presse seg sjøl utover tålegrensa fordi verken jeg eller andre rundt meg forstod at tålegrensa mi gikk et annet sted enn hos andre, som omsider har kulminert i en gigantisk kollaps. Som når man fortsetter å blåse opp en ballong helt til den sprekker.

Siden sist jeg stakk snuta mi fram her, har det skjedd noen forandringer. En av dem er at jeg har klipt meg:

Jeg har hatt variasjoner av den samme hockeysveisen nå veldig lenge til meg å være, og i all oppriktighet syns jeg kanskje pixieklippen er blant de frisyrene som kler ansiktsformen min best. Ikke minst føles det ufattelig deilig og lett å bli radikalt mye kortere; har du hatt langt hår så godt som hele livet, er du nok ikke klar over hvor mye håret ditt veier, men oh boy, jeg lover deg at man merker forskjell. 

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har rukket å bli trettito år. Jeg feira dagen på Aku Aku med gode venner, og feiringa kunne igrunn ikke blitt bedre. Jeg fikk kose med en hund! Jeg fikk til og med gaver!:

En tredje ting som har skjedd, som jeg så vidt har vært inne på før, er at jeg nå anmelder filmer for FilmMagasinet! Jeg ytra et ønske om å gjøre det allerede way back when i 2008, så det er jo godt å se at i det minste noen av drømmene mine for framtida har gått i oppfyllelse, selv om jeg nok som attenåring så for meg at jeg i en alder av trettito år antakelig kom til å ha ting litt mer på stell enn hva som faktisk er tilfellet. 

Og så er det ei fjerde forandring, som jeg i skrivende stund er den jeg angster mest for, men av den enkle grunn at den strengt tatt ikke har skjedd ennå. Jeg har bare bestilt den. Jeg har nemlig meldt meg på introduksjonskurs i aerial hoops:

Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange år, men så har jeg liksom ikke skjønt at det er noe man bare kan… melde seg på kurs i? Så det har jeg gjort. Nå skal det sies at jeg generelt ikke er en ekstremt atletisk person, jeg blei alltid valgt sist til laget på barneskolen og gikk ut med en rungende treer i standpunktkarakter i gym fra videregående. Men det skal også sies at det vi nesten utelukkende blei vurdert i, var ballspill og løping, som var det jeg var absolutt dårligst i, mens der jeg var god, i hvert fall kanskje litt over gjennomsnittlig god, var turn og dans, og det utgjorde kanskje til sammen to uker i løpet av et år. Jeg var med andre ord ikke god i de "riktige" tinga, bare de tinga som ikke teltes som "ekte idrett" likevel. Eventuelt at det blei regna som femi, og ikke tøft og macho som fotball og styrketrening, og det maskuline har en lei tendens til å bli høyere verdsatt enn det feminine i de fleste sammenhenger. Jeg er litt redd for at alle de andre på kurset skal være veldig mye bedre enn meg, samtidig som jeg egentlig veit at det er teit å tenke sånn, av flere grunner. For det første presiserer Sometimes på hjemmesida si at det ikke kreves noen forkunnskaper, for det andre er det nettopp et introduksjonskurs, og de som allerede er gode vil sannsynligvis velge litt mer viderekomne kurs, for det tredje har jeg gjort daglig yoga i to år og det er ikke verdens dummeste utgangspunkt, og for det fjerde: om jeg så faktisk er den dårligste der, hva så? Noen må på en måte være dårligst òg. Selv om jeg selvfølgelig gjerne har lyst til å bli god i dette, er det en ukultur å tenke at man gjøre noe bare for å bli god. Det viktigste med å gjøre noe må jo være å like å gjøre det, så hvis jeg ender opp med å elske dette, spiller det egentlig ikke noen rolle hvor god jeg er eller blir.

Så er det dette med at jeg blir sykt engstelig av forandringer, nye rutiner, nye mennesker og nye steder, da. Men heldigvis har jeg nå et ord for hvorfor, og gode venner som støtter meg, så du skal ikke se bort ifra at dette ikke går så aller verst.