Og bare så det er sagt: Stan er ikke som andre jenter. Ikke desto mindre: en del av meg som leser dette, får litt vondt av tenåringsKristine som bare ville bli akseptert av de rundt seg og som aldri helt skjønte seg på de subtile nyansene i måtene ungdommer kommuniserer med hverandre på. For jeg klarte jo aldri å forstå hvorfor akkurat de klærne var feil i akkurat den sammenhengen og denslags. Det gjør jeg forsåvidt ikke nå heller, men det aller beste med å bli voksen er at man slutter å bry seg om det.
Neste dag hadde det snødd! Pernille og jeg våknet omtrent likt, stirret ut av vinduet – og fikk sjokk! Dagen i forveien hadde jeg flydd i singlet og skjørt, og nå måtte jeg på med jakke hvis jeg ville ut!
”Jippi, endelig vinter!” hylte Pernille og hoppet opp og ut av sengen og danset rundt på rommet mens hun ropte og sang.
”Snakk for deg sjøl”, mumlet jeg og dro dyna over hodet. I motsetning til Pernille, liker jeg ikke vinteren. Jeg er vel heller et sommermenneske.
”Jeg kan stå på slalåm, jeg kan stå på slalåm!” ropte Pernille gang på gang og ropte ”Woohoo!”, ”Jippi!” og ”Weee!” innimellom.
”Au!” utbrøt jeg idet jeg fikk foten til Pernille i magen. Pernille skled og landet oppå meg, men fikk bare latterkrampe. Jeg, derimot, ble irritert og prøvde å dytte henne vekk, men snøen hadde gjort venninna mi hyperaktiv og hun bare gliste litt fårete og lurte på hvorfor i alle dager jeg var så sur.
”Gi deg”, gryntet jeg og ga henne et lite spark, men Pernille lå der fortsatt og flirte.
Plutselig kom bestemoren inn.
”Er dere våkne? Så bra, da slipper jeg å vekke dere! Jeg hater å måtte dra dere ut fra drømmenes verden, vet dere, føler meg skikkelig slem da, jeg. Ja, ja, er dere klare? Frokost nede!” sa hun og forsvant. Irriterende at også hun var i perlehumør.
Til min store ergrelse var bestefaren til Pernille like blid som de to andre. Jeg stønnet inni meg. Så klart var jo godt humør en bra ting, men det er lett å bli irritert med tre overlykkelige mennesker når du selv er sur som en kartong med utgått melk.
Apropos melk: Jeg helte akkurat melk i skåla mi med cornflakes, men da jeg så på pakka, ble jeg på en måte litt trist. Akkurat som i Norge, spiser også mange i USA cornflakes til frokost og det minte meg såklart på klikken der borte. Hva gjorde de nå? Tenkte de på meg? Hadde de fått nye venner? Hva med kjærester? Var fortsatt Tobias den eneste som hadde en elskling?
”Hvis du ikke skal bruke sukkeret, kan du likeså godt sette det fra deg”, sa bestefaren med et spøkefullt smil og jeg innså at mens jeg tenkte, hadde jeg sittet med sukkeret i handa. Jeg strødde det på blandingen min og gaflet det i meg. Ok, da, jeg brukte ikke gaffel, men ”skjeet det i meg” blir lissom ikke helt på samme måte.
”I dag har det snødd”, sa bestemoren som om vi ikke hadde fått med oss det. Jeg nikket.
Da alle hadde fått i seg frokost, skulle vi dra, Pernille og jeg skulle bare opp for å hente jakker. Vi hadde dem fortsatt i koffertene, hadde ikke egentlig regnet med å få bruk for dem, men det fikk vi altså.
Pernille tok fram en nymotens, snerten jakke som helt sikkert var ny. Pernille, altså. Hadde alltid nytt og trendy tøy. Jeg, derimot, hadde fortsatt parkasen min som jeg var så glad i.
Pernille lo da hun fikk se meg træ på meg den marineblå, digre jakka.
”Den igjen!?” halvveis sukket, halvveis lo hun. Nok en gang var hun oppgitt over at jeg ikke hadde kjøpt meg noe nytt og fortsatt tviholdt på det gode, gamle jeg hadde.
”Victoria, da!” lo bestemoren da hun fikk se meg komme ned igjen med den digre hetta dratt nedover hodet, ”du behøver vel ikke å ta på deg parkas? Følg Pernilles eksempel, ta en liten høstjakke, det er ikke så kaldt ute.”
”Dette er yndlingsjakka mi!” protesterte jeg. Bestemoren ristet på hodet og lo litt igjen.
”Neimen!” utbrøt Pernille med en latter da jeg bøyde meg ned for å knyte basketskoene mine, ”parkas og basketsko. Stan, når skal du lære å kle deg? Ikke alle ting går sammen, vet du. Dessuten har det snødd og de skoa der er vel i stoff?”
”Jepp, de er det”, sa jeg.
”Men du blir våt!” utbrøt Pernille.
”Samma det. De bringer lykke”, sa jeg. Pernille ristet på hodet.
Jeg vet at Pernille er oppgitt over stilen min, men hun kjenner meg mye mindre enn hun tror. Hun tror at sko er sko og skjønner ikke hvorfor jeg tviholder på basketskoene mine når jeg kan kjøpe ”kule”, moteriktige sko. Pernille forstår ikke at jeg ikke vil være som henne og alle andre. Kanskje ser det kanskje litt dumt ut med parkas og basketsko, men hvorfor i alle dager skulle jeg ønske å se ut som alle andre? Jeg hadde min stil!
Det var sånn jeg tenkte mens vi gikk omkring i byen og jeg studerte hvordan mennesker kledde seg. Alle hadde nesten det samme og de jentene som trodde de var ekstraordinære og hadde sin egen stil, var vanlige de også. Jeg mener, hvor enestående er det egentlig å gå i klær med neonfarger? Nesten alle jenter som tror at stilen deres er unik går med neonfarger og da blir plutselig ikke stilen like unik lenger. Marineblå parkas og svarte basketsko hadde jeg imidlertid ikke sett noen jenter som hadde.
”Kan vi gå innom her?” spurte Pernille og stoppet utenfor en Vero Moda-butikk. Besteforeldrene syntes det var greit og jeg ble med inn.
Det er en ting som irriterer meg med Pernille: Hun tror hun vet hvordan stilen min er. Det vil si, hun tror at alt det hun synes er litt rart, er min stil. Ja, noe av det er vel ok, men hallo? Klær på Vero Moda? Ikke noe galt om jentene som liker å kjøpe klærne sine på Vero Moda, men det er liksom ikke helt min stil. For å få noe virkelig fenomenalt, må du ikke gå innom Vero Moda eller BikBok som alle jenter som tror de har sin egen stil gjør, du må gå innom noe som ingen vet hva er, hemmelige butikker. Jeg har mine hemmelige butikker og jeg tror det er trygt å fortelle deg navnet på dem for du har vel garantert ikke hørt om dem, jo, en av dem, du har garantert hørt om en av dem, men la gå: F.E.A. og Kismet. Den siste er den du har hørt om, nemlig Fretex. Tro meg, du kan få masse digg på Fretex som ingen andre har!
”Stan! Kom hit litt!” ropte det. Jeg hadde visst gått meg litt vill blant alle disse klærne der jeg gikk i mine egne tanker og nå ropte Pernille på meg fra andre siden av butikken. Jeg skyndte meg til henne.
”Denne her var vel deg?” spurte hun og holdt opp ei bukse. Den var rød med noen slags remser nedover fra sidene. Den var lagd i det stoffet som knitrer når du går, men jeg vet ikke hva det heter.
”Nei, ikke helt”, sa jeg.
”Å, hva er deg, da?” spurte Pernille.
Da gikk det opp for meg hvorfor hun ville inn på Vero Moda. Ikke for å kjøpe seg klær, men for å få meg til å kjøpe klær.
”Hør her, Pernille, jeg kjøper ikke klærne mine på Vero Moda. Ikke ta det personlig, men jeg vil ikke gå og shoppe med deg. Ikke med noen andre heller, for den saks skyld. Jeg vil gå aleine, da kan jeg gå i de hemmelige butikkene”, sa jeg.
”Hemmelige butikker?” lo Pernille.
”Det er ikke noe å le av! Jeg har mine butikker som er topp hemmelige!”
”Du altså!” flirte Pernille.
Nok en ting som irriterer meg med henne: Hun tar ikke noe på alvor. Hun syntes det sikkert bare var teit eller så trodde hun at jeg tullet når jeg nevnte de hemmelige butikkene, men det gjorde jeg ikke.
”Eh, Stan? Stan? Er det deg?”
Den stemmen! Ole! Jeg virvlet rundt og så opp i et vakkert, men forbauset, ansikt.
”Hei Ole!” sa jeg blid, men Ole glante.
”Hæ?” spurte jeg og så nedover meg selv. Var det noe galt?
”Hvem tror du at du er?” spurte Ole hovent.
”Hæ? Hva mener du?” spurte jeg forvirret. Var dette virkelig den samme gutten som hadde vært så hyggelig mot meg dagen i forveien?
”Hvorfor har du på deg det der?” spurte han, ”skal du på bad taste-party?”
”Nei! Dette er klærne mine!” sa jeg og ble skuffet og såret.
”Å”, sa Ole og så heller på Pernille som stod ved siden av meg, smilte forførende og sa til henne: ”Så stilig jakke, Pernille!”
Ville Ole heller ha Pernille enn meg på grunn av jakka? Ikke tale om! Jeg flyktet til nærmeste stativ med moderne jakker og ropte: ”Se så fine jakker, Pernille! Kom bort hit og se! Denne vil jeg prøve!” Jeg grep en jakke i min størrelse og nærmest kastet meg inn i prøverommet hvor jeg lot tårene renne. Hva var galt med meg? Hvorfor hadde Ole oppført seg som han gjorde? Dagen i forveien var jo alt så perfekt!
Jeg så nedover meg selv igjen. Kanskje ikke skoene brakte lykke. Kanskje jeg heller burde gjøre som Pernille sa og kjøpe meg et par i nyeste mote? Sammen med ny jakke. Denne parkasen falt tydeligvis ikke i smak hos Ole og hvis det var grunnen til at han heller ville ha Pernille, kunne jeg kjøpe ny jakke, jeg!
Besluttsomt tørket jeg tårene, kom meg på beina og begynte å ta av meg parkasen og prøvde jakka. Den satt fint, derfor gikk jeg ut og betalte den og ba om å få en pose jeg kunne ha parkasen oppi. Nå ville jeg ha på meg den nye og vise Ole at jeg kunne kle meg jeg også!
”Nå var du kjempefin!” sa Ole til meg da jeg hadde på meg den nye jakka.
”Takk”, sa jeg og rødmet, selv om jeg fortsatt var litt såret over kommentarene hans.
”Hør her, jenter, vil dere bli med på kino?” spurte Ole.
”Ja, gjerne!” sa jeg og ble straks glad. Kino med Ole? Ja takk!
Vi avtalte å dra på kino med ham noen timer senere enn handleturen vår, men allikevel ble vi ferdig på rekordfart så jeg kunne komme hjem og prøve antrekk igjen. Denne gangen tok jeg på meg klær i min stil.
Pernille og jeg møtte Ole utenfor kinoen. Som vanlig så denne skjønnheten av en gutt aldeles fabelaktig ut.
Vi skulle se på en komedie, det fant vi ut at passet for oss alle sammen. En actionfilm hadde vel ikke akkurat vært det høyeste ønsket til Pernille og meg og en kjærlighetsfilm (ikke det at jeg hadde hatt lyst til å se på det, altså) ville vel ikke vært det som Ole hadde mest lyst til å se. Valget falt derfor på komedien.
Hva den handlet om, vet jeg ikke. Jeg ble bare helt varm og ør inni meg da Ole tok hånda mi i kinosalen og holdt den gjennom hele filmen.
Det jeg hadde aller mest lyst til, var å gi ham det kysset, men beskjedne meg kunne ikke akkurat gjort det sånn helt uten videre, derfor bare håpet jeg at Ole ville gjøre det. Han gjorde det ikke.
Da vi kom ut igjen, var Pernille kjempeopptatt av å snakke om filmen, men jeg fikk igrunn ikke med meg noe av det hun sa, Ole var jo der og jeg konsentrerte meg fullt og helt om ham.
”Husker dere der hvor han fyren blei tissa i ansiktet av en skunk, eller? Og der som hun jenta fløy rundt i skogen og så…”
”Pernille, kan du gå? Jeg vil ha litt tid alene med Stan her”, avbrøt Ole til min store glede.
”Okei!” sa Pernille og trakk på skuldrene og var fortsatt like glad, ”jeg respekterer kjærligheten, jeg, vet dere!” sa hun og gikk mot besteforeldrenes hus.
”Kom, jeg har bestilt litt bord til oss på en café”, sa Ole til meg.
”Har du virkelig det?” spurte jeg, hadde ikke noe bedre å si.
”Ja, det har jeg. Kom, du er vel sulten?” Jeg nikket og fulgte etter ham.
Ikke akkurat byens beste café, men bevares, mer ventet jeg ikke heller! Ole var jo ikke millionær.
Millionær. Nok et ord som minte meg på klikken i D.C. Sid drev jo hele tiden og bablet om millionærer og at han selv skulle bli en, så jeg fikk nok et litt trist uttrykk i ansiktet der jeg satte meg ved bordet mens Ole gikk for å bestille.
Da han kom tilbake, spiste vi maten vår, min var bare en salat, hvis du lurer, mens praten gikk om alt mulig. Film og musikk, blant annet. For eksempel spurte Ole meg om hva slags musikk jeg likte, men jeg ville jo ikke ødelegge noe heller, sånn som den gangen på rommet hans med Trivial Pursuit, sa jeg ikke noe helt konkret, bare trakk på skuldrene og sa: ”Litt forskjellig”. Hva om han ikke likte trance og punk rock? Ville han bli sur da?
Jeg drakk brus til salaten. Kanskje ikke helt sunt, men det er jo godt. Ole drakk også brus. Vi drakk begge sprite. Det var visst yndlingsbrusen til Ole.
Plutselig begynte Ole å fomle med en liten engangsdings til ketchup som vi vanligvis får på cafeer, vet du. Han drev å tullet med den og den tomme tallerkenen sin. Jeg lurte på hva han drev med, men spurte ikke. Kanskje det var hemmelig.
Ole smilte litt da han la fra seg ketchupgreia. Deretter rakte han, av alle ting, tallerkenen med ketchup på til meg!
Før hadde jeg trodd at alle gutter er født uromantiske. Det var helt til jeg møtte Ole. For vet du hva han hadde gjort? Han hadde tegnet et stort, rødt ketchuphjerte og inni der hadde han skrevet med store, røde ketchupbokstaver: ”Vil du bli sammen med meg?” Jeg rødmet som bare det og klarte knapt å hviske: ”Ja!” Ole smilte.
”Jeg lurer på om leppene dine smaker sprite nå”, sa Ole, kom nærmere og spurte: ”Har du noe imot om jeg prøvesmakte litt?” Jeg ga ham mitt mest strålende smil og lukket øynene (og munnen) tidsnok til at leppene hans så vidt streifet mine. Ikke stort, men dette var første gangen. Jeg var overbevist om at det ville komme mer etter hvert.
Etter det, gikk vi ut og Ole fulgte meg hjem.
Da jeg var innenfor, var jeg mer forelsket enn noensinne. Dessuten tenkte jeg at jeg hadde nå klart det jeg hadde drømt om i hele mitt unge liv, nemlig det å bli sammen med Ole.
Resten av Ålesund-oppholdet var perfekt! Ole var en vidunderlig kjæreste.
Det ble ikke noen tåredryppende avskjed med Ole på avreisedagen. Eller, jo, litt tårer, såklart, men ikke noen greier som at jeg for eksempel hang ut av togvinduet og nektet å slippe handa til Ole og tryglet og ba om å stoppe toget slik de alltid gjør på klisjéfylte kjærlighetsfilmer. Bare noen tårer i øyekroken som etter hvert rant stille nedover kinnet mitt, men det var også det. Uansett hadde vi jo lovt å besøke hverandre.
Da toget stanset og vi var framme, ga foreldrene til Pernille henne en kjempeklem og spurte hvordan hun hadde hatt det. Mamma og pappa, derimot, stod utålmodige og ventet og klagde over at toget var ti minutter forsinket.
