Kunngjøring!

Jeg er over normalt filminteressert, og fra og med akkurat nå kommer jeg til å anmelde hver nye film jeg ser i bloggen min, med terningskast og det hele. The Dark Knight fra i går telles ikke som filmanmeldelse, ettersom det egentlig mest var en Joker-anmeldelse. Hvorfor jeg gidder, spør du? Jeg håper at Filmmagasinet skal oppdage meg.

Jeg trudde at ingen kunne eie Jack Nicholson

... men her ser dere mannen som likevel gjør det:


Jeg har selvfølgelig sett the Dark Knight, som på ingen måte levde opp til forventningene mine. Derimot sprengte den dem til himmels, og vel så det. Seriøst. Det er den beste filmen jeg har sett på lenge, og 75 % av grunnen til det, er den perfekte prestasjonen til Heath Ledger, som gjør den beste tolkninga av The Joker noensinne. Vel... egentlig er jeg vel ikke den beste til å avgjøre det, for jeg har strengt tatt bare Jack Nicholson å sammenligne med, men som tittelen og innledninga tilsier, så ligger han altså laaangt over. Og det er neiggu ikke dårlig. Vi snakker Jack Nicholson, altså. Mannen som gjorde at alle som titter inn en dørsprekk bare må si "heeeere's Johnny!", og som, ja, leverte ei ganske så udødelig rolletolkning av The Joker i Tim Burton's Batman fra 1989. Vel, trudde jeg, da. For nå som Heath Ledger er inne i bildet, kommer han om ikke til å bli glemt, så i væffal nevnt i andre omgang. Ironisk nok er det den mest udødelige av dem som ikke lever i dag...

Vel. Jeg skal ikke så mye ta for meg the Dark Knight som film, ettersom den, bevares, var sinnssykt bra med mange tøffe actionsekvenser og et gjennomtenkt plott, men dere veit vel at det kan dere bare finne på IMDb uansett. Det er the Joker som har bergtatt meg, altså. Som sagt er han god nok grunn til å se filmen i seg sjøl. For han bærer filmen på samme måte som Johnny Depp bærer Pirates of the Caribbean-trilogien. Og faktisk, de to rollene minner litt om hverandre. Jack Sparrow og the Joker, mener jeg. Ikke så mye av personlighet og oppførsel, men mer skuespillernes evne til å gå inn i en rolle med hjerte, sjel og det meste annet. Det er sjelden jeg ser noen gjøre en rolle så bra. Som sagt er herr Depp den eneste jeg kan komme på å sammenligne med, og alle Pirates-fans veit hva det vil si - eierskap fra ende til annen.

Heath Ledgers Joker er klin sprø og dønn ond. Han er en gal sadist som setter opp Jigsaw-aktige "leiker" og ler seg spent i hjel av det. Men han er så mye mer enn det. Han er, først og fremst, dritskummel. Alle veit jo at klovner er det mest fryktinngytende som fins, og det er ganske tydelig at skaperne av the Joker har hatt det så til de grader i bakhodet da de lagde ham. Her spilles det på klovneskrekk så det gviner etter i svingene. Men det er ikke alt. Det ligger òg en viss melankoli over the Joker, og idet man får vite historia hans, er det som om man får medlidenhet med ham. Man skjønner nærmest hvorfor han har blitt som han har blitt. Likevel lar ikke herr Ledger det bli noe overdramatisert og klisjéifisert, noe det lett kunne ha blitt. Derimot virker det nesten som om the Joker syns det hele er dritmoro, ettersom han mer enn gjerne forteller det hele til ofra sine, og forøvrig alle andre som vil høre på, hele tida mens han gliser som den psykopaten han er. Fy faen, for en ironi. Det er så sinnssykt bra gjort.

Men la oss ikke glemme at han er helt hinsides karismatisk. Med kjappe replikker og en skummelt tilstedeværende slags form for sjarm blir det til at man, eller i væffal jeg, sitter og holder med ham i stedet for Batman. For all del, det er ingenting å si på rolleprestasjonen til Christian Bale, men for ørtende gang, dette er herr Ledgers film! Når man skal spille badass på film, har det lett for å bli sånn at man konsentrerer seg om nettopp de mørke sidene til personen man skal spille. Herr Ledger, derimot, har gitt the Joker hele spekteret av følelser, og man lar seg fenge, skremme, sjarmere og røres av samme typen, og noen ganger til og med samtidig.

Ja, jeg obsesser igjen. Med god grunn. Herr Ledger får så Oscar for denne rollen. Bare synd at han ikke kan ta den imot...

Og én ting til. Menn med makaber sminke er jææævlig sexy. Hvorfor det er sånn, kan du ta opp med for eksempel Eric Draven. Apropos roller hvis skuespillere døde kort tid etter/under filminnspilling, mener jeg. Er det forresten et mønster jeg ser...?

Miyavi + FMA = win/win situation?

Jeg skal forhåpentligvis snart til frisøren. Miyavi er den stolte eier av noen av de mest fantastiske sveisene jeg noen gang har sett. Resultatet blir at jeg sitter og glor på bilder av ham for å skaffe inspirasjon. Og, jeg veit ikke hvor mange ganger det skjer med deg, men det skjedde væffal med meg nå: på et bilde jeg har sett flerfoldige ganger før, la jeg plutselig merke til en ørliten detalj som skulle bli skjebnesvanger. Eller i væffal nesten. Eller kanskje ikke i det hele tatt. Men du tar poenget, håper vi. Her er bildet, med detaljen og det hele:


Serru kjedet hans, eller!? Skal innrømme at det er ørlite vanskelig, men min første tanke var da at det ligna skummelt mye på... noe annet?

Det ser jo nesten bare helt likt ut som sjølveste FMA-logoen, bare med mer krims-krams. Og jeg veit at det går an å kjøpe det som kjede. Og Miyavi som har sagt i et intervju at han ikke liker anime og greier... Men så har han jo også sagt at neida, han har ikke tatoveringer, men derimot driver han og tegner på seg sjøl hver morgen (ja, det har han faktisk sagt, geniale mannen). Så jeg veit nå ikke helt. Skikkelig artig sammentreff var det nå væffal. For det kan vel strengt tatt ikke bli bedre fluer å slå i en smekk, kan det vel...?

Det er ikke bare jeg som har merka det

Når skal denne obsessinga ende, spør du sikkert. Jeg lurer nesten litt sjøl. Jeg skal innrømme det.

Det er uansett ikke poenget! For gjett hva jeg fant på www.boysonboysonfilm.com (åssen jeg finner fram til sånne nettsider er opp til din fantasi):

"Sure, it's still angsty and creepy, but the whole series' main theme is the giant power struggle between Kira (the attractive, suave, incredibly selfish Light) and L (who is later revealed to be a quirky, rather awkward, strangely good-looking, strangely sensual, incredibly selfish detective)."

Jada, dere veit hva det er snakk om.

Men det fortsetter!:

"The two are like alter egos of each other. They share the same superior intelligence, the same heartlessness and composed demeanor when it comes to human sacrifice (albeit L is more experienced and manipulative than Light), the same passion for winning. L and Light often seem to the viewer like two chess-masters, moving around and leading human pawns to their deaths, heedless of the costs, eager to win the game."

Mens jeg leste dette, satt jeg egentlig bare og gossa meg over de fantastiske beskrivelsene av animes vakreste dudes noensinne, men det blir fortsatt bedre:

"This pairing is typically not canon, but the artist - as it has become a trend these days - has dropped hints to probe L/Light yaoi fandom. (For example, L and Light are handcuffed together for many episodes, there is some humorous talk of homosexuality, some cool fighting scenes, a dramatic scene under the rain... not to mention the friggin' foot massage scene!)"

FOTMASSASJESCENA I MITT HJERTE!!! Og scena i regnet, fy faen, jeg sitter og griner fordi jeg syns den er så vakker. Men fotmassasjescena, dere. L har jo stått ute i timevis og er dryppvåt, og likevel setter han seg ned foran Light, som knapt har vært ute i noen minutter og tørker og gnir føttene hans... Jeg mener, i det øyeblikket forsvant min fotfobi på et blunk. Og så begynner Light å tørke håret til L, og... IIIIH! *insert obsessive fangirl behaviour here*

Men artikkelen gir seg ikke:

"Overall, why is this pairing so easy and exciting to imagine? L and Light are really wrong for each other, each being too much like the other. However, in a sense, there is no other character around who can work as a better pairing for either. They are both bad and good for each other. They are obviously and indisputably obsessed with each other, and each seems driven by the other's actions. It's almost as though Light's (Kira's) existence gives L's life meaning (true mental and physical stimulus) and vice versa. Both of their obvious disinterest in females (and sex with females in general) is at times disorienting. The only thing they seem to care or think about is each other. Through subtle changes in the (great) voice acting, the yaoi dreamer gets as much ammunition for angsty fantasizing as ever."

Angsty fantasizing! Jeg gjør intet annet! Denne artikkelen kunne sikkert ha vært skrevet av meg, jo! Og dere... stemmene til Mamoru Miyano + Kappei Yamagutchi = pure wiiiin! Gah... man hører at de har et forhold til hverandre, altså. Stemmene, mener jeg. Og da snakker vi perfect match.

"Don't be fooled. This anime is not for the weak hearted. And the L/Light slash is by no means fluffy or pink coloured. It's a relationship terrifying in its sheer, exhilarating power. It's horrible, but extremely visually tantalizing at the same time. The haunting look of the anime and the superb new-gen animation amplify the dark atmosphere of the plot."

Men det beste kommer helt til slutt. Eller, noe av det beste:

"If you're looking for an anime that will make you think and at the same time provide a healthy dose of torturously tantalizing, but painfully unfulfilled, yaoi psychology (psychology, not physiology), this is the right choice for you."

Painfully unfulfilled, dere! Er dét ei deilig formulering, eller? Åååh, det er skreddersydd til fanfic'ene mine. Nummer to ligger forresten ute på bua nå, aleine og ensom uten kommentarer. Ja, det var et hint.

Forresten er hele sida eksepsjonelt genial. boysonboysonfilm.com, altså. Den tar for seg Angel Sanctuary og, og for dere som ikke visste det, er Angel Sanctuary min definitive mangafavoritt. Animeen er tragisk overdramatisk og med stygge tegninger, men mangaen er fantastisk. Men det at den blei tatt opp, var for så vidt ikke noen bombe. Jeg mener, Rosiel. Eller for den saks skyld, Zaphikel/Raziel (hvis forhold jeg grein bøtter og spann over i bok 13). For det er dét som er herlig, dere, når det ikke er direkte, men bare antydes. Det er da at fantasiene mine tar fullt overhånd.

Eh, ja.

Ting om meg

I følge mypersonality.info er jeg "The Dreamer."



Se så, der visste du plutselig litt mer om meg og.

Buatreff 08, dere <3

Endelig tar jeg meg sammen og blogger om det. Det var sånn på forrige treff og - jeg greide liksom ikke å snakke om det, eller for den saks skyld være på bua, på kjempelenge etterpå. Jeg sliter faktisk fortsatt med ettervirkningene. Før jeg dro på fjorårets treff leste jeg bortimot ALT som blei lagt ut. Etter hvert reduserte det seg til vennene mine, og av og til det som lå på nye tekster-lista, og nå... nå leser jeg nada. Men vi får se når comebacket mitt kommer. For det kommer, alle sammen må slappe av. Men når? Tjæææ.

De aller fleste som leser bloggen min, er jo bubeboere sjøl, men siden jeg veit at jeg av og til får besøk av noen stray dogs, for eksempel fra klassen min, så kan det jo være greit å informere om at med bua mener jeg SKRIVEBUA, a.k.a. mitt hjertebarn.

--------->www.skrivebua.no<---------

Og ikke bare er teh bu en genuin plass for å brife med sine skrivetalenter til likesinna, og i tillegg få tilbakemeldinger, samt at du kan la deg imponere av dem som er flinkere enn deg, og prøve å gi konstruktive kommentarer til... dem som ikke er det... og helst gi konstruktive kommentarer til dem som er flinkere enn deg og, til tross for at du føler deg skutt mellom øra når du gjør det... *pust inn og ut etter lang og unødvendig utbasunering*... MEN det er også en vrimleplass for nydelige menneskesjeler. Og de sjelene har jeg møtt! w00t! Det var gøy i fjor og, og i år blei det gjensyn med gamle kjenninger, samt nye vakre bekjentskaper. Åh, det var kos.

Og nå savner jeg bare. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke bli så emo som sist, da jeg grein og grein og oppførte meg som om jeg hadde fått tildelt alle verdens problemer og fått beskjed om å løse dem innen den neste timen, men det var like før tårene spratt, altså. For det er klart man blir melankolsk. Selvfølgelig var det en hel del "vi ses til neste år"-løfter, men det er alltid noen som ikke kommer, og uansett er et år forferdelig lang tid.

Men det var jo en grunn til at slutten blei så trist som den blei, da, for det hadde jo vært den enkleste tingen i verden å bare ditsje alle sammen hvis bua bare hadde vært en gjeng med tards. Kanskje er vi det og, men at vi i så fall er en gjeng med herrlige tards, det kan ingen ta fra oss! Faktisk er bubeboerne de herrligste tardsene jeg veit om, og du og du, så mye gøy vi hadde! Om emo, premo og poemo, om dendrofili, panofili (forelska i brød!), homofili og heteropeniser, om psykolog, om en alt i alt creepy skole med mange creepy ting i, om PER, ikke minst, og om alle mulige andre interniteter som enten har gått meg hus forbi eller som jeg bare ikke gidder å tenke over akkurat nå. Dancerdamen har ei liste over creepy ting på skolen, og jeg siterer gjerne det jeg husker, eller rettere sagt; det jeg kommer på akkurat nå som er creepy ved den:

- Hele greia så jo mer hjemsøkt ut enn Hogwarts.
- Skolen var slitt. 'nuff said.
- Den hadde lys som gikk av og på, tilsynelatende uten at noen rørte dem.
- I et rom hadde den mange puter, hvorav ei av putene var en Ole Brumm uten øyne.
- I et annet rom fant vi to senger, et piano og en Jungeboken-DVD.
- Det stod en hel gjeng forlatte rullestoler der.
- I øverste etasje var det skrevet på veggen SINGSAKER SKOLE FARVEL.
- Skolen hadde flere mistenkelige likhetstrekk med bygninger fra Eraserhead og en Stephen King-miniserie Eva har sett, men som jeg ikke husker navnet på.
- På datarommet stod alle dataene på, til tross for at det er sommerferie - OG ALLE HADDE WEBKAMERA.
- Knirkelydene fra Per var som tatt rett ut fra en skrekkfilm.
- Det stod containere like i nærheten.
- Skiltet på doen i fjerde etasje var beint fram snuskete.

Summerer vi alt dette, er det tydelig at Singsaker skole en gang før ferien var kontrollert av en barbarisk og pedofil rektor som utnytta alle de stakkars, lamme barna i rullestol på groveste voldtektsmåte oppe i sengerommet hvor han satte på Jungelboken for å roe de stakkars ofra, før han drepte dem og pælma dem i containeren. Etterpå satte han seg ned og spilte gladtoner på pianoet, litt som i A Clockwork Orange der de synger Singin' In the Rain mens de voldtar folk. Eventuelt kan han også ha tydd til puterommet. Jeg mener, Ole Brumm hadde ikke øyne. Say no more.

Og vi fant et el-orgel.

Og Per! Hallo, Per! Alle dere som var på treffet veit veldig godt hvem Per er. For dere som ikke var det, derimot; Per var/er en slags huskeaktig ting som man kunne hoppe rundt på på gummihjul, også kjent under betegnelsen "ri". Så hvis noen på treffet sa "blir du med og rir på Per?" så er tolkninga ikke åpen for kofferttanker. Per var homofil, og hadde regnbuefarger i kløfta si. Ingrid hadde regnbuestrømper, og alle var perofile. Jeg hadde ei innbilt perofil legning, men det viste seg at jeg bare var en kjedelig heteropenis. Andre filer vi støtte på underveis, var dendrofili, panofili, emofili, jomiklofili og ganske mye annet. Panofili er IKKE å bli tent av brød, som både Jo Mikkel og yours truly først tenkte, men altså å bli tent av alt. Tenk panorama. Det betyr at hvis vi innfører en panofil ekteskapslov, kan jeg endelig skride til verks og gifte meg med en animefigur. Du får ingen diplom for å gjette hvem jeg har i tankene.

Jeg kunne ha fortsatt i all evighet, for alt var så herlig, men jeg stopper nå. Dette er sikkert gørr kjedelig for dere som ikke var på treffet uansett. Men alle barn, vit at dere er savna dypt i mitt hjerte!

Og til slutt skal jeg selvfølgelig rydde plass til noen harmløse stemningsbilder.

Stressblogg før eg fær

For se! Jeg ofrer såpass mye av meg sjøl at jeg til og med skviser inn litt blogging inn i disse hektiske tider. Jeg mailer/SMS'er med mine arrangerende bøddier, jeg skriver ut og printer i vilden sky, jeg leiter huset rundt etter de forsvunne Angel Sanctuary-bøkene som skal brukes som togføde i morgen, og jeg pakker. Hvorfor?

FORDI I MORGEN DRAR JEG PÅ SKRIVEBUATREFF TOTUSENOGÅTTE<3<3<3

Vi ses!