Jeg skulle ønske jeg greide å forlate temaet, men

Hva faen skjer med å "bevare vennskabet" når det eneste du har sagt i mitt nærvær i dag er "hei, Henrik, blir du med å se film i kveld?"

Takk for invitasjonen, liksom.

Det e boka mi

Nei, jeg har vel faktisk egentlig ikke skjønt det ennå.

------>www.pantheralife.no<------

For kjøp og info og sånne ting. Foreløpig er den ikke å finne i bokhandler fordi ingen butikker med respekt for seg sjøl tør å ta inn bøker av ukjente forfattere fra ukjente forlag med mindre de veit at det vil selge først. Med andre ord må den selge i et visst antall eksemplarer før noen sannsynligvis kommer til å ta den inn. Men vi er da optimistiske, er vi ikke?

Det går an å bli Facebook-fan og greier. Serious business, ass. Og bloggen til forlaget er å finne her.

Og hva jeg tenker om hele greia? Tjæh. Vondt å si. Det er mest flaut, egentlig. Den er jo ikke sååå bra.

Litt gøy og, da.

(Og angående det forrige innlegget mitt; jeg overlever. Jeg gjør jo det. Og han det gjelder og jeg snakker jo tross alt sammen, sjøl om... æh, jeg tar det i et annet innlegg. Forvent det om noen dager.)

Orker ikke finne tittel

Såh. Jeg har vært tøff i det siste. På torsdag, mener jeg å huske at det var, fortalte jeg ham at han har pene hender (OG DET HAR HAN). I går fortalte jeg resten. Altså at jeg har vært forelska i ham siden tredje uka etter at vi begynte her.

Han sa til meg at han likte meg kjempegodt, men bare som en venn.

Ironisk nok har jeg aldri vært så nær ham noen gang. Vi satt ute med armene rundt hverandre, med fletta fingre, og den andre handa mi brukte jeg til å stryke ham i nakken. Jeg begynte å grine noe helt forjævlig, og sa unnskyld for at jeg grein, og han sa at det ikke gjorde noe, og at alt kom til å gå bra, og så fikk jeg en skikkelig god klem. Per akkurat nå ser jeg ikke ut fordi jeg mer eller mindre har grini kontinuerlig siden.

Nå håper jeg bare ikke at det blir skikkelig, skikkelig kleint mellom oss (men det blir det jo). Vi skal jo faen meg regissere en romantisk komedie sammen. Skjebnens ironi, elns.

Innimellom skulle jeg ønske at han bare kunne ha vært skikkelig drittsekk i steden for ca. den snilleste og behageligste fyren jeg noen gang har møtt. Det hadde kanskje gjort ting litt enklere. Hadde han bare unngått meg i dag, for eksempel, og ikke insistert på at vennskapet vårt ikke skulle la seg affisere av det, hadde jeg jo sluppet å bli mint på ham hver eneste dag.

Note to self: ikke forelsk deg mer. Og aller minst i dine beste venner.

Pineapple Express (2008)

Hasjentusiasten Dale blir vitne til et mord. Problemet er at morderne har sett ham utafor, og sjøl om han kjører vekk i forrykende fart, har jointen hans detti ut av vinduet. En av morderne er tilfeldigvis en av klientene til Saul, som også er dealeren til Dale, og denne klienten veit at Saul er den eneste som selger varianten pineapple express - som han selvfølgelig er i stand til å identifisere. Konsekvensene av dette blir selvfølgelig at Dale og Saul blir nødt til å flykte.

Jeg skal innrømme at jeg på en generell basis har opparbeida meg en viss sans for den nye bølgen bromance-filmer som har dukka opp i det siste. Likevel har jeg liksom vagt på følelsen av at alle sammen prøver å være Superbad, sjøl om de skulle ta opp helt ulike temaer. Det blir liksom litt av de samme karakterene, den samme sinnssyke, men innerst inne hjertevarmende humoren, og de samme verdiene som står i fokus. Og det er jo i utgangspunktet ikke noen dårlig ting, for Superbad tilhører jo definitivt kremen av amerikanske komedier, men det blir jo likevel til at det føles litt halvhjerta.

Men, slightly Superbad-wannabe-tendensete eller ei, dette er jo neiggu ikke så verst artig likevel. Der filmen ikke alltid får det hundre prosent til på humorplanet, pøser den på med biljakter, skyting og eksplosjoner, og for én gangs skyld greier jeg å sette pris på en sånn kompensasjon. Det passer faktisk inn i en sånn høytempofilm som dette, og det blir jo til at du lar deg fenge.

Alt i alt er dette en film som etterlater deg med et smil på munnen. Så veldig dypt eller spesielt intelligent er det desidert ikke. Tvert imot er det snakk om temmelig billige poeng og en del actionscener som henvender seg til de enklere instinka våre, men det er jo ikke uengasjerende av den grunn. Så om den låner litt fra enkelte andre filmer, så kan man jo ikke kalle dette en mislykka film uansett. Ikke årets morsomste, men en nokså vittig sak i festlig lag lell.

Dommeren har talt: 4

Under overflata

Jeg befinner meg i en... hva heter det... pressa situasjon? Jeg veit liksom ikke egentlig engang om jeg tør å skrive om det på bloggen min. Men jeg satser egentlig litt på at det bare er folk som kommenterer som faktisk leser, og da bør det kunne gå an.

Altså. Det er en person på skolen her som kan være ganske slitsom til tider. Vedkommende strever veldig etter å bli den mest populære, hvis dere skjønner, og alle som ikke er i vedkommendes fanklubb, syns personen er temmelig irriterende. Men det er liksom det og. Personen stenger jo ikke folk ute eller mobber eller er stygg på noe som helst plan. Krampaktig hyggelig, men hyggelig like fullt.

En annen person har gått møkk lei denne første personen jeg nevnte. Det er fest til helga, og vedkommende planlegger å konfrontere den andre med det, og hvis den andre svarer vedkommende tilbake på en måte personen ikke liker, har vedkommende tenkt til å banke denne andre. Og let's face it; å være manisk populær er ikke grunn nok til å bli banka dritten ut av. Legg til i regninga at person nummer to er myyyye større enn person nummer én. Har person nummer to i tillegg fått i seg litt å drikke, noe som strengt tatt er å regne med, er jeg oppriktig redd for vedkommendes evne til å se når det er nok.

Egentlig skulle jeg ikke visst dette. Dette var noe person nummer to sa til noen vedkommende så på som sin medsammensvorne, som for å gjøre det hele enda mer intrikat er skolens største sladrekjerring. Sladrekjerringa sa det videre til et utvalg andre. Som sa det videre til meg, for så vidt uten egentlig å ville si det fordi de (eller i væffal en av dem) ville holde meg utafor, men så sa den andre det likevel.

Så nå sitter vi jaggu fint i det. Et ensifra tall på skolen veit hva person nummer to har planlagt. Person nummer én er ikke en av dem. Hvis vi konfronterer person nummer to, eller sier det til person nummer én eller en av lærerne eller det på noen måte kommer ut, kommer person nummer to til å gå etter sladrekjerringa. Det ville vært jævlig stygt gjort av oss. Men hvis vi ikke sier noe, er vi så godt som medskyldige. Vi har til og med hatt møter - eller de andre som veit det, ettersom denne ene personen som nevnt ikke ville ha meg innblanda, noe jeg oppi det hele tross alt ikke kan greie å syns er annet enn smigrende - men vi kommer liksom ikke fram til noe som helst uten at det skal gå utover noen. Og for å gjøre det hele enda verre, i væffal for eget vedkommende, er at nevnte person nummer to egentlig er en god venn av meg.

Er det slemt av meg å si at helt, helt egentlig skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått greie på det?

Evil Dead II (1987)

"De to første Evil Dead-filman er egentlig heilt lige, bare at toåren har større budsjett." Det var med andre ord ikke min beslutning at vi absolutt skulle se en oppfølger uten å ha sett eneren på forhånd. I utgangspunktet strider det nemlig mot ett av mine grunnprinsipp. Likevel føler jeg ikke helt at jeg trengte eneren å støtte meg på. Dette er ikke det mest kompliserte komplottet jeg har vært borti.

En dude og ei jente er i ei hytte. Jeg fikk ikke med meg hvorfor, men jeg trur ikke det spiller så stor rolle. De finner en mystisk teip som de selvfølgelig må spille av, og dette får litt ånd i lampe-effekt. Ut kommer nemlig en slags demonkraft som har makta til å besette mennesker. Jenta er uheldig nok til å få denne krafta i seg, og duden er nødt til å drepe henne. Samtidig dukker noen flere folk opp, og nå må alle sammen slåss mot både oppråtna, levende lik og besatte utgaver av hverandre.

Dette er en film som egentlig har en del til felles med Drag Me to Hell med unntak av én ting; sjarm. Og i og med at Drag Me to Hell var nådeløst sjarmløs, betyr ikke det annet enn at sjarmen kommer i dennes favør. Ellers er det rævva spesialeffekter og ballesugende skuespill i høyfokus, og strengt tatt er det vel egentlig enda verre her, men her er i det minste folka fullstendig klar over sjøl hvor elendig det er, og det er her sjarmen kommer inn i bildet. Det er halvveis/75 %/helt og holdent meninga at det skal være litt halvdårlig. Og det er deilig å se!

Hva kan jeg si? Dette er skikkelig gladvold på sitt aller koseligste. Blod fra høytrykksspylere, snakkende utstoppa rådyrhoder, motorsagarmer, ultracheesy replikker.... hva mer kan en splatterentusiast ønske seg? For er det én ting folkehøgskolelivet har lært meg, så er det skjønnheten i opphogde innvoller og rullende kroppsdeler. Dette er en film det fenger av! Snart kommer jeg sikkert til å se eneren og treeren og.

Men... det er ikke en god film. Det er totalt umoralsk å gi en høyere karakter, og egentlig er vel den allerede gitte karakteren umoralsk nok i seg sjøl...

Dommeren har talt: 5

Deliverance (1972)

Ei elv en plass nedi sørstatene skal viskes ut til fordel for en demning, og en kompisgjeng på fire bestemmer seg for at de må padle den igjennom i kano nå før det er for seint. Selvfølgelig går det ikke som planlagt, og våre venner møter på hindringer i form av både rabiate hillbillyer og ukontrollerbare naturkrefter.

Jeg trur det er veldig lett å si om en film som denne at den er bra utelukkende fordi den viste bilder som i 1972 var så godt som uakseptable å vise på både lerret og skjerm, og som for all del er sterke i dag og. Men det er på langt nær det eneste som er bra her. I bunn for det hele ligger det en stram samfunnskritikk av vår teknologiske framtid, samt at skuespillet er i særklasse. I tillegg er det flere småting som duver litt i bakgrunnen som tas opp, som feighet versus mot, og åssen det kommer helt nydelig fram mellom Jon Voight og Burt Reynolds (seriøst, jeg er elendig til å huske filmnavn). Dessuten er det jo rett og slett spennende, herregud. Det skjer jo noe hele tida!

Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg syns det dabber litt av mot slutten, med politiet og etterforskninga og alt det der. Jeg er fullstendig klar over at det er bortimot umulig å opprettholde trøkket fra de første halvannen timene absolutt hele veien, men jeg syns de rolige scenene helt på tampen blir litt for dryge, faktisk. I tillegg er jeg usikker på om jeg likte åssen hele greia da alt kom til alt endte med å bli avrunda. Men det blir jo likevel aldri dårlig av den grunn.

Den klassiske dueling banjos-scena innfridde forøvrig forventningene mine, og mer enn det. Jeg blei faktisk overraska over hvor sykt bra den egentlig er.

Dommeren har talt: 5