Zombieland (2009)

Åh, som jeg elsker zombier! Jeg leste et eller annet sted at det er spådd at nettopp zombiene snart kommer til å overta plassen vampyrene nå i det siste har hatt i populærkulturen. Død snø, Pride and Prejudice and Zombies, og nå Zombieland? Hvorfor ikke? Håper bare ikke de blir like oppbrukte som sine bloddrikkende frender. Zombiene vil jeg ha for meg sjøl!

Zombieland handler om den dagen i ikke så altfor fjern framtid når et mystisk virus får alle amerikanere til å bli kannibalistiske, råtnende, lobotomerte halvlik. Vel, nesten alle. Det er noen få som ennå ikke har verken blitt zombier eller mat for zombiene, og disse bestemmer seg for å forene seg. Det hele blir sett fra den håpløse nerden Colombus sin synsvinkel. Med seg på lasset har han den hardbarka Tallahassee, baben Wichita og søstera hennes Little Rock. Splatterfilmtradisjonen tro er det ikke så mye til plott utover dette, og det kommer heller aldri noen åpenbar løsning på konflikten, som dramaturgiteorien vi har hatt kaller det. Derimot er det mye blod og gørr på veien.

Det største problemet med Zombieland er at den er så varierende. Åpningssekvensen med gladvold i sakte film er aldeles nydelig, og det samme er alle scenene som involverer ingen ringere enn kjære Bill Murray, i en helt fantastisk rolle som seg sjøl. Sjølve blod-gørr-og-innvoller-o-meteret lever òg opp til forventningene, og deler av manuset funker òg ganske greit. Men det er andre deler av manuset som ikke funker like greit, og det er så synd! Kunsten å lage en god splatterfilm er lik kunsten å balansere det dørgende seriøse med det sjølironiske. I Drag Me to Hell var det for mange av de tilsynelatende alvorlig mente sekvensene, mens i Evil Dead II var fordelinga igrunn akkurat som den skal være. Her er det derimot, av alle ting, for mange av de sjølironiske bitene. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er et minus, men det blir liksom litt for... rene og pene spøker tidvis. De er på en måte for velformulerte, og virker liksom litt påtatt teite fordi manusforfatteren sannsynligvis prøvde litt for hardt å følge splatterspillereglene. De faller ikke alltid så naturlig, på en måte.

Men teknisk sett er den jo faktisk veldig bra, da. Sjøl om den nok ønsker å gi litt inntrykk av at den er det, er den på ingen måte noen lavbudsjettsfilm, og zombiesminka sitter som et skudd.

Men en gøy film, da!

Dommeren har talt: 3

Die Hard (1988)

Denne har faktisk en norsk tittel som ingen husker lenger, nemlig "Aksjon skyskraper." Det der putter det aller meste i skyggen...

Vår mann politibetjent John McClane drar for å besøke kona si, som jobber i et superkonsern som har tilholdssted i en skyskraper, på julaften. Beklageligvis for dem begge har en gjeng tyske terrorister bestemt seg for å rane denne skyskraperen, og tar likeså godt alle som er i den som gisler. Nå er det herr McClane som må rydde opp i misforståelsene, samtidig som han prøver å rettlede en gjeng dysfunksjonelle politifolk.

Nå er action veldig mange lysår fra å være min personlige yndlingssjanger, så anmeldelsen blir nok en smule farga av nettopp det. Det er omtrent like dypt og poetisk som krim, bare mindre innvikla og mindre spennende. Jeg mener, det som tross alt gjør ei krimgåte til en viss grad engasjerende å følge med på, er jo så klart det - hvis det er vellagd, vel å merke - intrikate spinnet man må nøste opp for å komme fram til noe. Når man ikke engang har dét i en actionfilm, blir det ekstremt grunt, altså. Nå er dette i tillegg en sjangerfilm til fingerspissene, og noe maskulin skuddveksling og et par eksplosjoner kombinert med et knippe småharry replikker er det man har å forholde seg til. Underholdende? Helt sikkert for noen. Men likevel var det jo ikke egentlig kjedelig for meg heller, til tross for motstridende subjektive preferanser.

For dette er jo tight, da. Det er ikke mange puster i bakken å spore her; det går stort sett i ett fra terroristene ankommer til de endelig peller seg ut igjen. Og egentlig før det og, for som sjangeren nesten krever, sliter så klart politihovedpersonen med ekteskapet, og det er duka for krangel og intriger og drama allerede idet han ankommer skyskraperen og oppdager at kona ikke engang bruker hans etternavn lenger. Ouch.

Joda, det er temmelig grunt, og deler av manuset er faktisk nokså jalla (til og med berømte "yippie-kay-yay, motherfucker!" blir liksom bare cheesy), men jeg får faktisk litt av den samme følelsen som i Evil Dead, bare ikke i like stor grad; ja, det er ganske halvteit, men det er på en måte der sjarmen ligger. Denne filmen smaker testosteron, og man kan velge å ta det bunnseriøst eller med ei klype salt. Og som allerede nevnt; jeg kjeda meg ikke noe særlig, så sjøl om dette aldri hadde vært førstevalget en popkornlørdag, så er den jo en underholdende film, sjangeren tatt i betraktning.

Dommeren har talt: 4

The Curious Case of Benjamin Button (2008)

Endelig fikk jeg sett hele. Jeg har nemlig gitt denne et forsøk før, men det blei til at vi tok pause midtveis, og så satte vi den aldri på igjen.

Sjøl om den er såpass til blockbuster at alle egentlig veit hva den handler om allerede, tar vi et kjapt handlingsreferat lell: Benjamin Button blir født som en gammal rynkeklump med leddgikt og organsvikt og generell oldinghelse. Jo eldre han blir innvendig, jo yngre kropp får han. Vi møter Daisy, hans livs kjærlighet som har kjent ham bortimot hele livet, på dødsleiet, der hun gjennom ei gammal dagbok lar dattera si bli kjent med herr Button. Og det blir jo så klart vi og.

Men sjøl om den norske oversettelsen av tittelen lover en fantastisk historie, er den ikke egentlig så ekstraordinær. Ser vi bort fra det åpenbare, mener jeg. Herr Button lever et temmelig allminnelig liv med oppturer og nedturer og sorg og glede og kjærlighet og død. Og sjølve fortellermetoden er strålende klassisk. Og med dét sagt, vil jeg ikke påstå at det ikke funker, for det gjør det jo. Hva er ikke mer rørende enn døende, gamle mennesker med hemmeligheter som røpes i dødsøyeblikket og en akkurat passe åpenbar symbolikk som gjør at filmen biter seg sjøl i halen og skaper ro og harmoni og en følelse av helhet? Don't fix it if it ain't broken og never change a winning team. Oppskrifta denne følger, er på ingen måte nyskapende, men det har gått bra så mange ganger før, og det går jaggu bra denne gangen og. Det er tidvis nesten overtydelig hvor sterkt denne tigger om en Oscar, men så vant den jo velfortjent tre stykker og. Og når jeg sier det på denne måten, høres det nok unektelig negativt ladd ut, men jeg vil gjenta enda en gang at dette er en veldig god film. Veldig gjennomført til fingerspissene, med bunnsolide skuespillerprestasjoner, helt glimrende sminke, velskrevet manus og ei fortelling som fenger til tross for at den breier seg i borti tre timer. Og så vil jeg trekke fram sekvensen der Daisy blir påkjørt i ei bilulykke, som er helt fantastisk og nydelig gjort, og kanskje min yndlingsdel av filmen i det hele tatt.

Altså, "problemet" med filmen, hvis det er et problem i det hele tatt, er at den er litt for perfekt. Filmskaperne har pugglest dramaturgifagstoff og filmfortellingsteknikkpensum på forhånd, og har lært seg absolutt alt ordrett utenat. Ikke en eneste gang tråkker den feil, og på meg virker det nesten som smisk med et filmpublikum som har blitt flaskafora på Hollywood. Så kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke lar den nå heeelt opp, er fordi jeg personlig syns det er mer sjarmerende når folka bak tør å eksperimentere og utforske nye baner. For dette er opptråkka stier, men for all del er de opptråkka av de store dramaklassikerne som vi ennå husker.

Men siden Benjamin er liten når han blir født, hvorfor er han da ikke en 1.80 høy baby helt til slutt? Oh well.

Dommeren har talt: 5

Sett inn døvt, egendefinert ordspill om rødt hår her

Dette skulle egentlig ha kommet før, da, men det skjedde ikke.

Jeg er overeksponert og nesa mi ser nasty ut, meeeen det er ikke poenget. For se; rødt hår! Fargen på Firefoxen min får det til å se mer brunrødt ut, da, sjøl om originalbildet som er lagra på harddisken ikke får det til å se brunrødt ut, og jeg lover at det uansett er knallrødt med innslag av mørkerosa striper. Lars sitt verk, nok en gang, fredag i forrige uke.

Det ser vel å merke ikke likt ut nå, da. Det er virkelig helt utrolig hvor fort farge detter ut av mørkt hår, OG IKKE MINST FORDI (lang historie forut - dette er din sjanse til å puste dypt inn!) den tarden i bagasjeinnsjekkinga på Torp på fredag (jeg dro jo til Bergen, husker dere) trudde jeg skulle ta et tidligere fly, enda det stod hvilket fly jeg skulle ta på billetten min, og dum som jeg var trudde jeg ham da han sa at innsjekkinga var stengt, men det skulle gå bra om jeg tok bagen min som håndbagasje. Naiv gikk jeg gjennom sikkerhetskontrollen, bare for å oppleve at min nyinnkjøpte, fargebeverandre hårkur til tohundreogti føkkings kroner som jeg har brukt én jævla gang blei tatt fra meg fordi den så klart hadde terrortendenser i og med at det var over tohundreogfemti milliliter eller hva den der grensa er for noe. Og da jeg kom meg til gaten, så jo hun dama der at nei, jeg skulle jo på det flyet som gikk om to timer, jeg, så jeg kunne bare slappe av. FAENS FLYHAGENISSER.

Men bortsett fra det var Bergen kos, da. Jo, og bortsett fra kombinasjonen regn og tøysko, et oversvømt bad, kaldt vann i dusjen, en resepsjon som tydeligvis ikke skjønte hva det å være vegetarianer innebærer, sult og litt generell angst. Men jeg fant både Kristina og Anders, og ja. For helt konkret handlingsreferat, kan dere ta en titt på bloggen til Panthera.

Og to dager etter at snøen kom til Sandefjord, har den blitt borte igjen!

Next Friday (2000)

Nok en gang har jeg rokket ved et av prinsippa mine når jeg ser film, nemlig å ikke se oppfølgere før den første. Jeg har altså ikke sett Friday, men Henrik skulle ha det til at det trengte jeg egentlig heller ikke. Fair enough.

Ice Cube spiller hovedrollen som en g-star maddafakka jeg ikke husker navnet på. Fordi det skjedde litt for mye drøyt fredag for ei uke siden, velger han å tilbringe denne fredagen hos fetteren sin. Men det er ikke noe mindre livat på den fronten. Tvert imot har han en noget spesiell far som igjen har ei enda mer spesiell kone, han har en jobb i en tvilsom CD-butikk som igjen har en enda mer tvilsom eier, han har en kjip eks-kjæreste som igjen har ei enda kjipere venninne, og sist, men ikke minst har han nabolagets peneste girl next door, men hun igjen har et skikkelig rasshøl av en bror. Det er duka for forviklinger.

Det tar litt tid før man skjønner hva som egentlig er plottet her. Veldig mye av filmen går nemlig ut på kjøring av en masse randomme gags uten sammenheng etter hverandre. Det er tilsynelatende ingen rød tråd her, bortsett fra de to hovedpersonene, og folk som introduseres tidlig i filmen, dukker ikke nødvendigvis opp igjen. Litt sånn som i Twilight er det liksom snart slutt før det går opp for deg at joda, det er til en viss grad et poeng her. Ikke at det er så veldig viktig her heller, for komedie er komedie, men jeg bare nevner det, liksom.

Men er det gøy, da? Tja. Det er temmelig enkel humor vi presenteres for her. Bæsj på buksa og hunder høye på tjall er eksempler. Og med dét sagt, så trenger ikke all humor være Wes Anderson heller (herregud, alle veit jo hvor sykt morsomme American Pie-filmene er!). Det er bare det at det bare ikke funker så bra som i American Pie her. Så klart er det litt småartig her og der, og de fleste personene er så karikerte at du kan ende opp med å le av bare åssen de ser ut, men det er snakk om ting du har sett før, og som har vært morsomme litt for mange ganger til at det er akkurat like gøy denne gangen og. Så klart, noe av det er faktisk ganske festlig sjøl om det ikke akkurat er noe nytt, og det er de øyeblikka som gjør at dette tross alt, med nok snop og en gjeng venner med smittende latter, ikke er en altfor stor nedtur. Jeg kjeda meg jo ikke mens jeg så den heller, så sjøl om sketsjene går i et hit or miss-mønster, og den er like langt fra å revolusjonere noe som helst som Erna Solberg, så er den ikke så håpløs hvis bare stemninga er riktig.

Dommeren har talt: 3

Paranormal Activity (2007)

Denne så jeg før Norgespremieren og greier! Filmklubb er phett.

Paranormal Activity er en slags mockumentary filma i Blair Witch-stilen som handler om samboerparet Katie og Mica. De har ganske nylig flytta inn i et palassaktig hus og kjøpt et temmelig rått filmkamera, sistnevnte først og fremst fordi Mica vil prøve å fange på teip de underlige tinga som skjer i løpet av natta. Katie kan derimot fortelle at dette har skjedd med henne før, og når de får en ekspert på ånder og sånt på besøk, kan han fortelle at en demon forfølger Katie og ikke vil slutte med det sjøl om de flytter til et nytt hus.

Plottet er med andre ord ingen Rubiks kube. Gutt og jente opplever creepy ting i et hjemsøkt hus? Pfffft. Men det er jo likevel ikke det som er greia her. Det hele oppleves veldig troverdig, og ikke minst på grunn av noe jeg sjelden ser i skrekkfilmer, nemlig skuespillerprestasjoner. Både Katie og Mica greier å bli overbevisende redde, og sjøl om han derre spesialistduden virker en smule stiv, så er det muligens òg bare på grunn av rollen hans. Jeg mener, sånne hokus pokus-folk sliter jo med å framstå seriøse til og med i virkeligheten.

Og JA, det er skummelt. Jeg vil ikke ha det til at det er den skumleste filmen jeg noen gang har sett, og det er ikke så jævlig som de tusen videoene som florerer på YouTube skal ha det til, men man merker gåsehuden her, altså. Likevel skjer det også med denne filmen som det ofte gjør med filmer av denne typen; det er liksom verst sånn midtveis uti, når innledninga er overstått og ting akkurat har begynt å skje. Det er jo klart det er gufnest med forsiktig knirking i dører og diskrete hvislelyder framfor fullt kjør med mennesker som blir dratt ut av sengene. For det er frykten for det ukjente som filmen hviler på her, og sjøl om det vel å merke aldri blir (TAKK OG LOV) avslørt noen ting som helst, er det uunngåelig, liksom.

Det er imponerende åssen fraværet av filmmusikk og kun en håndfull freaky lydeffekter likevel gjør en såpass uggen film. Men det som er, er at den er sniker-seg-innunder-huden-på-deg-skummel framfor proppa av BØ!-scener. Og akkurat som med de aller verste mindfuck-filmene (ta for eksempel Antichrist), er det jo akkurat dét som gjør at en film fester seg. Der du ikke hopper himmelhøyt i sofaen, blir du i steden liggende i senga uten å tørre å kikke over dynekanten om nettene. Og sånn som jeg ser det, er sistnevnte uendelig mye ukoseligere.

Og sist men ikke minst vil jeg legge til at joda, man skal ta en sjanger for det den er, men hallo. Skrekkfilmer flest er så grunne at det er vanskelig å la dem score særlig høyt i de aller fleste tilfeller. Dette er intet unntak. Men det er ikke til å komme ifra at hårene på armen din vil reise seg i kjølevannet av denne.

Dommeren har talt: 4

Ønskelisteeeeee

Jeg gidder liksom ikke å skrive samme greia tusen ganger, som har pleid å være tilfellet i alle år, så fra nå av skal jeg bare ha alt på ett sted, realistiske som ikke-oppfyllbare, og bare henvise hit til alle som spør. And here... we... go:

- makrolinse til Canon EOS 300D
- super 8-kamera
- CD'er, og i og med at jeg ikke har så fryktelig mange, gjør vi det enkelt og bare sier at jeg ønsker meg de til dem med mange plays på last.fm-profilen min
- DVD'er, der en tragisk ufullstendig oversikt er å finne på ønskelista mi hos Platekompaniet
- bøker av ymse slag, der to read-lista mi på Goodreads er et godt utgangspunkt (og noen få dem av har jeg allerede, men det funker å legge ved en byttelapp, gjør det ikke? Og forresten; er originalspråket engelsk, ønsker jeg meg dem på engelsk)
- armbånd, kjeder, øredobber og kanskje også ringer fordi jeg vil lære å gå med dem, og både hjemmesnekra og butikkjøpte duger som dusan
- klær i størrelse S/36 (for eksempel fra AsiaJam eller YesStyle)
- leggvarmere og knestrømper
- rosa neglelakk (fordi min helt plutselig er borteeee!)
- flytende eyeliner
- tjukke hårbøyler
- penger og gavekort
- plakater og bilder og tegninger jeg kan henge på veggene, og veeeeldig gjerne hjemmelagde hvis du er en av dem som får sånne ting til
- stativ til bassen min
- Playstation 3!
- spill til Playstation 2, Xbox 360 og Playstation Portable, gjerne RPG (for eksempel Final Fantasy I - VI + VIII og Fable I og II), men òg helt andre ting
- godteri og kake
- te
- vannpipe
- TV-serier på DVD (det vil si alle sesongene bortsett fra den første av Battlestar Galactica, Firefly (det fins bare én sesong, og den vil jeg ha!), alle sesongene av LOST, alle sesongene av Entourage og alle sesongene av Heroes)
- animeserier (i første omgang ønsker jeg meg Death Note, Fullmetal Alchemist og Ouran High School Host Club)
- manga (altså Angel Sanctuary 18 - 20 og Death Note 4 - 12 + How to Read 13)
- såpebobler
- fuktighetsgivende ansiktskrem
- ooooog egentlig alt annet jeg ikke trenger, men som er søtt og gøy og fint, og som for eksempel er å få tak i på nettsider som Etsy og Gadgets

Kommer jeg på mer, skal det skrives opp!

Og btw må alle være i Bergen førstkommende lørdag klokka to på dagen! Da er det åpent hus på kontoret til Panthera Publishing, der bøkene selges billigere enn ellers og jeg signerer og slår av prater med alle som vil!