The Curious Case of Benjamin Button (2008)

Endelig fikk jeg sett hele. Jeg har nemlig gitt denne et forsøk før, men det blei til at vi tok pause midtveis, og så satte vi den aldri på igjen.

Sjøl om den er såpass til blockbuster at alle egentlig veit hva den handler om allerede, tar vi et kjapt handlingsreferat lell: Benjamin Button blir født som en gammal rynkeklump med leddgikt og organsvikt og generell oldinghelse. Jo eldre han blir innvendig, jo yngre kropp får han. Vi møter Daisy, hans livs kjærlighet som har kjent ham bortimot hele livet, på dødsleiet, der hun gjennom ei gammal dagbok lar dattera si bli kjent med herr Button. Og det blir jo så klart vi og.

Men sjøl om den norske oversettelsen av tittelen lover en fantastisk historie, er den ikke egentlig så ekstraordinær. Ser vi bort fra det åpenbare, mener jeg. Herr Button lever et temmelig allminnelig liv med oppturer og nedturer og sorg og glede og kjærlighet og død. Og sjølve fortellermetoden er strålende klassisk. Og med dét sagt, vil jeg ikke påstå at det ikke funker, for det gjør det jo. Hva er ikke mer rørende enn døende, gamle mennesker med hemmeligheter som røpes i dødsøyeblikket og en akkurat passe åpenbar symbolikk som gjør at filmen biter seg sjøl i halen og skaper ro og harmoni og en følelse av helhet? Don't fix it if it ain't broken og never change a winning team. Oppskrifta denne følger, er på ingen måte nyskapende, men det har gått bra så mange ganger før, og det går jaggu bra denne gangen og. Det er tidvis nesten overtydelig hvor sterkt denne tigger om en Oscar, men så vant den jo velfortjent tre stykker og. Og når jeg sier det på denne måten, høres det nok unektelig negativt ladd ut, men jeg vil gjenta enda en gang at dette er en veldig god film. Veldig gjennomført til fingerspissene, med bunnsolide skuespillerprestasjoner, helt glimrende sminke, velskrevet manus og ei fortelling som fenger til tross for at den breier seg i borti tre timer. Og så vil jeg trekke fram sekvensen der Daisy blir påkjørt i ei bilulykke, som er helt fantastisk og nydelig gjort, og kanskje min yndlingsdel av filmen i det hele tatt.

Altså, "problemet" med filmen, hvis det er et problem i det hele tatt, er at den er litt for perfekt. Filmskaperne har pugglest dramaturgifagstoff og filmfortellingsteknikkpensum på forhånd, og har lært seg absolutt alt ordrett utenat. Ikke en eneste gang tråkker den feil, og på meg virker det nesten som smisk med et filmpublikum som har blitt flaskafora på Hollywood. Så kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke lar den nå heeelt opp, er fordi jeg personlig syns det er mer sjarmerende når folka bak tør å eksperimentere og utforske nye baner. For dette er opptråkka stier, men for all del er de opptråkka av de store dramaklassikerne som vi ennå husker.

Men siden Benjamin er liten når han blir født, hvorfor er han da ikke en 1.80 høy baby helt til slutt? Oh well.

Dommeren har talt: 5