The Player (1992)

Det begynner å bli noen uker siden jeg så den, så jeg greier ikke helt å huske hva hovedpersonen her heter. Jeg gidder heller ikke smelle opp IMDb for øyeblikket. Som allmektig filmanmelder kan jeg nemlig la sånne ting være. Respect my authority.

Men altså! Hovedpersonen her er filmprodusent. En vakker dag begynner han å motta særdeles skumle trusselbrev fra noen han antar er en manusforfatter han har avvist. Han leiter seg fram til en han trur det kan være, og havner i et slagsmål med karen som han ved et uhell ender med å drepe. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå overtar han dama hans. MEN TRUSSELBREVA FORTSETTER Å KOMME.

I åpningssekvensen overhører vi en dude klage over hvor mange klipp det er i filmer som lages for tida. De ligner jo musikkvideoer, i følge ham. Så er også hele innledninga ei eneste lang sammenhengende greie. Må unektelig ha vært krevende, men jeg skjønner ikke hvorfor de gadd. Personlig syns jeg det tar seg mye bedre ut med flere klipp. Men det er vel smak og bak som alt annet.

Ikke at det hadde så veldig mye med filmen forøvrig å gjøre. Den er lagd for å være en satire over Hollywoods trang til å velge kommersiell seier framfor reell kvalitet, men jeg syns ikke den er kvass nok. Jeg syns den fokuserer for mye på sidehistorien med de mystifistiske beskjedene, som i seg sjøl ikke er uinteressant, men som blir gjort ganske uinteressant. Dødpunkta er mange og langtekkelige, og i det hele tatt er det få ting som egentlig fenger meg noe særlig her. Det er liksom ikke noe spesielt å legge merke til, og det aller meste som skjer er liksom bare helt greit. Helt greie skuespillere, verken eksepsjonelt gode eller underholdende dårlige, og et helt greit manus som verken slår gnister eller smuldrer opp mens de snakker. Spenningsoppbygginga er litt keitete lagt opp, liksom, så jeg sliter litt med å virkelig glede meg til neste høydepunkt på spenningskurva. For høydepunkta er litt fraværende, da. Og igjen; jeg savner en mer markant satire.

Men slutten! Den redder hele filmen. Slutten er bare dritfinurlig og artig på alle måter. Og ikke minst setter den meg i en kinkig situasjon når det gjelder hvor hardt jeg skal vektlegge den i forhold til karakter, når filmen fram til da er intenst rettlinja. Men jeg trur jeg har kommet til enighet med meg sjøl.

Dommeren har talt: 4