Bad Santa (2003)

Julenissen fra helvete er på jobb igjen, og sammen med sin dvergevenn raner de gjentatte ganger kjøpesenteret han er utstasjonert på for å høre på barns juleønsker. En dag kommer en feit pjokk med rødt krusehår og snørr på overleppa til ham. Den samme pjokken hyler "Leave Santa alone!" når han seinere på dagen blir forsøkt badmoutha av en kar som trudde han var homo på en bar. Julenissen tilbyr seg å kjøre snørrungen hjem, og i og med at han etter hvert mister sitt bosted, flytter han inn til guttungen, som beundrer ham bunnløst, både som nissen og som hans eneste venn.

Dette er ekstremt lettbeint underholdning, men god sådan. Av grunner jeg ikke husker akkurat nå, var jeg i dårlig humør da jeg så denne, men jeg lot faktisk ei og annen uværssky lette på grunn av et manus som det svinger av. Dessuten er det gøy å se at den bryter litt med stereotypenoppfatningene våre, og lar kjøpesenternissen være en kriminell fyllik og kjøpesentersjefen være en halvsleip, korrupt moroklump. Det at jeg ikke lo så mye, har nok mer med å gjøre med mitt allerede nevnte dårlige humør, og det er faktisk ikke filmens feil (det er meg, ikke deg! Hører du, Bad Santa?). Og så er jo Billy Bob Thornton et sjarmtroll generelt, da, i drittsekkrolle eller ei.

Med et så godt utgangspunkt, er det trist å se at den absolutt måtte gå i den nesten obligatoriske trap of politisk korrektness, og med tanke på at et venneløst mobbeoffer er en ganske stor del av handlinga her, kan du jo tenke deg sjøl at det så klart blir en og annen leksjon i etikk og moral her. Det er jo vel og bra, det, men jeg begynner liksom å bli litt lei det. I væffal når det framstilles på en så typisk måte. At det er det indre som teller, at de verste rasshøla innerst inne bare er teddybjørner som vil ha en klem, og at mobbing er hemma, er liksom saker og ting som har blitt vist på film på nøyaktig samme måte litt mange ganger før. Det går jo an å argumentere for at det går an å se mellom fingrene på det, i og med at dette tross alt er en komedie og ikke ei poetisk-politisk dramabombe, men se så flinke de var i Superbad, for eksempel. Jeg bare nevner det.

Men, relativt grunt og med et påklistra budskap eller ei, så er det liksom ikke til å komme ifra at dette er en artig film. Ikke noe jeg trenger å eie på DVD, men noe som er kjekt å leie når det er din tur til å være vert for popkornkvelden. Dette er gøy, og det har et snertent manus, og en film som nok vil falle i smak hos de aller fleste.

Dommeren har talt: 4