Det gjør meg så sliten

I need some sleep
It can't go on like this
I tried counting sheep
but there's one I always miss
Everyone says I'm getting down too low
Everyone says, "you just gotta let it go"
You just gotta let it go
You just gotta let it go

I need some sleep
Time to put the old horse down
I'm in too deep
and the wheels keep spinning 'round
Everyone says I'm getting down too low
Everyone says, "you just gotta let it go"
You just gotta let it go
You just gotta let it go

You just gotta let it go

You just gotta let it go

You just gotta let it go

Ymse elevkveldkrimskrams

Planen var i utgangspunktet å laste opp den herlige miniserien vår "Ungdomsskolen" til alles store glede, men den gang ei. Det er noe rart med filene. Jeg har gitt dem opp, til tross for å ha prøvd veldig mye rart for å få dem til å funke. Håpet mitt nå, er at noen andre legger dem ut på YouTube så jeg kan poste det her, eller at jeg får gjort det på en av iMacene på skolen. Så inntil videre forblir den en hemmelighet. Men den er episk.

I mellomtida kan dere få utdrag fra elevkvelden vår sjette februar i filmform. Jeg trur ikke det er så veldig gøy å se bilder fra det uansett. Meget spesielt interesserte kan ikke desto mindre få utløp for sine lyster her.

Først av alt mener jeg å huske at Håkon viste noe som kunne ligne på interesse for å se hva i helvete vi brukte de brennende korsa til. Det var dette:



Altså introen til den én sang lange konserten til metalbandet 666 Fuck Kill, bestående av meg på vokal, Tor Espen og Kjetil på gitar, Martin på bass og Vorpis (i tidligere innlegg omtalt som Kristian fra Gjøvik) på trommer. I tillegg hadde vi med oss Henrik og Krølle (han fra Stord, vettu) som slaver. Blei så vakkert, atte. Filmsnutten er forøvrig i første omgang Henrik sitt verk.

Videre har vi traileren til en ikke-eksisterende superheltfilm i regi av Michael. Jeg obsesser litt over deler av den, og folk som har fulgt ekstra nøye med og lagt merke til enkelte detaljer i en del av de nyere tekstene mine, skjønner kanskje hvorfor? Litt flaut er det og. Jeg kan liksom aldri tenke meg at det er normalt. Men hallo, føkkings nærbilder. Så klart, liksom. Men for all del, traileren er egentlig rasende festlig i seg sjøl og:



Og sist, men definitivt ikke minst, har vi den lettere usaklige reklamefilmen til Kjetil. Den hadde ikke vært noe som helst, hadde det ikke vært for den fantastiske dialekta til Vorpis (ja, det er han som har voice-overen). Sjøl om han strengt tatt egentlig snakker plain bokmål her, så er det liksom noe med Gjøvik-feelingen som nonetheless skinner imellom:



Eneste triste her, er at bildet har blitt kutta så teksten på slutten ikke blir fullstendig. Under "ENGELSK ØLGJÆR!" skal det stå med liten skrift "(mulige bivirkninger kan være: kreft, kols, osv.)". Helt fantastisk, egentlig. Og hvis det er noen som veit hvilken sang som er brukt i bakgrunnen, tell me! Jeg fikk nemlig ikke noe fornuftig ut av Kjetil da jeg spurte ham.

Ellers har jeg ikke så mye mer å si. Jeg ser for meg at jeg likevel kommer til å blogge masse i dagene framover for å ha noe å gjøre. We snakes!

Institutionalized

Jæh. Ferie. Jeg går på veggen.

Altså, jeg er oppriktig bekymra for neste år. Uansett hva det blir til, mener jeg. Den asosiale einstøingen jeg alltid har vært, og som var überskeptisk en gang i slutten av august i fjor, har mot all forventning blitt avhengig av sosialt samvær tjuefire-sju og stress. Så fort jeg får all tida i verden og rom for å slappe av, blir jeg rastløs, irritabel, ensom og engstelig, og jeg greier ikke å gjøre noen ting. Jeg prøver å skrive, nå som jeg for ei uke ikke har et liv å ta hensyn til lenger, men det går ikke. Jeg går rundt og skjelver som en narkoman, må gå inn i meg sjøl for ikke å glefse hvis jeg blir snakka til, og greier ikke å finne glede i noe. Jeg prøvde å spille litt i går, men blei lei etter en time. Jeg syns alt er et mas, og er sliten av å ikke gjøre noe. Jeg blir demotivert av å bo på en uahsphfsgsd øde plass med to og en halv kilometer til nærmeste bussholdeplass, åtte kilometer til nærmeste butikk og to mil til nærmeste by. Jeg vil faen ikke til Skrivekunstakademiet til neste år. Jeg vil bli på Skiringssal resten av livet, for noe annet skremmer livsskiten ut av meg og får meg til å ville begynne å grine. Og alltid denne dårlige samvittigheten, for jeg har lovt å ha den nye boka ferdig til mai, men jeg har skrevet totalt to sider siden august.

Angst.

Flasketuten peker på!

Å laste opp denne har vært et helvete uten like! Du skjønner ikke hvor sjenerøse YouTube er med størrelse- og lengdebegrensning før du prøver å finne noe tilsvarende der ute på det store, vide nettet. Og det virkelig triste, er jo at filmen til og med er innafor grensene. Sjølve fila er på én komma åtti og noe giga, og den er i underkant av ni minutter lang. POENGET MITT ER at jeg har blitt nødt til å kompensere, og at 4:3-formatet som Håkon er så glad i, er historie, noe som egentlig bare går på bekostning av tittelen på begynnelsen, pluss at kvaliteten er en tanke mer kornete, uten at det har så veldig mye å si, egentlig, for siste innspurt av filminga her blei gjort i desember en gang, altså før vi fikk det superawesome utstyret som faktisk tar bilder som ser ganske greie ut.

Nå skal jeg ikke unnskylde meg mer, og heller gå over til å skryte som faen. Jeg og resten av gruppa er nemlig rasende fornøyde med sluttresultatet, og på premiere og elevkveld sjette februar fikk vi endelig et fysisk bevis på hvor forbanna gode vi er idet vi fikk greie på at vi hadde dratt hjem den ekstremt presistjetunge skoleprisen for beste film. Og se, jeg har bildebevis:

Du kan godt få lov å overse det faktum at jeg ser ut som en idiot. Tor Espen er søt, da. I tillegg vant vi for beste kvinnlige hovedrolle:

Og bare fordi jeg ikke er av typen som noensinne egentlig kommer til poenget, vil jeg minne om at traileren er å finne igjen her, i tilfelle dere har lyst til å bli skikkelig gira før dere faktisk ser den endelige greia. Jeg mener, ingenting flammer opp stemninga som en real smakebit. Særlig ikke når den er så... relevant... som det traileren vår er.

Men jeg merker at jeg syns det er slitsomt å skrive i dag. Det er første dag av vinterferien, og jeg har allerede sovet i fire - fem timer etter at jeg forlot Sandefjord. I overigår var vi i Sverige, og jeg kjøpte en kilo snop, ei tolvpakning Vanilla Coke og noe voksenbrus. Ta vel imot hjertebarnet vårt, Flasketuten peker på:

Bak kulissene

Noen stemningsbilder fra de siste dagene:

Bare for å minne dere (meg sjøl) på at livet mitt egentlig ikke er så ille som det bloggen min skal ha det til.

Jojo

Dagen i dag begynte jo så bra, til tross for at jeg skulle til tannlegen. Jeg satt på toget og hørte på Sigur Rós og Asobi Seksu, og skreiv et helt OK dikt og fikk en manusidé. Da jeg var ferdig hos tannlegen og tok bussen til Drammen for å ta toget videre til Sandefjord, mista jeg det, men stressa ikke, og kjøpte meg ei fin notatbok og en nydelig penn i steden. Så hørte jeg på musikk på toget tilbake, videreutvikla ideen min, stakk på Jordbærpikene da jeg var framme i S-town, kjøpte meg smoothie og bruschetta, skreiv ferdig manuset... og plutselig ville jeg ikke tilbake til skolen igjen. Og jeg ville ikke bli sittende på kafé aleine. Og jeg visste ikke hvilket av alternativa som var det mest frastøtende.

Og nå er jeg på rommet mitt og vil ikke ut. Vurderer å legge meg. Ved nærmere ettertanke, syns jeg manuset mitt blei ræva, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg bare loker i steden for å skrive fornuftige ting jeg har tidsfrister på. Jeg blir stressa ved tanken på at det fortsatt er én uferdig bagatell igjen på Flasketuten, og jeg er egentlig jævlig sjalu, uten at jeg veit om jeg har en grunn engang. Mest sannsynlig har jeg vel kanskje ikke det, men om han ikke liker henne på liker-liker-måten, er jeg likevel sjalu fordi hun er enklere å snakke med, mer initiativtakende, generelt mer sympatisk og ikke løper inn på rommet sitt for å grine som en annen dramaqueen bare fordi han ikke satte seg ved samme bord som henne under middagen. Og fordi han sier til meg at han ikke tid til å henge med meg fordi han må jobbe med opptaksprøva si, mens han forsvinner med henne til svømmehallen. Og herr intimgrense-med-radius-på-to-meter hopper på henne og leikeslåss med henne. Og - wouldn't you know! - jeg får klump i halsen av å skrive det, samtidig som jeg syns jeg sjøl er så jævlig patetisk for å i det hele tatt la meg såre av sånne ting. Og ikke minst fordi hun har jo blitt ei veldig god venninne av meg og.

Og så spammer jeg ned bloggen min med emobullshit. Det er forresten òg en ting jeg får dårlig samvittighet for.

Og dere skal få se Flasketuten snart, altså. Sammen med annet elevkveldkrimskrams. Jeg lover.

Ah, the suspense!

Nå er det bare tre dager til premieren på Flasketuten peker på (eller, teknisk sett er det vel to, i og med at det er over midnatt, men hallo, liksom). Dere veit, den romantiske komedien som tidvis var ekstremt klein å jobbe med i lys av tidligere hendelser. Den har vært ferdig ganske lenge nå. På tirsdag viste vi traileren dens på morgensamling, en trailer som forøvrig er sjarmerende usaklig og overhodet ikke har noe med filmen å gjøre, kanskje bortsett fra at klippa strengt tatt er henta fra det ferdige resultatet. Jeg veit ikke med Martin og Mathilde, for de satt for langt unna til at jeg så dem, men da vi viste den, var Tor Espen og jeg tilsynelatende de eneste som lo. Akk, ja.

Poenget mitt var uansett at siden dere allerede venter i spenning (?) på å se kjærlighetsbarnet vårt, kan det umulig skade å bygge opp/knuse forventningene deres bittelitt med nettopp den superrandomme traileren:



Noe annet som garantert heller ikke kan skade, er å komme med ei lita oppfordring til dere:



Så får dere velge sjøl om dere tar den på alvor eller ikke. Sjøl om også jeg innser at Sandefjord er i lengste laget for én kveld for de fleste av dere, så hadde det vært veldig koselig om dere faktisk hadde dukka opp, altså.

Og ellers er jeg bare stressa. Jeg gjør faen ikke annet enn å redigere og øve på scenenumre. Men så skal nå en gang denne elevkvelden blåse taket av skolen og, da så. Det var forresten snøstorm i går, og det er for tida så forjævlig kaldt at jeg går med sånn tre gensere utapå hverandre. Bare sånn, for the record, liksom.