(Innleggstitler ser alltid så mye mer formelle ut når de skrives med store bokstaver!)
Men ja!
Karen lurte på om jeg kunne blogge litt om forfatterstudiet her i Telemarken. Sånn, hva vi gjør, åssen det er og the like, hvis jeg har forstått henne riktig.
Det er jo sikkert nyttig for framtidige søkere og sånn. Derfor, som Rachel i Animorphs pleide å si, la oss sette i gang!
Aight. Klassen er ganske liten med plass til femten stykker, og det er egentlig bare positivt, for på den måten blir man bedre kjent med hverandre og får tettere oppfølging og alt sånt. Jeg er superfan av liten klasse. Hva skoledagene består av, kommer litt an på hva vi har og hvilke lærere som foreleser. Foreløpig har vi hatt prosa, poesi, barnelitteratur, drama, film og essay, pluss at vi innimellom har litteraturteori som er det vi har muntlig eksamen i på slutten av skoleåret. Som regel når vi har praksisundervisning (altså ikke teori med Marius), tar vi med noen sider tekst i den sjangeren det undervises i, leser den høyt og får tilbakemelding fra de andre i klassen, før den foreleseren vi har kommer til ordet. Innimellom opplesningene får vi ofte spontanoppgaver, eller hvis vi lurer på noe, tar foreleseren seg tid til å forklare ting vi lurer på, som kan være hva som helst, egentlig, alt fra åssen man får til noe reint skriveteknisk, til åssen en bokutgivelsesprossess fungerer, til hvilke forfattere som egentlig er verdt noe, til filosofi. Her om dagen med Stig Sæterbakken diskuterte vi for eksempel ondskap, egoisme og forskjeller og likheter. Teoriundervisninga er ganske standard forelesningsopplegg, med Marius, tavle, kritt og notater, og hender i været hvis det er noe vi ikke forstår.
Noen av foreleserne vi har hatt hittil:
Rune Christiansen (litt ymse, egentlig, men mest prosa og film)
Kyrre Andreassen (prosa)
Trude Marstein (prosa)
Kjersti Bronken Senderud (poesi)
Gro Dahle (barnelitteratur)
Eivind Sandem (drama)
Bjørn Esben Almaas (film)
Ellisiv Lindkvist (essay)
Marius Emanuelsen (i hovedsak teori, men han har også titta innom i poesi og essay)
og altså Stig Sæterbakken, som igrunn kjører sitt eget opplegg, men det er vel mest prosa, det òg
Skoledagene er fra halv elleve til tre hver dag, bortsett fra onsdag, for da har vi FRIIIIII jeg mener skrivedag. På slutten av året skal vi levere femten siders tekst til antologien, som liksom er vår skriftlige eksamen, pluss snakke i tjue minutter om teorien vi har hatt om som en muntlig eksamen. Karakterene i begge eksamenene er bestått eller ikke bestått.
Bø som boplass er jo noe for spesielt interesserte, men det har absolutt sjarm. Det har faktisk et blendende utvalg av matbutikker (både Meny, Rema, Rimi, Prix og Spar!), alt innen gangavstand fra alle studenthjemma og høgskolen. Og i det hele tatt er det jo det som er så veldig praktisk med Bø; det er liksom akkurat lite nok til at det er gangavstand til alt. Det er ikke akkurat noen by, men det er mer konsentrert enn for eksempel Lier, og i sentrum er det fire utesteder medregna Studentkroa, og et lite utvalg spisesteder. Kjøpesentre er det og, til og med to! Og så to kaffebarer eller kafeer eller hva man vil kalle det. Rånere er det òg, men de trenger vi ikke å snakke så mye om. Egentlig har Bø det viktigste av det man trenger i hverdagen.
Og altså, bare så det er sagt, så er året i Bø ekstremt nyttig. Jeg føler det litt på samme måte med Skrivebua, for utviklinga har vært enorm. Jeg merker det i væffal veldig godt sjøl. Det at man hele tida har fjorten andre rundt seg som er på omtrent samme nivå som deg talentmessig (så slipper man - håper ingen føler seg støtt nå - å holde ut med type "Kjempebra! Stemmer <3"-bemerkninger), i tillegg til forskjellige lærere som kan sakene sine veeeeeldig godt, gjør en rett og slett mye flinkere til å skrive. Og ikke bare til å skrive, men til å lese og gi tilbakemelding og.
Og før man avfeier forfatterstudiet som et slags slabbedaskår, så må jeg bare si at det er det på ingen måte. Ja, vi har et kort skoleår - muntlig eksamen blir i midten av mai - men det er veldig intenst med innleveringer nesten hver uke og en del som må leses til teoritimene. Men man får skrevet, og man får utvikla seg noe voldsomt, så i tilfelle det skulle være noen tvil hos både Karen og andre skriveinteresserte, så JA, et år på forfatterstudiet i Bø er verdt det! Dessuten får man jo et unikt sosialt nettverk av folk med like interesser, og som man på grunn av Bøs beskjedne størrelse bare kan gå til hvis man føler seg ensom. Dette er jo også folk det er fint å ta vare på av praktiske årsaker og, fordi hvis man holder kontakta ved like, har man jo noen man kan vende seg til for tilbakemeldinger også etter at året er over.
Så folkens; søknadsfristen er 15. april!
(Og så kommer en liten parantes med noe totalt på sida, for
Lierposten har nemlig nevnt meg i dag! Det er fordi jeg er så sinnssykt kul.)
Det er liksom... shit just got real. Og egentlig burde jeg være dritglad, og det er jeg jo, og egentlig er jeg ikke særlig nervøs for intervjuet heller, men det er bare det at jeg var så innstilt på å bli Kristiania-bohem fra høsten av fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde sjanse til å komme inn på Lillehammer uansett at nå blir jeg helt egnstelig her. Si at jeg faktisk kommer videre fra intervjuet, da, og dermed kommer inn på føkkings manuslinja på Den norske filmskolen. Jeg kan ikke leve med meg sjøl om jeg sier nei til en plass seks stykker blir tilbudt annethvert år. Men jeg har jo allerede funnet det perfekte huset i Oslo med de perfekte menneskene, der vi skal ha perfekte temafester og være kule og egentlig bare fortsette der vi slapp i Bø. Jeg mener, hadde bare Den norske filmskolen vært i Oslo, hadde livet mitt vært så nært opptil komplett som man kan komme for min del, men det er det jo ikke.
