Vakre Oslo

"En by som alle rømmer til, en kirkegård av drømmer, hvor ingen veit helt hva dem vil eller hvordan de skal få det til."
-- Jokke og Valentinerne

Jeg flytter snart fra Oslo, og er litt nostalgisk på forskudd. Jeg trur jeg aldri kommer til å avklare mitt forhold til denne byen, men jeg trur det skal bli godt å få litt pause nå. Jeg kommer nok tilbake.

Jeg har samla sammen et lite knippe fabelaktigheter som gjør Oslo til noe som er verdt å savne:

Først av alt; Musikkens dag. Dette må være en av årets koseligste dager, med gratis konserter innenfor de fleste sjangere, alltid strålende sol på sommerens første lørdag, hunder og øl i parker, fulle kafeer, arrangementer overalt, mye å se på, mye å høre, mye å gå, mye å glede seg over. I år som i fjor spilte jo blant annet flinke, flinke Unnveig:

Og apropos Unnveig, kommer jeg til å savne alle de flotte folka som bor her. Jeg kommer til å savne Rock In-fylla med Mari, og Vibeke!:

Og jeg kommer til å savne Yaya's, som er der vi var da bildet blei tatt, og som er akkurat passa jalla sirkus til at jeg elsker det, og som kanskje kunne ha blitt stamrestauranten min hvis jeg hadde drevet med noe sånt som å spise ofte ute.

Og jeg kommer til å savne å kunne gå til alt, å få melding av en tørst venn og faktisk bare kunne hoppe på trikken som går hundre meter fra leiligheten vår og sju minutter seinere være nede i byen, å ha glemt å kjøpe mel, men det gjør jo ingen ting, for sjøl om jeg bare har gått i to minutter, er jeg allerede halvveis hjemme, så å snu og gå tilbake igjen er ikke engang et tiltak. Og jeg kommer til å savne alle kattene i bakgården, det er hvertfall seks stykker her i tillegg til Børre, åssen jeg kan sette meg ut på benken der for å spise frokost og med én gang få selskap av én av dem, de legger seg ned og ruller over på ryggen og vil bli kost med.

Og selvfølgelig kommer jeg til å savne Børre masse, som må bli igjen i Oslo sammen med Vibeke.

Og jeg kommer til å savne Kjelsås og Maridalsvannet og at naturen og skogen faktisk også bare er en trikketur unna, og at det går an å grille og røyke vannpipe der sammen med verdens fineste fin:

Og apropos verdens fineste fin, så er det noen ting som bare kan bli bedre av å flytte. Vi skal bo sammen, helt på ordentlig, vi skal hver kveld sovne inntil hverandre og hver morgen våkne opp ved siden av hverandre, vi skal lage middag sammen, vi kan henge bilder vi har tatt sammen i stua. Og jeg gleder meg til å bo i en småby igjen, som jeg kan være passe stor og passe liten i, og jeg er fortsatt bare en forholdsvis kort togtur unna Oslo og Lier og alt det jeg allerede kjenner til.

Det føles bra å forlate noe bra til fordel for noe minst like bra.

Til slutt en strøtanke: er det bare jeg som syns Sofi Oksanen ser ut som en karakter fra Harry Potter?

Lindsey Stirling 27.06.13

Ja, jeg hadde det fantastisk i Berlin. "Fantastisk" er et ord som blir (mis)brukt i så mange sammenhenger at det nesten har mista betydninga si, men jeg hadde det faktisk fantastisk. Men mer om det en annen gang.

For litt under en måned siden var Ingrid og jeg på konsert med Lindsey Stirling!!!!!

For de som ikke allerede har hørt om henne, er hun en tidligere America's Got Talent-deltager og YouTube-kjendis som begynte å få oppmerksomhet innad visse miljøer da hun lasta opp fiolincovere av ymse spillmusikk. Men det var ikke før hun begynte å lage originale sanger at det for alvor begynte å suse i sivet.

Lindsey spiller fiolin mens hun danser, og dette, kombinert med hennes kjærlighet til hiphop, rock og dubstep, gjør musikken hennes til unik magi akkurat i skjærepunktet mellom moderne og klassisk. Bare hør på Crystallize, som er en av hennes mest kjente - og beste - låter:

Førstkommende søndag

Hipp hurra, Jørgen og jeg drar snart på vår første ferie sammen og blir borte i fem forhåpentligvis fantastiske dager. Ønsker alle en god sommer. Så kan dere jo gjette hvor vi skal hen. Jeg bør ha gjort det ganske åpenbart.

Tre anbefalinger på B

Burritos - Dette er noe av det enkleste og beste man kan spise til middag. Det går egentlig bare ut på å stappe alt du liker inn i ei tacolompe for så å bake det. Dette er min vinneroppskrift, som jeg komponerte under mine glade studiedager i Bø, og som har blitt en slager i så godt som alle sosiale sammenhenger:

Du trenger:
Tacolomper, gjerne fullkorn (beregn to - tre lomper per person)
Chilibønner
Sjampinjong
Paprika
Løk
Tomat
Squash
Masse ost
Rømme
Salat (isberg, kinakål, rapid, det du liker best)
Avokado
Hvitløk
Lime

Så gjør vi så:
Skru ovnen på to hundre grader. Kutt sjampinjong, paprika, løk, tomat og squash i småbiter. Legg et lag chilibønner i saus på lompene (lite nok til at du kan få pakka lompa sammen som en gave) og strø de oppkutta grønnsakene over. Dryss på ost. Rull lompa sammen og brett åpningene både foran og bak inn, sånn at ingenting kan renne ut. Snu den rundt, sånn at brettene ligger underst. Steikes i ti - femten minutter i ildfast form.

Finhakk hvitløk og løk, og skrell og mos en avokado. Bland hvitløken og løken inn i den moste avokadoen, og skvis juicen av omtrent en halv lime over. Bland igjen. Smaker det for lite, tar du bare mer hvitløk, løk eller lime.

Servér burritoene med rømme, salat og den hjemmelagde guacamolen.

Battlestar Galactica - Kortversjon: det er den beste, dypeste, mest filosofiske og mest fantastiske TV-serien som er lagd noen gang. Det er så bra at du ikke engang trenger å se alle TV-serier i hele verden for å vite at den er best. Langversjon finner du her, til tross for at det faktisk er over fire år siden jeg skreiv det. Det kan ses på skrivestilen.

Blue Sky Black Death - Gutta i BSBD har jeg for det første hatt en lengre samtale med via Twitter en gang (der jeg blant annet anbefalte dem Salem og White Ring og de tok det til etterretning). For det andre lager de musikk i en sjanger jeg ikke engang visste at fantes før, nemlig intstrumental hip-hop. Til tross for at jeg syns rap er ganske fæle greier, har det lenge fascinert meg at musikken i bakgrunnen ofte er jazzete og kul og absolutt verdt å høre på. Nå kan ikke jeg så mye om jazz til at jeg tør å fastslå hvor jazzinspirert BSBD er (med tanke på at jazz er å uendelig mye mer enn Miles Davis, mener jeg), men de lager dypt atmosfærisk og vakker musikk som vanskelig lar seg sette ord på eller sammenligne med noe annet. Det enkleste er vel å gi dere et eksempel. Dette er musikk jeg kan flyte på både på trikken og i min egen fantasiverden.

Kristine skriver

Det enkleste pleier å være å begynne med begynnelsen. Men den eneste begynnelsen jeg kan komme på, er da jeg blei født, og den tida husker jeg ikke noe særlig fra. Alternativet må være å begynne med da jeg begynte å huske ting, men jeg husker ikke når dét var heller. Overgangen er vel glidende, jeg kan i hvert fall ikke huske ett skjellsettende øyeblikk som delte bevisstheten min fra den tilværelsen der bare de rundt meg skjønte at jeg eksisterte.
   Jeg innbiller meg at mitt første minne er fra jeg var omkring to år. Det var 17. mai, det blåste surt, jeg hadde hvit kyse med blonder og vaniljeis i hele ansiktet, og det var helt forferdelig. Men det kan hende jeg bare trur jeg husker det, for mamma har et bilde av det. Kanskje har jeg bare sett det uten å egentlig huske åssen det var. Hjernen min er ikke til å stole på.
   Men én ting veit jeg at jeg husker, for det har ikke mamma bilde av. Det var i barnehagen en gang, jeg må ha vært tre, det var aldersgrensa for å få lov til å begynne der, og bestevenninna mi, hun bodde på andre sida av veien og var født tre måneder etter meg, hadde ikke begynt ennå, for hun var fortsatt bare to. Jeg gikk i barnehagen, ved siden av hun jeg pleide å leike med, som, siden hun ikke var bestevenninne mi, helt åpenbart var venninna mi. Så jeg sa til henne, ”vi er venninner.” Hun svarte ”nei.”
   Den replikkvekslinga, for mer enn tjue år siden, mitt aller første minne som jeg er helt sikker på at jeg husker, må vel ha vært sjølve definisjonen på hele det påfølgende livet mitt.

---

Jeg er ikke sikker på hvor mange romaner jeg kommer til å starte på før jeg føler at det er verdt å fortsette. Kanskje trenger jeg ikke å starte på flere på ei stund nå.

Forresten; Kveikur

Jeg er fortsatt litt usikker. Mest fordi dette er så annerledes fra det Sigur Rós har gjort tidligere. Sjøl beskriver de den nye plata som mørkere og mer aggressiv, men jeg syns bare det gjelder et par av sangene, faktisk. Men sammenligna med Valtari, som generelt sett var ganske ambient og til tider dronete, framstår den vel som en mørk og aggressiv kontrast.

Etter er par gjennomlyttinger trur jeg faktisk Brennistein er favoritten så langt. Den er så kraftig og full av følelser, men jeg må nok innrømme at den ikke har det samme episke preget som noen av de sterkeste låtene fra Takk..., som Glósóli og Sæglópur. Nå kan det kanskje argumenteres med at de låtene i og for seg er mer harmoniske også, men går man tilbake til Ágætis byrjun-plata, og til ei låt som Hjartað hamast, eller for den saks skyld den siste låta på ()-plata, kan man se at de har klart å fange store følelser der ikke alle er gode eller engang melankolske, på en velfungerende måte før. Men bevares, Brennistein er et trøkk i fleisen av ei låt, og gjør at jeg får lyst til å slå på noe hardt.

Men jevnt over... tja, jeg skal ærlig innrømme at jeg syns låtene ligner litt mye på hverandre. Rafstraumur skiller seg litt ut med sitt utprega poppete sound, men jeg syns heller ikke den fungerer like bra som de våryre Inní mér syngur vitleysingur og Við spilum endalaust fra Með suð í eyrum við spilum endalaust. Og generelt savner jeg det massive, men likevel uhyre finstemte lydbildet jeg husker så godt fra Ágætis byrjun og Takk.... Nå må jeg medgi at Með suð í eyrum við spilum endalaust trengte flere gjennomlyttinger før det omsider vokste på meg til å bli et lite mesterverk, det òg. Den gangen var jeg bekymra for at det skulle være for poppete. Dessuten har jeg ennå ikke helt klart å vende meg til Valtari - det er tross alt bare ett år siden den kom ut - og til tross for at nå har jeg virkelig begynt å like Varúð og tittelsporet. Men siden jeg egentlig snakka såpass lite om Valtari da den faktisk kom ut, kan jeg jo nevne nå at da heller var det altså ikke kjærlighet ved første hør. Hadde det vært noen andre enn Sigur Rós, så, men forbannelsen ved å være et så forbaska bra band, må jo være at man hele tida er nødt til å leve opp til forventningene som bygde seg opp etter forrige album. Som jeg nevnte innledningsvis, består Valtari hovedsakling av dronete ambient-låter, og ei låt som Ekki múkk er ikke noe sted i nærheten av dårlig, men jeg syns Riceboy Sleeps av Jónsi & Alex (vokalisten i Sigur Rós og kjæresten hans) generelt er bedre på å skape en mer helhetlig stemning og dybde, for eksempel representert ved fantastiske Daníell In the Sea og Boy 1904.

Konklusjon: ikke dårlig, men jeg savner litt av det mektige og melankolske som gjorde at jeg falt så hardt for de tidligere albumma. Generelt syns jeg sangene har litt for lite særpreg i forhold til hverandre, men de tåler i aller største grad å lyttes til. Jeg mistenker at det bare blir bedre for hver gang jeg hører det. Som sagt; sannsynligvis er tilvenning det eneste som trengs.

Jeg aner ikke om disse tankene var interessante for noen andre enn meg.

Hei dere, husker dere før da jeg alltid skreiv et nytt innlegg etter å ha farga håret?

Nå om dagen har jeg lilla hår.

Det var en ikke-fotogen dag.

Før det var lilla, var det rødt:

(Foto: Eirin.)

Og uten sammenheng forøvrig, gjør jeg det herved offisielt på bloggen at jeg, om alt går etter planen, flytter til Brumunddal sammen med Jørgen til høsten. Jeg har søkt kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer. Jeg håper bare ikke det blir sånn som sist jeg prøvde å studere. Ikke løpe ut på gangen ti minutter uti første forelesning mens du griner, nå da. Neineinei.

Og dere. Hvis ei overvektig jente poster bilde av seg sjøl på internett i undertøy, er hun modig og sterk. Men hvis jeg, med mine 167 centimeter og femtito kilo gjør det samme, oppfordrer jeg da til et usunt kroppsideal?