Lorca (1996)

Denne filmen har så mange titler at jeg blir helt svimmel. Den dårligste av dem er Death in Granada. Ja, ja. Og aw, beklager ræva bildekvalitet. Det er i praksis umulig å finne bilder fra filmen, så jeg stjal et fra YouTube, av alle ting.

Det handler altså om forfattermann Ricardo Hernandez som møter Federico García Lorca som liten, og blir helt betatt. Så kommer Franco og alle slemmingene, og Ricardo og familien hans flykter til Puerto Rico. I etterkant, etter at Ricardo har vokst opp, femtitallet har kommet og Lorca har vært død i noen år, finner han ut at nå er det jaggu på tide at han skriver ei bok om ham. Derfor drar han tilbake til Spania for å finne ut hvem som drepte Lorca. Men, som det så flott står bakpå coveret, "en sannhet som er så grusom at da han finner den ut, skulle han ønske han aldri hadde gjort det..."

Hva er det å si? Som jeg nevnte i et tidligere innlegg som ikke var filmanmeldelse, lukter det skjebnesymfonien og teatralske monologer lang vei. Overspilling og underspilling er begge tilstedeværende problemer som funker dårlig hver for seg, og som funker enda dårligere sammen. "Spennende teknikker" som vi har sett før, som retrospeksjon og parallellhistorier og hele pakka, blir aldri annet enn intetsigende i en film som mangler krutt jevnt over. Dessuten ser vi det som alltid skjer med filmer der handlinga skal foregå i Paris her òg, men i stedet for at Eiffeltårnet er i bakgrunnen i hver jævla scene, er det selvfølgelig Alhambra her. Jada, vi har skjønt at det er Granada. Alt må ikke foregå på Mirador de San Nicolás av den grunn.

Historia i seg sjøl er for så vidt grei. Det er i teorien ikke noe i veien med den, og den er klassisk i den forstand at den følger den velkjente bit for bit-forma, der nye deler informasjon blir avdekka etterhvert. Det er relativt safe å kjøre sånn, og det verste som kan skje, er at det blir middelmådig og lite engasjerende. Nå er det en gang sånn at det er det som skjer her og. Ricardo snakker med nye mennesker, drar til nye deler av byen, og får vite litt nytt for hver gang. Det kunne ha blitt interessant, men det er det ikke. Karakterene han møter er praktisk talt lagd av papp, og det til tross for at sjølveste Bill Adama dukker opp i en birolle og greier.

Dette er den type film som kunne ha blitt veldig bra, men som ikke blei det. Historia er dvask, folk spiller rart, den er stappa med klisjeer og den mangler futt. I det minste er Granada fin å se på, også i ellers dårlige filmer.

Dommeren har talt: 3

Te og telefonbokser og sånn

Tilbake fra London i går. Nå er det mye reising på meg for tida, ass!

Hva er det så å si? Det var jo for all del ikke så verst, men det var flere ting jeg kunne klart meg uten. Stress, forurensing, og, jeg nevner ikke navn, men slitsomme mennesker er eksempler. Været var igrunn ikke et problem, for etter måneder med snø i Norge og fin regnjakke, syns jeg det bare var vakkert med regn. Dessuten er det jo intet som er mer britisk enn nettopp regn. Dessuten var jeg på King's Cross (sjøl om jeg fikk aldri tid til å gå ut av undergrunnsstasjonen på grunn av folks motstridende ønsker), blei terrormistenkt på Stansted da jeg skulle hjem og så Avenue Q, så jeg skal ikke klage. Og London er en nydelig by, bevares. Det er virkelig poetisk med alle de gamle bygningene klemt inne blant alle de moderne. Og hva er vel vakrere å høre på enn skikkelig Cockney-britisk? Jeg må slutte å være så negativ her. Det var en fin tur! Men det er Granada jeg kommer til å studere i etter året i Sandefjord, liksom, og ikke London.

Bildetid! Det blei ikke så fryktelig mange, og de få som fins, er ikke så interessante, men det er jo noe. Nå er det virkelig på tide at jeg begynner å skrive norsktentamenen min, som skal leveres i morgen.

(Spanskklassen min så ikke ferdig Lorca-filmen torsdagen jeg var i England. Margrethe ville vente til jeg kom hjem, sånn at jeg kunne se den ferdig, noe vi gjorde i dag. Anmeldelse kommer i morgen. Syns hun er så utrolig søt, jeg. Og Miyavi har gifta seg. Verden er så merkelig.)

Granada i bilder

Veit dere hva? Margrethe, spansklæreren min, syns Lorca-obsessionen min er skikkelig artig. På en måte kan jeg forstå henne og. Det er sikkert litt slitsomt når man underviser i samme pensum år og etter år, og alle bare sitter og gjesper seg gjennom det. Da er det nok desto gøyere når noen viser en lysende, på grensa til usunn, interesse for en spesiell del av det. Så i dag så vi Lorca, en egentlig ganske idiotisk film om en forfatter som prøver å finne ut hvem som drepte Federico himself. Den er veldig... dramatisk. Og i denne konteksten er ikke det noe positivt. Den var liksom så [insert skjebnesymfonien here], hvis dere skjønner hva jeg mener. Og da vi ikke rakk å se den ferdig, og jeg sa jeg skulle til London i morgen og dermed ikke får sett resten med de andre da, blei Margrethe litt ute av seg, og spurte om jeg hadde VHS-spiller sånn at jeg kunne låne den med meg hjem. Aawwww. Hun er nå søt. Og i neste uke skal vi se La Casa de Bernanda Alba. Jeg gleder meg!

Her er Granada, dere!:

Framme på flyplassen i Málaga.

Dette var liksom bare så wtf at det bare måtte fotodokumenteres.

Inni katedralen der. Vakkert!

Alhambra!

Martin og David, to veldig søte gutter som gikk i klassen min der.

Sierra Nevada.

En blid gjeng som syntes at nordmenn på sightseeingbuss var kjempegøy.

Den penisforma aspergesen jeg fikk til blekkspruten min.

Sommerhuset til Federico García Lorca! *hjerte*

JEGVARDERJEGVARDERJEGVARDEEEEEER! (Ja, lastebilen i vinduet er stygg. Ikke min feil at det absolutt var vedlikehold mens vi var der.)

Nakne folk, omg!

Bikkja til vertsmora våres var så stygg at den var søt. Ja, den har faktisk så digert underbitt.

Inni klasserommet. Stiiil.

Utsikt fra Alhambra. Nydelig...

Naranjas! Essensielt.

Meg og Nina inne på Alhambra.

Oda er vakker, og jeg er stolt av mine fotoskillz!

Gatekunst.

På teteríaen vi blei veldig glad i. Vi la til og med planer om å åpne tetería i Drammen. Jeg trur det hadde slått an!

Etter denne teen er det så vidt jeg liker Earl Grey.

La cachimba!

Idyll på bussturen til Almuñécar. Som forøvrig er et griseharry sted, men la gå.

Posing som bare faen!

Her røykes det!

Nina fant en butikk hun likte.

Chocolate con chorres. Dette syntes jeg egentlig var fryktelig kvalmt akkurat der og da, men da vi så på Lorca tidligere i dag, var det ingenting jeg hadde mer lyst på. Rart, det der.

Nydeligste Sacramonte.

Det vaginaforma blåskjellet Oda fant i paellaen sin.

David utførte en Mannen som elsket Yngve på Nina. Det med proppen er fryktelig barnslig, internt og overtrøtt. Første dagen var nemlig hun, Oda og jeg i godt humør, og fant av en eller annen grunn ut at Nina var hermafroditt. Dessuten var snoppen hennes så lang at hun kunne ha den i si egen rompe. Dermed fungerte den som en propp. Men hvis man dro ut proppen, måtte man komme med moppen, for ellers blei det sprutbæsj overalt. Ja, jeg veit.

Og så helt til slutt:

Este día ha sido una mescla entre relajante y agobiante. Después de la escuela, Nina, Oda y yo fuimos a un café de internet, dónde Nina carga nuestras iPods. Luego fuimos a compras. Yo compré un pantalón amarillo y regalos para mi hermana. En camino de casa pasamos por un supermercado y compramos dulces y galletas. Los comimos en casa después mientras leimos.

Nuestras profesoras estuvieron esperando por nosotras en Plaza Nueva a las ocho y media. Fuimos juntos a Sacramonte, el barrio bonitísimo de gitanos. Con sus calles estrechas, cuevas blancas, declives empinados y luz taminada el barrio es excepcional. Cúando estuve allí por la primera vez la impresión que tuve era más fuerte, pero sentí la sensación especial esta vez también. Pude percibir el ambiente allí con todo el cuerpo. Cuándo pasamos la Alhambra en la oscuridad, tuve un sentimiento de rezo.

El show de flamenco era muy bueno como la vez pasada. Después del show mi clase se encontró nuestra profesora Inma en Plaza Nueva. Fuimos de tapas y a La Habana después. Luego fuimos a la discoteca Babylon (sin Inma), pero no me gustó mucho. Creo que soy demasiado clásica. Por ejemplo no me gusta la música de house, pero me gusta la música de Beethoven, Mozart y Debussy. No me gusta la cerveza, pero me gusto el vino. No me gusta bailar como un mono saltando, pero me gusta el vals. Por eso he sentido un poco sola toda esta noche. Algunas veces pienso que debía de haber vivido antes, quizás alrededor de 1900. Por otro lado hay muchas cosas en nuestra sociedad moderna que me encantan, entonces no se que voy a parecer. Que raro...

Altså et dagbokinnlegg fra torsdag 19. mars. Sikkert proppa (tihi, kom med moppen!) med grammatiske bommerter, men oh well. Aller mest ville jeg bare ha noe på spansk her.

I morgen drar jeg til London!

Å vende tilbake

Kom hjem fra Granada natt til i dag. Sørgmodige greier. Jeg skal laste opp noen bilder til dere når PC'en min er mer samarbeidsvillig.

Egentlig veit jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg er så full av inntrykk. Jeg har på nytt vært i Sacramonte, har besøkt La Alhambra for andre gang, og har vært i sommerhuset til Federico García Lorca. Jeg har blitt drita full for første gang, med påfølgende spy og det hele, jeg har funnet ut at jeg liker rødvin usannsynlig godt (har nær sammenheng med førstnevnte), og til og med fått en andalusisk klang i spansken min som jeg har blitt veldig glad i ("mucha gracia!" "adió!"). Jeg har blitt tildelt tittelen "ukas Lorca" av spansklærerne mine, noe jeg tok som et enormt kompliment, jeg har røyka vannpipe til jeg blei svimmel, og blitt spurt om jeg ville ha sex med en tilfeldig spanjol, en opplevelse som var spesielt selsom, i og med at vedkommende ikke spurte meg direkte. Han spurte David, som gikk i klassen min der nede og som jeg blei veldig godt kjent med, om det var greit for ham om han hadde sex med meg. Noe så fornærmende! Skal han først spørre om noe sånt, hadde jeg satt pris på om han hadde spurt meg! David sa for ordens skyld nei.

Federico García Lorca blei myrda av fascister ved at de først slo ham i ansiktet med baksida av geværene, før de stappa geværavløpet opp i rompa hans, ropte fornærmelser angående hans seksualitet, og skøyt. Jeg kan ikke noe for det, men jeg syns det er så jævlig at jeg har begynt å grine flere ganger av å tenke på det. Han blei bare 38 år. Jeg har kjøpt diktsamling av ham. På spansk, ja.

Flere appelsiner

I morgen, relativt tidlig til meg å være, drar jeg til Granada. Jeg skal pakke i kveld.

Herregud, som jeg gleder meg til å dra tilbake dit. Ikke at jeg har så frryktelig mye å sammenligne med, men det er den vakreste byen jeg noen gang har vært i. Joda, det er slum, og det er egentlig ganske forurensa der, men kommer man seg vekk fra sentrum og mot utkanten, kanskje mot gamlebyen, mot Sacramonte... gater så trange at man kan plassere henda på hvert sitt hus om man står midt i den med armene utstrakt... hus bygd som huler, eller i beige sandstein, eller i hvit stein... appelsintrær og klatreroser... bare sjølve lukta der. Jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å skrive en tekst som yter det stedet rettferdighet, men det takler jeg bare ikke, hvor mange ganger jeg enn har prøvd. Fange Granada i ord. Det hadde vært noe.

Forresten samsvarer Granada-turen jeg drar på i morgen ekstremt godt med Federico García Lorca-obsessionen min. Jeg fikk totalt hekta på ham etter å ha gjort oppgave om ham i spansken. Han var fra Granada. Og seeee, han var peeeen!:

Jeg greier nesten ikke å vente til Little Ashes har premiere. Jeg mener, jeg gleda meg før og, men nå er det liksom bare... woah. Kanskje jeg kommer til å møte opp utkledd og greier, sånn som alle nørdene gjør. Høhø.

Which reminds me at jeg har nå, inspirert av Federico himself, har fått for meg at jeg ikke vil gå på noe universitet eller høyskole. Det kan selvfølgelig være forandra i løpet av neste måned igjen, tatt i betrakning at tankene mine lever under konstant PMS-påvirkning elns, men det er liksom foreløpig planen, da. Etter at jeg har tatt året i Sandefjord, skal jeg flytte til Andalucia, muligens Granada eller kanskje Sevilla, og leve som poet. Hadde det fantes tidsmaskiner, skulle jeg ha dratt tilbake til omkring 1900, eller litt seinere, sånn at Federico kunne ha vært kjæresten min.

Problemet er bare at sjøl om alt liksom ligger an til å bli drømmesituasjonen, med heit kjæreste i pre-industrielle Andalucia, så greier jeg liksom ikke å se det for meg som vakkert uansett. Grunnen er meg. Neida, det er ikke et sånt emokompleks, men det er mer det at jeg er... jente. Jeg innser jo hvor gal og anti-feministisk jeg høres ut nå, men siden jeg kom i puberteten, har jeg helt seriøst ikke greid å se det vakre i heterofile forhold. Jeg har for all del ikke noe imot det, men jeg ser ikke noe spesielt ved det heller. Og dette til tross for at jeg har vært forelska i gutter ved flere anledninger. Det er bare det at jeg passer ikke inn i bildet. Jeg gjør aldri det. Hele fantasien blir ødelagt i det øyeblikket jeg forestiller meg meg sjøl ved sida hans. Det er liksom... intetsigende. Jeg greier ikke å la meg begeistre av forhold bestående av gutt og jente. Så kanskje jeg skal droppe hele poetdrømmen likevel. Det er jo ikke noe vits i så lenge jeg ikke er gutt. Kanskje det er dét som er grunnen til at jeg ved hver jævla anledning avviser folk som eventuelt prøver seg, til og med om de er pene, fordi jeg rett og slett ikke greier å forelske meg i ideen om gutt og jente. Om gutten aleine, så, eller gutt og gutt, men gutt og jente funker bare ikke. Og det er trist, for det er mange gutter jeg syns er vakre, og som jeg gjerne skulle ha vært intim med, hadde det ikke vært for den, skal vi se, semi-fobien jeg har mot heterofili. Jeg syns det faktisk er skikkelig grusomt. Jeg kommer til å dø veldig ensom, trur jeg.

Det var altså dagens lille filosofiske innrømmelse. Til jeg kommer tilbake, kan dere alltids glane på bilder fra jeg var i Granada i fjor:

A luego...

(Forresten er jeg allergisk mot appelsiner.)

Appelsinpiken

Nå er håret mitt like oransjt som appelsinene i Granada. Jeg gleder meg til å dra tilbake dit!

Sukking, stønning, syting og klaging

Jeg er nødt til å være nominert til Truman Capote-prisen i sjølopptatthet. Hvorfor ellers skulle jeg gidde å blogge hver jævla dag i mars, bortsett fra én, bare for å fortelle dere hvor miserabelt innholdsløst livet mitt egentlig er? Nu vel. Snart drar jeg til Granada, og da er dere kvitt meg. For ei stund, i væffal.

Speaking of Granada, kan det komme til å bli fælt. Ikke i den forstand at Granada er en fæl by - tvert imot er den noe av det vakreste jeg har vært borti, og da spesielt Sacramonte - men jeg ender sikkert opp med å gå en god del i oppover- og nedoverbakker. Det er jo tross alt en fjellby. Det er ikke spesielt beleilig for meg atm. Det skjedde nemlig noe skremmende i dag.

Altså, vi hadde gym. Det blei ikke bip-test i dag heller, for en skade satte meg ut av spill for resten av gymtimen. Vi hadde nemlig turn, og skulle slå salto over en bukken fra springbrettet. Det så jo unektelig dritskummelt ut, men gymlæreren forsikra meg om at det var helt trygt, og at han kom til å hjelpe meg rundt og ta meg imot og sånn. Dessuten hadde jo ingen skada seg foreløpig.

Vel, én må jo bli den første, ikke sant? For jeg tok altså fart, hoppa på springbrettet, kasta meg rundt - og landa mitt på nakken med det gufneste knekket jeg noen gang har hørt. Jeg ramla ned fra bukken, skreik, så bare svart, greide ikke å bevege meg, og var på generell basis overbevist om at verden hadde gått under. Gymlæreren hjalp meg derimot på beina, og noe som faktisk kunne ha endt veldig, veldig stygt, endte likevel stygt nok opp som en kraftig forslåing. For har det først skjedd noe dritt med nakken, påvirker det hele ryggen, og jeg har hatt så vondt i dag at jeg knapt har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg går og legger meg nå, etter å ha skrevet, hva, fem linjer om Oscar Wilde eller noe. A.k.a. kan det bli sinnssykt festlig å holde ti minutters foredrag om ham på onsdag. Ja, ja. I det minste er det væffal Oscar Wilde, og ikke en betydningsløs president eller noe. Og det er jo ikke verst, føkkings samfunnsfaglig engelsk tatt i betraktning.

Natta. Beklager sjølmedlidenheta.

Fordi jeg kjeder meg

Jeg blogger irriterende ofte for tida. Det syns jeg til og med sjøl. Men hva annet er det å gjøre når man har 1. fått ei ny utfordring og 2. har fått Arbolé, arbolé av Federico García Lorca opp til ballene (som de sier i Spania, hihi)? Og dette altså til tross for at skal vi dømme ut fra Little Ashes-traileren, ser jo herr García Lorca ut som en uhyre interessant fyr. Hihihihihi.

Øret mitt suser igjen, så det var nok bare en plaseboeffekt. Jeg har vært i barndåp til nummer to til fetteren min i dag, i morgen skal jeg ha bip-test og kommer til å dø, særlig tatt i betraktning at jeg fikk et anfall of sorts da jeg prøvde å ta den sist mandag, og i går farga Lars håret mitt Pippi-oransjt, samt at han gikk løs på luggen min sånn at den nå har en skikkelig sci-fi-form. Så fikk jeg godteri og kakao. Det var jo skikkelig kos, da.

Nå skal jeg utfordres! Av Lisa og greier!

"Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar? ikke dikte! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger. Utfordre 4 venner."

1. Hva er navnet ditt? Kristine
2. Ord på fire bokstaver: Kyss
3. Guttenavn: Kalle
4. Jentenavn: Klara
5. Et yrke: Kunstner
6. Farge: Knallrød
7. Noe du har på deg: Kosebukse
8. Mat: Kneippbrød
9. Noe på badet: Klosett
10. Et sted: Kina
11. Grunn til å komme for seint: Kjekke, distraherende mannebein utafor skolebygninga
12. Noe du roper: KLEM ET TRE!
13. Filmtittel: Kiss Kiss, Bang Bang
14. Noe du kan drikke: Kakao
15. En musikkgruppe: The Killers
16. Et dyr: Katt
17. Gatenavn: Kirkeveien
18. Bilmerke: Kia
19. Sangtittel: Killing Me Softly
20. Et verb: Knulle

Stafettpinnen går videre til:
Imma
Karen
Kristina
Hege

Use it well.

Watchmen (2009)

Aller først må jeg bare berette om noe hinsides heftig som skjedde da jeg så denne på kino i går. Fordi det var premiere og greier og greier, var det en slags konkurranseting sponsa av Outland på gang. Kinofolka trakk ut en rad og et sete tilfeldig, og hvem andre enn sete 16 på rad 8, a.k.a. det setet som blei okkupert av yours truly, tok hjem førstepremien? Hah! Jeg tenker den svei godt i trynet på alle dem som har ledd av at jeg på død og liv skal sitte på et av lykketalla mine mens vi er på kino! Jeg vant en plakat, ei bok (Watchmen - the movie companion eller noe lignende) og fire helt like buttons. Så var da spørsmålet hva jeg skal med fire helt like buttons. Jeg bruker jo bare én om gangen uansett. Så jeg har altså tatt én sjøl, og gitt en annen til Vibeke. Men det gir fortsatt to til overs. Så er det noen (Torhild? Imma?) som vil ha en Watchmen-button?

Greit. Vi går i gang: den pensjonerte superhelten Comedian blir kasta gjennom et vindu i en alternativ versjon av 1985-USA. Superheltkollega Rorschach trur at det dreier seg om en seriemorder som går etter superhelter, og prøver å advare de andre i gjengen Watchmen, som herja fritt før superhelteri blei forbudt. Forskjellige ting skjer.

Jeg hadde enorme forhåpninger til denne, men jeg må faktisk medgi at jeg blei litt skuffa, altså. Og dette til tross for at denne har veldig mange element i seg som gjør en god film. Kanskje er det bare det at kombinasjonen alle på én gang rett og slett blir litt for kaotisk.

De som har sett Zack Snyders forrige film, 300, veit at fyren har sans for stil og estetikk. Det syns. Akkurat som med 300, har Watchmen faktisk slow-motion på de rette stedene, og det aller, aller meste er, om ikke annet, fryktelig lekkert å se på. Flere ganger har han tydd til deilig ironi ved å putte en munter sang bak sterke bilder, og åpningssekvensen er både utrolig sterk og effektiv. Jeg trudde med andre ord at det kom til å bli dritbra til å begynne med.

Men flere av karakterene er framstilt på en ganske stiv måte. Sjøl om jeg er overbevist om at Dr. Manhattan er en kremgutt i tegneserien (det er det best for ham at han er, i og med at jeg blei ham på en test), virker han utrolig overdreven i filmen. Den lett drømmende stemmen og den flytende måten å bevege seg på, gjør at han minner mer om en parodi på Luna Lovegood enn en semigud. Silk Spectre og Nite Owl mangler personlighet, og derfor gjør det at Rorschach, som hadde vært troverdig og tøff omgitt av hakket mer habile folk, virker temmelig malplassert. Skal innrømme at jeg nøt fraværet av de andre i de fete fengselsscenene, og bare koste meg med litt god gammaldags "hvem er sjefen?"-slåssing.

Sjøl om filmen breier seg ut i 163 drøye minutter, blir det for mye handling til at det egentlig er behagelig. Jeg trur herr Snyder tok seg vann over hodet når det gjelder hva han vil formidle. Han prøver å få fram både mellommenneskelige relasjoner, filosofi, action, psykologi og en snedig konspirasjon, men han går ikke i dybden på noe av det. Dessuten virker filmen veldig ustrukturert når det gjelder plott. Jeg savner en rød tråd å holde meg fast i!

Men nå virker jeg sikkert veldig negativ her. Som sagt ser det i det minste uhorvelig bra ut, og de delene der bare Rorschach, og ingen av de andre tullebakkene er med, funker det jo faktisk kjempebra. Jeg veit at dette kunne ha blitt gjort mye bedre, og jeg krysser fingrene for en remake i min levetid.

Dommeren har talt: 4

Ymse oppdateringer og OVERRASKELSE!1!!1!

Jeg fant aldri kvitteringa mi, og da fikk jeg ikke et nytt headset. Og det kom visst til å bli dyrere å reparere enn å kjøpe nytt, så da blei det nytt. Det er nesten helt likt, da. Den eneste forskjellen er at den skrifta på sida der det står Skullcandy, er sånn løkkeskrift denne gangen (slettes ikke ulike den fonten til Ford), mens den på den forrige var sånn taggeskrift. Egentlig like greit, ettersom jeg følte meg litt yo-yo med den forrige skrifta, og det er negativt i den forstand at jeg ikke er en veldig yo-yo person.

Det skjedde mer i dag og. Jeg har vært trøtt i dag, og gjespa en del. Hver gang jeg gjespa, knitra det liksom i det stakkars høyreøret mitt. Og veit dere hva? Nå trur jeg jaggu at ting har blitt bra igjen! Enten det, eller så har jeg blitt så vant til det at jeg ikke tenker over det lenger. Either way er jeg jo lykkelig, så spiller det noen rolle?

Men nå kommer vi til sakens kjerne. Jeg har faktisk allerede hinta vagt til Karen om det. Dere forstår, jeg har en del klær hjemme som ikke brukes til så mye annet enn garderobefyll. Og det er ikke egentlig noe jeg trenger. I væffal ikke når jeg veit at klærne kan få bedre hjem andre steder. Og opprinnelig hadde jeg tenkt å ta penger for dem på eBay eller finn.no eller noe, men inspirert av godheten fra Ingrid Marie, som har gitt ut gratis armbånd, og Aurora, som i si tid ga ut Harry Potter-skjerf, gir jeg herved bort det jeg ikke trenger. Til dere, ja. Med andre ord blir det nesten som Fretex, bare billigere. Det eneste dere trenger å gjøre, er å sende meg en mail med hva du vil ha og adresse til kaninen_rulle@hotmail.com, så skal jeg sende ut så fort jeg har anledning. Noe som for så vidt kan bli litt til, ettersom det er jævlig dårlig bussforbindelse her jeg bor (hvilket vil si én buss i døgnet), og jeg kun har fritimer på skolen på fredag, og jeg nå til fredag skal ha kollekviegruppe, og neste fredag er i Spania, og fredagen etter der er i England, og ja. Men jeg skal få det til, jeg lover! Og bare for å presisere det; ingen av klærne er ødelagte på noe vis. Det er ikke derfor jeg gir dem bort. Det er fordi de er for små, for store, ikke er min stil lenger, ser rare ut på meg, men fine på modellen i katalogen, eller har vært lite gjennomtenkte impulskjøp, som den dårlige kommunisten jeg er. Det kan forekommer noen løse tråder eller noe sånt, men de er ikke ubrukelige, liksom. Så ja. Tenker jeg bare laster opp bildene, jeg. Førstemann til mølla! (Er for så vidt kanskje verdt å nevne at dette bare gjelder de faste leserne mine - har du snubla over bloggen min ved en tilfeldighet, gjelder det ikke, altså!)

Bohemskaktig langt skjørt i størrelse 36. Er litt mørkere brun i fargen enn det overeksponerte bildet mitt viser. Kan for mennesker med litt større pupper enn meg òg brukes som kjole. Er brukt en del ganger, men i fin form!

Blå-og-svart-stripete ettersittende bukseting. Størrelse 36. Kun brukt to eller tre ganger elns. HAR FUNNET ET NYTT HJEM HOS EVA.

Capribukse eller piratbukse eller hva sånne ting heter for noe. Når meg sånn ca. midt på leggen, og til referanse er jeg omkring 167 cm høy. Svart med rød oppbrett med et koselig broderi på. Brukt noen få ganger, bare.

Enda en sånn piratcapriting. Gul denne gangen, med frekt, svart juksebelte. Størrelse XS. Når en 167 cm høy person til ca. rett under kneet. Ekstremt søt rompe med sløyfer på jukselommer og greier! Bør forresten informere om at den er ganske lav i livet, og det går ikke an å ta noe annet belte utapå juksebeltet. Kun prøvd på et par ganger, og ikke brukt sånn i tradisjonell forstand.

Emobukseeee! Svart med fine, røde ruter. Størrelse 36. Brukt en god del ganger, men i like fin form som det øverste skjørtet der. Emaljen på knappen holder på å flasse av, da, men hvis man bare peller av det som er i ferd med å dette av, så får du jo en blank knapp i stedet.

Denne svidde jeg av utrolig 1099 kroner på en gang i tida. Ganske mye til bare å ha blitt brukt toppen en tre - fire ganger. Størrelse 26 i livet, 32 i beina. Veldig fin og ferdigslitt Levi's-bukse.

Rødt miniskjørt med svarte ruter i størrelse 36. To belter følger med. Sånn omslagsgreie med noen innvendige knapper og styr. Brukt noen ganger, og er frisk og ved god helse.

Fotsidt, burgunderrødt hippieskjørt i størrelse one size. Strikk og knyting i livet, og knyting nederst sånn at folk som er 167 cm og lavere slipper å subbe det i bakken. Brukt tre - fire ganger maks. Føler det dessuten nødvendig å legge til at min nakne fot ikke følger med. HAR FUNNET ET NYTT HJEM HOS GUD.

Mi gamle yndlings-t-skjorte! Jeg kan med andre ord ikke ljuge på at den er brukt en god del ganger, men er i mer eller mindre god stand, med unntak av et litt slitt trykk (men det ser så klart bare tøft ut) og et minimalistisk hull ved den ene armhulen. En liten, fønki H bak på den ene skuldra følger med helt uten ekstra kostnad. Størrelse S.

Oransjerutete flannellsskjorte i størrelse S. Noe løst stoff som henger og slenger og kanskje kan trenge en omgang med symaskin i den der knapperekka. Denne er òg litt trang i ermene til S å være, men har mansjettknapper med to hakk.

Denne søte t-skjorta er ubegripelig nok størrelse L, noe som egentlig er grunnen til at det er jeg som har den, og ikke Vibeke, som var den som opprinnelig kjøpte den. Den er mer S enn L. Nusselig alv og alvestøv.

På en måte litt trist, dette her. Denne t-skjorta er det mange minner i. Jeg hadde den på meg første gang jeg møtte Eva og Ingrid, men jeg bruker den tross alt ikke lenger, så da er det jo bedre at noen andre gjør det. One size, og sånn stretchy, semi-skinnende materiale. Svart, altså, med litt glitrende tiger. Brukt ganske mye, men i kjempeform!

Fin/tøff topp med vid utrigning (sånn helt ut til skuldrene) som er litt gjennomsiktig. Svart med rosa trykk og nesten-kniplinger i ermene og nederst. Relativt stort Atticus-trykk bakpå skuldra. Størrelse S. Ikke brukt så mye.

Vakker, neongul og praktisk talt ubrukt tutu (prøvd på kanskje to - tre ganger) i størrelse XS/S. Ganske kort (kanskje 20 - 25 cm).

Så, da er det bare å maile meg!

Og så skal jeg forresten se Watchmen i kveld!