Equilibrium (2002)

Konseptet her er orgasmisk genialt: en gang i forholdsvis nær framtid har menneskeheten blitt vettaskremte etter at tredje verdenskrig tok knekken på folk flest. De stakkarene som faktisk overlevde, har kommet fram til at de ikke kan takle påkjenningene fra en fjerde verdenskrig, og har dermed innført forbud mot det de mener er grunnen for krigshisseriet våres, nemlig følelser. Med andre ord er alle måter å uttrykke følelser på, som kunst, poesi og musikk, bannlyst, og brennes hvis følelsespolitiet kommer over det. Følelespolitiet har òg rett til å arrestere alle som føler åpenlyst, i og med at de er spesialtrente til å kjenne igjen følelser hos andre. Vår venn Batman, denne gang kjent under navnet John Preston, er en del av eliten i dette følelsespolitiet, som stadig kommer i klammeri med resistansen. Men så skjer det som det alltid gjør, og kjære Preston begynner å sette spørsmålstegn ved ideologiene til regjeringa.

La meg få begynne ved å si at dette er uhyre vellaga til fingerspissene. Dette er en veldig detaljrik film, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Dette er en modernists verste mareritt der befolkninga lever innegjemt blant hvite, tomme vegger i svært spartansk innreda rom, og folk med grå ansiktstrekk marsjerer etter hverandre i like klær for å få sin daglige dose ikke-følesesdop. Christian Bale er en edelstein i rollen som tøffasen herr Preston, og han er akkurat passe feig, lidenskapelig og desperat til at han er veldig, veldig troverdig. Dessuten er kampscenene nok til å la tenna løpe i vann.

Eneste minus jeg kan komme på ved denne filmen, er at jeg vil at det skal vare lenger! Den er altså veldig, veldig bra, men jeg ville ikke at det skulle være over så fort. Mot slutten syns jeg de når en konklusjon litt forhasta, faktisk, og sjøl om jeg for all del satt igjen med et dundrende hjerte og et kjempeglis da rulletekstene begynte å vel, rulle, hadde denne filmen fint kunne takla å vare i både to og tre timer. Det er tross alt en omfattende idé filmskaperne har gitt seg til å leike med, og det kunne veldig gjerne ha blitt gjort enda mer ut av den.

Bortsett fra dét, har jeg fint lite å klage på. Dette er en veldig deilig film. Jeg blir igrunn veldig misunnelig for at det ikke var jeg som kom på ideen.

Dommeren har talt: 5

No Country for Old Men (2007)

Det skulle vise seg at jeg visstnok skjønte denne filmen likevel, det var bare det at jeg konstant satt med en følelse av å ikke skjønne den. Hmzorz.

Dette handler om et land som ikke lenger er som det var, og en skrekkhistorie fra virkeligeheten for å bevise det. Javier Bardem (som er fra Gran Canaria, skal jeg tru IMDb. Hallo. Gran Canaria, liksom! Ingen er fra Gran Canaria! Gran Canaria er bare et sted feite skandinaver og tyskere drar på harrytur til!) spiller Anton Chigurh (Sugar!), en mann, som Vibeke sier, som best kan beskrives som en mann totalt blotta for humoristisk sans. En vakker dag får han tak i et slags apparat som brukes for å slakte kuer. Og for å si det sånn: enkelte folk bør ganske enkelt ikke få tak i apparater som brukes for å slakte kuer. Ca. samtidig kommer Llewelyn over noen pick-uper, litt dop og masse, masse penger. Han tar litt av pengene, og blir dermed blanda opp i noe han ikke helt hadde forventa.

Jada. Dette er en real filmdiamant, sjøl om jeg brukte et helt innlegg på å syte over hvor innvikla den er. Og egentlig er den visst ikke så innvikla heller, det er bare det at jeg har en tendens til å komplisere ting. Man kunne knapt ha funnet en mer perfekt fyr enn Javier Bardem som Sugar. Han er helt sikkert å finne på lista over mørkeste stemmer i filmhistorien, har en sveis med visse likhetstrekk med den til Oscar Wilde, og spiller så inni granskauens mørkeste avkroker godt. Det er bare noe ved figuren Anton Chigurh som du bare fascineres av, og hadde jeg vært Sigmund Freud, hadde jeg sikkert funnet ei gullgruve i hodet hans.

Dessuten er filmen ganske detaljrik og hintende i sin fortellerstil, og jeg trur kanskje det var dét som gjorde utslaget for mitt vedkommende. Sjøl om den kan virke voldsom og grov på overflata, er det faktisk en veldig fin tråd som ligger til bunns for det hele. En svært minimalistisk bruk av bakgrunnsmusikk bygger opp den voldsomt så levende stemninga (om man kan kalle ei stemning levende, that is), og manuset er veldig, veldig pent.

Ja. Så dette er en bra film, altså. Prøv å ikke la dere skremme av mitt forrige innlegg.

Dommeren har talt: 5

Dum

La meg innledde ved å si at jeg veit ikke hvor jeg vil hen med dette innlegget sjøl engang, så jeg forventer ingen glupe kommentarer.

Men altså, poenget er at jeg er ekstremt dum. Ikke som i gjør lite gjennomtenkte ting og sier ting jeg kanskje ikke burde ha sagt, for det har vel strengt tatt ikke så mye med intelligens å gjøre. Jeg er dum som i kort. Som i treig. Og dette syns jeg er kjempeflaut og nedverdigende. Og det er nå vi kommer til det punktet hvor det ikke er noen vits i for deg å si ”du er ikke dum”, for det er der du tar feil. Jeg later som om jeg er smart, og jeg trur faktisk at jeg lurer folk ganske godt, såpass innbilsk er jeg nok. Jeg får seriøst lyst til å begynne å grine når jeg tenker på hvor dum jeg er. Jeg skjønner så lite. Jeg forstår langt mindre enn de aller fleste godtfolk. Og likevel later jeg som om jeg er smart. Jeg er altså tragisk og dum.

Hva enn du måtte ha hørt om min intelligens: den er overvurdert. Jeg er overvurdert. Og innerst inne trur jeg sjøl at jeg er litt smart. Faen ta. Denne dumskapen vil ingen ende ta.

Jada, jeg skal anmelde film snart. Jeg må bare prøve å knuse stoltheten min først og spørre hva faen den handla om. Dette hadde nesten vært greit hvis det bare hadde vært første gangen.

Unnskyld at jeg er så sentimental og personlig, altså. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne la være.

Saibogujiman kwenchana (2006)

- bedre kjent under sin engelske tittel I'm a Cyborg, but That's OK.

Etter noe som blir tolka som et sjølmordsforsøk, havner Young-goon, spilt av ultrasøte Su-jeong Lim, på et mentalsjukehus. Hun har blitt oppdratt av ei schizofren bestemor, som innbiler seg at Young-goon er ei mus. Young-goon, på si side, innbiler seg at hun er en cyborg, og at hun derfor ikke kan spise. Det ville ha ødelagt maskineriet hennes. På mentalsjukehuset møter hun den ikke mindre søte Il-Sun, som går med maske etter å ha prøvd å brenne vekk ansiktet sitt, et vakkert ansikt han påstår er skylda for at han blei gjengvoldtatt i hæren. I tillegg har han sydd igjen rumpa si. Il-Sun blir betatt av Young-goon, og prøver å få henne til å spise igjen. Og tragiskvakkert som det høres ut, er det faktisk aller mest hylende morsomt.

I'm a Cyborg, but That's OK har blitt sammenligna med Gjøkeredet, og det er ingen dum sammenligning. Samtidig syns jeg den minner om sin fellow perle Science of Sleep, for den har liksom touchet av surrealisme og drømmesekvenser i behold. Sikkert er det i alle fall at dette er en film som har det absolutt aller meste. Den er veldig varm og sjarmerende, og til tross for at du er nær ved å tisse på deg av alle innfalla til den brokete gjengen som bor på sjukehuset, prøver aldri filmen å henge dem ut. Du ler med dem, ikke av dem, og man kan virkelig ikke annet enn å bli oppriktig glad i dem.

Men i tillegg til å være søt, sjarmerende og sinnsformørkende morsom, har den sine alvorligere undertoner og. Begge hovedrollene har sine historier, og filmen er ikke så helt nøytral i måten den framstiller elektrosjokkmetodene pleierne bruker på såkalte "umulige" pasienter. Denne filmen har rett og slett mye av det som er bra, og uten å gå over styr på noen av delene. Ikke noe av det føles overdrevent eller påtvunget. Deilig.

Som et lite P.S. kan jeg nevne at den er litt uforståelig. Men hvem har vel noen gang skjønt seg på Chan-wook Park sine filmer?

Dommeren har talt: 6

Mer Facebook-gøy

Denne dukka opp på forsida da jeg logga meg inn en vakker dag. Dette er altså min kjære rektor. Og:

Ah, jeg elsker strategi.

Og hvis du vil ha det enda mer gøy, kan du gå inn på Google Translate, skrive inn bloggadressa di i feltet, velge fra norsk til engelsk og kose deg så lenge du bare vil. Fritidsproblemer ftw!

I kveld skal jeg på barneskolereunion, og i morgen på Tusenfryd med Karen. Ting føles bra!

Munich (2005)

Hulken spiller denne gangen Avner, som er Mossad-medlem og fornøyd med det. Etter massakren utført av palestinere under OL i München i 1972, bestemmer Israel seg for å ta hevn, og sender Avner og noen flere folk ut i Europa for å snikmyrde de ansvarlige for aksjonen.

Og det er igrunn dét. De finner folk, dreper dem, finner nye folk, dreper dem, må kanskje løpe litt fordi bomba ikke funka som den skulle, gjemmer seg bak en bil, finner nye folk, dreper dem, utveksler noen skudd, finner nye folk... Altså, det jeg prøver å si, er at det ikke er så interessant. Klart, sitter man med testosteron ut av øra og kan ikke tenke seg noe tøffere enn eksplosjoner og skytevåpen, er jo dette en real lekkerbisken. For alle oss andre føles det som en evigvarende deja vu.

Riktignok er ikke dette en udelt negativ affære. Den har på alle måter sine sterke sider, og psykologien funker jo på sett og vis. Jeg likte det at filmen, til tross for å bli sett fra Israel sin synsvinkel, igrunn ikke tar noe standpunkt i forhold til hvem som har rett i konflikten, og at vi slipper alle de slitsomme pekefingrene. Likevel greier det ikke helt å veie opp for at det meste som skjer i bunn og i grunn er driiiitkjedelig.

Dette blei en fryktelig kort anmeldelse, men det er ikke alltid det er så mye å si.

Dommeren har talt: 3

Roger & Me (1989)

YouTube-bilde igjen. Phear me!!1!!11!

Debutfilmen til Michael Moore. Bortsett fra kroppsstørrelsen, er det fint lite som har forandra seg. Han har ca. like briller, ca. likt hår (bare med en litt større appell til MacGyver-fans), og er ca. like frustrert. Denne gangen er det arbeidsgivere det går utover, og arbeidsledige vi skal sympatisere med.

En ting som er veldig moro med å se tidlige filmer av nutidens kjente filmskapere, er å se åssen de har utvikla seg. Roger & Me har et mye sterkere hjemmesnekra preg enn hva de seinere filmene hans har. Han hadde mindre penger i 1989, og det syns jo for så vidt, uten at det egentlig er noe negativt. Likevel er det ganske tydelig at han har utvikla seg på det punktet som handler om å nå ut til publikum og. Selvfølgelig brenner han for saken sin, som han igrunn alltid gjør, men det blir bare ikke så engasjerende. Han mangler en skikkelig struktur, og det blir liksom bare vist eksempler på tilfeldige stakkars arbeidsledige etter hverandre, brutt opp av herr Moores forsøk på å treffe mannen som sparka så fryktelig mange i General Motors-fabrikken i Flint, Michigan.

Nå er jo for all del ikke eksempla fra virkeligheten kraftløse. Familien som bor i husvogn, og som til slutt blir kasta ut fordi de på grunn av arbeidsløshet ikke har penger til å betale leia, får tårekanalen til å kile litt. Og man blir jo til en viss grad oppildna og alt det der. Hvis du ikke har innsett det fra før, skjønner du med Roger & Me hvor tilbakestående kapitalismens slaver egentlig er. Og det er jo dét den prøver å få folk til å innse og. Men litt mer variasjon, og enda litt mer krutt hadde ikke vært å forrakte.

(Btw I: Jeg har òg sett La casa de Bernarda Alba, men det var uten tekst, og jeg skjønte noe i nærheten av én replikk i halvtimen. Føler dermed at det ikke er så helt rettferdig å påta seg autoriteten til å anmelde den.)

(Btw II, og denne har nada med filmanmeldelser å gjøre: Den gangen Norge vinner Grand Prix, greier jeg å la være å se på det. Dette er første gang jeg har gått glipp av det griseharry programmet alle innerst inne elsker EVARR. Og Alexander Rybak som er så søt og greier. Jeg drømte forresten om ham i natt. Og natt til i går drømte jeg om Federico García Lorca og Salvador Dalí.)

Dommeren har talt: 4

Quieeeero queeeee me quieeeeeraaaaas

(Ingen vil lese tekstene mine på bua lenger! *sulk*)

Jeg veit ikke når Rudo y Cursi kommer til Norge, men Filmweb har i det minste skrevet om den, i motsetning til hva de har gjort med enkelte andre godterier (*kremt*Little Ashes!*host*). Hvis du lurer på hvorfor jeg gleder meg, lønner det seg å sjekke ut snadderet nedenfor.



Ah, kanskje jeg bare bør gjøre som Kristina og lage vlogg, haha. Jeg blogger jo virkelig ikke ved hjelp av annet enn videoklipp for tida.

Apropos ingenting er jeg så helt sjukt rastløs for tida. Serriøst. Jeg gjør ikke annet enn å loke passivt foran dataen og sove. Er det noen som har et liv å gi meg?

Og apropos enda mindre; seee hva jeg fant på Facebook!

I kategorien vakreste reklame

Jada, Telenor har noen glupiser innimellom, de og. Igrunn er det mye fint som går innimellom TV-programma. Denne så jeg på kinoen, da. Og helt seriøst, jeg sleit med å holde tårene tilbake. Hahahaha.



Nå blir dessuten sikkert Aurora og Linda litt glade. Siden jeg er samfunnsbevisst og sånn, mener jeg.

(Åh, så nydelig kvalitet, a gitt.)

Star Trek (2009)

Den første tanken som slo meg da jeg hadde sett denne filmen, var følgende: var dette virkelig to og en halv time? Så så jeg på klokka, og joda, det var visst det. Men det føles mye mer som halvannen time.

Det er jo i vinden å lage opprinnelsesfilmer og sånn, så når kreativiteten går litt i stå, er det jo bare å kaste seg på bølgen. Ikke at det er noe negativt. Det gjør jo at uinnvidde òg kan ta del i morsomhetene, ikke-kunnskapsrike som de er, og likevel nyte det nesten like mye som blodfans gjør.

Så dette er altså opprinnelsen til Star Trek. Den forteller om åssen Spock og Jim Kirk møtte hverandre, og om åssen U.S.S. Enterprise endte opp med å bli Sjølvaste Skipet. Vi blir òg introdusert for romulanerne, som er en gjeng stygge, grønnaktige romvesener som er skikkelig fulle av faen. Denne gangen har de som mål å finne og utrydde alle føderasjonsskip, inkludert U.S.S. Enterprise, noe mannskapet på ingen måte kan forstå. De har jo ikke gjort de ellers så fredelige romulanerne noe. Samtidig driver hele tida kaptein Nero på romulanerskipet og babler om Spock, uten at Spock, som er kommandør på Enterprise, kjenner Nero fra før av. Dette må våre helter til bunns i. Samtidig står noen planeter, inkludert Jorda, i fare for å bli tilintetgjort. Dette er jo selvfølgelig en kompliserende faktor.

Hva kan man si? Som sci-fi-action har denne det aller meste. Et deilig, kvikt manus, fabelaktige spesialeffekter, engasjerende karakterer, heseblesende actionsekvenser og i det hele tatt. Nerden i meg var fra seg av begeistring. Psykoanalytikeren i meg kunne gjerne tenkt seg et dypere dykk i Spocks følelsesløse overflate, og i det hele tatt et dypere dykk i det meste, men det er muligens fordi jeg egentlig ikke kan så mye Star Trek fra før. Men la det være sagt: med denne filmen, har jeg fått et enda dypere ønske om det. Utifra egen erfaring, kan jeg dermed fastslå at hvis du ikke har så gode Star Trek-bekjentskaper foreløpig, kan du fint la filmen fra 2009 være den utløsende faktoren.

Så fryktelig mye mer er det vel igrunn ikke å si. Dette er en herlig suggererende film som er nesten perfekt. Som sagt kunne jeg kanskje ha tenkt meg enda mer av det som allerede er godt, men med tanke på at filmen allerede drøyer seg i to og en halv time, er det kanskje like greit. Denne tilfredsstiller de aller fleste nerde- og action-behov.

Dommeren har talt: 5

I dag har Little Ashes premiere

Jævla amerikanere. Og briter og spanjoler.

Bare fordi

Soon-to-be filmstudent som jeg tross alt er, er det direkte flaut hvor lite kortfilm jeg egentlig har fått med meg. Derfor går det fint an å argumentere med at jeg ikke har noe som helst grunnlag for å gjøre det jeg skal gjøre nå. Jeg er nemlig ikke mindre frekk enn at jeg herved poster min favorittkortfilm, erfaring som jeg har på kortfilmområdet. Akk, ja. Den varer jo bare i litt mer enn seks minutter, da. Le Marais av Gus van Sant. Hm. Jeg må se flere filmer av den fyren, ass.

Hvis Chris Crocker hadde vært med i Twilight...

Jeg kan ikke noe for det, men fyren er bare lættis. Og se på relaterte saker, da dere! "- Robert Pattinson stinker"! "Robert Pattinson naken i film"! "Robert Pattinson ville bli kvitt 'alt' fettet"! Og hvis dere klikker dere inn på sistnevnte artikkel, kommer det enda flere snasne relaterte saker opp. Jeg sier bare: "Robert Pattinson: De likte ikke tennene mine"! "Robert Pattinson liker å være intim med kollegaer"! (Little Ashes yay!) "Robert Pattinson dated plageånd"! "Daniel mener Robert Pattinson er kjekkest"! Daniel er for ordens skyld Daniel Radcliffe. Hurlumhei i settet på The Goblet of Fire, med andre ord. Fangirlkommentarene er òg verdt å få med seg. De greier visst bare ikke å holde kjeft.

(Og apropos Little Ashes; da jeg tok en quiz på Start om hvilken kunster jeg var... Vel, dere kan jo gjette hva resultatet blei. Jeg syntes det var... rivende festlig, faktisk!)

Synthpop-sukkerspinn

Woooo tyggegummi!

Crappy mobilkamera ftw!

Mamma begynte nesten å grine da hun fikk se meg, da. Og hun hater virkelig Lars. Og det til tross for at hun ikke har møtt ham engang. Med andre ord har hun bare beskrivelsene mine å basere seg på, og det kunne ikke engang falt meg inn å si ett vondt om fyren, herlig som han er.

Og egentlig skulle jeg kjøpe fine ting av Gud og hennes tredjedisippel i dag, men det tillot ikke tida. Men jeg skal nok finne dem en vakker dag!

Edit: moar pink!:

Atonement (2007)

Basert på boka av Ian McEwan, og handler om kjærleik og skyldfølelse og liv og død og religion og politikk og filosofi og sånn. Eller, egentlig mest om kjærleik og skyldfølelse, da. Enda mer konkret handler den om Briony Tallis, som er tretten hele år da hun ser søstera si Cecilia kle av seg til undertøyet (oh noes!) og hoppe ut i fontena mens gartneren deres Robbie Turner ser på. Dette er jo skammelig. I løpet av dagen gjør hun noe jævlig, which she will spend the rest of her life trying to atone, som det står på baksida av boka. Og egentlig blir det litt spoilerisk å røpe mer. Men altså; kjærleik og skyldfølelse.

Jeg veit det er feil å sammenligne den opp mot boka, men når man likevel har lest den i forkant, er det uunngåelig. Derfor må jeg bare si at i all sin treighet og oooooverdrevne detaljhet, er boka tross alt en real følelsesformidler og psykoanalytiker. Du finner hele kapitler som er tankereferat. Og sånne ting er vanskelig å få til på film. Det er så sjelden det lykkes. Dette er ikke en av de gangene.

For la oss få det straight her: det som gjorde boka tålelig å lese, var nettopp psykoanalysen. Det som helt konkret skjedde, var rett fram kjedelig. Og det verste av alt, var at det som skjedde, egentlig ikke var kjedelig i seg sjøl. Jeg nevner ikke karakternavn av spoilerårsaker, men når hendelser som voldtekt blir presentert som et gjeeeeesp, da er det jo noe alvorlig i veien med forfatterens evne til å høyne pulsen til leserne. For all del, han er en heidundrende psykolog, men som historieberetter kan jeg komme på flinkere folk. Og i og med at det var nettopp føleriet som var fint i boka, og det er dét filmen mangler, så blir det jo en smule... platt.

Filmen er jo ikke helt elendig, da. Bortsett fra at Cecilia Tallis i boka er beskrevet som "plain", og den plaineste jenta i hele verden, Keira Knightley, spiller henne, er det fin rollebesetning og sånn. Enkelte filmatiske effekter, sånn som scena der Briony sitter på t-banen, og så klikker det i den mentale skrivemaskinen i takt med lampene som slokker og går på igjen, er jo direkte orgasmiske, faktisk. Og sjøl om jeg likte slutten bedre i boka, så er det rørende og greier i filmen og.

Ellers må jeg ærlig innrømme at dette var en film som ikke ga meg så alvorlig mye.

Dommeren har talt: 3