Tåkelysning

Har du noen gang lagt merke til at det alltid ser ut til å være litt mindre tåke akkurat der du er?

Vi finner gamle hus i skogen, vi maler våre egne masker, vi er de som står der borte hvor trærne begynner, hvis du senker hodet under havoverflata, kan du kanskje høre oss.

Maleri: Broken Wing




(Du kan like oss på Facebook.)

Eit magisk minne ulikt noko anna

Hei og hopp. I dag er det nøyaktig en måned til jeg skal se Sigur Rós i Spektrum, og i den anledning har jeg en overraskelse på lager, som kanskje egentlig ikke er spennende i det hele tatt. Dere skjønner at jeg har sett dem live en gang før, i 2005, og det skreiv jeg om på nynorsktentamenen min samme året. Og okei folkens, dette er tiende klasse, det er massevis av nynorsk/bokmål-blandinger og språket er delvis prega av klisjeer og delvis prega av kanskje i overkant oppfinnsomme sammenligninger og metaforer. Men den er skrevet med hjertet, okei? Syns uansett det er for lite kjærlighetserklæringer til Sigur Rós der ute.

(Og forresten: tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene på det forrige innlegget mitt.)


---

Enkelte ting ein opplever festar seg betre til minnet enn andre. Personleg vil datoen 2. november 2005 alltid sitje som tatovert til hjernen min. 

Det var rart når Dagen med stor D endeleg kom. Eg hadde venta i noe som minna mistenkjeleg mykje om ei evigheit då eg vakna og kunne lese på kalenderen at no, no var dagen kome. 

Eg kan tenkje meg at eg vandra rundt som ein zombie på skulen den dagen. Timane fekk eg vel ikkje med meg noen ting av, eg satt berre der som ein levande daud og kunne ikkje få inn mellom øyra at i dag skulle det skje. 

Då eg var heime igjen, må eg ha gått som i ein døs. Eg kan i alle fall ikkje hugse noe i det heile tatt frå akkurat då. 

Då eg hadde sett meg inn i bilen og var på veg inn til Oslo, sa eg ikkje eit einaste ord. Eg var fullstendig taus. Eg berre tenkte. Eg kunne enno ikkje tru det.

I det augeblikket eg sette foten ut or bilen og ned på asfalten utanfor den store konserthallen, byrja det å gå så smått opp for meg at dette faktisk hende på ordentleg. Dette var ikkje ein draum, det var røynda. Hadde eg klypt meg sjølv i armen då, hadde eg følt smerte.

Føtene mine gjekk med raske skritt inn i bygningen. Eg kjende meg nesten dopa. Altså, ikkje det at eg faktisk har vore dopa før og veit kva eg pratar om, men la meg seie det sånn at viss eg hadde brått vakna og stira opp i andleta på urolege sjukepleiarar og legar, hadde eg ikkje vore ein smule forundra. 

Idet eg gjekk inn i sjølve rommet det heile skulle gå for seg i, kan eg ikkje hjelpe for at eg kjende meg temmeleg gira. Den omtrent robotaktige veremåten min hadde no blitt bytt vekk til føremon for ein ekstatisk glede som sakte breidde seg utover i kroppen min. 

Noen minutt seinare (eller kanskje det var timar? Eg hadde ikkje noe særleg omgrep om tid akkurat då) blei ljosa dimma ut, og oppvermingsbandet kom på scena.

Dei spelte utruleg fin musikk. Eg naut kvart sekund av det. Likevel, mot slutten, byrja eg så vidt det var å bli litt utolmodig. 

Etter at dei hadde hugteke publikum i om lag ein halvtime, kom ljosa på igjen, og det var pause før det skulle brake laus for alvor. Eg blei der eg var, eg. Om eg hadde ynskt det, hadde eg ikkje gått ut or hallen. Forventinga hadde nagla meg til golvet, eg berre venta.

Igjen mista eg omgrepet om tid, og eg aner ikkje den dag i dag om eg venta i minutt eller timar før ljosa igjen gikk ut, og vi blei ståande att i mørkret. Hjartet mitt banka som ein hyperaktiv tiger med ribbeina mine til bur så han ikkje skulle hoppe ut or kroppen min. Adrenalinet dunka som ei løpsk bongotromme, og blodet bruste verre enn Angel Falls der eg stod, og hadde du sett meg då, hadde du vel ikkje sett skilnad på meg og ein høgspentline. 

I det fjerne byrja svake ljodar å liste seg på tå inn i øyregongen min. Enno var scena heilt mørk, og sjølv om det var minst tusen andre i rommet samstundes, føltes det ut som om det berre var eg og musikken. 

Dei vene tonane frå ein synthesizer og frå blåsarar bygde seg opp, og eg lukka auga mine. Dette var så fullendt vakkert, rett og slett. 

Etter om lag to minutt var introen ferdig, og den glei over i den fyrste songen.

Frå det augeblikket eg høyrde den fyrste tona frå bassgitaren, kjende eg at dette var lukke. Du tenkjer nok no at det berre er ein vonlaus klisjé, men eg greier ikkje å skildre det annleis. Hjartet mitt dundra i veg i hundre kilometer i timen, og då ljoset falt på dei fire musikarane på scena, gjekk det opp for meg at det faktisk var menneske av kjøtt og blod som hadde laga denne ufatteleg vakre musikken, og ikkje englar. Det gjekk også opp for meg at dette ikkje var eit urettferdig livaktig fata morgana av noe slag, men dette var ein vaskeekte konsert med Sigur Rós.

Eg stod heilt stille utan å røre ein muskel. Eg berre glodde med open munn på scena og kjende korleis musikken kjærteikna øyra mine. Dette var kva som kan kallest balsam for sjela. 

Det var som å vere med på ein heilt utruleg reise til dei mest forunderlege stader. Noen gongar opphalde eg meg i allheimen med stjerner roterande om meg. Andre gongar var eg under havet og sumde med delfinar og havskjelpadder. Andre gongar igjen svevde eg over fjelltoppane i Himalaya, mens enno andre gongar sprang eg over eviggrøne enger med fargesterke blomar og våryre sumarfuglar. Eg var i symbiose med musikken, og eg braut meg gjennom han som eit cruiseskip bryt seg gjennom vassoverflata. Det var som å ha sola i andletet, ete is på 17. mai, liggje og dagdrøyme i graset i sumarferien, kjæle med ei katte som er like glad i deg som det du er i ho og vinne i lotto på ein gong. No levde eg.

Etter ei stund, då eg hadde vendt meg til kor sinnssjukt fantastisk musikken var og eg ikkje gapa som ein gullfisk lenger, stod eg og smilte. Ikkje det at eg ofra dei andre så mykje som eit kjapt blikk, men eg kan tenkje meg at dei så med interesserte auge på scena, mens eg berre stod der med eit skeivt smil og rista på hovudet. Eg kunne ikkje heilt fatte at dette verkeleg hende meg, samstundes kunne eg fatte det med heile meg på ein måte eg aldri før hadde fatta noe som helst på noen gong. Eg følte meg i eitt med musikken på eit nytt vis, dette kunne i det heile ikkje samanliknast med å høyre på musikken heime i stova på ein cd-spelar. 

Den behagelege stemmen til vokalist Jón Þór Birgisson fylte opp heile meg innvendig. Stemmen hadde fleire nyansar enn fargeskalaen som fins i regnbogen. Han veksla mellom å vere sår og trist og lukkeleg og glad. Aller mest var han berre akkurat så vakker som eg ville ha han.

Musikken var ein del av meg. Dei harde slaga mot basstromma var pulsslaga mine, synthesizeren var pusten min og stryka med cellobogen mot el-gitaren var nervesystemet mitt. 

Då den aller siste songen var ferdigspelt, ljosa var komne på, musikarane forsvunne frå scena og folk byrja å strøyme mot utgangen, stod eg att med ein underleg kjensle. Ein del av meg var trist fordi konserten var ferdig og eg aldri meir ville oppleve det same igjen, men ein annan del av meg var fylt med ei merkeleg ro. Det var som om alt hang saman no, alt hadde ei meining. Musikk var dessutan ikkje berre musikk lenger no, men eg hadde erfart at det kunne vere så mykje, mykje meir enn det. Med dei rette menneska til å lage han, kunne musikk bli ei oppleving for alle sansar, noe du kan kjenne i blodet, noe du kunne leve deg inn i og vere ein del av. Eg er uendeleg glad for at Sigur Rós viste meg at musikk ikkje nødvendigvis er tilfeldig samansette ljodar, og seier som vokalisten gjorde etter at den mest vedunderlege hendinga eg noen gong har vore med på: ”Takk”.

Asexual Awareness Week

Som noen av dere kanskje (ikke) veit, er uka vi befinner oss inne i nå asexual awareness week. Rett og slett med det enkle formål å minne omverdenen på at, hey, det fins faktisk folk som har minimalt med seksuelle følelser, eller ikke har seksuelle følelser i det hele tatt. Og ganske lenge trudde jeg at jeg var en av dem. Og jeg kom på at en gang før her på bloggen min da jeg nevnte det, var det noen som spurte i kommentarfeltet "Hva er EGENTLIG aseksuell? Og hvorfor er du det?"

Tja.

Hva det er, er ikke så vanskelig å besvare som hvorfor man er det. Jeg er ingen psykolog, men jeg kan synse, og det trur jeg egentlig de aller fleste som leser dette kan òg. Uansett belyste jo nettopp det spørsmålet problemet at folk rett og slett ikke veit hva det er. Det er jo ikke så rart, med tanke på i hvor stor grad man blir bombardert av seksualisert reklame til daglig. Media vil lure oss til å tru at alle er grenseløst opptatt av sex, og at det er et så primitivt instinkt, dette å ville reprodusere seg, at så å si alt vi gjør og tenker på, nødvendigvis koker ned til nettopp dét til slutt. Krøkkete formuleringer til side, det er langt vanligere enn mange kanskje er klar over. Og det er faktisk overhodet ikke noe unormalt med å ikke være opptatt av sex.

Så som nevnt i innlegget jeg linka til, trudde jeg før at jeg var aseksuell. Hovedgrunnen til at jeg fikk mild paranoia med tanke på å få en kjæreste, var at jeg antok at en kjæreste ville forvente at jeg ville ha sex med vedkommende. Og hvem kunne klandre en framtidig beiler, mennesker er jo tross alt seksuelle vesener. Bortsett fra de menneskene som ikke er det. Og dermed gikk jeg rundt og lengta etter en person å kunne være helt nær med, samtidig som tanken gjorde meg livredd. Jeg hadde vel motvillig akseptert tanken at jeg aldri kom til å få meg kjæreste, og i væffal ikke fungere sammen med en kjæreste over lengre tid.

Fordi mange aseksuelle personer forelsker seg likevel. Og det er frustrerende å ikke vite om forelskesesobjektet vil komme til å avvise en om det skulle vise seg at sex likevel var en veldig avgjørende faktor - for det kan det jo være, vi er tross alt mennesker. Og når det gjelder aseksualitet, kan det variere fra å ha en reell angst forbundet med sex, til å ikke egentlig bry seg noe særlig. Angivelig er det mange aseksuelle personer som er i forhold med personer som ikke er aseksuelle som likevel har sex, i hovedsak for å tilfredsstille partneren, bare fordi de ikke har noe problemer med det. De liker det ikke spesielt godt sjøl, men joda, det er greit nok, de misliker det ikke.

Jeg var altså en av dem som hadde en helt virkelig angst forbundet med sex. Jeg forelska meg, ja, og hadde veldig lyst til å ta på og kysse de jeg var forelska i, men jeg klarte ikke å se for meg under hvilke omstendigheter jeg skulle klare å ha sex med dem.

Men så møtte jeg Jørgen.

Som i og for seg var et seksuelt vesen som så mange andre. Og som jeg forelska meg dypt og inderlig i. Og som måtte forholde seg til at jeg bare gråt første gang vi prøvde å ha sex.

Men det gikk gradvis bedre, for jeg var jo ikke akseksuell likevel. Jeg fant ut at jeg var demiseksuell, som også er et sånt uttrykk mange ikke har hørt før. Det innebærer kort fortalt at man ikke klarer å ha sex med andre enn de man har et veldig nært emosjonelt bånd til. Dermed ga det også plutselig mening at jeg aldri hadde hatt lyst til å ha sex med folk jeg tidligere hadde vært forelska i. Forelskelsen hadde jo ikke rukket å utvikle seg til kjærlighet.

Med andre ord kunne jeg aldri har gjennomført sex med noen jeg ikke kjenner, eller med noen jeg ikke er forelska i, eller noen jeg er forelska i, men ikke kjenner så godt. Altså: jeg kunne aldri hatt sex med noen andre enn noen jeg hadde vært i et kjærlighetsforhold med over lenger tid. Jeg har forøvrig lignende problemer med nakenhet generelt, klarer ikke å dusje med andre i en svømmehall eller fellesgarderobe, gruer meg til en dag jeg kanskje må gå til legen og kle av meg. Dette gjelder også andre aseksuelle eller demiseksuelle, og det er mange aseksuelle og demiseksuelle det ikke gjelder. Som med absolutt alt annet her i verden, er sånne ting helt individuelle, og man kan ikke tru at noe som gjelder én aseksuell person man kjenner, nødvendigvis vil gjelde en annen. På generell basis trur jeg for så vidt folk har godt av å bli minna på at alle tross alt er forskjellige, og at det skal man ta hensyn til.

Dette blogginnlegget fort og gæli oppsummert: aseksuelle fins. Demiseksuelle fins. Det er ganske vanlig, og man kan ikke se det på oss. Det er ikke noe galt med oss, og vi er like forskjellige fra hverandre som vi er fra hvem som helst andre. Jeg deler ikke seksualiteten min med noen andre enn kjæresten min, så dette er sånn sett ikke et tema jeg snakker med veldig mange andre om, men en god ting kan ikke gjentas for ofte, så derfor: vis respekt. Ikke bare til aseksuelle og til demiseksuelle, men til homoseksuelle og heteroseksuelle og transseksuelle og alle in-between. Eller enda bedre: slutt å tenke på folk som personifiseringer av seksualiteten deres, for alle er så mye mer enn det uansett.

Fred og kjærlighet til alle.

Børre lukter på ingefærte

Pust inn eksamen pust ut kulturnatt pust inn pust ut gjenta og så videre. Okei, kan vi ikke bare poste video av en søt katt som blir rusa av å lukte på ingefærte, og så er alt bra igjen? Joda, det var det jeg visste. Beklager at det er litt mørkt, jeg kan lage en mark II en gang der det er litt lettere å se hva som skjer.

Eksempler på ting som er fint akkurat nå

- Dere, nå er det faktisk høst, og naturen er bare vakkervakkervakker, og i Hamar fins det en veldig fin sti langs stranda som til slutt leder til Domkirkeruinene, og det er noe av det mest meditative man kan gjøre om dagen, trur jeg.

- Denne sangen her er så fantastisk at det nesten ikke burde vært lov:



- Denne er også rimelig fin:


(Ja, begge sangene er forferdelig triste og er sånn sett muligens litt malplasserte, men ingen kan komme ifra at de er veldig, veldig vakre.)

- Vibeke har vært på besøk i helga, og det var kjempekoselig!

- Kulturnatt Lillehammer skjer! Noen av dere veit dette allerede, men i år er jeg en av arrangørene for Kulturnatt Lillehammer, og til tross for enkelte netter med dårlig søvn og bekymringer og stress og nesten hjerteinfarkt, har vi fått dritmasse bra på programmet som jeg gleder meg skikkelig til å snakke mer om seinere. Men hold av første helga i desember, folkens. Det blir helt genialt.

- I november er det sykt mye å glede seg til. Helt i begynnelsen spiller Pantha du Prince med The Bell Laboratory på Oslo Konserthus. Jeg så dem på Øya 2011, og det var helt sinnssykt. Det er kanskje overflødig å si at jeg har veeeeldig lyst til å se dem igjen. Dessuten har jeg planer om å få med meg teateroppsettinga av "Styrtet engel" (Per Olov Enquist) på Nationaltheateret, og med tanke på hvor mørk, filosofisk og styggvakker boka er, er jeg ganske sikker på at det kan bli ekstremt interessant å se det hele utspilt foran seg. Dessuten er det norsk premiere på Avenue Q, og jeg er bittelitt skeptisk siden jeg er så godt vant med den engelske versjonen, men det blir sikkert aller mest moro. Måneden avrundes med - trommevirvel - Sigur Rós i Spektrum den 28., og jeg skjønner fortsatt ikke åssen jeg skal oppføre meg omkring det, fordi "å glede seg" ikke helt dekker følelsen jeg har i meg i den anledning. Men følelsesbeskriveri vil det komme en tid for.

- Jeg har kjøpt meg et nytt sykt fint korsett og to par sko jeg er meget fornøyd med.

- Jeg har også kjøpt meg symaskin!!!!!

- Jørgen. Men Jørgen er alltid fin, da.

Tre anbefalinger på E

Equilibrium - Dette er en av de mest undervurderte sci-fi-filmene jeg veit om. Ikke undervurdert som i at den fikk dårlige kritikker da den kom - så vidt jeg veit, klarte den seg greit - men jeg kan bare ikke forstå hvorfor den ikke har fått mer oppmerksomhet. Den tar for seg vår verden i framtida, der myndighetene har blitt paranoide etter en tredje verdenskrig. Desperate etter å bekjempe hat, raseri og frykt en gang for alle, innføres det et følelsesforbud. Vi følger et "følelsespoliti" i Christian Bales skikkelse gjennom hans oppgaver med å uttrydde og undertrykke alt som uttrykker følelser, enten det dreier seg om å brenne kunstverk eller drepe kjæledyr. Og dere, det er et så genialt konsept med så utrolig mange sterke følelser - ironisk, hæ? - og det som gjør det ekstra skremmende, er at myndighetene tross alt hele tida mener det godt. Jeg skulle nesten ønske dette var en TV-serie, for det eneste negative med denne filmen, er at den er for kort. Det er mye råstoff her, mange tanker som kan videreutvikles og utforskes, og det hele har en enorm filosofisk dybde. Likte du Battlestar Galactica, liker du denne.

En dåre fri av Beate Grimsrud - Jeg kikker opp på en vitsetegning som henger på kjøleskapet. To menn sitter og ser ut over et øde landskap med fabrikkpiper. Den ene sier: "En dag skal vi alle dø." Den andre svarer: "Alle andre dager skal vi det ikke." Denne boka er så inderlig sår og vanskelig, og så veldig, veldig bra. Det er noe med den enkle, noen vil kanskje kalle den naive, skrivestilen som gjør det så mye mer nært enn mye annet jeg har lest. Dette er direkte tankereferater, med alle vakre tilfeldigheter det måtte medføre. Det handler om Eli og om livet hennes med stemmene bare hun kan høre. Jeg klarte knapt å legge den fra meg. Fengslende, fascinerende og helt fantastisk, og totalt uverdig den klønete formulerte anbefalinga mi.

Eirin Gundersen - Fordi herregud, denne jenta er så sykt flink til å skrive atte hjelp. Og så er hun snill og kul og pen og en god venn, og om du ikke har muligheten til å bli kjent med henne i virkeligheten, så les i det minste alt det fine hun skriver på bloggen sin.