Så. Jeg jobber med et prosjekt som jeg syns går den veien det skal, og det er jo vel og bra. Problemet er at jeg i det siste, og særlig natt til i dag, av en eller annen grunn, har fått en sånn kriblende inderlig trang til å skrive på et annet prosjekt, som jeg har prøvd å skrive før, i form av dette, men den gangen funka det ikke, og jeg har innsett at jeg må gjøre veldig mange drastiske endringer hvis jeg skal få det til å funke, jeg må ta historien og karakteren mer på alvor, og jeg må begynne et annet sted, sannsynligvis mye tidligere, han må kanskje skifte navn også. Fordi dette er et prosjekt, hvis jeg kan kalle det dét overhodet, som jeg har hatt med meg lenge, og som jeg lenge har hatt lyst til å skrive ned, og da jeg først prøvde det, så gikk det ikke. Der og da mista jeg litt trua på at jeg kan gjøre litteratur ut av denne karakteren og denne historien, samtidig som jeg har så veldig, veldig lyst til at det skal gå. Og i dag morges skreiv jeg til og med et setning som kanskje kan fungere som åpningssetning.
Jeg har aldri skrevet to romaner parallelt før, og jeg veit ikke om jeg kan klare det. Hvis jeg skal klare det, så må eventuelt dette andre prosjektet være et slags safe place, hvor jeg ikke skal ha noen begrensninger eller terskler, fordi det er jo tross alt Mjuke, svarte stjerner som hele tida skal leveres inn og analyseres. Og kanskje er det litt deilig, å foreløpig bare kunne bruke det andre prosjektet som et sted å slappe av. Samtidig er jeg redd for å miste fokuset på Mjuke, svarte stjerner, for jeg trur kanskje jeg er cirka halvveis i det, og jeg har faktisk virkelig trua på det, og i det hele tatt så bare... hjelp? Kommer dette til å gå? Er det en god idé å gi seg i kast med det i det hele tatt? Akkurat nå føler jeg det. Fordi mens Mjuke, svarte stjerner har blitt til et arbeid, som riktignok er et arbeid jeg trives med, men et arbeid like fullt, så har jeg veldig, veldig lyst til å skrive på det andre. Bare for å kunne ha det gøy og kose meg. Om ikke annet, så kanskje det å ha et prosjekt nummer to kan gjøre at jeg skriver enda litt mer, og kanskje til og med skriver hver dag, for hvis hovedformålet er at jeg skal ha det gøy mens jeg skriver, og ikke tenke at dette på død og liv må bli bra, så er det kanskje positivt...?
Nå babler jeg masse her. Men jeg er inspirert, og jeg veit ikke om det bør bekymre meg, siden inspirasjonen ikke henvender seg til det jeg "bør" skrive på. Men denne karakteren, altså. Han fortjener virkelig noe bedre enn det han fikk sist.
onsdag 30. september 2015
søndag 27. september 2015
Halloween-brainstorming
I fjor blei Halloween avlyst for min del, mest fordi Jørgen hadde skada handa si og ikke klarte å skjære ut gresskar - eller så mye annet, for den saks skyld. Vurderer å ha en liten Halloween-fest i år, samtidig som jeg jo egentlig mest av alt vil bli invitert med på en råskummel, supergjennomført Halloween-feiring i svarte skogen, med høyttalere med dommedagsmusikk gjemt i trærne, eller til et forlatt, nedstøva slott, eller la oss si borg, med autentisk gotisk-viktoriansk stemning i alle ledd. Som jeg veit jeg har snakka om med maskeradeball tidligere og, så er jeg en sånn surpomp som vil at Halloween skal være ekte. Jeg vil ikke ha jalla plastdekorasjoner kjøpt på Nille, jeg vil ikke ha føkkings Digster Dancefloor fra en Mac i kroken, jeg vil ikke at folk skal være utkledd som sexy djevler og bare ting som ikke har noe med Halloween å gjøre. Om jeg er vanskelig? Ja, litt, jeg er fullstendig klar over det.
Men la oss nå si at vi ender opp med å ha en liten Halloween-fest. Hva i all verden skal jeg kle meg ut som? Jeg har egentlig bare hatt ett kostyme tidligere som jeg har blitt litt fornøyd med, så fornøyd at jeg brukte det to år på rad, med bare bittesmå justeringer:
Det skal ikke forestille noe spesielt, ikke noe annet enn "jevnt over generelt skummel person", men den generelle stemninga jeg prøver å formidle med kostymet mitt (beklager hvis det høres ut som om jeg snakker om et kunstverk, det er ikke det jeg sier at det er), er følelsen av dette; av støv, av melankoli, av lange trapper, av falma lysekroner, av gulna blondegardiner, av sprukne speilrammer, av sammenraste tak og av møllspist antikk tapet. Kort sagt - spøkelser. Jeg vil kle meg ut som et spøkelse. Jeg vil være et spøkelse. Men åssen skal jeg få til det, uten å bruke nøyaktig det samme kostymet enda en gang? Da jeg satte det i sammen, tok jeg liksom bare det jeg hadde av litt skumle'ish klær og bare BAM BAM BAM klæsja litt svart og hvitt i ansiktet. Jeg har liksom ikke så mange egna klesplagg, det er jo tross alt bare én gang i året jeg er gother. Dessuten føler jeg at jeg er altfor dårlig til å sminke meg. Jeg føler litt sånn at uansett hvor mye jeg prøver å skape kostymet jeg har lyst på, så kommer jeg ikke til å få det til uansett, på en måte? Jørgen har så vidt nevnt at han kan sy en ny nattkjole til meg og bruke grunnmønsteret fra den gamle, og så gå litt amok med å rive den i stykker og sånn, det er bare det at Jørgen har jo egentlig nok av syprosjekter å drive med, og jeg er ræva dårlig til sy sjøl (har lyst til å lære, da, men det hjelper meg ikke akkurat nå), dessuten har jeg jo egentlig lyst til at det skal være jeg som har lagd det.
Det siste innlegget på bloggen til Kim var forøvrig enormt inspirerende. Det er sånn jeg vil at Halloween skal være.
Har vært borti tanken på noe sånt også. Problemet er bare at jeg syns det ser kult ut, men ikke egentlig skummelt. Dessuten - jeg er skikkelig dårlig til å sminke meg. Kan aldri se for meg at jeg hadde fått det til.
Og jeg kan være noe annet enn spøkelse. Men spøkelser er kulere enn vampyrer, og spøkelser er kulere enn hekser, og spøkelser er kulere enn alt, egentlig. Jeg elsker spøkelser så utrolig mye.
Nei, jeg veit ikke, jeg. Hva trur dere?
torsdag 24. september 2015
Trettipunktersbloggutfordring #1: Femten fakta og et bilde
Kaster meg på ei bloggutfordring jeg fant her. Originalt skal den gjennomføres i løpet av tretti dager, men Gitte, som jeg har linka til, valgte å utvide til seksti dager. Jeg er såpass raus at jeg gir meg sjøl uendelig med tid til å gjennomføre, noe som sannsynligvis ikke gjør det til ei utfordring i det hele tatt, men det er bare det at jeg blir så enormt stressa av tidsfrister. Jepp, det fungerer aldeles forferdelig i skole- og jobbsammenheng, takk som spør. Jeg gir dere herved første del av utfordringa, som er femten fakta om meg sjøl og et bilde. Karoline har forøvrig også gjennomført dette punktet, for de som er interessert i det.
1. Jeg har EKSTREMT MANGE TVANGSTANKER. De styrer ganske mye av åssen jeg lever livet mitt. Jeg lurer faktisk litt på om jeg har OCD.
2. Jeg er usedvanlig dårlig til alt som har med å skape noe som ser estetisk bra ut å gjøre. Jeg er kjempedårlig til å tegne, til å lage mat som ser bra ut (men den smaker godt, da), til å sminke meg, til å skrive pent, og alt mulig tilsvarende. Jeg trur jeg bare har veldig ustødige, skjelvne hender.
3. Jeg er så avhengig av brus at det har blitt et stort problem. Det er nesten så jeg får abstinenslignende symptomer når jeg ikke har drukket brus på ei stund.
4. Jeg er hypokonder, og syns dermed det er utrolig kjipt at "hypokonder" nærmest har blitt et synonym for en person som ljuger på seg masse sjukdommer for å få sympati og/eller sjukemelding. I tilfelle du skulle lure: det er kjempeslitsomt.
5. Jeg er veldig pessimistisk av meg. Jeg innser nå at alle faktaene hittil har vært å nevne egenskaper ved meg sjøl jeg ikke liker, haha. Inkludert dette.
6. Så, la oss komme med et positivt lada fakta om meg! Rekorden min på å løpe seksti meter er 9,81 sekunder. Det høres sikkert ikke så veldig imponerende ut, men jeg er kjempestolt, til tross for at jeg satte den i sjuende klasse og i sjuende klasse veide jeg omtrent halvparten av det jeg gjør nå, så det er forståelig at med mye mindre å drasse på, løp jeg også mye fortere. Jeg hadde ligget i hardtrening ganske lenge på grunn av Tinestafetten - jeg hadde ikke lyst til å være med i det hele tatt, fordi jeg har alltid hata å løpe, men fordi vi var så få jenter i klassen som vi var, måtte alle sammen være med for å i det hele tatt ha nok til å stille med et lag. Heldigvis for min del blei Tinestafetten avlyst det året - men til gjengjeld hadde jeg satt en sekstimeterrekord jeg fortsatt går rundt og skryter av i dag. Jeg er superdårlig til det aller meste som har med fysisk aktivitet å gjøre, særlig hva angår løpe fort og/eller lenge, ballspill og styrketrening, så med alt det i bakhodet, er faktisk 9,81 ei helt fantastisk tid.
7. Jeg brukte sånn helt seriøst kanskje et kvarter på å komme på ett eneste positivt fakta om meg. Og så du åssen jeg likevel klarte å vri det til "jeg er skikkelig dårlig til fysisk aktivitet" mot slutten likevel? Åhåhåhåhå.
8. Jeg elska flaggermus da jeg var liten. Flaggermus og katter. Noe som får meg til å tenke at jeg er en natural born gother. I væffal på innsida. Liker fortsatt flaggermus, da, men liker katter enda litt bedre. Og enhjørninger.
9. Jeg har nylig lært å like ingefærøl! Før hadde jeg bare smakt den brusvarianten til Dahls, men etter å ha smakt Crabbies og Ginger Joe, har jeg funnet ut at det faktisk er kjempegodt.
10. Jeg blir helt ekstremt lei meg når jeg møter kritikk. Ikke når det gjelder tekst, der har jeg lært meg å tåle og til og med sette pris på det, men for eksempel i diskusjoner - til og med i de diskusjonene der folk er skikkelig saklige og utelukkende kritiserer sjølve meninga mi! Med andre ord har jeg gitt opp å engasjere meg blant annet i politikk, fordi jeg tar det dypt personlig hver gang en FrP'er er uenig med meg - og det er jo ganske ofte. Hele dagen min kan bli ødelagt hvis jeg for eksempel legger ut en artikkel på Facebook og noen kommenterer den kritisk. Dette er nok grunnen til at jeg er ekstremt konfliktsky og nesten aldri tør å si ifra når jeg føler meg urettferdig behandla.
11. Jeg syns det er helt usannsynlig kjedelig å se på TV - bare for å se på TV, liksom, jeg liker jo å se på filmer og TV-serier på DVD, men å bare sette seg ned, uten å vite på forhånd hva man skal se, og bare svitsje mellom kanalene? Nei, fy søren. Jeg var også sånn da jeg var ganske liten, noe som gjorde meg til en ganske unormal seint nittitall/tidlig totusentall-unge, altså før alle barna blei opptatte av nettbrett og smarttelefoner og sånn.
12. Jeg syns også det er veldig kjedelig å vente, hvis jeg ikke kan gjøre noe annet enn å vente. Typisk eksempel er når det er lenge til bussen eller toget kommer. Da jeg bodde mer sentralt i Oslo, begynte jeg alltid å gå hjem hvis det var noe særlig lenger enn fem minutter til trikken kom, så fikk den heller ta meg igjen etter hvert - å bare stå rett opp og ned er tross alt kjedeligere enn å gå, for da gjør man i det minste noe. På ungdomsskolen og sånn pleide jeg også ofte å bli ferdig med tentamener og sånt ganske fort, og var således klar mange timer før bussen kom. Da pleide jeg å gå hjem, til tross for at det var sånn kanskje ei mil. En gang kjørte skolebussen forbi meg, fordi jeg hadde brukt lenger tid på å gå enn det hadde tatt å vente på den, og de andre som kjørte forbi meg i bussen erta meg dagen etter, for da hadde det jo vært totalt unødvendig av meg å gå. Men det var jo ikke det! Ved å gå, sparte jeg meg for noen timer med å bare sitte rett opp og ned og stirre i veggen. Av denne grunn forstår jeg meg ikke på folk som liker å kjøre segway - det er jo som å stå stille, det, bare at man beveger seg litt i tillegg! Dessuten går det ikke noe særlig fortere å kjøre segway enn å gå, så jeg bare... skjønner ikke.
13. Jeg syns samoyed er de fineste hundene i hele verden.
14. Jeg elsker asiatisk mat, inkludert indisk. Syns det er uendelig mye bedre enn typisk norsk mat - til tross for at jeg veit åssen man lager både vegetarisk lapskaus og vegetarisk "får"ikål!
15. Da jeg var yngre, pleide jeg å løpe rett på veggen når jeg blei skikkelig gira. Det høres veldig rart ut, men det føltes så naturlig å gjøre det. Familien min sa liksom ikke noe på at det var litt rart, så det var ikke før på ungdomsskolen en gang at noen begynte å le da jeg plutselig måtte reise meg opp i friminuttet og løpe rett på veggen. Etter det blei jeg helt utrolig bevisst på det, og har nå slutta helt med det - men noe av grunnen er sannsynligvis også at leiligheten vår på Hauketo er altfor liten til at det verken er plass til å ta i fart eller er nok utildekka vegger.
2. Jeg er usedvanlig dårlig til alt som har med å skape noe som ser estetisk bra ut å gjøre. Jeg er kjempedårlig til å tegne, til å lage mat som ser bra ut (men den smaker godt, da), til å sminke meg, til å skrive pent, og alt mulig tilsvarende. Jeg trur jeg bare har veldig ustødige, skjelvne hender.
3. Jeg er så avhengig av brus at det har blitt et stort problem. Det er nesten så jeg får abstinenslignende symptomer når jeg ikke har drukket brus på ei stund.
4. Jeg er hypokonder, og syns dermed det er utrolig kjipt at "hypokonder" nærmest har blitt et synonym for en person som ljuger på seg masse sjukdommer for å få sympati og/eller sjukemelding. I tilfelle du skulle lure: det er kjempeslitsomt.
5. Jeg er veldig pessimistisk av meg. Jeg innser nå at alle faktaene hittil har vært å nevne egenskaper ved meg sjøl jeg ikke liker, haha. Inkludert dette.
6. Så, la oss komme med et positivt lada fakta om meg! Rekorden min på å løpe seksti meter er 9,81 sekunder. Det høres sikkert ikke så veldig imponerende ut, men jeg er kjempestolt, til tross for at jeg satte den i sjuende klasse og i sjuende klasse veide jeg omtrent halvparten av det jeg gjør nå, så det er forståelig at med mye mindre å drasse på, løp jeg også mye fortere. Jeg hadde ligget i hardtrening ganske lenge på grunn av Tinestafetten - jeg hadde ikke lyst til å være med i det hele tatt, fordi jeg har alltid hata å løpe, men fordi vi var så få jenter i klassen som vi var, måtte alle sammen være med for å i det hele tatt ha nok til å stille med et lag. Heldigvis for min del blei Tinestafetten avlyst det året - men til gjengjeld hadde jeg satt en sekstimeterrekord jeg fortsatt går rundt og skryter av i dag. Jeg er superdårlig til det aller meste som har med fysisk aktivitet å gjøre, særlig hva angår løpe fort og/eller lenge, ballspill og styrketrening, så med alt det i bakhodet, er faktisk 9,81 ei helt fantastisk tid.
7. Jeg brukte sånn helt seriøst kanskje et kvarter på å komme på ett eneste positivt fakta om meg. Og så du åssen jeg likevel klarte å vri det til "jeg er skikkelig dårlig til fysisk aktivitet" mot slutten likevel? Åhåhåhåhå.
8. Jeg elska flaggermus da jeg var liten. Flaggermus og katter. Noe som får meg til å tenke at jeg er en natural born gother. I væffal på innsida. Liker fortsatt flaggermus, da, men liker katter enda litt bedre. Og enhjørninger.
9. Jeg har nylig lært å like ingefærøl! Før hadde jeg bare smakt den brusvarianten til Dahls, men etter å ha smakt Crabbies og Ginger Joe, har jeg funnet ut at det faktisk er kjempegodt.
10. Jeg blir helt ekstremt lei meg når jeg møter kritikk. Ikke når det gjelder tekst, der har jeg lært meg å tåle og til og med sette pris på det, men for eksempel i diskusjoner - til og med i de diskusjonene der folk er skikkelig saklige og utelukkende kritiserer sjølve meninga mi! Med andre ord har jeg gitt opp å engasjere meg blant annet i politikk, fordi jeg tar det dypt personlig hver gang en FrP'er er uenig med meg - og det er jo ganske ofte. Hele dagen min kan bli ødelagt hvis jeg for eksempel legger ut en artikkel på Facebook og noen kommenterer den kritisk. Dette er nok grunnen til at jeg er ekstremt konfliktsky og nesten aldri tør å si ifra når jeg føler meg urettferdig behandla.
11. Jeg syns det er helt usannsynlig kjedelig å se på TV - bare for å se på TV, liksom, jeg liker jo å se på filmer og TV-serier på DVD, men å bare sette seg ned, uten å vite på forhånd hva man skal se, og bare svitsje mellom kanalene? Nei, fy søren. Jeg var også sånn da jeg var ganske liten, noe som gjorde meg til en ganske unormal seint nittitall/tidlig totusentall-unge, altså før alle barna blei opptatte av nettbrett og smarttelefoner og sånn.
12. Jeg syns også det er veldig kjedelig å vente, hvis jeg ikke kan gjøre noe annet enn å vente. Typisk eksempel er når det er lenge til bussen eller toget kommer. Da jeg bodde mer sentralt i Oslo, begynte jeg alltid å gå hjem hvis det var noe særlig lenger enn fem minutter til trikken kom, så fikk den heller ta meg igjen etter hvert - å bare stå rett opp og ned er tross alt kjedeligere enn å gå, for da gjør man i det minste noe. På ungdomsskolen og sånn pleide jeg også ofte å bli ferdig med tentamener og sånt ganske fort, og var således klar mange timer før bussen kom. Da pleide jeg å gå hjem, til tross for at det var sånn kanskje ei mil. En gang kjørte skolebussen forbi meg, fordi jeg hadde brukt lenger tid på å gå enn det hadde tatt å vente på den, og de andre som kjørte forbi meg i bussen erta meg dagen etter, for da hadde det jo vært totalt unødvendig av meg å gå. Men det var jo ikke det! Ved å gå, sparte jeg meg for noen timer med å bare sitte rett opp og ned og stirre i veggen. Av denne grunn forstår jeg meg ikke på folk som liker å kjøre segway - det er jo som å stå stille, det, bare at man beveger seg litt i tillegg! Dessuten går det ikke noe særlig fortere å kjøre segway enn å gå, så jeg bare... skjønner ikke.
13. Jeg syns samoyed er de fineste hundene i hele verden.
14. Jeg elsker asiatisk mat, inkludert indisk. Syns det er uendelig mye bedre enn typisk norsk mat - til tross for at jeg veit åssen man lager både vegetarisk lapskaus og vegetarisk "får"ikål!
15. Da jeg var yngre, pleide jeg å løpe rett på veggen når jeg blei skikkelig gira. Det høres veldig rart ut, men det føltes så naturlig å gjøre det. Familien min sa liksom ikke noe på at det var litt rart, så det var ikke før på ungdomsskolen en gang at noen begynte å le da jeg plutselig måtte reise meg opp i friminuttet og løpe rett på veggen. Etter det blei jeg helt utrolig bevisst på det, og har nå slutta helt med det - men noe av grunnen er sannsynligvis også at leiligheten vår på Hauketo er altfor liten til at det verken er plass til å ta i fart eller er nok utildekka vegger.
søndag 20. september 2015
Kristines digitale diktsamling: Forelskelsesdikt
Det er jo litt pinlig hvor mange som har tårna seg opp gjennom åra, men skitt au. Syns faktisk overraskende mange av dem duger den dag i dag, ikke som stor poesi, liksom, men som keitete og naiv tenåringspoesi, som det jo også er. Kanskje dette er grunnen til at alle hovedkarakterene mine cirka noen gang er nettopp keitete og naive - det er liksom noe jeg behersker godt, da. I wonder why, liksom. Hø-hø.
Faen, denne forelskelsen
Jeg stirra på arket i timevis
i alle fall minuttvis
tok det fram fra sekken
igjen og igjen
glodde åpenlyst
så folk lurte på hva det var
de trudde det var noe spennende
få se, sa de
og jeg lot dem se
men de blei skuffa hver gang
det var jo bare et oppgaveark
hvilken oppgave valgte du, spurte de
og jeg husker ikke hva jeg svarte
om jeg svarte
eller noen ting
det er forresten irrelevant
for øverst på arket
stod ei mailadresse
og nei, jeg hadde ikke guts nok til å legge deg til
det har jeg forresten ikke ennå
men bare det faktum at det var di håndskrift
fikk hjertet mitt til å banke akkurat sånn:
dunk-DUNK…
dunk-DUNK… dunk-dunk
dunk
DUNK… dunk-dunk-DUNK…
(7. oktober 2007)
Idioti satt i system
En patetisk dagdrøm
En altfor kreativ tolkning av de meningsløse samtalene i mattetimene
En narkotisk avhengighet av blikkontakt med smale, hasselfargede øyne
Kall det hva du vil
Men saken er at jeg aldri har tenkt på navnet mitt som vakkert
før jeg hørte deg uttale det
(29. november 2007)
Du går forbi
Det blinket i noe forståelsesfullt
Gravitasjonen opphørte ett sekund, to sekunder, tre sekunder
og så snudde du deg
(2. januar 2008)
Bli med på kino?
hjerteslag over gulvet
tre, to, ett sekund fra dørterskelen
oksygen inn, karbondioksid ut
raptus i hver fingerspiss
tåke, tåke, tåke, tåke
og et smil
(10. februar 2008)
To personer
Jeg har hjertet i halsen og torden i hjertet og du er cirka tjue centimeter unna meg
og du har armene i kors og jeg har armene i kors (men dine er
bittelitt høyere opp enn mine, for du er høyere)
og jeg later som om hodet foran meg er
i veien sånn at jeg må lene meg mot
deg og kanskje, bare kanskje
strekke pekefingeren ut i
et fullstendig tilfeldig
nøye planlagt
kjærtegn
(14. september 2009)
Fregnene dine i sola
Jeg ser
stjerner
ved høylys dag
(18. oktober 2009)
Deg i profil
Skyggene av øyevippene dine rekker lenger enn alt i verden i forgrunnen av den døsige oktobersola der de mørkelegger utvalgte områder av kinna dine. Jeg tenker at alt det gule, brune, oransje under oss er et smykkeskrin av foreldreløst gull, og at den avvikende biten som har hekta seg fast i uværsskyhåret ditt bare er der fordi den ikke greide å holde seg unna. Jeg strekker meg opp på tå og tar den ut – merker teksturen av Sørlandets bløteste tordenvær – og lar den sove litt i gropa mellom pekefingeren og langfingeren før jeg lar den på ny flakse ned til sine brødre, akkurat som den gjorde for noen dager siden da bjørka dens gikk i dvale. Du snur deg –
ta handa mi nå, du vakre –
og fregnene dine slår mot meg som en absurd mjuk boksehanske midt i ansiktet, og jeg ser stjerner, for så tallrike og tindrende er de –
(26. oktober 2009)
Hver gang jeg ser deg, skulle jeg ønske at jeg var fotograf, for jeg vil fange deg, ta vare på deg, akkurat sånn som du er nå, vil kunne ta deg fram og være i dette øyeblikket til og med når du ikke er her og jeg knapt nok er her sjøl –
(1. mai 2011)
Hud
Slik at jeg kan
studere deg fra alle vinkler
og kjenne ansiktet ditt
som om jeg var blind
og bare trengte
å legge handa mi
over kinnet ditt;
stryke lett og vite
at det er deg og
du er her
og
her er du
(8. mai 2011)
Den lille fordypninga mellom haka og underleppa di
Jeg vil at du skal se meg
som jeg ser deg
vil at du skal se at
når jeg beveger på tommelen
så er det ei sene ved håndleddet mitt
som beveger seg
den òg
og at når jeg senker skuldrene
så peker kragebeina fram
litt mer enn ellers
(for når du ser ned
og håret detter fram i ansiktet ditt
så drar du det bak øret med den ene handa
og lar den hvile litt i nakken
og akkurat dét
er det bare du som gjør
akkurat sånn)
(19. mai 2011)
Sjøl om jeg har veldig, veldig lyst
Noen ganger blir jeg så redd når jeg tenker på at det ikke fins noen bevis for at du var her. Sjøl om jeg liker å tenke det, er det ingen små karbondioksidmolekyler etter deg igjen i lufta her, og om det hadde vært det, så kunne jeg ikke ha tatt vare på dem i små glass med lokk og visst at de var dine. Noen tok kanskje et bilde av deg, jeg husker ikke helt, men jeg var ikke på det, og det er ingen som veit at du var her med meg akkurat nå. Eller vi veit det kanskje nå, men jeg har sett hjerner falle fra hverandre og komme i ustand før, og hvem vil vel høre på meg om noen år, rivende gal med oppspiste lepper når jeg påstår at jo da, du satt her, i denne sofaen, rett ved siden av meg, du drakk milkshake, og for hver gang du slurpa, smatta, svelga, hva som helst, tenkte jeg på å kysse deg, men det vil jeg aldri komme til å tørre, så isteden satt jeg med armene i kors, og den handa som var nærmest deg, brukte jeg til å sprike med fingrene, jeg veit ikke hva jeg håpa på, at du ville ta tak i dem, kanskje. Og dette er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme å skrive en kjærlighetserklæring til deg, for jeg er ikke flink med de rette orda, og jeg vil jo virkelig bare sette meg på toget og følge etter deg, men jeg har ikke penger til billetten, og jeg kan uansett ikke se for meg ansiktet ditt når jeg ringer på og spør: var du hos meg?
(10. oktober 2011)
Kanskje neste gang
Alt jeg skulle gjort; tatt deg i armen, vist deg parken, sagt at du har de vakreste kinnbeina jeg noen gang har sett. Vi kunne dratt i den katolske kirka, sovna på det øverste trappetrinnet i minusgrader, holdt hender mens vi talte isroser på glassmaleriene. Vi kunne løpt hele veien hjem, sklidd i de øde gatene, ledd til vi mista pusten, sunget at vi har fått livet i gave, glemt at i virkeligheten gjør vi ikke noe annet enn å stotre og rødme til hverandre.
(27. oktober 2011)
Jeg stirra på arket i timevis
i alle fall minuttvis
tok det fram fra sekken
igjen og igjen
glodde åpenlyst
så folk lurte på hva det var
de trudde det var noe spennende
få se, sa de
og jeg lot dem se
men de blei skuffa hver gang
det var jo bare et oppgaveark
hvilken oppgave valgte du, spurte de
og jeg husker ikke hva jeg svarte
om jeg svarte
eller noen ting
det er forresten irrelevant
for øverst på arket
stod ei mailadresse
og nei, jeg hadde ikke guts nok til å legge deg til
det har jeg forresten ikke ennå
men bare det faktum at det var di håndskrift
fikk hjertet mitt til å banke akkurat sånn:
dunk-DUNK…
dunk-DUNK… dunk-dunk
dunk
DUNK… dunk-dunk-DUNK…
(7. oktober 2007)
Idioti satt i system
En patetisk dagdrøm
En altfor kreativ tolkning av de meningsløse samtalene i mattetimene
En narkotisk avhengighet av blikkontakt med smale, hasselfargede øyne
Kall det hva du vil
Men saken er at jeg aldri har tenkt på navnet mitt som vakkert
før jeg hørte deg uttale det
(29. november 2007)
Du går forbi
Det blinket i noe forståelsesfullt
Gravitasjonen opphørte ett sekund, to sekunder, tre sekunder
og så snudde du deg
(2. januar 2008)
Bli med på kino?
hjerteslag over gulvet
tre, to, ett sekund fra dørterskelen
oksygen inn, karbondioksid ut
raptus i hver fingerspiss
tåke, tåke, tåke, tåke
og et smil
(10. februar 2008)
To personer
Jeg har hjertet i halsen og torden i hjertet og du er cirka tjue centimeter unna meg
og du har armene i kors og jeg har armene i kors (men dine er
bittelitt høyere opp enn mine, for du er høyere)
og jeg later som om hodet foran meg er
i veien sånn at jeg må lene meg mot
deg og kanskje, bare kanskje
strekke pekefingeren ut i
et fullstendig tilfeldig
nøye planlagt
kjærtegn
(14. september 2009)
Fregnene dine i sola
Jeg ser
stjerner
ved høylys dag
(18. oktober 2009)
Deg i profil
Skyggene av øyevippene dine rekker lenger enn alt i verden i forgrunnen av den døsige oktobersola der de mørkelegger utvalgte områder av kinna dine. Jeg tenker at alt det gule, brune, oransje under oss er et smykkeskrin av foreldreløst gull, og at den avvikende biten som har hekta seg fast i uværsskyhåret ditt bare er der fordi den ikke greide å holde seg unna. Jeg strekker meg opp på tå og tar den ut – merker teksturen av Sørlandets bløteste tordenvær – og lar den sove litt i gropa mellom pekefingeren og langfingeren før jeg lar den på ny flakse ned til sine brødre, akkurat som den gjorde for noen dager siden da bjørka dens gikk i dvale. Du snur deg –
ta handa mi nå, du vakre –
og fregnene dine slår mot meg som en absurd mjuk boksehanske midt i ansiktet, og jeg ser stjerner, for så tallrike og tindrende er de –
(26. oktober 2009)
Hver gang jeg ser deg, skulle jeg ønske at jeg var fotograf, for jeg vil fange deg, ta vare på deg, akkurat sånn som du er nå, vil kunne ta deg fram og være i dette øyeblikket til og med når du ikke er her og jeg knapt nok er her sjøl –
(1. mai 2011)
Hud
Slik at jeg kan
studere deg fra alle vinkler
og kjenne ansiktet ditt
som om jeg var blind
og bare trengte
å legge handa mi
over kinnet ditt;
stryke lett og vite
at det er deg og
du er her
og
her er du
(8. mai 2011)
Den lille fordypninga mellom haka og underleppa di
Jeg vil at du skal se meg
som jeg ser deg
vil at du skal se at
når jeg beveger på tommelen
så er det ei sene ved håndleddet mitt
som beveger seg
den òg
og at når jeg senker skuldrene
så peker kragebeina fram
litt mer enn ellers
(for når du ser ned
og håret detter fram i ansiktet ditt
så drar du det bak øret med den ene handa
og lar den hvile litt i nakken
og akkurat dét
er det bare du som gjør
akkurat sånn)
(19. mai 2011)
Sjøl om jeg har veldig, veldig lyst
Noen ganger blir jeg så redd når jeg tenker på at det ikke fins noen bevis for at du var her. Sjøl om jeg liker å tenke det, er det ingen små karbondioksidmolekyler etter deg igjen i lufta her, og om det hadde vært det, så kunne jeg ikke ha tatt vare på dem i små glass med lokk og visst at de var dine. Noen tok kanskje et bilde av deg, jeg husker ikke helt, men jeg var ikke på det, og det er ingen som veit at du var her med meg akkurat nå. Eller vi veit det kanskje nå, men jeg har sett hjerner falle fra hverandre og komme i ustand før, og hvem vil vel høre på meg om noen år, rivende gal med oppspiste lepper når jeg påstår at jo da, du satt her, i denne sofaen, rett ved siden av meg, du drakk milkshake, og for hver gang du slurpa, smatta, svelga, hva som helst, tenkte jeg på å kysse deg, men det vil jeg aldri komme til å tørre, så isteden satt jeg med armene i kors, og den handa som var nærmest deg, brukte jeg til å sprike med fingrene, jeg veit ikke hva jeg håpa på, at du ville ta tak i dem, kanskje. Og dette er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme å skrive en kjærlighetserklæring til deg, for jeg er ikke flink med de rette orda, og jeg vil jo virkelig bare sette meg på toget og følge etter deg, men jeg har ikke penger til billetten, og jeg kan uansett ikke se for meg ansiktet ditt når jeg ringer på og spør: var du hos meg?
(10. oktober 2011)
Kanskje neste gang
Alt jeg skulle gjort; tatt deg i armen, vist deg parken, sagt at du har de vakreste kinnbeina jeg noen gang har sett. Vi kunne dratt i den katolske kirka, sovna på det øverste trappetrinnet i minusgrader, holdt hender mens vi talte isroser på glassmaleriene. Vi kunne løpt hele veien hjem, sklidd i de øde gatene, ledd til vi mista pusten, sunget at vi har fått livet i gave, glemt at i virkeligheten gjør vi ikke noe annet enn å stotre og rødme til hverandre.
(27. oktober 2011)
torsdag 10. september 2015
Høstsveis
Kjenner jeg bloggen min rett, kommer den nok til å få denne fargen til å se aller mest brun ut, men stol på meg når jeg sier at det er en slags oransj kirsebærrød? Veit ikke om det gir mening med mindre man faktisk ser ordentlig åssen fargen ser ut, men uansett.
Jeg er så glad for å ha bob igjen. Syns fasongen og panneluggen kler ansiktstypen min kanskje aller best av alle de forskjellige frisyrene jeg har hatt opp gjennom.
Har noen uoffisielle planer om å gjøre fargen litt mer lilla etter hvert, ved hjelp av en magisk hårkur jeg har. Oppdatering følger eventuelt.
Av helt andre ting kan jeg nevne at jeg leser på førstkommende Splittet Kjerne, faktisk min første novelle på mange, mange år. Hyggelig om du kommer!
Dessuten skal Eirin og jeg intervjues på et arrangment på Drammensbiblioteket den 23. september. Ta gjerne turen dit òg!
Ellers har jeg ikke annet å meddele enn at jeg gleder meg til Kulturnatt i morra, at jeg har billett til Lucid Dream, og at jeg ønsker alle et godt valg, og jeg håper du vil stemme på enten Rødt, Miljøpartiet De Grønne eller Sosialistisk Venstreparti, men det viktigste er egentlig at du ikke stemmer på Fremskrittspartiet eller Høyre.
mandag 7. september 2015
Fra skisseboka: nyskreven kortprosa
Med "nyskreven" mener jeg et par måneder gammal. Jeg skriver nesten aldri kortprosa og dikt lenger, noe som kanskje både er fint og dumt. Fint fordi det betyr at jeg skriver desto mer på romanprosjektet mitt og har fullt fokus på det, og det er jo nettopp romanen som er den sjangeren jeg jobber mest med og vil bruke mest tid på, men dumt fordi jeg liker jo egentlig å skrive og lese kortprosa og dikt veldig godt, og jeg har fortsatt en drøm om å gi ut ei kortprosasamling av noe slag (som, hvis jeg er heldig, kanskje til og med ikke ender opp som kjærlighetsbarnet til Tor Ulven og Frøydis Sollid Simonsen). Her er uansett noe jeg skreiv i juli som jeg er fryktelig usikker på, så usikker at jeg ikke har posta det noe "offisielt" sted ennå.
Jeg blir født hver gang jeg våkner. Et nytt sett med tanker, en ny personlighet, ett nytt jeg, hver gang jeg våkner. Klokka er åtte, sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, jeg våkner, rykkes inn i en bevissthet som er bestemt av at klokka er åtte og at sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, har tanker som er for store for denne kroppen, som breier seg ut i hele rommet, som et digert spøkelse som tar opp alt av plass, som svøper veggene inn i skygger som gjør at jeg sovner igjen, for bare å våkne når klokka er ni og sola skinner rett inn fra sprekken mellom gardina og gulvet, bevisstheten min er altfor liten, og den krymper stadig, blir så liten at jeg ikke kan finne den igjen inne i meg sjøl, jeg leiter i alle kroker, i alle celler, i alle molekyler, i alle atomer, men her inne er alt bare mørkt, så jeg sovner igjen, og når jeg våkner klokka ti, og sola ikke lenger skinner, åpner jeg øya og ser at verden er gjenkjennelig, jeg kan endelig ta steget over fra spedbarnsstadiet, jeg står opp.
Jeg blir født hver gang jeg våkner. Et nytt sett med tanker, en ny personlighet, ett nytt jeg, hver gang jeg våkner. Klokka er åtte, sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, jeg våkner, rykkes inn i en bevissthet som er bestemt av at klokka er åtte og at sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, har tanker som er for store for denne kroppen, som breier seg ut i hele rommet, som et digert spøkelse som tar opp alt av plass, som svøper veggene inn i skygger som gjør at jeg sovner igjen, for bare å våkne når klokka er ni og sola skinner rett inn fra sprekken mellom gardina og gulvet, bevisstheten min er altfor liten, og den krymper stadig, blir så liten at jeg ikke kan finne den igjen inne i meg sjøl, jeg leiter i alle kroker, i alle celler, i alle molekyler, i alle atomer, men her inne er alt bare mørkt, så jeg sovner igjen, og når jeg våkner klokka ti, og sola ikke lenger skinner, åpner jeg øya og ser at verden er gjenkjennelig, jeg kan endelig ta steget over fra spedbarnsstadiet, jeg står opp.
fredag 4. september 2015
Min poetikk
Jeg har alltid skrevet, men jeg veit ikke hvorfor. De siste åra som jeg har skrevet, har jeg prøvd å reflektere rundt hvorfor jeg gjør det, uten å forstå det noe nærmere. Nå som jeg nå har fått i oppgave å nettopp snakke om min egen skriving, merker jeg at jeg gir opp før jeg i det hele tatt har begynt.
Det er så mange jeg kjenner som skriver som kan fortelle at de begynte å skrive på et visst
tidspunkt. Det var etter mobbinga, har en venn av meg sagt, jeg blei mobba og turte ikke snakke med noen om det. I ettertid har jeg sett at det var noveller, ikke dagboknotater jeg skreiv, og skjønte at dette var noe jeg kunne drive med. En annen venn begynte med det litt på samme måte som jeg bestemte meg for å begynne på dansing da jeg var ti år, litt sånn for å finne ut om dette var en hobby man kunne holde på med. På videregående eller så fant hun ut at hun var god i det, og bestemte seg for å satse. Så kom hun inn på forfatterstudiet i Bø, der jeg blei kjent med henne.
En sånn historie har ikke jeg. Jeg husker ikke når jeg begynte å skrive, og egentlig har det ikke så mye med hukommelsen å gjøre. Kan du huske når du begynte å tenke over verden? Kan du huske når du begynte å legge merke til at mennesker har et kroppsspråk? For meg var det like selvfølgelig å begynne med skriving, eller rettere sagt historiefortelling, som det var å begynne å gå. Jeg skreiv før jeg kunne skrive, jeg lagde tegninger som jeg stifta sammen for deretter å fortelle hva som skjedde til foreldra mine. Da jeg faktisk lærte meg å skrive på førskolen, var det ikke så mye å lære seg å skrive som det var å få et helt vanvittig nyttig redskap til bruk for å fortsette skrivinga.
Jeg husker ikke hvor gammal jeg var da jeg innså at det faktisk ikke var så vanlig å skrive for mine jevnaldrende. Da de kom hjem fra skolen, så de på TV, klatra i trær, spilte kanskje fotball, hva veit vel jeg. Jeg veit bare at jeg skreiv, og stilte ikke spørsmål ved det, akkurat som at de som så på TV, sannsynligvis heller ikke stilte spørsmål ved hvorfor de så på TV. Det var i så fall heller et spørsmål om hvorfor ikke. Jeg var for liten til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, og innen jeg var gammal nok til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, hadde jeg allerede skrevet så lenge at jeg sannsynligvis hadde glemt det.
Så for å si det med et lett klisjéaktig preg, hvorfor puster du? Kanskje fordi det er nødvendig? Jeg veit i hvert fall at det for meg er nødvendig å skrive, og i likheten med pusten, kan jeg ikke bestemme meg for å ikke skrive. Jeg kan ikke ta livet av meg ved å la være å skrive, for før eller siden jeg vil komme til å begynne å skrive igjen, nesten automatisk.
Men nå som jeg tross alt har holdt på med denne både mystiske og fullstendig trivielle skrivinga ganske lenge, kan jeg se et visst mønster, og hvis vi bare aksepterer at jeg skriver for alle grunner og for ingen grunner i det hele tatt, kan jeg langsomt begynne å nærme meg et annet spørsmål: hvorfor gjør jeg de valga jeg gjør i skrivinga mi? Er jeg egentlig bevisst på noen av dem?
I det romanprosjektet jeg skriver på nå, har jeg i hvert fall vært veldig bevisst på at jeg har en upålitelig fortellerstemme. Jeg elsker upålitelige fortellerstemmer, og det kunne aldri falt meg inn å skrive fra et pålitelig fortellerperspektiv, fordi man da vil gå glipp av alle laga og nyansene som en upålitelig forteller åpner for. I kjernen av prosjektet mitt er forholdet mellom en passiv, naiv og engstelig hovedperson, og hennes aktive, utadvendte og komfortable venninne Elisabeth. Dette forholdet beskrives utelukkende gjennom den passive, naive og engstelige hovedpersonens blikk, og – nå har jeg riktignok ikke skrevet lenge nok på dette prosjektet til at vi faktisk har kommet dit i historien ennå – men etter hvert vil dette forholdet intensiveres og bli mer og mer ustabilt, og det er nettopp den skeivheten i det at vi bare får oppleve én side av saken som jeg syns er interessant. Hvis jeg lykkes med det jeg vil oppnå, vil en leser kunne klart se at Elisabeth objektivt sett egentlig ikke er sånn som hovedpersonen opplever henne, men man vil samtidig kunne få en forståelse for nettopp hvorfor hovedpersonen opplever henne på denne måten.
Og nettopp disse nyansene er noe jeg har interessert meg for, eller kanskje snarere tendert mot, ei ganske god stund. Jeg trur det er disse nyansene som gjør at når jeg snakker om konflikten mellom Israel og Palestina til noen som er pro-Israel, oppleves jeg som veldig pro-Palestina og motsatt. Jeg har blitt kalt både mannssjåvinist og feminazi av forskjellige grupper, fordi jeg har en slags innebygd diplomatisk forståelse for at man ikke kan løse en konflikt ved å ta noens side. Ironisk nok, kan man kanskje si, tar jeg jo nettopp hovedpersonens side i romanprosjektet mitt, men ikke på en sånn måte at man som leser nødvendigvis blir overbevist om at hun har rett og er til å stole på. Om jeg som forfatter hadde inntatt en allviterrolle, hadde handlingene deres måttet snakke for seg sjøl uten et filter, og resultatet ville kanskje og sannsynligvis sett helt annerledes ut. Kanskje hadde jeg blitt tvunget til å se at en av dem faktisk har objektivt sett rett, og dermed ville romanen kunne ha blitt lest som noe som nærmest sagt hadde en moral, og dét er jeg ikke interessert i. Det interessante, syns jeg, ligger i nettopp nyansene.
Og jeg står i fare for å bli kalt feig her, for feig har jeg alltid blitt kalt. Min manglende lyst til å ta side i en sak har provosert fram nettopp denne fornemmelsen av at jeg er feig, at det er derfor jeg gjør det, at jeg er en meningskameleon som bare vil at alle skal like meg. Jeg skal ikke ljuge og påstå at det ikke i hvert fall er delvis sant, jeg er jo faktisk enormt konfliktsky, og om jeg ikke vil at alle skal like meg, så vil jeg i hvert fall at ingen skal mislike meg. Men jeg syns også denne evnen min har åpenbare kvaliteter ved seg. Jeg syns sjøl at jeg er åpen og tolerant, og kanskje dette også er noe av svaret på hvorfor akkurat dette konkrete romanprosjektet har blitt som det har blitt, med den hovedkarakteren det har. Man vil kanskje ikke kunne kalle hovedkarakteren min direkte usympatisk, men hun er definitivt ganske irriterende og til dels sjølmedlidende. Jeg syns dette er et mye mer interessant filter å skrive romanen gjennom enn om jeg skulle ha valgt for eksempel den umiddelbart lettere å like Elisabeth.
Men hvorfor jeg skriver? Jeg aner ikke. Hvorfor er historien om hovedpersonen og Elisabeth en viktig historie å fortelle? Den kunne sikkert sett helt annerledes ut og vært like viktig. Nå snakker jeg fra et helt personlig ståsted, for jeg er nesten uinteressert i om andre enn meg syns skrivinga mi er viktig. For all del, jeg blir enormt smigra om noen faktisk syns det, og kanskje ville jeg på sikt også syntes den var mindre viktig sjøl hvis alle rundt meg syntes det – jeg mener, noe sjølinnsikt og noe sjølkritikk er jeg i stand til å ha og ta – men jeg gjør dette av personlige grunner, som jeg gjort siden jeg var liten. Jeg finner en egenglede i sjølve skrivearbeidet. Ja, jeg finner også en usammenlignbar tilfredshet når jeg har fullført noe, men sjølve det å skrive, og så skrive, og så skrive, og så skrive, det har alltid appellert noe så vanvittig til meg, uten at jeg altså kan forklare hvorfor. Jeg har ingen i familien som skriver, ikke engang noen som er spesielt kreative. Jeg blei lest for da jeg var liten, Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly, og dette tviler jeg ikke på at har vært med på å utvikle interessen min for litteratur, men ta mora mi, for eksempel. Hun er også glad i å lese, riktignok en helt annen type litteratur enn den jeg leser, men hun har aldri skrevet noe bare for å skrive noe. Men historien om hovedpersonen og Elisabeth er ikke mer eller mindre viktig enn alt det andre jeg har skrevet, ikke mer eller mindre viktig enn alt det dårlige jeg har skrevet før dette prosjektet, fordi viktigheten for meg ligger først og fremst i det å produsere tekst, og da må jeg bare bestemme meg for hva den teksten skal bestå av, og det var nok i en forholdsvis stor grad tilfeldigheter som gjorde at jeg nettopp endte opp med å skrive om en nesten ekstremt keitete jeg-person og hennes famlende møte med verden. Jeg skriver for å skrive, og akkurat i dette øyeblikket skriver jeg for å skrive om det å skrive, intet mindre. Oscar Wilde snakka om kunst for kunstens skyld, at kunsten har en egenverdi og er utover det ubrukelig. Om den på toppen av det hele faktisk viser seg å kunne brukes til noe, er jo det flott, i hvert fall sånn som jeg ser det, men nei, jeg skriver i utgangspunktet ikke for at teksten skal brukes til noe. Graden av brukbarhet oppstår i så fall i møtet med leseren, men den prosessen er jeg uansett ikke med på, og er meg derfor, i det minste nesten, helt likegyldig.
Det er så mange jeg kjenner som skriver som kan fortelle at de begynte å skrive på et visst
tidspunkt. Det var etter mobbinga, har en venn av meg sagt, jeg blei mobba og turte ikke snakke med noen om det. I ettertid har jeg sett at det var noveller, ikke dagboknotater jeg skreiv, og skjønte at dette var noe jeg kunne drive med. En annen venn begynte med det litt på samme måte som jeg bestemte meg for å begynne på dansing da jeg var ti år, litt sånn for å finne ut om dette var en hobby man kunne holde på med. På videregående eller så fant hun ut at hun var god i det, og bestemte seg for å satse. Så kom hun inn på forfatterstudiet i Bø, der jeg blei kjent med henne.
En sånn historie har ikke jeg. Jeg husker ikke når jeg begynte å skrive, og egentlig har det ikke så mye med hukommelsen å gjøre. Kan du huske når du begynte å tenke over verden? Kan du huske når du begynte å legge merke til at mennesker har et kroppsspråk? For meg var det like selvfølgelig å begynne med skriving, eller rettere sagt historiefortelling, som det var å begynne å gå. Jeg skreiv før jeg kunne skrive, jeg lagde tegninger som jeg stifta sammen for deretter å fortelle hva som skjedde til foreldra mine. Da jeg faktisk lærte meg å skrive på førskolen, var det ikke så mye å lære seg å skrive som det var å få et helt vanvittig nyttig redskap til bruk for å fortsette skrivinga.
Jeg husker ikke hvor gammal jeg var da jeg innså at det faktisk ikke var så vanlig å skrive for mine jevnaldrende. Da de kom hjem fra skolen, så de på TV, klatra i trær, spilte kanskje fotball, hva veit vel jeg. Jeg veit bare at jeg skreiv, og stilte ikke spørsmål ved det, akkurat som at de som så på TV, sannsynligvis heller ikke stilte spørsmål ved hvorfor de så på TV. Det var i så fall heller et spørsmål om hvorfor ikke. Jeg var for liten til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, og innen jeg var gammal nok til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, hadde jeg allerede skrevet så lenge at jeg sannsynligvis hadde glemt det.
Så for å si det med et lett klisjéaktig preg, hvorfor puster du? Kanskje fordi det er nødvendig? Jeg veit i hvert fall at det for meg er nødvendig å skrive, og i likheten med pusten, kan jeg ikke bestemme meg for å ikke skrive. Jeg kan ikke ta livet av meg ved å la være å skrive, for før eller siden jeg vil komme til å begynne å skrive igjen, nesten automatisk.
Men nå som jeg tross alt har holdt på med denne både mystiske og fullstendig trivielle skrivinga ganske lenge, kan jeg se et visst mønster, og hvis vi bare aksepterer at jeg skriver for alle grunner og for ingen grunner i det hele tatt, kan jeg langsomt begynne å nærme meg et annet spørsmål: hvorfor gjør jeg de valga jeg gjør i skrivinga mi? Er jeg egentlig bevisst på noen av dem?
I det romanprosjektet jeg skriver på nå, har jeg i hvert fall vært veldig bevisst på at jeg har en upålitelig fortellerstemme. Jeg elsker upålitelige fortellerstemmer, og det kunne aldri falt meg inn å skrive fra et pålitelig fortellerperspektiv, fordi man da vil gå glipp av alle laga og nyansene som en upålitelig forteller åpner for. I kjernen av prosjektet mitt er forholdet mellom en passiv, naiv og engstelig hovedperson, og hennes aktive, utadvendte og komfortable venninne Elisabeth. Dette forholdet beskrives utelukkende gjennom den passive, naive og engstelige hovedpersonens blikk, og – nå har jeg riktignok ikke skrevet lenge nok på dette prosjektet til at vi faktisk har kommet dit i historien ennå – men etter hvert vil dette forholdet intensiveres og bli mer og mer ustabilt, og det er nettopp den skeivheten i det at vi bare får oppleve én side av saken som jeg syns er interessant. Hvis jeg lykkes med det jeg vil oppnå, vil en leser kunne klart se at Elisabeth objektivt sett egentlig ikke er sånn som hovedpersonen opplever henne, men man vil samtidig kunne få en forståelse for nettopp hvorfor hovedpersonen opplever henne på denne måten.
Og nettopp disse nyansene er noe jeg har interessert meg for, eller kanskje snarere tendert mot, ei ganske god stund. Jeg trur det er disse nyansene som gjør at når jeg snakker om konflikten mellom Israel og Palestina til noen som er pro-Israel, oppleves jeg som veldig pro-Palestina og motsatt. Jeg har blitt kalt både mannssjåvinist og feminazi av forskjellige grupper, fordi jeg har en slags innebygd diplomatisk forståelse for at man ikke kan løse en konflikt ved å ta noens side. Ironisk nok, kan man kanskje si, tar jeg jo nettopp hovedpersonens side i romanprosjektet mitt, men ikke på en sånn måte at man som leser nødvendigvis blir overbevist om at hun har rett og er til å stole på. Om jeg som forfatter hadde inntatt en allviterrolle, hadde handlingene deres måttet snakke for seg sjøl uten et filter, og resultatet ville kanskje og sannsynligvis sett helt annerledes ut. Kanskje hadde jeg blitt tvunget til å se at en av dem faktisk har objektivt sett rett, og dermed ville romanen kunne ha blitt lest som noe som nærmest sagt hadde en moral, og dét er jeg ikke interessert i. Det interessante, syns jeg, ligger i nettopp nyansene.
Og jeg står i fare for å bli kalt feig her, for feig har jeg alltid blitt kalt. Min manglende lyst til å ta side i en sak har provosert fram nettopp denne fornemmelsen av at jeg er feig, at det er derfor jeg gjør det, at jeg er en meningskameleon som bare vil at alle skal like meg. Jeg skal ikke ljuge og påstå at det ikke i hvert fall er delvis sant, jeg er jo faktisk enormt konfliktsky, og om jeg ikke vil at alle skal like meg, så vil jeg i hvert fall at ingen skal mislike meg. Men jeg syns også denne evnen min har åpenbare kvaliteter ved seg. Jeg syns sjøl at jeg er åpen og tolerant, og kanskje dette også er noe av svaret på hvorfor akkurat dette konkrete romanprosjektet har blitt som det har blitt, med den hovedkarakteren det har. Man vil kanskje ikke kunne kalle hovedkarakteren min direkte usympatisk, men hun er definitivt ganske irriterende og til dels sjølmedlidende. Jeg syns dette er et mye mer interessant filter å skrive romanen gjennom enn om jeg skulle ha valgt for eksempel den umiddelbart lettere å like Elisabeth.
Men hvorfor jeg skriver? Jeg aner ikke. Hvorfor er historien om hovedpersonen og Elisabeth en viktig historie å fortelle? Den kunne sikkert sett helt annerledes ut og vært like viktig. Nå snakker jeg fra et helt personlig ståsted, for jeg er nesten uinteressert i om andre enn meg syns skrivinga mi er viktig. For all del, jeg blir enormt smigra om noen faktisk syns det, og kanskje ville jeg på sikt også syntes den var mindre viktig sjøl hvis alle rundt meg syntes det – jeg mener, noe sjølinnsikt og noe sjølkritikk er jeg i stand til å ha og ta – men jeg gjør dette av personlige grunner, som jeg gjort siden jeg var liten. Jeg finner en egenglede i sjølve skrivearbeidet. Ja, jeg finner også en usammenlignbar tilfredshet når jeg har fullført noe, men sjølve det å skrive, og så skrive, og så skrive, og så skrive, det har alltid appellert noe så vanvittig til meg, uten at jeg altså kan forklare hvorfor. Jeg har ingen i familien som skriver, ikke engang noen som er spesielt kreative. Jeg blei lest for da jeg var liten, Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly, og dette tviler jeg ikke på at har vært med på å utvikle interessen min for litteratur, men ta mora mi, for eksempel. Hun er også glad i å lese, riktignok en helt annen type litteratur enn den jeg leser, men hun har aldri skrevet noe bare for å skrive noe. Men historien om hovedpersonen og Elisabeth er ikke mer eller mindre viktig enn alt det andre jeg har skrevet, ikke mer eller mindre viktig enn alt det dårlige jeg har skrevet før dette prosjektet, fordi viktigheten for meg ligger først og fremst i det å produsere tekst, og da må jeg bare bestemme meg for hva den teksten skal bestå av, og det var nok i en forholdsvis stor grad tilfeldigheter som gjorde at jeg nettopp endte opp med å skrive om en nesten ekstremt keitete jeg-person og hennes famlende møte med verden. Jeg skriver for å skrive, og akkurat i dette øyeblikket skriver jeg for å skrive om det å skrive, intet mindre. Oscar Wilde snakka om kunst for kunstens skyld, at kunsten har en egenverdi og er utover det ubrukelig. Om den på toppen av det hele faktisk viser seg å kunne brukes til noe, er jo det flott, i hvert fall sånn som jeg ser det, men nei, jeg skriver i utgangspunktet ikke for at teksten skal brukes til noe. Graden av brukbarhet oppstår i så fall i møtet med leseren, men den prosessen er jeg uansett ikke med på, og er meg derfor, i det minste nesten, helt likegyldig.
tirsdag 1. september 2015
Tre anbefalinger på Ø
Økologi - Og ikke bare i betydninga økologisk dyrking av grønnsaker, sjøl om det for all del også er viktig, men hele tankegangen om at alt henger sammen, og at ingenting av det som produseres kommer noen gang til å bli helt borte (energi forsvinner aldri, det går bare over i nye former) og at alt har konsekvenser. Alt du spyler ned i avløp kommer omsider til å dukke opp igjen i havet, der det blir spist av fisker som blir spist av deg, eller det blir dratt opp i skyene og regner ned igjen over hustaka som sur nedbør. Jeg trur i all oppriktighet at hvis folk hadde tenkt litt mer på nettopp dette, så hadde folk kanskje også innsett viktigheten av å faktisk gjøre en innsats for å ikke forsøple mer enn strengt tatt nødvendig.
Øyenstikkere - Øyenstikkere er sannsynligvis yndlingsinsektet mitt. Jeg er også veldig glad i humler fordi de er søte og koselige, men øyenstikkere har jeg alltid syntes at har hatt noe alveaktig og magisk ved seg. Jeg var aldri redd for dem da jeg var liten, og trudde aldri at de faktisk kom til å stikke ut øya mine, til tross for det litt misvisende navnet de har fått på norsk. Sånn sett liker jeg det engelske navnet mye bedre - dragonfly. De minner litt om drager i miniatyr, kinesiske drager fra antikke sagn, der de nesten ikke flyr engang, men faller uhyre kontrollert gjennom lufta i fantastiske farger. Jeg syns ikke at å poste bilder av dem under noen omstendighet klarer å rettferdiggjøre synet av dem i virkeligheten, så jeg lar det være. Men ta deg en spasertur til et skogsvann en sommerdag, kanskje med litt ost og kjeks i piknikkurven, og så kanskje du får besøk av noen fargerike, flygende feer.
Øyafestivalen - Føles litt unødvendig å anbefale Norges kanskje mest kjente festival, men hey, Ø er ikke en så altfor enkel bokstav, altså. Dessuten er det ikke til å komme ifra at Øya pleier å være den mainstream-festivalen som overlegent utkonkurrerer de andre i samme kategori - og i denne sammenhengen tenker jeg mainstream som i at de prøver å nå ut til flest mulig generelt musikkinteresserte folk, til forskjell fra for eksempel Tons of Rock, som henvender seg til de som foretrekker, vel, rock. Jeg har faktisk bare vært på Øya én gang, i 2011, og hadde det veldig fint. De har alltid et eller annet helt fantastisk på programmet som gjør at jeg egentlig føler at jeg bør dra bare på grunn av det ene bandet, men omstendighetene har liksom bare gjort det til at jeg bare fikk dratt den ene gangen i 2011. Men altså hey, inntil videre bor jeg i Oslo, så bring it on neste år, Øya, så skal jeg se hva jeg får til.
Øyenstikkere - Øyenstikkere er sannsynligvis yndlingsinsektet mitt. Jeg er også veldig glad i humler fordi de er søte og koselige, men øyenstikkere har jeg alltid syntes at har hatt noe alveaktig og magisk ved seg. Jeg var aldri redd for dem da jeg var liten, og trudde aldri at de faktisk kom til å stikke ut øya mine, til tross for det litt misvisende navnet de har fått på norsk. Sånn sett liker jeg det engelske navnet mye bedre - dragonfly. De minner litt om drager i miniatyr, kinesiske drager fra antikke sagn, der de nesten ikke flyr engang, men faller uhyre kontrollert gjennom lufta i fantastiske farger. Jeg syns ikke at å poste bilder av dem under noen omstendighet klarer å rettferdiggjøre synet av dem i virkeligheten, så jeg lar det være. Men ta deg en spasertur til et skogsvann en sommerdag, kanskje med litt ost og kjeks i piknikkurven, og så kanskje du får besøk av noen fargerike, flygende feer.
Øyafestivalen - Føles litt unødvendig å anbefale Norges kanskje mest kjente festival, men hey, Ø er ikke en så altfor enkel bokstav, altså. Dessuten er det ikke til å komme ifra at Øya pleier å være den mainstream-festivalen som overlegent utkonkurrerer de andre i samme kategori - og i denne sammenhengen tenker jeg mainstream som i at de prøver å nå ut til flest mulig generelt musikkinteresserte folk, til forskjell fra for eksempel Tons of Rock, som henvender seg til de som foretrekker, vel, rock. Jeg har faktisk bare vært på Øya én gang, i 2011, og hadde det veldig fint. De har alltid et eller annet helt fantastisk på programmet som gjør at jeg egentlig føler at jeg bør dra bare på grunn av det ene bandet, men omstendighetene har liksom bare gjort det til at jeg bare fikk dratt den ene gangen i 2011. Men altså hey, inntil videre bor jeg i Oslo, så bring it on neste år, Øya, så skal jeg se hva jeg får til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)