Andre ting enn bøker

Jeg jobber altfor mye, jeg har ikke hatt det supert mentalt sett i det siste (fordi vår, trur jeg), og nå er det jaggu påske. Jeg trur jeg har lesesperre for tida, så da passer det bra å snakke om andre ting enn bøker:



1. Name a cartoon that you love.
Jeg må innrømme at jeg verken ser på eller leser så mye tegneserier, i væffal ikke nå lenger, til tross for at anime var en skikkelig big deal for meg for en ti års tid siden. Liker Zelda og Lilla Berlin ganske godt, da!

(Fun fact: denne fyren har jeg faktisk møtt en gang, men det var på Explosions In the Sky-konsert. Og jeg var ikke godkjent, for å si det sånn. Dermed mente han at jeg burde gi ham plassen min helt framst fordi han fortjente å stå der mer enn meg (?????). Han fikk ikke plassen min.)

2. What is your favorite song right now?
Det er litt rart, for jeg har hatt Regina Spektor-albumet Begin to Hope ganske lenge, og har likt veldig mange av låtene fra den plata veldig lenge (jeg snakka for eksempel om Fidelity på denne bloggen allerede i 2008). Av en eller annen grunn er det likevel ikke før de siste ukene at jeg for alvor har oppdaga den varsomme og nesten innadvendte skjønnheten og melankolien i Summer In the City. Altså, jeg bare ELSKER sangteknikken til Regina. Hun er jo en helt fantastisk god sanger, men veldig mange gode sangere er liksom bare veldig flinke og det er det, men Regina tør å gjøre sinnssykt rare ting med stemmen sin og lager dermed noe av den mest unike singer-songwriter-musikken jeg veit om. Hun er ikke bare flink, hun er flink og interessant, og dette gjelder egentlig ikke bare stemmen hennes, men også låtskrivinga og låtkomposisjonen. Når det gjelder akkurat Summer In the City er den av de mer, som nevnt, innadvendte låtene hennes, og den er ikke en like umiddelbar hit som for eksempel Better eller Après Moi, så det tok litt tid før jeg virkelig begynte å elske den, men nå som den har fått tid til å vokse på meg, innser jeg hvor skjør og fin den egentlig er. Jeg elsker moduleringa hennes i tekstlinja "The castrated ones stand on the corner smoking" og den korte pianosoloen mot slutten. Jeg elsker også tekstlinja "I did feel like coming, but I also felt like crying" (som jeg tenker at muligens kan ha vært inspirasjonen til Ingvild Lothe da hun skreiv "Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø"), og bare... alt ved denne sangen. Den er så fin. Og trist. Fin-trist, ikke bare trist-trist som for eksempel Hero, som også er en helt fantastisk sang av henne. Nå snakker jeg mye her. Bare hør på den:



3. What could you do for hours (that isn't reading)?
Spille TV-spill! Det er ikke noe i hele verden jeg kan forsvinne inn i og som får meg til å glemme tida bedre enn et engasjerende TV-spill. For så vidt også skriving, om jeg klarer å komme inn i en skikkelig flow.

4. What is something you love to do that your followers would be surprised by?
Noen syns kanskje det er overraskende at jeg liker å danse, sånn med tanke på at jeg haterhaterhater å være på utesteder der folk danser? Men jeg gikk jo faktisk på dans, først jazzballett, seinere freestyle, fra jeg var sånn sju – åtte år til jeg var femten, og selv om jeg aldri var veldig flink reint teknisk, så fikk jeg alltid ros for rytmesansen min. Nå for tida danser jeg utelukkende på stua og kjøkkenet når jeg er aleine hjemme.

5. What is your favorite unnecessarily specific thing to learn about?
Jeg syns egentlig ikke noe kunnskap er unnecessary, men jeg elsker å lese om sjukdommer, både fysiske og psykiske, på Wikipedia. Jeg har faktisk ganske god oversikt over mange veldig sjeldne og livsfarlige sjukdommer, sånn at jeg ofte, hvis jeg leser ei overskrift eller et eller annet, ganske kjapt klarer å diagnostisere personen artikkelen handler om bare ut fra å lese om noen få symptomer.

6. What is something unusual you know how to do?
Jeg er ganske mjuk, og kan for eksempel legge beinet bak på nakken.

7. Name something you've made in the last year (and show us, if you can).
Jeg produserer egentlig ikke så mye annet enn tekst. Noen ganger lager jeg musikk, men jeg har egentlig ikke lagd noe særlig musikk det siste året. Nei, vent, jeg kom på noe!

I februar lagde jeg masse tapas og imponerte meg sjøl skikkelig.

8. What is your most recent personal project?
Recent som i det jeg begynte på sist eller det jeg jobba med sist? Jeg velger å tolke det som sistnevnte, og i så fall er det Døden og gleden. Dette er det ferskeste jeg har skrevet på det, side 372:

   ”Så”, jeg ransakte hjernen på jakt etter noe å si, ”åssen kjenner du Sondre?”
   ”Via Signe. Jeg er søstera hennes”, sa hun.
   ”Oi, seriøst?” 
   ”Ja? Er det så rart?” Hun flirte.
   ”Nei, det er jo ikke det, jeg veit ikke helt hvorfor jeg sa det”, sa jeg, forta meg å ta en ny slurk av ølen, Embla gjorde det samme.
   Hun bytta stilling i sofaen. ”Er han her Tobias noe kul, eller?”
   Jeg glodde på henne.
   ”Ja, altså, siden du spiller i band med ham, mener jeg. Du kjenner ham vel ganske godt?” Hun så på meg.
   ”Jeg kjenner ham ganske godt”, sa jeg langsomt.
    Hun smilte. ”Så… er han kul?”
   ”Hvorfor spør du om det?” peip jeg.
   Hun trakk på skuldrene, blåste. ”Nei, jeg har jo på en måte ikke fått møtt ham ennå. Hadde håpa både han og Signe skulle være her i kveld, men jeg har ikke hørt noe fra henne.”
   ”Snakker hun mye om ham?” spurte jeg, prøvde å få stemmen min til å høres normal ut.
   ”En del. Det er vel ganske seriøst, er det ikke?”
   ”De har jo bare kjent hverandre i sånn ei uke”, sa jeg.
   ”Nei, altså, jeg veit ikke. Jeg har i hvert fall inntrykk av at det er alvor”, sa Embla og drakk av ølen sin.

9. Tell us something you think about often (maybe while staring out of windows).
I det siste har det dessverre vært at jeg føler meg temmelig håpløs og at jeg ikke helt klarer å tru på at jeg kommer til å bli forfatter og at jeg syns nesten samtlige mennesker i verden er mer vellykka og tilfredse enn meg, at jeg er sliten hele tida, at jeg ikke får til å gå på jobb, men gjør det likevel fordi jeg ikke har penger til å ikke gå på jobb, og at jeg bruker energi jeg egentlig ikke har på å jobbe, og at hver dag jeg går på jobb, er en dag jeg ikke får skrevet og er sånn sett fullstendig bortkasta, og jeg skulle virkeligvirkelig ønske det var en måte å tjene penger på som ikke føltes bortkasta.

10. Give us something that's your favorite, but make it something oddly specific,
not like your favorite food, but like your favorite food when you've been studying
for hours and forgot to eat. Or, you know, something like that.
Min yndlingsting å drikke når jeg er sjuk, sånn skikkelig influensa-sjuk eller tilsvarende, er av en eller annen grunn frokostjuice. Altså den med gulrøtter og appelsiner og litt sånn ymse som ofte er veldig billig. Ofte er frokostjuice det eneste jeg får i meg når jeg er sjuk og egentlig ikke har matlyst i det hele tatt. Jørgen syns dette er litt rart, i og med at skjøre mager ofte ikke vil ha syre, men det har vært sånn i mange år.

(Liste lånt hos Karoline.)

De skolesmartes problem

En liten disclaimer først som sist: jeg har på ingen måte til hensikt å framstå blærete og kjip i dette innlegget, men det er litt vanskelig å snakke om at man er smart uten å virke nettopp blærete og kjip. Nå har det seg en gang sånn at jeg er ganske smart, ikke noe geni, men smartere enn gjennomsnittet, og det er et faktum og ikke en subjektiv opplevelse. Så altså: ved å skrive dette innlegget er jeg ikke ute etter å skryte, men egentlig bare snakke om et problem som har direkte sammenheng med smartheten min, eller rettere sagt skolesmartheten min.

Fordi dere. I løpet av den tida jeg har tilbrakt på skolen, var jeg den der plagsomme nerden som nesten alle lærere likte og de fleste medelever irriterte seg over. Grunnen til at de irriterte seg over meg, var ikke så mye det at jeg var god i de fleste fag, men at jeg var god i de fleste fag uten å gjøre en innsats. Med mindre vi hadde innleveringer, gjorde jeg aldri lekser. Jeg leste aldri pensum med mindre vi skulle ha prøve dagen etter – da brukte jeg et par timer kvelden i forveien til å lese gjennom, og det var første gangen jeg leste det. Jeg fikk veldig sjeldent andre karakterter enn 5 og 6 (bortsett fra i matte og gym, men det er en annen historie), og også vitnemåla mine fra ungdomsskolen og videregående består utelukkende av femmere og seksere (bortsett fra – igjen – i matte og gym).

Det var vel egentlig ikke det at jeg kunne så innmari mye om så masse forskjellig. Det var jo enkelte fag, sånn som norsk, engelsk og spansk, som jeg var oppriktig god i, grammatiske regler og denslags har jeg alltid tatt veldig raskt, men det var mer det at jeg hadde så god korttidshukommelse. Når det gjaldt fag som religion, historie og biologi, der det i stor grad bare handla om å tilegne seg kunnskap, kunne jeg lese gjennom stoffet én gang, huske det aller meste av det, og oppleve at dét var tilstrekkelig for å få en av de beste karakterene på prøva dagen etter. Fordi jeg faktisk var oppriktig god i språkfag, har jeg også alltid vært god til å uttrykke meg skriftlig, og jeg var flink til å ordlegge meg tilsynelatende profesjonelt når det gjaldt innleveringer i de fleste fag. Noe vettugt klarte jeg nok å si om sjølve temaet òg, altså, men det skada jo ikke at jeg var velformulert i tillegg. Det samme gjaldt muntlige framføringer: jeg kunne lese gjennom teksten jeg hadde skrevet én eller to ganger, og så trengte jeg bare noen stikkord for å huske hele teksten nesten ordrett etterpå.

Fast forward til Høgskolen i Lillehammer, mitt første, og foreløpige eneste, møte med ikke-kunstfaglig høyere utdanning. Da jeg begynte på Høgskolen i Lillehammer, hadde jeg tretten års skolegang med særdeles liten egeninnsats bak meg. Plutselig var nivået såpass høyt at jeg ikke lenger kunne komme unna med å lese gjennom stoffet en eneste gang og forvente full uttelling (med unntak av hjemmeeksamenen min, da).

Så hva gjør en person som etter tretten år med liten egeninnsats, plutselig må lære seg å studere?

Fortsetter som tidligere, that's what. Eller sagt på en annen måte: ikke en dritt.

Jeg skaffa meg ikke engang pensumbøkene før vi plutselig skulle ha eksamen, og da kjøpte jeg dem ikke, men lånte de jeg fikk tak i på biblioteket. De jeg ikke fikk tak, leste jeg ikke. Jeg kjøpte ingen av kompendiene vi skulle lese, og siden det ikke var obligatorisk oppmøte, dukka jeg nesten ikke opp til timene.

Og åssen gikk så dette? Jo, helt greit. Jeg fikk A på hjemmeeksamenen min, B på en annen eksamen, C på to andre eksamener, og D på økonomieksamen.

Hadde jeg gjort det som det var meninga å gjøre, hadde jeg sikkert ikke klart å forbedre økonomieksamenen min, på samme måte som jeg aldri vil kunne bli i stand til å forbedre mattekarakteren min, men de to C'ene kunne jeg lett omgjort til B'er, kanskje til og med A'er. Altså, den fantastiske studenten med de glimrende resultatene jeg kunne vært om jeg bare gjorde en innsats! Men det gjør jeg altså ikke, fordi tretten års skolegang uten nevneverdige utfordringer har gjort meg sinnssykt lat. Ikke bare lat, men jeg har aldri lært meg studieteknikker, har aldri lagt meg til noen gode vaner, såpass at det har blitt en del av personligheten min. Om det så gjelder å lære noen et språk, en idrett eller bare en vane, så må man begynne så tidlig som mulig for at det skal ende opp med å falle naturlig for personen det gjelder. Det er jo en grunn til at profesjonelle ballettdansere begynner når de er fire – fem år, det nytter ikke å begynne når man er tjuetre. På samme måte må et barn lære seg å studere når de begynner på skolen i seksårsalderen. Er man tjuetre år når man innser at shit, det er et eller annet de andre studentene her gjør som jeg bare ikke skjønner, så er det altfor seint.

Så det er her jeg er nå, da. Med et fantastisk snitt på over 6 fra vidergående som jeg ikke får brukt til noen ting, fordi jeg ikke klarer å studere. Jeg kunne sikkert kommet meg heseblesende gjennom et studieløp med cirka de samme resultatene fra Lillehammer med en mindre enn halvhjerta innsats, men jeg veit jo med meg sjøl at jeg egentlig kan så mye bedre. Jeg er jo smart, for helvete, og sinnssykt nysgjerrig, så dette burde vært lett for meg. Isteden er det dritvanskelig fordi jeg aldri har trengt å lære meg å fokusere, å notere og hva enn andre ting folk gjør når de studerer og tar bachelor- og mastergrader.

Det snakkes mye om hva man kan gjøre for å få folk til å fullføre videregående, hva man kan gjøre for å hjelpe de teorisvake elevene til å nå sitt fulle potensiale – og det er jo kjempebra, bevares. Det som ikke er så kjempebra, er at det snakkes lite om hva kan man gjøre for de teoristerke elevene som blir demotiverte, ufokuserte og late når de ikke får de utfordringene de trenger – noe som kommer tilbake til dem og biter dem i ræva seinere i livet, som det heter.

Sånn som meg, da. Snart tjueåtte år, ikke så mye som en bachelorgrad, med en jobb en robot kunne gjort bedre enn meg.

Så hva skal vi gjøre, da? For å bedre legge til rette for at de teoristerke elevene får de utfordringene og den stimulansen de trenger for å utvikle seg til hardtarbeidende og motiverte studenter?

Ingen anelse. Skulle ønske jeg visste.

Åssen går man forresten fram for å skrive enklere setninger?

Mens jeg venter på at blogglysten skal komme tilbake – her har dere et mer eller mindre tilfeldig utdrag fra Døden og gleden, a.k.a. Det Andre Prosjektet:



Tobias var aldri hjemme hos meg; det var alltid jeg som dro hjem til ham. Huset han bodde i var større og mindre lytt, og mora hans var mindre mistenksom. Vi jamma ikke så ofte sammen lenger etter at arbeidet med EP’en hadde begynt, en EP de i utgangspunktet hadde lyst til at jeg skulle synge på, men det nekta jeg. Jeg kunne ikke synge, ville ikke synge, dessuten, den gangen jeg hadde prøvd meg med mikrofonen sammen med Tobias, hadde vi kjørt på med så masse reverb og delay at det gjorde hele affæren vesentlig mindre skummel. Og de skulle jo ikke spille inn en prog-shoegazing-EP, de skulle spille inn proggete rock ’n’ roll med klare vokaler med tydelig artikulasjon, og jeg ville uansett vært den mest keitete og minst karismatiske frontfiguren et band kunne tenkes å ha likevel. Så jeg blei sittende på sidelinja og se dem jobbe, se dem terpe på de samme sangene igjen og igjen, jeg blei med dem i studio noen ganger òg, og Tobias introduserte meg hver gang som ”en kompis av meg.” Og jeg blei med ham hjem, han lukka meg inn på rommet sitt, satte på nye plater han hadde kjøpt, la meg ned på senga, strøyk meg over håret, over kinnet, over armene, over ryggen, over magen, han tok og tok på meg, kyssa meg, og jeg visste hvor mye han hadde lyst, merka blikket hans på meg, han prøvde seg igjen ved et par anledninger, skuffelsen i øya hans når jeg måtte dytte ham bort, unnskyldningene mine, forsikringene hans om at det gikk bra, at han kunne vente, og sommeren gikk mot slutten, og han forandra seg litt mer jo nærmere høsten vi kom, han blei gradvis fjernere i blikket, han virka stadig oftere distrahert, han kunne forsvinne litt, kunne glemme at han var midt oppi en samtale med meg, han kunne se forvirra på meg og si ”hæ, sa du noe?”, og så hadde plutselig EP’en deres kommet ut og jeg hadde begynt i tiende klasse. 
   Første skoledag var jeg nervøs. Da jeg gikk nedover korridoren mot klasserommet for å overvære min aller første time som tiendeklassing, tenkte jeg på det han med trailercapsen på festen til Øyvind hadde sagt, om at alle snakka om at jeg var homo, men det viste seg at om alle snakka om at jeg var homo, snakka de ikke om det med meg, og jeg opplevde selvfølgelig at de andre på skolen stirra på meg litt lenger enn nødvendig, men det gjorde de jo fra før uansett, og for alt jeg visste var min seksuelle legning det eneste samtaletemaet verdt å snakke om med én gang jeg ikke lenger var i klasserommet eller i gangen eller i kantina sammen med dem, men det, gikk det etter hvert opp for meg, brydde jeg meg forsvinnende lite om, og da klokka ringte ut fem over to og jeg dro på meg skolesekken, gikk ut av klasserommet, nedover gangen, ut døra og mot bussholdeplassen, innså jeg at jeg nesten hadde lyst til at alle skulle snakke om det. Jeg dro på meg headsettet, satte på Absolution av Muse, stilte meg på min faste plass et godt stykke unna resten, og observerte dem der de stod i klynger på fire og fem. Jeg forestilte meg at de alle sammen snakka om EP’en til Overbalance, kanskje snakka jentene om hvor kjekk Tobias var, og dere veit han Kristian, sa de kanskje, han som går i 10B og er sykt femi, Jon sier at han har begynt å henge på kulturhuset fordi han er sykt keen på Tobias, og så fniste de kanskje, så seg over skuldera, så på meg der jeg stod for meg sjøl med det enorme headsettet på hodet, og de trudde de visste alt, trudde de skjønte åssen alt hang sammen, men jeg smilte for meg sjøl, jeg visste noe de ikke gjorde, og bussen kom, jeg satte meg bakerst som vanlig, skrudde opp lyden på mp3-spilleren, den gangen var jeg selvfølgelig altfor kul til å tenke på framtidig tinnitus, jeg så ut av vinduet, bussen passerte biblioteket og boligfeltet der Øyvind bodde, og i det møkkete bussvinduet var mitt eget uklare speilbilde, dobbelt på grunn av de doble glassa, og jeg husker jeg tenkte at jeg så eldre ut, voksnere ut, kanskje nesten litt kjekk, tenkte jeg og retta meg opp i ryggen, og håret mitt, kanskje skulle jeg endelig gjøre noe med håret mitt, det lange, pistrete håret som hang rett ned, farge det mørkere, kanskje, ikke klippe det, kanskje la det vokse enda lenger, og akkurat den planen skulle vise seg å bli med tanken, jeg skulle ikke komme til å gjøre noe med håret mitt annet enn å stusse tuppene før om et par år, men da jeg kom hjem, tre kvarter seinere, gikk jeg rett inn på rommet mitt, satte på debutplata til Placebo, satte Nancy Boy på repeat, spilte luftgitar og sang med, og akkurat der og da var jeg klar for absolutt alt.

Februar 2018

Opplevelser: Fortrolige samtaler på Nationaltheatret. Konsert med Nils Frahm. Konsert med Gåte. Flyttepils med Eirin og Eirik. Dåpen til ungen til fetteren min. Middag på Mini Thai med Eirin og Eirik.

Innkjøp: Har omsider meldt meg inn i Singelklubben til Flamme, noe som har betydd boksingler i posten! Pluss: jeg er medlem av to forskjellige spørreundersøkelsespaneler, noe som gjør at jeg nylig opparbeida meg nok poeng til å veksle inn til et femhundrekroners gavekort på Platekompaniet! Da blei det fire CD'er og en film på meg.

TV-serie: I all hovedsak Mindhunter og Mr. Robot, begge veldig gode serier! Har lyst til å snakke litt om førstnevnte, bare fordi det passa så sykt godt at jeg begynte å se det cirka rett etter at jeg hadde skrevet seriemorderinnlegget mitt. Noe som ikke var tilfeldig, altså; jeg fikk det anbefalt nettopp på grunn av det innlegget. Men Mindhunter handler altså om nesten nøyaktig det samme som jeg skreiv om den gang, det vil si to FBI-agenter og en psykolog som virkelig prøver å forstå åssen seriemordere tenker, noe som viser seg å være ganske kontroversielt, fordi man i politimiljøet liksom "skal" tenke at mordere bare er onde og gale. Ikke minst dukker Ed Kemper opp, fantastisk spilt av Cameron Britton.



Film: Raw, Se7en, Handsome Devil og 127 Hours. Etter at vi hadde sett Raw, begynte Jørgen å lure litt på om jeg kunne være psykopat siden jeg ikke hadde noe problemer med å se den. For referanse: da den blei vist på filmfestivaler rundt om i verden, begynte visst folk å svime av og kaste opp. Den handler altså om en vegetarianer og veterinærstudent som etter hvert begynner å spise menneskekjøtt. Den er litt grafisk til tider, men som sagt syntes jeg ikke i det hele tatt den var vanskelig å se på. Ikke på grunn av dét, i væffal; den mest ubehagelige scena syntes jeg faktisk var en klaustrofobisk bit der hovedpersonen ligger under dyna si og ikke får sove fordi hun klør på grunn av et allergisk utslett. Og nettopp den scena skiller seg ut som en av beste, syns jeg, og er et godt eksempel på det jeg likte best ved filmen: nærheten vi føler til hovedpersonen ved bruk av kameravinkler og lys. Det er ikke så ofte de teknisk-visuelle delene av en film er blant det jeg liker best, men i akkurat Raw syntes jeg mulighetene filmmediet byr på kom til sin rett!



Bok: Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson. En vakker dag skal jeg lese den ferdig.

Musikk: Dere, jeg har jo aldri introdusert dere til Bad Lip Reading! Det er akkurat hva det høres ut som: en YouTube-kanal som dubber klipp fra filmer og TV til det det ser ut som at de sier. De har også lagd noen helt fantastiske sanger, som sånn i tillegg til å være dritmorsomme, faktisk er oppriktig fengende poplåter som er bedre enn mye annet som spilles på P3. Star Wars-sangene deres er noe av det aller beste YouTube har å by på. For tida har jeg mest hekta på Not the Future: