Juni 2021

Opplevelser: Sognsvann med Martina. Grilling hos Marie og Pål. Aku-Aku med Vibeke og Camilla. Lasagne og frozen yoghurt hos Martina. Monsun og kino med Martina. Tusenfryd med Martina og Mone. Vaterland med Mari. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Bare verdens kuleste genser jeg fant ved en tilfeldighet på Uff mens jeg hadde litt tid å slå i hjel:

TV-serie: Nå som jeg nettopp har fullført Dark, er det sykt beleilig at det har kommet nye episoder av Generation, som er en forfriskende palate cleanser etter å ha oppholdt seg i et dystert sci-fi-univers i tre sesonger med timeslange episoder. Det viste seg at å leve seg inn i tenåringer fra California sitt personlige drama var akkurat det hjernen min trengte nå. Dessuten elsker jeg de varme fargene, og Chester gjør egentlig hele serien verdt å se kun i kraft av å være en av de mest minneverdige og underholdende TV-karakterene jeg har sett på lenge.

Spill: Folkens. Vi må snakke om Subnautica. Altså, for litt siden begynte naboene på den andre sida av veien for meg å pusse opp noe helt vanvittig. Egentlig har de holdt på lenge allerede, men denne gangen toppa det seg da de begynte å sprenge. Jeg sliter med å sove, og sovner stort sett ganske seint, og når jeg først sover, sover jeg veldig lett, men til og med om jeg hadde sovet tungt, hadde jeg nok uansett våkna av føkkings sprenging på andre sida av veien. Hele huset rista, liksom. Uansett, dette sprengescenarioet strakk seg over to dager, og det gjorde meg ganske underernært på søvn, og når jeg er underernært på søvn har jeg ekstremt vanskelig for å konsentrere meg, så det eneste jeg egentlig hadde mental kapasitet til, var TV-spilling, men ikke The Last of Us (som jeg teknisk sett har fullført, men jeg holder på med bonuskapittelet Left Behind), for det kan være ekstremt stressende til tider, så jeg begynte på Subnautica, som jeg trudde var et chill svømme-rundt-i-havet-spill, men så viste det seg også å være ganske stressende, fordi man blir kasta rett inn i dramaet fra første øyeblikk og må passe på oksygen-, mat- og vann-nivået sitt, så jeg begynte på Abzû isteden, som var mye mer avslappende, men så sendte jeg en snap til Vibeke om at jeg spilte Abzû og hun trudde det var Subnautica og jeg bestemte meg for å prøve Subnautica på nytt likevel, og dette var en veldig lang og antakelig ganske uinteressant måte å fortelle dere at selv om mitt aller første møte med Subnautica var ganske hektisk, fant jeg ut at det var alt jeg ville det skulle være da jeg ga det en ny sjanse, for når man bare kommer inn i det og finner en slags tralt, er de basale behova man er nødt til å ta hensyn til ikke så krevende likevel, og ganske fort blei jeg helt fullstendig oppslukt på en måte jeg aldri blei av The Last of Us (selv om jeg altså likte det godt nok til å fullføre det), og nå er Subnautica det eneste universet jeg har lyst til å oppholde meg i, og det inkluderer den fysiske virkeligheten vi faktisk lever i. I det hele tatt er jeg veldig enig i denne anmeldelsen. For Subnautica er på ei merkelig blanding mellom vakkert meditativt og ekstremt klaustrofobisk. Det er en kombinasjon som etter alle logiske regler ikke burde fungere, men det gjør det, det fungerer bedre enn de fleste andre spill jeg kan komme på, remaken av Final Fantasy VII var det forrige spillet jeg blei like personlig investert i, selv om de er to helt forskjellige spill. Jeg elsker å utforske utenomjordiske land og hav med scanneren min og lære om intergalaktisk flora og fauna i beste BBC-stil. Og selv om spillet egentlig helt konkret handler om å kræsjlande på en fremmed planet og prøve å overleve og komme seg vekk, har jeg egentlig ikke så lyst til å komme meg vekk, jeg har bare lyst til å bli der, for alt er så vakkert, og det er så gøy å bygge meg hus og utstyr og dyrke planter og fange fisk og iaktta natur som tar pusten fra meg og høre på vakker musikk, samtidig som sjølve historien, som aldri føles masete eller påtrengende, men som bølger – pun intended – mot meg i et troverdig og behagelig tempo i rykk og napp, er helt ekstremt fascinerende. Jeg bare… elsker dette spillet. Og jeg har aldri lyst til å fullføre det.

Film: Subnautica har gjort at jeg har sett færre filmer enn jeg har hatt for vane det siste halvannet året, men jeg fikk med meg Mother!, Vivarium, Barn, A Quiet Place 2, Solaris (1972) og Verónica, og av disse trur jeg nok at jeg likte Barn best. Og jeg merker jeg blir litt glad av å se bra norsk film, som ikke bare er "bra til å være norsk", men faktisk skikkelig bra uavhengig av nasjonalitet. Den føles på mange måter veldig litterær, for det er mer ei utforskning enn en historie, og den er mer opptatt av menneskelige reaksjoner og relasjoner enn konklusjoner. Alt bare funker! Skuespillet er godt, manuset flyter, fotografiet er forholdsvis nøkternt, men det er likevel et par øyeblikk der jeg blir slått av hvor vakkert det er, men på en veldig ikke-insisterende måte. I det hele tatt er det lite som føles insisterende og påtatt ved Barn, den bare observerer, og det gjør den innmari godt.

Musikk: Juni er Pride-måneden, og da føles det veldig riktig at Indochine har spilt inn sin gamle forut-for-sin-tid-hitlåt 3SEX på nytt sammen med Christine and the Queens, og resultatet er euforisk, fengende og skeivt:

Trettipunktersbloggutfordring #14: fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå

Jeg er ganske uinspirert om dagen, både når det gjelder blogging og skriving og det meste annet. Å jobbe med meg sjøl krever en del energi, og selv om min overdrevne tendens til å få dårlig samvittighet for ting jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for er blant tinga det jobbes med, er det likevel ikke til å komme ifra at jeg nettopp føler på dårlig samvittighet over å ikke strekke til, å alltid være sliten, å ikke orke en del ting jeg føler jeg "bør" orke. Og så er jeg redd for at folk skal tenke at jeg nå som jeg er i behandling skal bruke min psykiske helse som unnskyldning/påskudd for å ikke gjøre ting jeg før ville gjort, bruke det som et get-out-of-jail free card, som det heter på godt norsk. Men så er jo greia det at jeg før ville gjort ting jeg egentlig ikke hadde helt overskudd til nettopp fordi jeg ikke var i behandling, fordi jeg følte meg mislykka og lat hvis jeg ikke gjorde det, og så hadde jeg heller ingen såkalt "offisiell grunn" til å ikke få til ting som andre rundt meg fikk til, så derfor tok jeg meg til stadighet vann over hodet og gjorde ting jeg faktisk ikke hadde kapasitet til og endte opp med å gjøre alt mye verre for meg sjøl. TL;DR: ikke bli sur på meg hvis jeg ikke lever livet i samme tempo og med samme intensitet som før, det er ikke vondt ment mot deg eller noen andre, det er for at jeg skal få tid til å bli bedre. ♥

Det var en veldig knotete intro som egentlig ikke hadde så mye med innlegget forøvrig å gjøre, men som tydeligvis ikke desto mindre måtte ut. Men denne utfordringa jeg begynte på for cirka fem millioner år siden var jo nettopp ment som noe å falle tilbake på hvis inspirasjonen skulle utebli, så here we are. Jeg merker jeg blir litt sta i møte med de fleste forsøk på å tenke positivt, fordi de minner meg om en viss type mennesker, samtidig som den logiske delen av hjernen min skjønner at balanse som regel er veien å gå, og å fokusere på det positive kan være en bra ting så lenge man ikke samtidig fornekter negative følelser. Yin og yang! The force! Equilibrium! Fuck yeah!

1. Duolingo

(Duolingo lærer meg å si praktiske setninger jeg kommer til å få bruk for neste gang jeg er i et spansktalende land… eller åssen var det der igjen.)

Jeg har jo egentlig lenge visst at Duolingo er en ting, men det var ikke før Martina anbefalte meg det en gang for snart et år siden at jeg faktisk lasta det ned. Med det sagt: jeg anbefaler ikke å lære et språk fra scratch ved hjelp av Duolingo, for formatet fordrer en viss forkunnskap (ffff!), men det viste seg å være en veldig enkel og gøyal måte for meg å holde spanskkunnskapene mine ved like på, og ikke nok med det: hovedproblemet mitt med spansk har alltid vært at jeg har et veldig dårlig vokabular, og Duolingo har lært meg mange nye spanske ord. Og i så måte er Duolingo perfekt: det er dårlig på å lære bort grammatikk, men om man først har et grunnlag å bygge på, gjør appen det enkelt og morsomt å lære gloser, for den er utforma omtrent som et spill. Språk var blant de faga det jeg likte best på skolen, og i motsetning til engelsk, har jeg få naturlige anledninger til å bruke spansk i hverdagen min, men med Duolingo trener jeg spanskmusklene mine hver dag i tillegg til å lære nye ting. Jeg elsker at å lære språk har blitt en del av den daglige rutinen min! En ting som derimot er litt dumt er at det ikke går an å lære europeisk spansk, som jo er det jeg har lært på skolen, bare latinamerikansk spansk. Og i sistnevnte har de blant annet ikke noe ord eller grammatikk for andreperson flertall – altså dere – mens de har det i førstnevnte, og det er litt kjipt at det er noe jeg dermed ikke lærer. 

2. Drag Race España

(Jeg er 5, hvis du lurer. Stort sett alltid 5.)

Apropos spansk: Drag Race España er helt fantastisk. Etter den enorme skuffelsen som var Drag Race Down Under var det ei skikkelig vitamininnsprøyting å få servert det fargerike spetakkelet som er Spanias versjon av min favorittrealityserie. Det er ikke alltid jeg er enig med dommerne, men alle deltagerne er utrolig elskelige, og etter min erfaring er det som oftest dét som avgjør hvor god en sesong er. Som jeg nevnte her forleden blei jeg ekstremt sjarmert av Arantxa allerede fra første episode, noe som gjorde at jeg blei ekstra lei meg da 

***SPOILER ALERT***

Inti gikk ut – eller rettere sagt valgte å forlate settet – etter at hun opplevde seg urettferdig behandla av dommerne, og en del av den giftige fanbasen av en eller annen grunn valgte å rette aggresjonen sin mot Arantxa. Som om det var hennes feil! Hun var en av dem som prøvde å trøste Inti etter den knusende tilbakemeldinga fra dommerne, og likevel benytta noen idioter anledninga til å sende henne hatmeldinger og drapstrusler fordi de mente hun burde fått bunnplassering istedenfor Inti. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt dommernes avgjørelser var rasistisk motivert, som enkelte hevder, men altså hallo, hvis du syns dommerne gjør feil, så kritiser DOMMERNE (på en SAKLIG måte), ikke send hat til en helt uskyldig drag queen som bare prøver å gjøre sitt beste og være en god venn. I det hele tatt syns jeg det er mye styggedom ute og går blant Drag Race-fans, for noe lignende skjedde med Lawrence Chaney da det blei klart at hun vant Drag Race UK og ikke Bimini. Utrolig kjedelig at en fanbase som i hovedsak består av skeive, som bør vite bedre enn majoriteten hva det vil si å motta hat og trusler, kan være så slemme.

***SPOILER OVER***

Uansett! I ei tid som for meg personlig består av mye usikkerhet og generell dritt, er Drag Race España et utrolig kjærkomment ukentlig avbrekk. Det er få ting som er i stand til å genuint lette humøret mitt som det drag er, og jeg er så glad jeg har oppdaga denne kunstformen. Så mye ektefølt kjærlighet og glede!

3. Matlaging

(Dette er en slags poke/sushi bowl bestående av ris i bunnen, agurk, avocado, edamamebønner, vårløk, koriander, tofu stekt med blant annet soyasaus og furikake, og chilimayo.)

Jeg var inne på det for ikke så lenge siden, men korona har faktisk bydd på en del forbedringer for mitt vedkommende. Jeg har ikke alltid vært glad i å lage mat, men jeg har endt opp med å bli det, og etter at jeg blei permittert fra jobben i mars i fjor hadde jeg tid til å fordype meg skikkelig i et middagsprosjekt hver eneste dag, i ekte nerdestil. For som med så mye annet, syns jeg matlaging blir morsommere når man tenker på det som et spennende prosjekt heller enn noe man bare må gjennom hver eneste dag. Og matlaging for meg har det til felles med yoga at det tvinger fokuset over på noe helt konkret og fysisk. Jeg har veldig lett for å bli distrahert når jeg for eksempel leser, skriver eller ser på film, som er ganske passive aktiviteter sånn alt i alt, men både yoga og matlaging krever en aktiv tilstedeværelse som gjør at hjernen min faktisk ikke får til å tenke på andre ting enn på det jeg faktisk driver med. Jeg kan oppnå et nærmest hypnoselignende fokus når jeg gjør yoga eller lager mat, og når tankene dine surrer og går og maser døgnet rundt, er det helt nydelig å få en lita pause fra kjøret i tillegg til at man ender opp med noe som er  skikkelig, skikkelig digg å spise.

4. Yoga

Jeg har dessverre ingen fine bilder å illustrere med, for i motsetning til influenserne som gjør yoga på Instagram, er jeg ekstremt lite fotogen når jeg holder på; knallrød i trynet og dekt av svette. Det aner meg at det kanskje handler mer om posering enn om trening for enkelte. Uansett, det er jo ikke egentlig lenge siden sist jeg snakka om hvor bra yoga er for meg og hvor fantastisk det nå er at jeg har tid og – stort sett – energi til å gjøre det hver dag, men det er faktisk verdt å gjenta. Jeg har blitt lært opp til at man ikke skal skryte, men veit du hva, jeg syns jeg fortjener å skryte av meg sjøl, for på barneskolen var jeg alltid den som blei valgt sist til laget, og i gymtimene på ungdomsskolen og videregående fikk jeg ved flere tilfeller panikkanfall, noe dessverre bare gymlæreren jeg hadde sisteåret på videregående skjønte at ikke var fordi jeg var lat og ville snike meg unna. Jeg har nesten hele livet tenkt på fysisk aktivitet som straff på sitt verste, og som et nødvendig onde på sitt beste, men yoga har revolusjonert hele denne tankegangen for meg. Jeg er i bedre form enn noen gang før, og det føles helt fantastisk. 

5. Jeg er I BEHANDLING!

Og det er så fint! Jeg hadde ikke trudd om meg sjøl at jeg skulle være flink til å snakke med en psykolog i det hele tatt, men så viser det seg at jeg omtrent ikke klarer å holde kjeft når jeg først har kommet inn på kontoret hennes. Hun har til og med sagt det til meg; at det er så fint at jeg klarer å snakke så utfyllende om forskjellige temaer. Jeg trur jeg rett og slett er… en gøy pasient å behandle? Det er et merkelig kompliment å få, men det føles bra ikke desto mindre. Kanskje særlig fordi jeg innimellom blir litt bekymra for at jeg ikke skal klare å formulere meg så nøyaktig som jeg gjerne vil og dermed ende opp med å ikke få riktig behandling. Men jeg prøver å forholde meg til et i teorien ganske enkelt konsept: å bare være helt, helt ærlig, verken mer eller mindre. Og hvis du syns jeg snakker mye om psykisk helse og dertilhørende behandling om dagen, så er det bare å stålsette seg, for det er stort sett det hverdagen min handler om for tida, og jeg kommer nok til å skrive enda mer om det i framtida.

Lunisand – episode 9: Klassikeren

Jeg må innrømme at "halla, balla" er et sånt uttrykk jeg hadde glemt litt bort at vi faktisk brukte for sånn femten pluss år siden. Hva kan jeg si. Lunisand er et barn av sin tid.

Som alltid: alle episodene som foreløpig ligger ute kan leses her. 

Julian var forøvrig sannsynligvis den karakteren jeg syntes det var aller morsomst å skrive om. Jeg trur det er mulig å merke det.

Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.

Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.

Noe kimte i det fjerne. Han hadde hørt det før, så mange ganger, likevel greide han bare ikke å sette fingeren på hvor. Hva var denne ringingen? Var det noen inne i hodet hans, kanskje? Noen tømmermenn som hadde byttet ut øksene med tamburiner…
   ”Dørklokka!” Julian Azul kom på hva det var i samme øyeblikk som ordet unnslapp leppene hans, og som tilfeldigvis var samme øyeblikk som han hørte en bister mannsstemme bjeffe utenfra: ”Er det noen hjemme i denne jævla rønna, eller? Hallo?”
   ”Det er ikke noen rønne, det kalles kunst!” hylte Julian skingrende gjennom døren samtidig som han spratt opp fra sengen og kastet dynen av seg i én og samme bevegelse. Med armer som virret til alle kanter i forfjamselse over å ha blitt vekket så tidlig på en søndags morgen – klokken ti! – vimset han frem og tilbake i det fem kvadratmeter store soverommet sitt og lette etter klær. Hvor hadde han endt opp i går? Hvordan hadde han kommet seg hjem? Hvorfor kjentes ryggen og skuldrene hans ut som om noen hadde kjørt over dem med en dampveivalser, rygget over dem igjen med en monstertruck, for så å kjøre over dem en gang til med skurtresker? Og sist, men desidert ikke minst viktig, hvor i helvete var alle klærne hans? I klesskapet var de ikke, og på gulvet og på stolen ved skrivebordet hans var det strøkent… Forresten, stolen ved skrivebordet hans var ikke der i det hele tatt. Eller skrivebordet, for den saks skyld. Og… han hadde han tenkt på klesskapet? Det var heller ikke der! Hva hadde egentlig skjedd i natt?

   Da kom det til ham. Og det var slettes ikke så perverst som det lett kunne ha blitt.

   De skulle jo flytte i dag! Det nye huset i Gelé Allé hadde stått ferdig siden i går, og det var i dag at de endelig skulle kjøre flyttelasset på plass. Det var der alle klærne hans var. Enn de han hadde hatt på seg i natt, da?
   ”Vær så snill, ikke la det ha gått så lettkledd for seg som det jeg trur, vær så snill, vær så snill, vær så snill…” mumlet Julian der han med hodet i hendene og en hodepine som minnet ham stygt mye om en hel verdenskrig vandret rundt i det nesten tomme rommet i bare bokseren.
   ”Jeg gir faen i hva dere friker kaller det, men det skal åpnes NÅ!” vrælte mannen, langt fra tålmodig, og Julian innså at han ikke hadde så mange andre valg enn å møte inntrengeren, som han nå skjønte var han som skulle kjøre flyttelasset, i undertøyet.
   ”Halla, balla!” ropte han idet han slang døren fra soverommet opp på vidt gap, men han ble straks blendet av et fandenivoldsk sollys som nærmest gjorde narr av ham der det fylte hele huset. Det var rent merkelig hvor lyst et rom kan bli uten møbler og gardiner. Dessuten hjalp det ikke så veldig at den bredbente gubben som stod på terskelen til utgangsdøren med armene i kors, ikke så ut til at han ville lukke igjen utgangsdøren heller.
   ”Jeg vil virkelig ikke vite mer”, mumlet flyttemannen, som må ha syntes at synet av en halvnaken tenåringsgutt med dreadlocks som en jungel og toleranse som en vampyr overfor dagslys ikke var helt behagelig.
   Etter at Julian noenlunde hadde vent seg til det skarpe skinnet, torde han endelig å se opp igjen. Solen sørget for at den melkehvite huden hans strålte som en julestjerne, og hadde det ikke vært for melsekkene under øynene hans og den misfornøyde grimasen, hadde han slett ikke vært ulik en erkeengel i all sin glans.
   ”Åssen kom du deg inn?” spurte han omsider, etter å ha stabilisert seg litt. Nå rettet han seg opp i ryggen, og lot armene hvile i kors over det bare brystet.
   Kraftpluggen skiftet vekten til det ene benet til fordel for likt fordelt på begge, som han tidligere hadde hatt, og plasserte den ene foten et stykke foran den andre idet han sa med et svakt selvgodt drag i stemmen: ”Det skal jeg si deg, gutt, for det var like enkelt som å hakke opp grønnsaker: jeg åpna døra, og gikk inn.”
   ”Åh… den var ikke… låst?” spurte Julian, og husket ikke helt hvilket år det var.
   Karen i døråpningen snudde seg, sendte en saftig spyttklyse ned på bakken utenfor, snudde seg tilbake igjen, og gliste mot Julian med snusstriper rennende nedover de allerede brungule tennene.
   ”Hadde jeg stått her hvis den hadde vært det?” spurte han, og Julian trakk så vidt på smilebåndet av sin egen dumhet.
   ”Uansett syns jeg du bør hoppe i nikkersen snart”, fortsatte flytteren, ”og kanskje vekke opp resten av slekta. Vi skulle egentlig ha kommet oss av gårde for en halvtime sia, men ettersom det tydeligvis ikke er skikk i denne rønna…”
   ”Det kalles kunst”, avbrøt Julian, men flytteren viftet bare irritert med hånden og drev på som om Julian aldri hadde sagt noe: ”… å stå opp innafor rimelighetas grenser, får vi bare ta det så snart dere har krøpet ut av dvale.” Og med de ordene snudde han ryggen til og slamret igjen ytterdøren. Det var like greit at Julian allerede hadde pakket ned sine elskede malerier, ellers hadde de garantert mottatt ufrivillig nærkontakt med gulvet i det øyeblikket.
   Selv om han hatet tanken på å stå opp så tidlig, særlig når hukommelsen hans var i biter etter gårsdagen og formen tok konsekvensene av dét, visste han at snusbamsen hadde hatt rett. De skulle faktisk flytte til det nye huset nå, som var designet av ham og moren Gabrielle Azul fra spiker til lister. Huset de bodde i nå, kunne knapt nok kalles et hus, og var resultatet av den heller snevre inntekten en ung, talentfull, ambisiøs, men akk så misforstått poet hadde hatt på den tiden da hun nettopp hadde blitt kastet ut hjemmefra av foreldre som var sjokkerte over å ha funnet sin eneste datter til sengs med en narkoman sirkusartist, hvor datteren attpå til hadde blitt gravid. Barnefaren hadde dratt videre med teltene sine, og etterlatt den misforståtte poeten i en lei økonomisk knipe. Hun hadde levd av småtteriet hun samlet inn fra aviser som publiserte skriveriene hennes, og til slutt skrapt sammen nok til å sette sammen sitt eget krypinn av hva som best kunne karakteriseres som drivgods og søppel. Veggene var av hardplast, isolert med tykke skinnfeller, og taket var av metall. Mot alle odds stod huset ennå, og i løpet av sitt snart sytten år lange liv, hadde Julian aldri opplevd å fryse som følge av uheldige byggematerialer. Nå var det derimot slutt på det; det nye huset, som hadde blitt finansiert av blant annet potten Julian selv hadde håvet inn etter å ha representert Lunisand i en nasjonal kunstkonkurranse, var innflytningsklart, og lå mer sentralt enn hva familien Azuls nåværende residens gjorde. Nå gjaldt det bare å få liv i morskrotten, som hadde vært gjennom et fyllehagl av verste sort da hun kvelden i forveien hadde vært på et såkalt ”hageselskap” hos Lunisands nyeste gren på innbyggertreet: den styggrike familien McLurv. De skulle forresten bli deres nye naboer, noe som kunne by på utfordringer så vel som underholdning.
   Gabrielle sov i et rom på den andre siden av huset. Til tross for at sengen var det eneste møblet som var igjen der, akkurat som hos Julian, og vinduene gapte alt de kunne som skrubbsultne krokodiller, var luften likevel klam og lukten rivende idet Julian forsiktig åpnet døren inn dit. Gabrielle selv hadde rullet seg inn i dynen som en pølse i lompe, og hennes sukkerspinnfargede hår var tovet sammen av gode, gammeldagse floker, men også av støv og noen få dråper oppkast. Hun lå med munnen åpen, og hun hadde siklet en liten pytt på siden av puten.
   I begynnelsen følte Julian nærmest avsky ved å pirke borti den så godt som livløse kroppen, men han ga seg selv en innvendig ørefik og hvisket strengt til seg selv at dette tross alt var hans egen mamma. Han samlet sammen motet, forberedte ørene sine så godt han kunne på lurvelevenet han visste ville følge idet han dro moren ut fra en paradisisk harmoni, for så å kaste henne inn i en hard virkelighet av hodepine og fylleangst, og stålsatte hver muskel i kroppen. Han kunne trenge litt spenst for å hoppe unna eventuelle slag og spark som fulgte instinktivt fra den sovende zombien.
   Han begynte lett og mildt med en hånd på skulderen hennes.
   ”Mamma… vi skal bevege på kadavra”, sa han lavt, nesten vennlig. Ingen reaksjon fulgte. Han innså at han ble nødt til å ty til sterkere midler, og la også hånd nummer to på skulderen til Gabrielle, litt ovenfor den første.
   ”Mamma. Det er på tide å lette på liket”, sa han, fortsatt vennlig, men tydelig mer bestemt. Dessuten la han til en lett skjelvning som vugget henne varsomt.
   Da det heller ikke denne gangen kom så mye som et misfornøyd grynt, økte han intensiteten på skjelvingen sin, slik at den ikke lenger var en skjelvning, men rett og slett risting.
   ”Mamma! Tryllekunstneren har dukka opp, og venter på frivillige til å gjøre forsvinne-fra-huset-sitt-nummeret!” sa han, og fnugget av vennlighet var forsvunnet. Nå var han direkte streng i stemmen. Dessuten kunne ikke de nærmest epileptiske armbevegelsene hans lenger betegnes som ”risting”. Nå var de kraftige nok til å gi utslag på Richters skala.
   Det eneste livstegnet Gabrielle viste, var en rykning i øyelokkene som ga seg like hurtig som den var kommet. Dette gjorde Julian både frustrert og irritert, og han plasserte sin høyre fot på sengekanten, og nøyde seg ikke lenger med å skake skulderen hennes ut av ledd, men grep i stedet fatt om ryggen hennes, som han gjøv løs på lik Godzilla gyver løs på Tokyo.
   Med så buldrende stemme han bare fikk til, ropte han ut: ”MODERSKIP! VI SKAL FLYTTE, FOR FAEN! MODERSKIP! MODERSKIP!”
   Dette endelige basketaket var nok til å gjenopplive Gabrielle, og som Julian hadde forutsett, skjedde det med kakofoni og vold. Et hest drønn nede fra dypet av strupen hennes presset seg ut gjennom leppene, og voldtok ørene til Julian med stor brutalitet. Armer og ben skjøt ut fra kroppen hennes som fangarmer, og virvlet rundt og brakte ødeleggelse til hvert objekt de kom nær, inkludert henne selv. Julian, på sin side, kjente sin mor altfor godt, og hadde allerede stilt seg på trygg avstand i den andre enden av rommet. Her betraktet han ragnarokket som utspilte seg foran øynene hans med knusende ro, og ventet til Gabrielle hadde falt sammen i en utslitt haug av fyllenerver og skjelvninger på madrassen.
   ”Mamma… flyttebilen er her”, sa han så varsomt som han syntes han kunne, men likevel klasket Gabrielle hendene sine for ørene og hvisket grøtet: ”… smerten…”
   Julian sukket og forlot rommet. Det var det samme hver gang. Moren drakk seg fra sans og samling, og våknet dagen derpå for kun å gå gjennom et personlig inferno. Hans lette kvalme og djevelske hodepine var ingenting imot hva moren slet med hver gang. Likevel kunne han ikke akkurat vedgå at han var opplagt selv, og bestemte seg for at flyttemannen rett og slett måtte se seg nødt til å vente. Verken han eller moren kom til å rikke på seg før senere på dagen uansett, og så var det jo de som betalte ham, og ikke omvendt. Hadde han ikke tålmodighet nok til å ta det litt med ro, fikk han heller ikke penger, så enkelt var det.
   Inne på soveværelset sitt igjen, satte Julian seg tungt ned på sengen med hodet i hendene. Nå var tiden inne for det han hadde fryktet mest – å komme til bunns i mysteriet om hva i helvete som hadde skjedd natt til i dag.
   Om han ikke fant et eneste klesplagg, med unntak av den grønnrutete silkebokseren han for øyeblikket befant seg i, fant han i det minste mobiltelefonen sin. Den lå finurlig dandert under hodeputen hans, og han kom over den ved en tilfeldighet idet han deiset ned mot siden litt for hardt. Overrasket plukket han den frem, og lot øynene sine vokse til dobbel størrelse idet han så hvor mange meldinger han hadde mottatt. Tjueåtte? Her måtte det da finnes noen spor…
   For det første var alle meldingene fra den samme – Fabian. Og selv om det ikke stod noe direkte i meldingene om hvor han hadde vært, hva som hadde skjedd eller hvorfor han hadde kommet hjem i bare undertøyet, fant Julian likevel ganske fort ut av det ved å lese mellom linjene og tolke det heller tydelige budskapet som var til stede i hver eneste lille SMS. Og han ble mer og mer urolig etter hvert som det stod mer og mer åpenbart for ham hva som var svaret på den store gåten.
   ”Jeg har hatt det kjempefint i kveld<3<3<3”
   ”Når kan vi møtes igjen?:)”
   ”Hei!:* Kom på at jeg savner deg… Kan du ikke ringe meg?:)<3”
   Han hadde nok hyperventilert, hadde ikke moren hans i samme øyeblikk trådd inn i rommet, i elendig forfatning, selvfølgelig, men han gjenkjente henne i det minste. Han stirret frustrert opp på henne, som i desperasjon, som om han hadde innsett at hun var hans siste håp, men gjennom de blodskutte ballongene la hun ikke merke til det, og ut gjennom munnen hennes kravlet en skrøpelig røst som sa noe som kunne minne om: ”Vi bør se og komme oss av gårde.”

   Senere, da moren var kledd og han fortsatt ikke hadde kommet over et eneste plagg, til tross for at han hadde saumfart hele huset og hagen, satt de i baksetet på morens eldgamle pickup med flammelakkeringer. Hun hadde ikke sett seg i stand til å kjøre selv, og hadde fått sin gode venninne og nabo Aurora Fraz til å kjøre dem. Heldigvis var hun av den forståelsesfulle typen, og stilte ingen spørsmål vedrørende Julians påkledning, eller snarere avkledning.
   Da de omtrent en halvtime senere parkerte foran det tårnlignende huset av bambus, kunne ikke Julian hjelpe for at han ble nysgjerrig på pengegrisene som veltet seg i gulltallerkener, gjørmebad og juvelbesatte toalettseter på den andre siden av veien, og snudde seg rundt i setet for å kikke på dem fra bakruten. Synet svarte til forventningene, for å si det slik.
   Frem til inngangspartiet, hvor taket over bislaget var holdt oppe av romerske marmorsøyler, lå polerte steinplater med prydtrær på hver side. To gigantiske fontener greide på ingen måte å ta oppmerksomheten fra et kunstnerisk utformet basseng med rader på rader av solsenger. På baksiden av huset kunne han dessuten skimte hvordan en hage med eksotiske blomster strakk seg ut. Dessuten så huset ut til å være hele tre etasjer høyt, og i første og andre etasje kunne han se minst seks balkonger, fordelt på tre i hver etasje. Det forundret ham ikke om balkong nummer syv og åtte befant seg på baksiden.
   På en måte ble han ikke overrasket av det neste han så. Det faktum at han visste at han var ny i nabolaget, sammen med den meget dannede talen han hadde lagt merke til, gjorde vel egentlig at han hadde skjønt det allerede.
   Ut på balkongen i andre etasje som vendte mot Azuls nye rede, kom Sonny, den litt malplasserte, søte emogutten Julian hadde snakket med et par ganger. Han holdt en bok i hånden, og satte seg ned på rekkverket med ryggen hvilende mot en av søylene.
   En trillende latter minnet Julian på hvor han var, og trakk blikket til seg. De knallblå øynene til Aurora stirret på ham fra den åpne døren og hun ristet på hodet mens hun smattet megetsigende.
   ”Jeg tviler på at dere er i stand til å bære så fryktelig mye”, lo hun hjertelig, og dro frem mobiltelefonen sin fra baklommen, ”men slapp av. Jeg ringer Jonas og får ham til å ta med seg naboene. Vi hjelper dere mer enn gjerne.”
   Julian kjente at han ble glad, men det var ikke fordi han slapp å ødelegge ryggen i ung alder. Nei, han tenkte på hvor… klassisk… situasjonen var. The girl next door… Romeo og Julie…
   Han måtte smile for seg selv. Han bare elsket klassikere.

Livet og ting

Jeg har vært ganske fraværende i det siste, ikke bare på bloggen, men også mentalt, dog ikke sosialt, og dette virker kanskje som en sjølmotsigelse, men jeg har gått aktivt inn for å omgi meg med mennesker for å unngå å tenke på ting jeg ikke har så veldig lyst til å tenke på. Og når jeg omgir meg med mennesker, får jeg ikke tid til å være med meg sjøl, på godt og vondt. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn inni hodet mitt, men la gå. 

Jeg er, som jeg så vidt har vært inne på før, til utredning på DPS for tida. Det tar tid og er ganske slitsomt, noe som gjør at jeg går rundt og konstant føler meg overvelda og emosjonell, men det er samtidig så utrolig befriende at alle greiene mine endelig blir tatt tak i og jobba med. Vi har ennå ikke funnet ut konkret hva som "feiler meg" (i mangel på bedre uttrykk), men jeg kommer godt overens med psykologen min, og spaserturen til og fra sjukehuset går gjennom idylliske skogsomgivelser, og vakker natur har en tendens til å både gi meg ro, som jeg trenger når jeg er på vei dit, og trøst, som er godt å ha når jeg er på vei hjem igjen.

Jeg har ennå ikke funnet ut av hva jeg skal gjøre med novelleprosjektet mitt, for jeg trur det egentlig er ferdig, men jeg har ikke sendt det fra meg fordi jeg er så redd for å få avslag. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så redd for det, jeg har jo fått mange avslag før, men jeg trur det er fordi jeg alltid ellers har begynt på et nytt prosjekt før jeg har gjort meg ferdig med det jeg holder på med, noe som for første gang ikke er tilfellet nå. Personlig empiri tilsier at ingen skrivesperrer varer evig, og jeg trur jo ikke egentlig det er realistisk å anta at jeg aldri vil skrive noe igjen når jeg er ferdig med novellene mine, men akkurat nå føles det sånn. Og det skremmer meg. Dessuten er jeg litt redd for at et forlag ikke ville gitt det den oppmerksomheten det egentlig fortjener fordi det under pandemien har vært så sinnssykt mange som plutselig har hatt tid til å skrive bok, og jeg er redd manuset mitt skal drukne i mengden. Samtidig er jeg så innmari utålmodig. Jeg er rett og slett så inni granskauen lei av å ikke være forfatter. 

Heldigvis kommer det nye episoder av Drag Race España hver søndag, og Arantxa Castilla-La Mancha er så søt at jeg holder på å dø. Jeg syns ikke hun er den flinkeste eller den med den mest interessante drag-stilen, men latteren hennes! Ansiktsuttrykka hennes! Og når hun sitter i utkanten av bildet og ser ut som at hun lever i sin egen drømmeverden! Jeg var rett og slett nødt til å klippe sammen min egen Arantxa appreciation video. Beklager at bilde og lyd er så dårlig, men Blogspot hadde ikke lyst til å laste den opp i bedre kvalitet.

I stad inne på soverommet mitt fant jeg en lapp med et telefonnummer på, og da jeg søkte opp nummeret i Gule sider, viste det seg å ikke være noe spennende i det hele tatt, men å tilhøre hovedtillitsvalgte i fagforeninga på den gamle jobben min. Det slo meg at om livet mitt hadde vært en film eller en TV-serie, og jeg plutselig hadde dødd eller forsvunnet, og en etterforsker hadde funnet lappen med telefonnummeret, hadde det automatisk betydd at fagforeninga eller jobben hadde hatt noe med døden eller forsvinninga mi å gjøre. Det telefonnummeret hadde hatt stor betydning for hele utviklinga av narrativet. Detaljer betyr liksom så mye mer på film enn i virkeligheten.

Jeg kjenner på en følelse av å måtte rettferdiggjøre at dette blogginnlegget i det hele tatt skal fins, at jeg på en eller annen måte må gi dere valuta for penga (til tross for at ingen tjener noe som helst på denne bloggen), at jeg må være en flink blogger og gi dere ✧* CoNtEnT *✧, men kanskje det er grunn nok å bare stikke hodet innom for å minne dere på at jeg lever?