Jeg er også tilbake på DPS. Jeg har vært litt bekymra for å ikke bli tatt på alvor der, men behandleren jeg har fått i denne omgang er veldig flink og virker å forstå hva jeg prøver å si, noe som på ingen måte alle gjør. Han trur at jeg har OCD, og har henvist meg til en OCD-enhet på Gaustad. Mens vi venter på at de skal svare på henvisninga, går jeg i samtaleterapi hos ham.
Og det er jo litt… kanskje ikke direkte morsomt, men hvert fall interessant, at jeg allerede blant annet i dette innlegget fra 2015 lurte på om jeg kunne ha OCD. Da jeg fikk autismediagnosen for tre år siden (tida flyr!!!), trudde vel både jeg og mine daværende behandlere at tvangstankene mine – og det meste annet som feiler meg, for den saks skyld – kunne forklares med autisme. Og det gir jo mening, for det er ingen hemmelighet at autister generelt liker regler og rutiner. Og dét i seg sjøl er det jo heller ingenting i veien med, men når reglene og rutinene kommer i veien for livskvaliteten, kan man kanskje begynne å snakke om at man har en sjukdom.
Som en såkalt artig liten synkronisitet, handler den nyeste sesongen av Heartstopper, som jeg ser i disse dager, i noe grad om OCD. Jeg har syntes at de to første sesongene var søte nok, men litt for lettbeinte til at jeg klarte å la meg engasjere på noe dypere plan enn det overfladiske, men jeg syns så langt – med forbehold om at jeg ikke har sett sesongen ferdig – at de behandler OCD-tematikken på en veldig riktig måte. Faktisk brukte jeg sjøl spiseforstyrrelser som en slags metafor for å forklare for behandleren min åssen tvangstankene oppleves for meg, fordi spiseforstyrrelser – som jeg til informasjon ikke har – er den måten å tenke på som for meg minner mest om åssen jeg har det.
Jeg har ikke så lyst til å snakke mer om dette akkurat nå, merker jeg, både fordi jeg offisielt sett faktisk ikke har blitt diagnostisert med OCD ennå, men også fordi jeg syns det føles innmari skamfullt og privat å snakke detaljert om symptomene mine, på en måte jeg overhodet ikke syns når det gjelder autismesymptomene mine. Kanskje fordi autisme faktisk ikke er en sjukdom, og ikke noe som "feiler meg", mens OCD absolutt er det. Symptomene mine gjør ikke bare at jeg framstår litt eksentrisk, men de innebærer ting jeg føler meg tvunget til å gjøre som jeg syns er oppriktig flaut og som jeg ikke har lyst til å dele med hele verden – hvert fall ikke nå, kanskje aldri.
Her er en liten godbit fra journalen min:
Måtte le litt da jeg leste "men noe omstendelig." Jeg er sikker på at alle som har lest de skjønnlitterære tekstene mine – eller hallo, hva med bloggen min – kan si seg enige i det, haha.
Hvem veit, kanskje jeg klarer å komme sterkere tilbake i desember, etter å ha gitt meg sjøl en måneds lang ferie? Here's to hoping.
.gif)
.gif)
