Kleint

Ehm. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg på død og liv må skrive dette her. Jeg mener, det er liksom ikke sånne ting man skal skrive om på bloggen sin, da. Men herregud, kan jo ikke akkurat nekte for at det har... gått inn på meg? Herre. Jeg høres jo åndssvak ut.

Fest i går. Koselig kveld, bevares, toppa av en jævla... sær hendelse helt på tampen. Jeg blei etter hvert dritkvalm, og gikk og la meg, og sov i en times tid før jeg våkna av... ehm, litt nærkontakt. Og det bare utvikla seg, og jeg bare lå der fordi jeg var for kvalm og trøtt og full til å orke å protestere eller noe som helst, og jeg husker at jeg faktisk blei mest irritert fordi jeg ville sove videre. Jeg tenkte òg at jeg virkelig burde brydd meg mer, men samtidig at det bare var en kropp, og egentlig burde jeg tenkt at dette var helt feil og ikke burde skje og alt det der, men likevel var det liksom mest én ting som gikk igjen i bedøva hodet mitt; at jeg av hele mitt hjerte og all mi sjel og for alt i verden skulle ønske at nøyaktig det samme hadde skjedd, bare med en viss annen.

Hva er det de sier? Fylla har skylda?

(Jeg håper for min egen del at jeg snart kommer til å slette dette innlegget.)

Superskummelt

Tilbake og klar for nye ablegøyer. Neste gang jeg pakker tinga for å dra hjem, vil det faktisk være for godt.

Fy faen. Jeg gruer meg så sykt mye til 15. mai at jeg nesten ikke greier å glede meg over de siste ukene her engang.

Skufffff

Såh, basically skriver jeg dette mest fordi jeg obsessa over det i mai i fjor, og endelig fikk somla meg til å se filmen natt til i dag. Hva kan jeg si? Jeg blei kjempeskuffa. Men med et trekløver som gjengen i Cha Cha Chá Producciones, har jeg fortsatt trua og gleder meg til mer.

Videre har jeg fortsatt dårlig samvittighet fordi jeg ditsja kinotur med Karoline i dag, av ingen annen årsak enn mitt eget føkka sovemønster. Ser ut som om det kommer til å skje ting i helga, da. Kanskje det blir fint. Og kanskje jeg virkelig ikke bør drikke i den sinnstilstanden jeg for øyeblikket befinner meg i.

Jeg trur forresten at jeg slo min egen rekord i intetsigende blogging nå nettopp. Og det verste av alt, er at jeg publiserte det visst og.

Jeg savner Skiringssalvikingene, jeg. Og så er det bare halvannen måned igjen.

Nei

Jeg var på kafé med noen folk i dag. De snakka om bryllup og unger. Jeg blei livredd. Og herfra blir det sikkert bare verre.

Ellers hater jeg ferie. Det eneste jeg spiser er smertestillende, og jeg orker verken å legge meg eller stå opp.

Jeg greier ikke dette.

Jeg selger sjela mi

Eller egentlig ikke, men hadde jeg hatt "jeg selger skoa mine" i tittelen, hvilket er faktum, hadde sikkert ingen gått inn for å se. Men altså:

Disse er resutatet av et hastekjøp jeg foretok da jeg skulle på St. Catherine-festen til Esmod i november eller noe sånt. Da jeg kom til Oslo, oppdaga jeg at jeg hadde glemt sko, eller altså andre sko enn de sneakersene jeg kom i, og i og med at det var et kvarter eller noe til greiene begynte, blei det å kaste seg over de første som passa, ikke kom til å drepe lommeboka mi og som ikke var stygge. Jeg brukte dem den ene gangen, og ikke noe mer. Grunnen er at til tross for at jeg syns de er fine, elsker jeg uansett lolita-skoa mine tusen ganger mer, så når jeg skal pønte meg, er liksom valget litt for lett.

Okei. Størrelse 37, 200 kroner. Kjøpte dem for 399. Skulle gjerne ha gitt dem bort, men når man har ynkelige tusen kroner i måneden å leve på etter at regningene er unnagjort, kan jeg faktisk ikke ta meg råd til det. Pluss at hvis det er du som ender opp med å bli den lykkelige kjøperen, er det du som må stå for portoen. Men jeg lover å sende dem så billig som overhodet mulig, altså.

Så. Mail meg adressa di (kaninen_rulle@hotmail.com), så mailer jeg deg den totale prisen når jeg har vært innom postkontoret. Sorry at jeg ikke har det akkurat nå, men gidder liksom ikke før noen eventuelt viser seg å være interesserte. Hvis du ikke får kalde føtter etter å ha fått totalprisen, mailer jeg deg kontonummeret mitt, og når penga er inne, sender jeg skoa. Førstemann til mølla-prinsippet gjelder.

(Usaklighet: klemmer er så fint! Jeg tenker egentlig ikke så mye over det før jeg faktisk får en, og i dag var det skikkelig godt. Hjerte.)

Aurora

I fjor sommer var jeg på skrivekurs. En relativt hyggelig affære, sånn alt i alt, men den virkelige åpenbaringa, kom ikke før hjemturen. Jeg skulle altså ta buss fra Aurland, en fjott av en plass i Sogn et sted, til Drammen. Fem - seks timer. På samme buss som meg, satt Aurora. Jenta med det svarte håret og tatoveringa av den lille gutten som brukte fugler til å trekke seg vekk fra planeten sin på skuldra. Jeg hadde ikke snakka noe særlig med henne på kurset, som gikk over fire dager eller noe lignende, men jeg hadde blitt fascinert av henne. Hun hadde ei utstråling som var annerledes fra noen andre jeg noen gang hadde møtt, en utrolig drømmende skrivestil og en måte å snakke på som liksom beroliga meg.

Hva kan jeg si? Jeg har aldri opplevd noe lignende før eller siden igjen av det som skjedde på bussturen. Fem - seks timer, og ikke én pinlig stillhet, eller for den saks skyld ett overflødig ord. Vi diskuterte filosofi, liv og død, litteratur, psykologi og det meste annet, og det er kanskje de mest givende samtalene jeg noen gang har hatt. Og hele tida denne fascinasjonen.

Da jeg gikk av i Drammen, begynte jeg nesten å grine. Jeg ville ikke miste henne, men jeg visste jo ikke noe mer om henne enn fornavnet hennes. Så jeg fikk bloggadressa hennes, og jeg lovte meg sjøl å lese.

Og det gjorde jeg. I begynnelsen kommenterte jeg og, men slutta etter hvert fordi jeg følte meg litt dum. Hva var det å si til innlegga hennes? Hva kunne jeg si? Så jeg slutta. Etter hvert slutta jeg å lese bloggen og.

I stad fant jeg henne tilfeldigvis på Facebook.

Jeg tør ikke å legge henne til.

Hender, håndledd, skulderblader

Tor Espen sier jeg har rare fetisjer.

Henrik sier jeg ser skjønnheten i detaljer ved mennesker.

Så forskjellig kan man altså se på det.