lørdag 4. juni 2016

Sci-fi-filmer jeg har likt

Science fiction er en sjanger jeg har likt utrolig godt omtrent hele livet, og jeg trur det har sammenheng med min interesse for science uten fiction som har vært tilstedeværende siden jeg var liten. Særlig astronomi nærer jeg en helt spesiell form for fascinasjon overfor, og derfor er det kanskje naturlig at filmer som handler om temaet ofte faller i god jord hos meg.

For meg handler en god sci-fi-historie om å sette i gang tanker og få oss til å stille spørsmål ved ting vi tidligere har tatt for gitt. God sci-fi illustrerer vitenskapelige poenger, drøfter filosofiske og moralske problemstillinger, og er underholdende. Under har jeg valgt å dele med dere et utvalg sci-fi-filmer jeg kan anbefale, i ingen spesiell rekkefølge. Jeg har valgt å ikke ha med superheltfilmer, som jeg ser på nærmest som en egen sjanger, katastrofefilmer, eller skrekkfilmer med sci-fi-elementer.



Star Wars (1977 -)



Jeg veit at det er snakk om sju filmer og ikke bare én, altså, og enda flere hvis vi regner med alle de tusen spin-off-greiene, som Clone Wars og den slags, men dette var for å gjøre det enkelt. En skikkelig milepæl i filmhistorien, dette, men til tross for elementer for lyssverd, romvesener og romskip, er ikke dette filmer jeg typisk forbinder med sci-fi-sjangeren. Star Wars er i all hovedsak en episk romopera, med en superklassisk kamp mellom det gode og det onde som hoveddrivkraft i handlinga. Sånn sett ligner de mer på en typisk legge-ut-på-en-lang-reise fantasy i beste Ringenes Herre-stil, og det er ikke filmenes (mangel på) leik med teknologien og vitenskapen som gjør dem så severdige som de tross alt er. Ikke desto mindre er de prega av suggererende historiefortelling og gjennomgod underholdning fra begynnelse til slutt. Når de er lagd over et så stort tidsspenn som de tross alt er, er det ikke til å komme ifra at kvaliteten og utføringa har gått litt opp og ned gjennom årtiene, og den definitivt beste filmen syns jeg er det nyeste tilskuddet, The Force Awakens fra i fjor. Likevel er det nok de tre første filmene - A New Hope, The Empire Strikes Back og Return of the Jedi fra henholdsvis '77, '80 og '83 - som jeg er mest glad i, uperfekte og fulle av sjarm som de er.



Mad Max: Fury Road (2015)



Var litt i tvil om jeg skulle ha med denne filmen på lista, i og med at jeg i første omgang føler at den er en actionfilm satt i ei sci-fi-setting. Endte opp med å ha den med likevel, jeg likte den tross alt innmari godt. Første gang jeg fikk lyst til å se den, var da jeg så årets Oscar-utdeling, der den dro hjem så godt som samtlige tekniske priser. Og dette ser utrolig nice ut, altså, den dystopiske estetikken er tatt fullstendig på alvor, og Charlize Theron er helt rå som Furiosa. Mesteparten av filmen består av to veldig lange og intense biljakter, og sånn sett anbefaler jeg den først og fremst til de som liker action, og sjøl skulle jeg, nesten selvfølgelig, ønske at sci-fi-elementene blei via større plass. Skulle likt å vite åssen verden blei som den har blitt - hadde kanskje hjulpet å se de foregående Mad Max-filmene - og jeg syns at The Citadel blir introdusert for fort, men det hadde åpenbart blitt en helt annen type film om den skulle ha dvelt med typisk sci-fi-temaer som den menneskelige psyke, filosofi, etikk og politikk. Like fullt er dette definitivt verdt å se hvis det du trenger akkurat der og da, er heftig og gjennomarbeida actionunderholdning.



The Martian (2015)



Sannsynligvis en av de beste filmene jeg så i 2015, og sannsynligvis også den mest vitenskapelig korrekte filmen på lista. De aller fleste veit sikkert dette allerede, men den handler om en astronaut som blir etterlatt aleine på Mars, og må overleve lenge nok til at NASA kan klare å redde ham. Et dystert utgangspunkt til tross, er nok dette en av de lystigste sci-fi-filmene jeg har sett, og den stranda astronauten holder det hele gående med en ufeilbarlig optimisme, noe som kanskje er mye av grunnen til at han klarer seg så godt som han tross alt gjør. Manuset er velskrevet og troverdig, og skuespillet, både hos hovedrolleinnehaver Matt Damon og de mange birollene, er jevnt over stødig. Ikke minst gir denne filmen meg bare enda mer lyst til å jobbe innen romforskning, det er mye deilig vitenskap og teknologi å nerde over her, innen flere felter.



Interstellar (2014)



Interstellar er en sånn film jeg syns det er litt vanskelig å snakke om, fordi det er veldig lett for meg å se svakhetene ved filmen, samtidig som den er så herlig Christopher Nolan'sk at jeg bare liker den skikkelig, skikkelig godt ikke desto mindre, noe som nesten irriterer meg, fordi la meg understreke enda en gang hvor lett det er for meg å se svakhetene ved denne filmen. Skal ikke gå inn på for mange av dem, mange av dem forekommer mot slutten og vil spoile for mye, men for eksempel irriterer jeg meg over måten astronautene snakker sammen på. Kanskje er de nødt til å snakke sammen sånn, nettopp fordi vi som ser filmen ikke nødvendigvis sitter med den samme informasjonen som de gjør, men jeg syns mye av dialogen dem imellom er i overkant prega av å henvende seg i første omgang til seerne. Litt sånn at når de snakker om svarte hull, så må de også nevne at btw så er det et uendelig sterkt gravitasjonspunkt hvor ikke engang lys unnslipper, og som astronauter og romforskere er det så ekstremt selvsagt at selvfølgelig ville de ikke sagt sånne ting hvis det ikke var for at de i virkeligheten er skuespillere som følger et manus henvendt til et publikum. Altså irriterer det meg at jeg liker denne filmen såpass godt som jeg gjør, for den er ikke teknisk sett den beste til Nolan, og det veit jeg jo, likevel er den kanskje likevel den Nolan-filmen jeg liker best. Filmen gjør rett og slett noe rart med følelsene mine, jeg føler så innmari mye når jeg ser den, og kanskje er dette filmen på lista som påkaller den mest ekte sci-fi-stemninga for min del. Kanskje er dette faktisk filmen som får meg til å føle dette i størst grad, altså den cirka ubeskrivelige kjærligheten jeg føler overfor universet og kosmologien.



Ex Machina (2015)



Temaet mennesket versus maskin er noe man aldri blir lei innen sci-fi-verdenen. Det er alltid noe mer som kan sies om emnet, nye sider som kan utforskes. Hvor slutter robotens programmering, og hvor begynner den menneskelige hjernen? En ung mann skal utføre en Turing-test på en menneskelignende robot skapt av et styrtrikt geni boende langt uti ødemarka. Selvfølgelig går ikke alt som planlagt (hadde det gjort det, hadde det muligens ikke blitt en film i det hele tatt), og ingen, kanskje ikke engang hovedpersonen, er den de ser ut til å være. Filmen er spennende på en lavmælt måte, uforutsigbar, og filosofisk uten å bli for uttalt. Dette var forøvrig også mitt første møte med Alicia Vikander, og jeg gleder meg til å se mye mer av henne i åra framover.



Jupiter Ascending (2015)



Jeg innrømmer glætt at denne filmen skiller seg ut fra de andre på lista her. De helt store spørsmåla er ganske så fraværende, og skuespillet er så som så, men shit pomfritt så underholdende dette er. Vel er kanskje actionsekvensene ofte ganske så rotete, men jeg koser meg skikkelig med all absurditeten i det hele. Her forklares åssen dinosaurene døde og hva kornsirkler er i bi-setninger (en pun de som har sett filmen vil forstå), og tidenes aller største konspirasjon blir endelig avslørt. Kreativ bruk av genmanipulering og innvikla former for incest er andre ingredienser i en fra før av ganske cray-cray cocktail. Ellers syns jeg faktisk ikke filmen er så dårlig som mange anmeldere skulle ha det til da den kom, og min største kritikk går faktisk mest på det at jeg syns den er rotete utført. Plottet er kronglete og uoversiktelig, og føles unødvendig komplisert i en ellers forholdsvis enkel film, og jeg bruker irriterende mye energi på å orientere meg i hvem, hva, hvor og hvorfor-rommet. Derimot må det nevnes at den faktisk ser skikkelig fin ut, med forsseggjorte locations, smude spesialeffekter og overdådige kostymer.



Her (2013)



Ikke at denne filmen ligner på Mad Max: Fury Road på noen som helst måte, men de har det til felles at jeg ikke heeeelt føler at de hører hjemme på denne lista, de er i væffal ikke like reindyrka sci-fi som flere av de andre titlene her, men jeg har likevel lyst til å si litt om den, for jeg likte den så godt. Her foregår ikke så altfor langt inn i framtida, og ting ser fint og futuristisk ut, men ikke på en overdreven måte. Her har scenografen utvilsomt gjort seg stor flid med å finne et design som ser nytt og framtidsaktig ut, men ikke utroverdig. Dette er en kommende trend innen interiør, arkitektur og mote jeg faktisk trur helt på. På dette punktet i framtida utvikles et personlig operativsystem, som stadig utvikles jo mer man snakker med det. Hovedpersonen innleder et romantisk forhold til sitt operativsystem, og kjærlighetshistorien dem imellom derfra er så intenst rørende og vakker at jeg nesten griner bare av tanken på den. Filmen vant Oscar for beste manus, og jeg trur sjeldent prisen har vært mer fortjent. Mange av replikkene er på poesinivå, og godt hjulpet av nydelig musikk av Arcade Fire, er dette reine kunstverket.



2001: A Space Odyssey (1968) 



Enda en bauta i filmhistorien. Det er veldig mange grunner til at 2001: A Space Odyssey er imponerende, ikke minst er det helt utrolig at verdensromscenene, som tross alt er fra 1968! ser så fine og sømløse ut som de gjør. Ellers opplever jeg at filmen består av flere deler, og den merkeligste og mest interessante delen er den siste, der filmen tilsynelatende bryter sammen i en slags singularitet. Vil ikke gå inn for mye på den for å unngå å spoile, men jeg trur det er noe man enten elsker eller hater, særlig fordi filmen har vært forholdsvis konvensjonell fram til da. Også i denne filmen leiker man med temaet mennesket versus maskin, noe som blir tydeligst i ei dramatisk scene som involverer vår hovedperson og datamaskinen som styrer romskipet, ei scene jeg trur jeg kommer til å minnes resten av livet som ytterst opprørende og tankevekkende.



12 Monkeys (1995)



Så denne ganske nylig for andre gang, og da var det flere år siden jeg så den sist. Må innrømme at jeg ikke syns den har tålt tidas tann sånn supergodt, og jeg opplevde den som mye bedre da jeg så den for første gang for mange år siden. Men det betyr ikke at den ikke har kvaliteter, og den behandler temaet tid og tidsreiser på en fascinerende og underholdende måte. Det gjør at jeg klarer å se forbi den masete overspillinga til Brad Pitt og det i mine øyne veldig utroverdige forholdet mellom hovedpersonen og kvinna han kidnapper. Tidsreiser er alltid et tricky tema, fordi man må passe seg noe så inni granskauen for å ikke gå i paradoksfella, men derfor er det desto mer spennende når man faktisk får det til. Og akkurat tidsreisebiten føler jeg at denne filmen har full koll på.



Moon (2009)



Dette er definitivt filmen på lista mi med det beste soundtracket. Det kan høres i sin helhet her, og er komponert av Clint Mansell, som blant annet også har skapt den ikoniske musikken til Requiem for a Dream. Dette er seriøst stemningsfulle greier, ass, og det fanger perfekt inn den altoppslukende ensomheten og isolasjonen én enkelt person utstasjonert på månen i to år (eller hva det nå er igjen) må være nødt til å føle. Filmen er atmosfærisk, morsom, rørende, opprørende og uforutsigbar, og er imponerende nok manus- og regidebuten til Duncan Jones, som igjen er sønnen til David Bowie. Sam Rockwell gjør en formidabel innsats som den eneste skuespilleren på settet (kanskje med unntak av Kevin Spacey som har lånt stemmen sin til en robot).



The Island (2005)



Jeg føler at The Island er en litt bortglemt og undervurdert film. Jeg mener å huske at den fikk greie kritikker da den kom, men det er liksom ingen som snakker om den lenger, og det burde de absolutt gjøre. Vi møter Lincoln og Jordan og alle de andre som bor isolert i en bygning der de får mat og trener og lever nesten normale liv. Verden har vært utsatt for en global katastrofe som har etterlatt den ubeboelig - det eneste stedet som er uberørt, er ei avsidesliggende paradisisk øy. Et tilfeldig lotteri avgjør hvem av beboerne i bygningen som skal få lov til å flytte til øya - én om gangen, for å hindre overbefolkning og overforbruk av de forholdsvis begrensa ressursene der. Og mer enn dét er vanskelig å si om handlinga, for det beste er utvilsomt å møte denne filmen med så få forkunnskaper som mulig. Riktignok liker jeg nok den første halvdelen av filmen bedre enn den siste, i og med at filmen gradvis beveger seg over i et actionlandskap som jeg ikke syns er så interessant som filosofien som tas opp tidligere i filmen.



District 9 (2009)



Hvor blei det egentlig av oppfølgeren til District 9? Slutten legger så til de grader opp til at det skal komme mer, men nå har sju år gått uten at noe har skjedd. Akk ja. Dette er regidebuten til Neill Blomkamp, en regissør det ikke har kommet noe som helst interessant fra siden den gang, og sånn er det jo noen ganger, se bare på Richard Kelly, regissøren av Donnie Darko. Men District 9 vakte stor oppmerksomhet da den kom, og det er ikke uten grunn. Den er delvis lagd i en dokumentarisk stil, og forteller om et romskip som en dag dukka opp på himmelen over Johannesburg. I skipet var det romvesener, utsulta og sjuke. Seinere blei disse romvesenene plassert i en slags getto, og herregud denne filmen kunne faktisk ikke forgått noen andre steder enn i Sør-Afrika, for med nyere tids historie med Apartheid friskt i minne, er det så lett å se paralleller her at det gir meg frysninger. Det er så ekstremt troverdig at det er nettopp sånn som dette det ville skjedd om romvesener svakere enn mennesker hadde ankommet jorda, og til tross for at filmen faktisk begynner å bli noen år gammal, oppleves den fortsatt like aktuell.



Sunshine (2007)



Var litt i tvil om jeg skulle ha med denne filmen på lista, i og med at jeg fortsatt ikke er helt sikker på hva jeg syns om den. Jeg trur ikke jeg hadde en distinkt opplevelse av å like den da jeg så den, eller jo, det var nettopp mens jeg så den at jeg likte den, men jeg trur kanskje ikke jeg likte den lenger da jeg var ferdig med å se den. Det jeg trur jeg prøver å si, er at denne filmen har veldig mange fine stemninger og enkeltscener underveis, det hele hjulpet av et soundtrack jeg husker som vakkert og velkomponert, men at den som en helhetlig film er mangelfull og rotete. Sola er døende, og et mannskap med astronauter legger ut på en romferd bærende på en atombombe som de skal skyte inn i sola, og dermed forhåpentligvis reantenne den. I likhet med The Island liker jeg også her den første halvdelen av filmen bedre enn den siste, den første delen føles på alle måter mer sammenhengende og tydeligere. Det er også mye fint fotografi her, og en del undrende betraktninger og ideer som filmen nok ville tjent på å dvele enda litt lenger ved. 


Equilibrium (2002)



Equilibrium er en film jeg allerede har snakka en del om her, og jeg veit ikke helt hva det er jeg kan si om den som jeg ikke allerede har sagt. Men dette er rett og slett en film jeg syns er utrolig bra, og som også føles ganske undervurdert. Etter min mening burde denne henge helt der oppe sammen med Blade Runner og andre sjangerdefinerende klassikere. I ei framtid der styremaktene har funnet ut at følelser bare leder til krig og konflikt, har de rett og slett forbudt hele greia - følelser, altså. Befolkninga gis et dop for å undertrykke dem, og følelsespolitiet er alltid på vakt etter mennesker som bryter loven - for eksempel ved å gråte, ha kjærester, skrive eller lese poesi eller oppbevare vakre gjenstander. Det massive fraværet av kvinner i filmen irriterer meg, noe jeg utdyper litt nærmere i linken rett over her, og jeg skulle også ønske den var mye lenger. Hva med en trilogi, eller en TV-serie? Slutten føles ikke like mye som en slutt som en ny begynnelse, og jeg ønsker meg fortsatt veldig mye mer av dette. Men det vitner tross alt om hvor mye som er gjort riktig her, det er jo alltid et godt tegn at man vil at det skal fortsette, liksom. Ei scene som involverer Christian Bale og en grammofonspiller er fortsatt en av de mest hjerteskjærende filmscenene jeg veit om.



Dark City (1998)



Dette er også en film jeg var veldig usikker på om jeg skulle ha med på lista eller ikke, ganske enkelt fordi det er kjempelenge siden jeg har sett den og jeg nesten ikke husker noen ting av den. Det jeg derimot husker, er ei helt særegen og ubehagelig stemning, slettes ikke ulik den også fantastiske City of Lost Children. Jeg husker filmen som å ha en slags gammalmodig cyberpunk-estetikk som jeg falt veldig for. Dette er filmen Alex Proyas regisserte etter The Crow, og ikke at de filmene egentlig ligner hverandre i det hele tatt, men også i The Crow opplevde jeg nettopp stemninga og det visuelle som filmens absolutt største styrker. Jeg håper på et snarlig gjensyn med denne filmen, som jeg altså ikke har klart å glemme til tross for at jeg har klart å glemme den. Ja, det var en setning som ga mening i hodet mitt.



Primer (2004)



Har lest om denne filmen at den er "Donnie Darko for voksne" (sjøl regner jeg ikke Donnie Darko som en sci-fi-film, til tross for at den handler om tidsreiser, ellers hadde den fått en plass på denne lista, den òg). Der karakterene i Interstellar snakker sammen på en måte som gjør det (over)tydelig at det er et publikum de henvender seg til, er det motsatt problem som gjelder for Primer. En gjeng nerder bygger en tidsmaskin, og ting kompliserer seg. Men dette fikk jeg nesten ikke med meg da jeg så filmen, for den er virkelig minimalistisk hva angår historiefortelling, og dveler ikke ved en eneste unødvendig eller overflødig bit. Resultatet er at man skal være usedvanlig konsentrert og skjerpa når man ser dette, for å i det hele tatt få med seg hva som skjer. Jeg syntes den var en lidelse der og da, og måtte rett på Wikipedia og lese handlingsreferat etterpå for å rense opp litt i kaoset. Med det sagt er dette en kjempefascinerende vri på tidsreisetemaet, og helt åpenbart lagd av mennesker med både enorm interesse for og kunnskap om feltet. Jeg må definitivt se den igjen en gang, nå som jeg tross alt veit hva det er som egentlig skjer i den.



Metropolis (1927)



Denne filmen blir vel av mange regna som en av historiens første sci-fi-langfilmer, og er et merkelig og besnærende framtidsepos. En gang i fjern framtid eksisterer Metropolis, en uendelig stor by, som er bygd av arbeidere og som holdes ved like av arbeidere, mens de rike sitter på toppen og koser seg. Men i de nedre laga av byklassen har karismatiske Maria begynt å tale for forsamlinger, noe en gal oppfinner i overklassens tjeneste har fått med seg. Dermed lager han en robot som etter hvert får en kopi av Marias kropp for deretter å bruke henne til å skape kaos og elendighet. Jeg syns jo personlig at det er vanskelig å se en film fra tjuetallet i en historisk kontekst, nettopp fordi det nesten er hundre år siden, og jeg er faktisk ikke i stand til å sette meg inn i åssen det må ha vært å se denne filmen da den kom. Å sammenligne den med dagens filmer går åpenbart heller ikke an, men én ting kan væffal sies om den, og det er at den har hatt en enorm innflytelse på ikke bare filmer fram til og med i dag, men den har også inspirert musikere og kunstnere verden over. De mektige, panorerende scenene der vi sveiper over byen Metropolis er sykt imponerende årstallet tatt i betraktning, og jeg tviler ikke et sekund på denne byen; den er levende for meg, den føles ikke som den illusjonen den tross alt er.



The Road (2009)



Jeg syns det er litt interessant at, så vidt jeg veit, regnes ikke romanen The Road av Cormac McCarthy med til sci-fi-litteraturen, til tross for at den foregår i noe jeg vil anta at er ei framtid, og den er superdystopisk. Jeg har en teori om at den er for bra skrevet til at litteraturvitere og -kritikere vil "nedverdige" den til sjangerlitteratur. Uavhengig av det er filmen som er basert på romanen veldig, veldig bra. Jeg syns den har tatt vare på alle de gode kvalitetene som gjorde romanen til den opplevelsen den var, og den nøkterne skrivestilen har blitt oversatt til et blasst og lavmælt filmspråk. Den er uhyggelig på en dempa måte, med tilbakeholden bruk av virkemidler. Manuset får ofte stå som det er for seg sjøl, og der står det fjellstøtt.



Har du noen tips til meg? Kan nevne at blant folkefavoritter jeg ikke likte spesielt godt, fins for eksempel The Matrix, Children of Men, Blade Runner og Gravity.

onsdag 1. juni 2016

Mai 2016

Opplevelser: Kino med bra folk. Skogsmarked på Sagene. Fire-og-et-halvtårsdag med Jørgen, som sammenfalt med skogsmarkedet, så etter det spiste vi ost og kjeks på Den lille franske ostebutikken, før det var middag på Habibi og masse generell kos. Feiring av bursdagen til Vibeke, med middag på Mister India, før vi gikk videre til Perestrojka og Ett glass. Oslo vegetarfestival, der jeg storkoste meg noe voldsomt og spiste så mye god mat atte herregud, og i det hele tatt var det en superfin dag med sol og chillings og ekstremt mye is, blant annet den fantastiske kreasjonen fra Fristelse kafé dere ser på bildet under. Yayoi Kusama-utstilling på Henie Onstad Kunstsenter sammen med en av de bra Mari'ene jeg kjenner. Helgetur til Nes og familien til Jørgen. 17. mai-kos med grilling hos Eirin og Eirik. Siste samling med forfatterstudiet i Tromsø.




(Siste foto: Eirin/Eirik)

Innkjøp: På skogsmarkedet kjøpte jeg analogt speilreflekskamera! Mitt digitale døde for kanskje et års tid siden (har ennå ikke helt gitt opp å vekke det til live igjen), og jeg er uansett mer glad i analogt foto enn digitalt. Kosta 200 kroner for en Canon-modell fra åttitallet.


TV-serie: Blei fullstendig hekta på første sesong av True Detective. Synd at andresesongen ikke nådde den til knærne engang.



Spill: Final Fantasy XIII-2, fortsatt. Nå mangler jeg derimot bare to fragmenter. Det går sakte, men sikkert framover.

Film: Marnie - min hemmelige venninne. Det ryktes om at dette blir den siste filmen fra Studio Ghibli, og jeg syns den er en verdig avslutning. Ikke i nærheten av Ghiblis beste, men like fullt en veldig søt film.



Bok: Har nylig lest ut Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes, og den anbefales på det varmeste. Poetisk, en anelse melankolsk og utrolig interessant reint formmessig. Tenkte meg på biblioteket etterpå i dag for å låne Hybrideleg sjølvgransking av Olaug Nilssen.

Musikk: Det må bli denne fantastiske låta av The House of Love. Har hørt den mange ganger uten å huske hvem som har den, og nå som jeg endelig veit det, vil jeg bare høre på den hele tida. Og i tilfelle du lurer: fascinasjonen min for den har ingenting med tittelen å gjøre.

søndag 29. mai 2016

Sommerfe

Jeg har klipt meg:


Fargene er de samme som sist jeg gjorde noe med håret mitt, men jeg syns faktisk de kom mye bedre fram nå med denne nye sveisen. Dessuten har de fada dritfint, de er liksom mye lysere og blåaktige nederst enn øverst, og nå ser det ut som om det er meninga at det skal være sånn. Jeg liker det!

I utgangspunktet var det bare det jeg hadde å meddele for denne gang, men siden jeg først er her, må jeg bare nevne igjen at

FORFATTERSTUDIET I TROMSØ SLIPPER ANTOLOGIEN SIN VI HAR SNAKKET OM DISSE TEKSTENE ONSDAG 1. JUNI PÅ VERKSTEDET I OSLO! DET BLIR OPPLESNINGER, TOPP STEMNING OG GRATIS BØKER TIL ALLE SOM VIL HA! DET KOMMER TIL Å BLI SUPERBRA, OG DU MÅ KOMME! SJEKK UT FACEBOOK-ARRANGEMENTET!

torsdag 26. mai 2016

Tjueseks

Det begynner faktisk å bli ganske lenge siden jeg hadde bursdag nå, så jeg innrømmer gladelig at dette innlegget kommer lovlig seint. Poenget er uansett at jeg fikk en hel del fint da jeg fylte tjueseks i begynnelsen av april.

Nydelig teboks:


med duftende telys oppi:


Klokkering, som både er fin og praktisk, særlig nå i forsommervarmen som jeg ofte ikke går rundt med jakke, og dermed heller ikke mobil i lomma:


Denne boka, som jeg ikke hadde hørt noen ting om på forhånd, men som visstnok skal være i Notes from Walnut Tree Farm- og Into the Wild-landskapet: 


Disse fantastiske notatbøkene fra Mainn med bart: 


Innramma broderi som er fabelaktig i seg sjøl, og enda mer fabelaktig om man har sett Flight of the Conchords:


Mona Høvring - Ekornet og den vaklevorne brua:


Og ikke minst - polaroidkamera! Dere skal selvfølgelig få se resultatene fra mine eventyr med dette etter hvert:


I tillegg fikk jeg et Etsy-gavekort og to flasker vin.

Og ellers i livet, da? Jeg har ikke gjort så mye med det siden jeg kom hjem igjen fra Tromsø på mandag. Jeg har bare to år igjen med støtte fra Lånekassa, noe som innebærer at jeg ikke kommer til å tørre å ta opp lån derfra til høsten uansett hva jeg finner på å gjøre, fordi jeg føler at de to siste støtta åra mine med studier må være noe viktig. Med andre ord kan jeg gjerne tenke meg en jobb med større stabilitet, men jeg er altfor forferdelig demotivert til å søke på andre jobber. Tenker jeg bør ta opp igjen tråden fra dette, særlig med tanke på at vikaren nå har slutta og fastlegen min er tilbake. Det var bare det å tørre, da.

mandag 23. mai 2016

Siste dag i Tromsø

Har vært i Tromsø siden torsdag morgen, og reiser hjem igjen til Oslo i kveld. For alt jeg veit, er dette siste gang jeg er i Tromsø i det hele tatt.



Lørdag kveld slapp vi antologien vår Vi har snakket om disse tekstene på det nydelige, lille stedet Aunegården. Det blei vin og opplesninger og gode samtaler før vi gikk videre til Kunstakademiet og konsert med Fremtidshund.




Deretter blei det et slags nach på Stabburet, og jeg gikk hjem igjen sliten og lykkelig i firetida.

Og jeg veit ikke, det er jo den siste dagen min her i dag, og jeg er ikke forfatterstudent lenger, og jeg har jo tidligere vært ekstremt flink til å være nostalgisk og trist, men det føles for det meste helt OK. Jeg gikk rundt omkring i byen i stad og i går og forventa å føle et noe, en distinkt opplevelse av avskjed, men egentlig ikke. Kanskje fordi jeg innterst inne skjønner at dette ikke er slutten på noe, men begynnelsen på noe. 





Har også spist min siste gresskarsuppe på Kafé Globus på i væffal ei god stund. Seriøst, denne suppa er aleine verdt turen til Tromsø. Beste suppa jeg veit om, som jeg noen gang har smakt, i hele verden. Og det er ikke en overdrivelse.


Og se for en fin gjeng jeg har tilbrakt alle disse timene rundt det runde bord sammen med, da:


Lykke til videre, alle sammen, og takk for to fantastiske år. Gleder meg til å lese bøkene (og se stykkene) deres.

Benytter forøvrig enda en gang anledninga til å minne om vår slippfest nummer to, i Oslo. Come and join the love.

onsdag 11. mai 2016

Vi har snakket om disse tekstene

Det er ikke så lenge til jeg skal opp til Tromsø for forhåpentligvis ikke siste gang noen gang, men for å delta på den aller siste samlinga med forfatterstudiet. Det blir rart og trist, og uansett hva som kommer til å skje videre til høsten, veit at jeg at jeg kommer til å savne det, både sjølve studiet, alle de bra folka i klassen min og de flinke lærerne våre. Men se hva vi har fått til i løpet av året:


Dette er årets antologi, med tekst(utdrag) fra alle de dyktige menneskene i klassen min. Vi skal ha hele to slippfester for å feire oss sjøl, med opplesninger og gratis bøker så langt beholdninga rekker (og erfaring fra i fjor viste at beholdninga rekker ganske langt). Det blir slippfest både i Tromsø og i Oslo, og du som leser må veldigveldig gjerne ta deg en tur til en av dem (eller begge)! I fjor blei det skikkelig bra og gøy, og det trur jeg det blir i år òg.

Som en liten teaser; her er et utdrag fra utdraget (!) undertegnede har med i antologien:



Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å rydde etter meg når jeg har spist. Med andre ord er hybelen min full av møkkete oppvask jeg aldri tør å gjøre noe med, i frykt for at de jeg deler kjøkken med skal komme ut på kjøkkenet akkurat mens jeg står og vasker opp. Jeg lurer på hvor hygienisk det er å vaske opp i vasken inne på do.
   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å re opp senga etter at jeg har stått opp. Med andre ord ligger dyna mi på gulvet. Jeg trur jeg har sølt brus og suppe på den.
   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å vaske med mindre jeg har lyst. Med andre ord har det allerede i løpet av den første uka lagt seg et lag med dritt langs kanten i dusjen. Jeg har ikke så veldig lyst til å vaske ennå. 
   Det som er så fint med å bo aleine, er at ingen maser om at jeg må stå opp i helgene. Med andre ord er klokka fem på ettermiddagen, det er lørdag, jeg ligger fortsatt i bare undertøyet under dyna, har ikke spist frokost, begynner å innse at jeg ikke kommer til å spise middag heller, kan bare ligge her og grine hele helga om det er det som må til. 
    Mamma ringer.
   ”Åssen går det? Har du funnet deg til rette?” spør hun.
   ”Alt er supert”, sier jeg og plukker på ei sårskorpe. 

onsdag 4. mai 2016

Trettipunktersbloggutfordring #3: Fem ting som får deg til å le

1. The IT Crowd, og særlig karakteren Moss. Noe av det morsomme med både ham, og serien generelt, er at det til en viss grad er gjenkjennbart. Sure, det er overdrevet og karikert, men det er likevel flere ganger når Moss oppfører seg awkward i sosiale settinger som jeg tenker at hey, det der kunne faktisk vært meg. Og jeg opplever aldri at serien gjør narr av supernerdene Moss og Roy, jeg syns de faktisk blir behandla med en viss omsorg, og med respekt for interessene deres.




2. Flight of the Conchords, som i likhet med The IT Crowd rett og slett er en av de morsomste TV-seriene som fins.




3. Black Books, og nå lover jeg at dette blir den siste TV-serien på lista.




4. Lydene hundene til de vi leier hos lager når eierne deres kommer hjem. For en liten idé om åssen det høres ut:




5. Dårlige puns:


Her er hele utfordringa.