Jeg veit ikke om det er på grunn av tilbakemeldinga jeg fikk på den siste samlinga i Tromsø, eller om det er avslaga jeg fikk fra skriveskolene, sannsynligvis er det en kombinasjon av begge disse og litt til, men jeg har ikke fått til å skrive på romanprosjektet mitt i det hele tatt i sommer. Det er ikke det at jeg egentlig syns det er dårlig, det er bare det at jeg ser at det er så utrolig langt igjen før jeg er ferdig med det, og det er så mye som mangler, og som mye som gjenstår, og så mange reint strukturelle endringer jeg er nødt til å gjøre for å få alt til å funke, og den slags endringer syns jeg det uansett er vanskelig å få til før jeg har skrevet gjennom hele historien, og bare dét er det lenge igjen til jeg får til. Jeg veit ikke om dette er lurt eller ikke, kanskje er det nå som jeg er så lei av alt sammen at jeg bare må tvinge meg sjøl til å fortsette, men i det siste har jeg brukt skriveenergien min på noe annet, bare fordi jeg akkurat nå ikke orker å skrive på noe som jeg uansett bare blir mer og mer lei av. Håpet er at hvis jeg skriver på noe annet, som jeg føler at jeg får til, og som jeg har lavere ambisjoner med, kanskje får tilbake skrivegleden som jeg igjen kan overføre til romanprosjektet. Og det er faktisk ikke det andre prosjektet, men noe jeg tentativt har valgt å kalle ei novellesamling, som jeg har jobba med nå i det siste. Noveller er både en ny og en gammal sjanger for meg, jeg husker at jeg skreiv ganske mange av dem i den tida da jeg var aktiv på Skrivebua, men etter hvert glemte jeg det litt bort. Så fikk sjangeren en ny renessanse for meg på førsteåret i Tromsø, da nettopp noveller var temaet for en av samlingene. Jeg følte at jeg fikk det bra til og koste meg ikke så reint lite med å skrive den fram.
Så det er sånn det er nå. Jeg prøver meg fram, og det er litt befriende at hvert handlingsrom er så lite, sånn at om det er strukturelle endringer som må gjøres, så er de forholdsvis små og overkommelige. Jeg er litt bekymra for at kanskje alle novellene jeg skriver egentlig handler om det samme, men foreløpig er det bare fint å skrive på noe jeg i det minste har et snev av tru på.
Jeg har allerede snakka litt om dette bisarre prosjektet her tidligere. Da jeg gikk på ungdomsskolen skreiv jeg en romantriologi, hver del på i overkant av 150 sider, med skriftstørrelse 14 og enkel linjeavstand. Det er med andre ord ganske mye tekst. Så det i seg sjøl er jo litt imponerende. Til gjengjeld utviste jeg jo ingen form for sjølkritikk, så det blei jo som det blei, fort og gæli. Uansett, dette handler i grove trekk om ei jente som har et kjedelig liv, begynner på ny skole, og så blir kjent med noen SYKT KULE GUTTER som SPILLER I BAND og plutselig får PLATEKONTRAKT I USA og hun blir med dem dit bare fordi jeg veit ikke egentlig?? Jeg klarer ikke akkurat nå å finne igjen første del, som heter Aloha verden, men jeg har nå funnet del to, Et kammer av tanker. Her er vår hovedperson tilsynelatende tilbake i Norge igjen, og har tenkt å søke på en dramaskole i Maryland, og... utover det er jeg like spent som dere? Dette blei skrevet i 2004, og jeg husker særdeles lite av hva som foregår her, så jeg gir dere bare første kapittel, jeg, og så ser vi hva som skjer.
”Dramaskole i Maryland, nei og nei. Du er meg ei fin flis!” sa Lill da vi gikk ut fra skolen, ”skal du seriøst tjene til livets opphold som skuespiller? Er det noe bra jobb, da?” ”Tja. Har ikke peiling. Uansett er det det jeg vil bli og kan ikke tenke meg noe annet i hele verden. Kjedelige med vanlige 9 til 5 jobber, veit du. Jeg vil at jeg skal glede meg til å gå på jobb og vite at jeg gjør noe meningsfylt. Jeg vil jobbe for noe, jeg vil…” ”Ja, ja, ja!” avbrøt Lill meg med en latter, ”jeg skjønner tegningen!” Ja, gjorde hun det? tenkte jeg, men jeg sa ikke noe høyt. I stedet spurte jeg: ”Du da? Noen planer for framtida du, a’?” ”Hm”, sa Lill og trakk på skuldrene, ”hadde tenkt meg inn på BI”. ”BI!?” spurte jeg og gjorde store øyne. Så la jeg til: ”Ja, ja, du har vel gode nok karakterer til det du.” ”Unnskyld meg, Vicky, men hvorfor prater du egentlig om dette nå?” spurte plutselig Lill, ”jeg mener, strengt tatt behøver du ikke å bestemme deg for hva du skal bli alt nå!” ”Jo, jeg skal si deg hvorfor! Hadde tenkt å slutte på skolen!” sa jeg. Lill lo og sa: ”Ja, den var god, du! Slutte? Særlig!” ”Jeg skal det!” protesterte jeg. ”Skal du? Seriøst?” spurte Lill. ”Ja!” ”Droppe ut fra skolen? Gosj!” sa Lill og fikk et merkelig ansiktsuttrykk. ”Ja, droppe ut fra skolen, ja. Har allerede fått plass på en ålreit skole, jeg!” sa jeg. ”Wow. Vel, vel, du får ha lykke til i livet, da, og ikke glem å skrive!” sa Lill og så forvirret ut. ”Selvfølgelig ikke!” lo jeg. Deretter skimtet jeg huset mitt og sa til henne: ”God ferie!” Etter det spurtet jeg mot inngangsdøren. Ok, er du med? Victoria, alias Stan, her. Sommerferien var et faktum og jeg hadde ikke tenkt å begynne på skolen igjen etter den. I allefall ikke den normale skolen. Dramaskole i Maryland, USA, det var dit jeg skulle. ”Tørk av deg på føttene”, sa mamma surt innenfra. ”Ja, ja”, sukket jeg og labbet rett inn uten å gjøre det. Ingen vits i det. Hva skulle det tjene til? Ikke noen kjærlighet fra mamma, i allefall. Etter at jeg hadde tatt dem av meg, skoene, altså, gikk jeg inn på rommet mitt der blikket straks falt på korktavlen min. På den hang bilder. Minner. Det var for eksempel bilder av vennene mine som bodde i USA der, inkludert eks-kjæresten min, Sid. Det hadde vært tungt å slå opp med han, vi hadde vært så glade i hverandre, men jeg måtte tilbake til Norge igjen. Tidligere hadde jeg hatt et forhold til en idiot i Ålesund og det funket ikke, så hvorfor skulle et forhold til en fyr fra USA funke bedre? Ingen av oss hadde penger til å besøke den andre heller så da var jo igrunn den saken klar. Jeg ble trist inni meg og fikk lyst til å gråte. Det var ikke bare han jeg savnet, men resten av vennene mine også. Det var lenge siden jeg hadde sett dem nå, to år. Kanskje de var veldig forandret. Hvem vet? I allefall tenkte jeg at de sikkert var veldig kjente der borte nå. Ikke i Norge, da, for så vidt. Ennå hadde jeg verken sett musikkvideoer på tv eller cd’er i butikkene. Hold an. Kanskje du ikke skjønner så mye? I allefall sier jeg deg det at disse vennene mine spiller i et band og begynte alt å få en viss kjendisstatus da jeg dro fra dem. Nå var de sikkert enda større, hvis de ikke hadde sluttet da, men det var lite sannsynlig. Var de like ambisiøse nå som da jeg bodde hos dem, hadde de garantert kjempesuksess nå. Mens blikket mitt gled over korktavlen, stanset det til slutt på nytt, denne gangen på søsteren min Kylie. Jeg bodde ikke sammen med henne fordi vi begge var adopterte og det var bare to år siden vi fant det ut, både at vi var adopterte og at vi var søstre. Jeg skulle dra allerede dagen etter så jeg begynte å pakke med en eneste gang. Jeg er en punkete og rocka type, derfor var det bare å slenge klær som fikk meg i godt humør ned i kofferten. Alt fra skotskruter til skjeletthoder. Nagler var også noe jeg bevisst hev nedi. Det tok ikke lang tid å pakke for en såpass uryddig type som meg. Kaste alt nedi, hulter til bulter, det var tingen. Brette det pent sammen og legge det i hauger, hva var det? Noe ukjent for mitt vedkommende. Morgendagen kom, og jeg var i fyr og flamme. Endelig vekk fra dette hølet med masete og slemme (ja, faktisk!) foreldre og nesten-venner. Jeg var på vei til min nye fremtid som skuespiller og jeg kunne etablere meg på nytt og forhåpentligvis få noen nye venner, ordentlige venner. Ikke som de som var her. Bevares, de var greie nok, de, men det er noe helt spesielt med ordentlige venner. Er du ikke enig? Har du ingen, burde du være enig for det. Det er nemlig fantastisk. ”Victoria! Kom da!” gnålte mamma innenfra stuen. ”Jepp”, sa jeg og tok med meg kofferten og inn i bilen til mamma. En kjedelig bil, men like fullt en bil. Der og da bestemte jeg meg for at bare jeg fikk nok penger, skulle det bli en bil utenom det vanlige for meg. Til flyplassen kom vi ganske kjapt og jeg var rask med å ta kofferten min ut fra bagasjerommet. Deretter var det inn på flyplassen uten så mye som et ”ha det” til mamma, sende kofferten vekk, sette seg ned og vente, gå til gaten, inn på flyet, spenne sikkerhetsbeltet og dra. Jeg begynte å få teken på det nå. Begynte tross alt å bli ganske vant til det. Flyet gikk inn for landing og da jeg gikk ut på flyplassen fikk jeg den sedvanlige følelsen av å komme til et fint sted. Jeg kjente den særegne lukten av USA, jeg hørte fuglene synge og jeg så bomullshvite skyer høyt oppe på en lyseblå himmel. Det var rart med det, jeg hadde aldri vært i USA på sommeren før, bare høsten og vinteren. Herlig å oppleve det fra en annen årstid selv om det var Maryland jeg skulle til nå og ikke Washington D.C. hvor vennene mine bodde.
Opplevelser: Fantastisk slippfest for forfatterstudiet-antologien Vi har snakket om disse tekstene, komplett med drinker komponert spesielt for anledninga, som blant annet hylla våre flotte skrivelærere Anne Oterholm og Morten Wintervold. Kafékos med Unn og Tone. Gamingkveld med Vibeke. Pizza og kino med verdens beste Jørgen. Skrivemøte med skrivevenner. Konsert med Explosions In the Sky og Low på Rockefeller. Tiljefestivalen, en festival som ikke har blitt arrangert siden 2011, denne gangen i anledning 30 x 2-årsdagen til det fineste tvillingparet jeg veit om, Mari og Ola. Sverige-tur og harryhandel med Vibeke.
(Foto: Unn)
Innkjøp: Platekompaniet har hatt noen ville salg i det siste, noe som har gjort at jeg har kjøpt veldig mange DVD'er. Har selvfølgelig også kjøpt en shitload med mat, godteri og brus i Sverige, og vanligvis regner jeg ikke med mat når jeg tar for meg dette punktet, men å handle inn spennende mat er noe av det som bringer meg nærmest euforisk shopper-følelsen (til sammenligning kjøper jeg sko og vesker, for eksempel, utelukkende når det er absolutt nødvendig, og det syns jeg alltid er skikkelig slitsomt).
TV-serie: Orange Is the New Black ♥♥♥♥♥Seriøst, denne serien slutter aldri å røre og begeistre meg med sitt fantastiske karaktergalleri og sitt usedvanlig velskrevne manus. Sesong fire var både morsom, underholdende, bevegende og tragisk.
Spill: Har nå begynt på Lightning Returns: Final Fantasy XIII. Dette er den siste installasjonen i FFXIII-sagaen, og helt ærlig liker jeg det ikke så veldig godt. Jeg blir utrolig stressa av det fordi nesten alt du gjør går på tid, og når jeg spiller, liker jeg å bruke evigheter på å utforske nye områder, snakke med alle som kan snakkes med, og gjøre masse sideoppdrag. Dette spillet tvinger meg til å haste videre, og det gjør meg veldig sliten. Hvem veit, kanskje jeg blir mer vant til dette helt annerledes gameplayet etter hvert. Jeg har jo tross alt fulgt disse karakterene i to spill allerede, og jeg er jo ekstremt spent på åssen det faktisk går til slutt.
Film: Welcome to Norway og Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Jeg hadde høye forventninger til begge filmene, som dessverre ikke blei helt innfridd. Ålreite filmer begge to, altså, for all del, det fins verre ting å kaste bort halvannen time en kveld på.
Bok: I juni leste jeg diktsamlinga I slekt av Morten Wintervold og begynte på Hybrideleg sjølvgransking av Olaug Nilssen. Syns det er vanskelig å si noe om førstnevnte, siden Morten tross alt har vært læreren min, men jeg kan nevne at samlinga er delt inn i flere avdelinger, der jeg definitivt likte de to siste best. Der rører han borti noe universelt og viktig, mens i de første avdelingene blir det litt i overkant mye promp og pikk, føler jeg. Essaysamlinga Hybrideleg sjølvgransking er også noe variert, og jeg syns helt ærlig Nilssen formulerer seg på en litt knotete måte (I know, I know, den smalt fra rett ræv) og har et språk jeg liksom ikke helt forstår meg på. Men dette er det eneste jeg har lest av henne, og jeg har jo hørt mange hylle henne som prosaforfatter, så skal ikke avskrive henne som skribent helt ennå.
Musikk: Har de siste dagene hatt helt enormt hekta på denne låta her. Syns Elle King har en kjempekul stemme, og definitivt teft for råfengende melodier!
Ja, nei, altså. Jeg søkte på Gyldendals skriveskole og påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i håp om å komme inn på en av dem, uten at jeg gjorde det. Fordi sannheten er jo som den alltid har vært, og det er at jeg verken kan eller vil noe annet enn å skrive. Jeg har tidligere her på bloggen kasta ut noen tanker om ting jeg kanskje muligens kunne ha tenkt meg å studere, men jeg er jo som jeg er, og dét, kombinert med at jeg bare har to år igjen med støtte fra Lånekassa, gjør at jeg ikke egentlig tør noe som helst. Altså, jeg tviler veldig på at jeg er i stand til å studere fulltid, og jeg har egentlig ikke så veldig lyst heller, fordi skriving er nesten det eneste i hele verden som interesserer meg. Like lite som jeg er i stand til å studere fulltid, er jeg i stand til å jobbe fulltid, jeg er jo nesten ikke i stand til å jobbe deltid engang. Fram til nå har liksom planen vært noe i nærheten av "hvis jeg ikke kommer inn på noe av det jeg har søkt på, kan jeg jo ta noen enkeltemner på Blindern og prøve å sette i sammen en bachelor med utgangspunkt i de studiepoenga jeg allerede har, uten å ta opp noe mer lån, så klart", men nå som jeg faktisk ikke kom inn på noe av det jeg søkte på, er jeg neiggu ikke så sikker på det heller. Har jeg noen gang fortalt dere hva som skjedde den ene gangen jeg prøvde å studere på Blindern? Altså, jeg kom meg på introduksjonsseminaret, og klarte sånn mer eller mindre å overvære dét, men dagen etter, når vi skulle ha den første undervisninga, klarte jeg for det første ikke å finne fram til hvor jeg skulle være, og når jeg først fant fram og undervisninga allerede var godt i gang, klarte jeg bare å sitte der inne i noen få minutter før jeg måtte løpe ut på gangen og grine. Så liksom... det er sånn ståa er, da. Jeg klarer liksom ikke å se for meg åssen jeg skal kunne få til noen ting som helst framover. Og problemet med måten hele verden er satt isammen på, er jo at man er nødt til å få til noen ting som helst, for gjør man ikke det, får man ingen penger, og man må ha penger for å kunne for eksempel ha mat og et sted å bo. Og på toppen av det hele har jeg blitt sjuk, det føles som influensa til tross for at det ikke er så vanlig å få akkurat dét om sommeren, komplett med feber og en jævlig verkende rygg, og nå til helga var det meninga at jeg skulle dra på en festival jeg hadde gleda meg til i flere måneder, og nå ser det ut som at jeg ikke får gjort dét heller. FØKK.
Å skulle avgjøre en gang for alle hvilket som er yndlingsalbummet mitt, er selvfølgelig ingen smal sak, siden det - duh! - er ekstremt mange bra album som har blitt lagd opp gjennom tidene. På den annen side så fins det for så vidt ett album som står hjertet mitt bittelitt nærmere enn alle andre.
Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.
Det er sommer, det er sol, og det er den tida på året da jeg skulle ønske jeg var en sjørøver. Nåtidas fascinasjon for sjørøvere er egentlig litt interessant, akkurat som at det har gått så lang tid at vi liksom har glemt hvor fæle de faktisk var. Det lages barnefilmer om dem, og barn kler seg ut som dem på karneval. Det skulle tatt seg ut om barn kledde seg ut som IS-krigere eller nazister, liksom.
Men hadde jeg vært en sjørøver, skulle jeg vært en snill sjørøver! Jeg skulle sett effortlessly kul ut til enhver tid, skulle seilt rundt med skipet mitt og bare røva fra de som allerede er for rike for sitt eget beste. Og så skulle jeg gitt penga til asylmottak og veldedige organisasjoner mens jeg drakk rom og snakka med papegøya mi. Jepp.
Har du noen tips til filmer jeg bør se, spill jeg bør spille, kunst jeg bør sjekke ut eller annet? Jeg har selvfølgelig allerede sett alle Pirates of the Caribbean-filmene og spilt de fleste Monkey Island-spilla.
