Jeg har inntrykk av at jeg skriver to typer blogginnlegg om dagen. Den ene typen er sånn: "Hei, jeg ville bare fortelle dere at i kveld/i morra skal jeg til x. Tilbake om y dager." Den andre typen er sånn: "Hei, jeg ville bare fortelle dere at nå er jeg tilbake fra x. Her er noen bilder <3"
Vel. Jeg er her for å fortsette trenden. I morra fær eg til Kristiansand for å overvære årets Skrivebuatreff. Håper det blir fint.
Jo, og så endte jeg opp med å si ja til studieplassen. Lol. Ellers er livet mitt uforandra.
onsdag 27. juli 2011
fredag 22. juli 2011
I anledning dagen i dag
Hvis det er noen som trenger å sove et sted utafor Oslo, så ta kontakt med meg. Jeg bor en halvtime unna med tog, førtifem minutter unna med bil. Det er to ekstra senger her, og en del madrasser.
Verden er sinnssyk. Jeg er på nippet til å begynne å gråte for hver gang Twitter-feeden min blir oppdatert.
Dere som er kristne, får be for alle i Oslo og på Utøya, for jeg trur ikke Gud hører på meg.
Inntil videre er dette alt jeg kan gi dere: ❤
Verden er sinnssyk. Jeg er på nippet til å begynne å gråte for hver gang Twitter-feeden min blir oppdatert.
Dere som er kristne, får be for alle i Oslo og på Utøya, for jeg trur ikke Gud hører på meg.
Inntil videre er dette alt jeg kan gi dere: ❤
torsdag 21. juli 2011
Så gøy hadde jeg det på Slottsfjell 2011
Foto: Ivan RiosI kronologisk rekkefølge så jeg Crystal Castles, Röyksopp, Grinderman, Casual Friday, Bernhoft, Erasure, Mogwai, MikroMinus (som det ræives hardt til på bildet) og Mari Boine. For et fint avbrekk i min emosjonelle hverdag.
Minner om gårsdagen. Jeg er fortsatt forvirra.
onsdag 20. juli 2011
FremtidenfremtidenAAAAAAAAAA--
Så. Hei.
Jeg kunne sikkert ha blogga om Slottsfjell, og det er sikkert det jeg burde og. Men i dag. I dag logga jeg meg inn på Samordna opptak bare sånn for å sjekke, liksom, og trur dere ikke jeg har prestert å komme inn på spansk årsstudium på UiO? Trudde aldri det skulle gå siden jeg ikke sendte inn følgeskjema, men så har det visst skjedd likevel. Og nå veit jeg jo ikke hva jeg skal gjøre.
Fordi greia er jo at nå har jeg vært så innstilt på å ikke skulle gjøre så mye annet enn å jobbe, skrive og ha det fint fra høsten av at jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Jeg... jeg, nei. Jeg setter opp to lister, jeg. For dere må seriøst hjelpe meg. Innen den tjuesjette må jeg ha bestemt meg. Så kan dere plis si meninga deres i kommentarfeltet? Jeg er så usannsynlig ubesluttsom og kan ingenting, så jeg trenger dere litt nå.
Listene, ja.
Derfor skal jeg si nei til studieplassen:
- jeg har vært veldig innstilt på å ikke studere fra høsten av så lenge nå. Og det er denne grunnen som er vanskeligst å forklare for omverdenen, trur jeg, for jeg trenger alltid veldig lang tid på å forberede meg på ting. Lenger enn de fleste. Det er liksom... jeg driver og øver meg på å være mer spontan, og det var av ukjente grunner litt enklere i Bø enn andre steder, sånn som å bare bli med folk hjem og sånn, men det er sånne ting som... jeg veit ikke, hvis jeg får ei melding og noen spør om de kan møte meg i kveld, kan jeg ikke det. For jeg er ikke mentalt forberedt på det ennå. Og... nei, herregud, jeg får ikke til å si det på en måte som gjør at dere forstår. Men nå som jeg er forberedt på én ting, kan jeg liksom ikke gå bort fra det med det første. Det var jo sånn planen var. Og jeg får veldig angst av å bryte den planen nå, for det har vært planen så lenge. Og dette blei langt.
- jeg er ikke en veldig flink student. Jeg leser ikke til prøver. Jeg gjør ikke lekser. Jeg er mye borte. Og det har gått bra foreløpig, men jeg veit ikke om det går bra når det er the real shit som på universitetet. Og nei, det er faktisk ikke så enkelt som å bare si "jammen, begynn å lese, da", av grunner jeg ikke orker å gå dypere inn på nå. Jeg bare får ikke sånne ting til.
- jeg liker ikke folk. Jeg liker bare bra folk, men for å vite at de er bra, må jeg kjenne dem fra før. Og jeg bruker lang tid på å bli kjent med nye folk. Og noen ganger er jeg veldig klar for å møte nye folk, men akkurat nå, med to årsstudier bak meg allerede, har jeg fått ganske mange nye bra folk inn i livet mitt i løpet av kort tid, og akkurat nå har jeg ikke behov for flere. I væffal ikke spansk-studenter. Ja, jeg generaliserer nå, men jeg føler litt at jeg har lov til det. Jeg orker ikke flere flinke, oppegående, positive mennsker. De tar energien fra meg.
- jeg kommer ikke til å bruke et årsstudium i spansk til noe som helst. Jeg tviler på at jeg kommer til å like det så godt at jeg går på en bachelor - dog man skal så klart aldri si aldri - og det er overhodet ingen språkrelaterte jobber jeg kunne tenke meg å ha. Ikke prøv dere på å foreslå yrker som tolk, oversetter, diplomat, ambassadør eller - gud forby - språklærer, fordi bare nei. Jeg er overhodet ikke interessert i det.
- studielån. Enda mer av det.
- mindre fritid. Hvis jeg i tillegg skal ha en jobb, kommer det ikke til å bli et liv igjen i det hele tatt, gjør det vel?
Derfor skal jeg si ja til studieplassen:
- jeg har lyst til å friske opp og holde spanskkunnskapene mine ved like.
- jeg får studielån og stipend, og det gjør meg mer attraktiv i forhold til å få depositumslån av banken, hvilket jeg trenger for å få det etterlengta stedet å bo. Nå har vi riktignok funnet en leilighet som har så lite i depositum at jeg faktisk har råd til det akkurat her og nå, men hvis vi ikke får den... ja.
- kanskje jeg får en følelse av å ikke kaste bort året.
- mamma og pappa blir helt sikkert veldig glade.
Og jeg ser jo jeg òg at det er flere nei-grunner enn ja-grunner, men det er jo en grunn til at jeg skriver dette her, og det er fordi at JEG VEIT IKKE ÆÆÆÆÆH. Jeg veit virkelig ikke. Og jeg må jo sikkert begynne å studere for alvor en gang jeg og, og da er jo sånn sett sikkert ikke spansk et så dumt valg, for jeg likte jo spansk veldig godt på videregående, og kanskje det er fint å komme inn i systemet til UiO fordi jeg har bittebittebittelitt lyst til å studere filosofi om et års tid, så. Men heeeeh.
Kan ikke noen som er flinke til sånt skrive noe smart til meg i kommentarfeltet? Innen tjuesjette juli, så er du en engel.
Jeg kunne sikkert ha blogga om Slottsfjell, og det er sikkert det jeg burde og. Men i dag. I dag logga jeg meg inn på Samordna opptak bare sånn for å sjekke, liksom, og trur dere ikke jeg har prestert å komme inn på spansk årsstudium på UiO? Trudde aldri det skulle gå siden jeg ikke sendte inn følgeskjema, men så har det visst skjedd likevel. Og nå veit jeg jo ikke hva jeg skal gjøre.
Fordi greia er jo at nå har jeg vært så innstilt på å ikke skulle gjøre så mye annet enn å jobbe, skrive og ha det fint fra høsten av at jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Jeg... jeg, nei. Jeg setter opp to lister, jeg. For dere må seriøst hjelpe meg. Innen den tjuesjette må jeg ha bestemt meg. Så kan dere plis si meninga deres i kommentarfeltet? Jeg er så usannsynlig ubesluttsom og kan ingenting, så jeg trenger dere litt nå.
Listene, ja.
Derfor skal jeg si nei til studieplassen:
- jeg har vært veldig innstilt på å ikke studere fra høsten av så lenge nå. Og det er denne grunnen som er vanskeligst å forklare for omverdenen, trur jeg, for jeg trenger alltid veldig lang tid på å forberede meg på ting. Lenger enn de fleste. Det er liksom... jeg driver og øver meg på å være mer spontan, og det var av ukjente grunner litt enklere i Bø enn andre steder, sånn som å bare bli med folk hjem og sånn, men det er sånne ting som... jeg veit ikke, hvis jeg får ei melding og noen spør om de kan møte meg i kveld, kan jeg ikke det. For jeg er ikke mentalt forberedt på det ennå. Og... nei, herregud, jeg får ikke til å si det på en måte som gjør at dere forstår. Men nå som jeg er forberedt på én ting, kan jeg liksom ikke gå bort fra det med det første. Det var jo sånn planen var. Og jeg får veldig angst av å bryte den planen nå, for det har vært planen så lenge. Og dette blei langt.
- jeg er ikke en veldig flink student. Jeg leser ikke til prøver. Jeg gjør ikke lekser. Jeg er mye borte. Og det har gått bra foreløpig, men jeg veit ikke om det går bra når det er the real shit som på universitetet. Og nei, det er faktisk ikke så enkelt som å bare si "jammen, begynn å lese, da", av grunner jeg ikke orker å gå dypere inn på nå. Jeg bare får ikke sånne ting til.
- jeg liker ikke folk. Jeg liker bare bra folk, men for å vite at de er bra, må jeg kjenne dem fra før. Og jeg bruker lang tid på å bli kjent med nye folk. Og noen ganger er jeg veldig klar for å møte nye folk, men akkurat nå, med to årsstudier bak meg allerede, har jeg fått ganske mange nye bra folk inn i livet mitt i løpet av kort tid, og akkurat nå har jeg ikke behov for flere. I væffal ikke spansk-studenter. Ja, jeg generaliserer nå, men jeg føler litt at jeg har lov til det. Jeg orker ikke flere flinke, oppegående, positive mennsker. De tar energien fra meg.
- jeg kommer ikke til å bruke et årsstudium i spansk til noe som helst. Jeg tviler på at jeg kommer til å like det så godt at jeg går på en bachelor - dog man skal så klart aldri si aldri - og det er overhodet ingen språkrelaterte jobber jeg kunne tenke meg å ha. Ikke prøv dere på å foreslå yrker som tolk, oversetter, diplomat, ambassadør eller - gud forby - språklærer, fordi bare nei. Jeg er overhodet ikke interessert i det.
- studielån. Enda mer av det.
- mindre fritid. Hvis jeg i tillegg skal ha en jobb, kommer det ikke til å bli et liv igjen i det hele tatt, gjør det vel?
Derfor skal jeg si ja til studieplassen:
- jeg har lyst til å friske opp og holde spanskkunnskapene mine ved like.
- jeg får studielån og stipend, og det gjør meg mer attraktiv i forhold til å få depositumslån av banken, hvilket jeg trenger for å få det etterlengta stedet å bo. Nå har vi riktignok funnet en leilighet som har så lite i depositum at jeg faktisk har råd til det akkurat her og nå, men hvis vi ikke får den... ja.
- kanskje jeg får en følelse av å ikke kaste bort året.
- mamma og pappa blir helt sikkert veldig glade.
Og jeg ser jo jeg òg at det er flere nei-grunner enn ja-grunner, men det er jo en grunn til at jeg skriver dette her, og det er fordi at JEG VEIT IKKE ÆÆÆÆÆH. Jeg veit virkelig ikke. Og jeg må jo sikkert begynne å studere for alvor en gang jeg og, og da er jo sånn sett sikkert ikke spansk et så dumt valg, for jeg likte jo spansk veldig godt på videregående, og kanskje det er fint å komme inn i systemet til UiO fordi jeg har bittebittebittelitt lyst til å studere filosofi om et års tid, så. Men heeeeh.
Kan ikke noen som er flinke til sånt skrive noe smart til meg i kommentarfeltet? Innen tjuesjette juli, så er du en engel.
tirsdag 12. juli 2011
Slottsfjell tumørrøw
Gleder meg stort til å se disse banda live og for noen dager glemme at jeg verken har penger, jobb, sted å bo eller noen framtid overhodet.
lørdag 9. juli 2011
Noen øyeblikk er så fine at man ikke trenger bilder for å huske dem
Jeg tenkte litt på det da jeg mista kameraet mitt på Hove. Jeg har snakka om det med ymse venner og. Hvor utrolig avhengig vi er av å dokumentere alt det gøye vi gjør. Hvor inderlig vi elsker å laste opp bilder fra alle mulige sammenhenger på Facebook bare for å vise alle vi kjenner at vi har et liv, at vi har venner, og at vi har det kjempebra. For hva er vitsen med å gjøre noe morsomt hvis man ikke kan skryte av det seinere? Se, dette er meg med de kule klærne mine og de like kule vennene mine. Se, vi ler og smiler på alle bildene. Holder rundt hverandre. Har det dritfett. Jeg merker det jo sjøl og. Jeg veit ikke om det er akkurat det jeg tenker på midt oppi situasjonen, men hvis vi har det ekstra moro, blir jeg jo sånn med én gang at jeg vil spare på øyeblikket. Ikke glemme det. Vil kunne ta det fram igjen, mimre, hente fram alt det samme som var så gøy den gangen bare ved å se på det igjen. Dra tilbake. Og jeg lurer på om den intense frykten for å glemme hvor fint alt var den ene gangen, gjør at vi glemmer å faktisk være i det øyeblikket mens vi faktisk har det. For uansett hvor mange bilder man tar, vil man ikke få det spesielle øyeblikket tilbake igjen. Og når man ikke engang hadde det mens det faktisk var der fordi man var altfor opptatt med å dokumentere det, hva er da vitsen?
Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å kunne se tilbake på gamledager. Men jeg har funnet ut at jeg misliker friheten ved digitale kameraer med monsterminnekort, der de som har dem ikke gjør noe annet enn å ta bilder. Sånn sett føler jeg at bildene du tar med analog film blir mer eksklusive. Bildene du tar, tar du ikke fordi det er forventa at du skal kunne dokumentere at du til enhver tid er omringa av alle de kule folka du kjenner og at dere har det dritgøy sammen. Det blir i større grad at du tenker at dette øyeblikket er verdt å ta vare på. Og hvis du faktisk ikke har med deg kameraet, så gjør det ikke så mye, for du har jo opplevd det uansett.
Hør på meg, begynner å mase om at alt var bedre før i tida, før teknologien og syntesen tok overhånd. Det er nok nummeret før jeg skaffer meg platespiller og, nå (og det er det jo faktisk og). Neste steg blir vel at jeg slutter å høre på elektronika og påstår at bare lydene man lager med fysiske instrumenter kan kalles musikk. Nei, forresten, jeg trur ikke det kommer til å skje med det første. Men til og med en synth- og plastikkfans som meg syns det er fint med noe som føles ekte innimellom. Ikke at det er noe gærent med syntetiske ting, så lenge man er klar over at det er syntetisk.
Nå veit jeg ikke lenger hva jeg sier. Analog film har vel blitt hipster uansett.
Her, ta en sang, dere:
Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å kunne se tilbake på gamledager. Men jeg har funnet ut at jeg misliker friheten ved digitale kameraer med monsterminnekort, der de som har dem ikke gjør noe annet enn å ta bilder. Sånn sett føler jeg at bildene du tar med analog film blir mer eksklusive. Bildene du tar, tar du ikke fordi det er forventa at du skal kunne dokumentere at du til enhver tid er omringa av alle de kule folka du kjenner og at dere har det dritgøy sammen. Det blir i større grad at du tenker at dette øyeblikket er verdt å ta vare på. Og hvis du faktisk ikke har med deg kameraet, så gjør det ikke så mye, for du har jo opplevd det uansett.
Hør på meg, begynner å mase om at alt var bedre før i tida, før teknologien og syntesen tok overhånd. Det er nok nummeret før jeg skaffer meg platespiller og, nå (og det er det jo faktisk og). Neste steg blir vel at jeg slutter å høre på elektronika og påstår at bare lydene man lager med fysiske instrumenter kan kalles musikk. Nei, forresten, jeg trur ikke det kommer til å skje med det første. Men til og med en synth- og plastikkfans som meg syns det er fint med noe som føles ekte innimellom. Ikke at det er noe gærent med syntetiske ting, så lenge man er klar over at det er syntetisk.
Nå veit jeg ikke lenger hva jeg sier. Analog film har vel blitt hipster uansett.
Her, ta en sang, dere:
torsdag 7. juli 2011
Hove 2011
På kvelden den nest siste dagen jeg var der, mista jeg kameraet mitt. Det kunne jo så klart vært verre. Jeg kunne ha vært dust i huet og tatt med meg speilreflekset, eller jeg kunne ha tatt med Holga. Heldigvis var det bare et engangskamera, men jeg mista jo alle bildene jeg hadde tatt. Det rare var at da jeg gikk tilbake for å leite etter det - er ganske overbevist om at jeg mista det under The Strokes-konserten - fant jeg ikke engang de istykkertråkka restene av det. Og i lost and found-boden fikk de ikke inn noen ting. Så det jeg, og flere av de som var der sammen med meg, lurer litt på, er om noen rett og slett har tatt det og tatt sine egne bilder med dem. Hvilket igjen vil si at når de framkaller dem, kommer det til å dukke opp bilder av noen mystiske fremmede som i all framtid vil hjemsøke dem med sin tilstedeværelse på bildene... det er jo sånt de lager filmer og bøker om. Folk som har sett et mystisk menneske på et bilde, og visst instinktivt at "det der er sjelevennen min", og så finner de hverandre igjen etter ti år eller noe.
Eller kanskje noen bare har kasta det i søpla.
Poenget er at jeg ikke har så mange bilder å vise dere. Men jeg stod helt forrerst på The Vaccines-konserten med t-skjorta mi og sang med på alle sangene, og fikk ellers med meg, som nevnt, The Strokes, i tillegg til Jimmy Eat World, Brandon Flowers og Bright Eyes. Jeg dro dit med Signe og Lindawg, og i løpet av oppholdet rakk jeg dessuten å leike med Unnveig, Heidrun, Jo Mikkel, Kolbjørn og Jørgen. Dette var forresten første gang jeg var på noen som helst festival større enn Vaffelføzz, og jeg er meget imponert over min egen evne til å forholde meg til masse folk, liten plass og stakkarslig personlig hygiene over så lang tid. Hove var dritgøy!
Jo, forresten;
Heidrun tok dette bildet av Jørgen, Kolbjørn, meg og Unnveig etter Bright Eyes-konserten. Haha, aww. Vi er jo litt søte.
Jo, og det må jeg jo ikke glemme!
JEG MØTTE ET BAND!
Og siden jeg er deres første fan, fikk jeg en gave av dem:
Yeah!
Sjekk ut Askespråk her og her.
Føler litt at jeg bør ha en sånn badam-TSSSJJJ type avslutning på alle blogginnlegg jeg skriver, men strengt tatt kommer jeg ikke på noe mer å si akkurat nå, så takk for meg inntil videre.
Eller kanskje noen bare har kasta det i søpla.
Poenget er at jeg ikke har så mange bilder å vise dere. Men jeg stod helt forrerst på The Vaccines-konserten med t-skjorta mi og sang med på alle sangene, og fikk ellers med meg, som nevnt, The Strokes, i tillegg til Jimmy Eat World, Brandon Flowers og Bright Eyes. Jeg dro dit med Signe og Lindawg, og i løpet av oppholdet rakk jeg dessuten å leike med Unnveig, Heidrun, Jo Mikkel, Kolbjørn og Jørgen. Dette var forresten første gang jeg var på noen som helst festival større enn Vaffelføzz, og jeg er meget imponert over min egen evne til å forholde meg til masse folk, liten plass og stakkarslig personlig hygiene over så lang tid. Hove var dritgøy!
Jo, forresten;
Heidrun tok dette bildet av Jørgen, Kolbjørn, meg og Unnveig etter Bright Eyes-konserten. Haha, aww. Vi er jo litt søte.Jo, og det må jeg jo ikke glemme!
JEG MØTTE ET BAND!
Og siden jeg er deres første fan, fikk jeg en gave av dem:
Yeah!Sjekk ut Askespråk her og her.
Føler litt at jeg bør ha en sånn badam-TSSSJJJ type avslutning på alle blogginnlegg jeg skriver, men strengt tatt kommer jeg ikke på noe mer å si akkurat nå, så takk for meg inntil videre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)