Tre anbefalinger på K

Kongsvik ungdomsskole - Dette må vel være en av de mest mainstreame tinga jeg har anbefalt her (fordi jeg er så sykt hipster, ass). Men altså, dette er faktisk skikkelig moro. For de som ikke veit: komiker Lene Kongsvik Johansen spiller alle hovedrollene i denne mockumentaryen/liksom-realityshowet. Vi følger noen av elevene og lærerne ved Kongsvik ungdomsskole, og her møter vi alle stereotypiene vi kjenner så godt igjen fra da vi gikk der sjøl, riktignok i en noe overdreven forstand. Men det er nettopp der Lene Kongsvik Johansen er så sykt dyktig. Hun klarer balansegangen. Joda, karakterene er karikerte, men det blir aldri flåsete og teit. Seinere har Kongsvik videregående vist sitt fagre ansikt på landets TV-skjermer, og nå går Costa del Kongsvik. Førstnevnte fikk jeg sett litt på, sistnevnte har jeg ikke sett på i det hele tatt, men det er bare fordi jeg er så sykt dårlig til å huske på når noe går på TV. Den eneste grunnen til at jeg har sett hele Kongsvik ungdomsskole, er fordi jeg fikk det på DVD til bursdagen min en gang. Uansett, min favorittkarakter er ganske utvilsomt Andre (som Macbruker skjønner jeg ikke åssen jeg lager apostrof på PC'en jeg for øyeblikket sitter på):




Kristiania-Bohêmen - Noen må ha fått med seg hva min største og viktigste inspirasjon var for et par år siden (og hvis ikke, se for eksempel her og/eller her, men i det hele tatt store deler av 2011 og 2012). Og okei, jeg blei mildt sagt jævlig sliten av å leve på vin, fine kjoler og syndig livsførsel i et helt år, men at det er noe ekstremt besnærende ved Bohêm-tilværelsen, er ikke til å komme ifra. Det er jo litt flaut, men jeg har aldri lest noe helhetlig av Hans Jæger, men det burde jeg jo virkelig gjøre, for jeg trur den gjengen der potensielt var de kuleste nordmennene som noen gang har levd. Og om man ikke orker å ta den fullt ut (dessuten er det vanskelig å komme over opiumbuler i dag), er det uansett ekstremt inspirerende å lese om disse kunstnerskjøgene, om det så er til bruk i ens egen kunst, eller bare til drømming og fantasering. Og hvis du - God forby - ikke engang veit hva jeg snakker om, så les i det minste denne korte Wikipedia-forklaringa. Dette er faktisk obligatorisk kulturhistorie, din fjott. Og fordi jeg som sagt faktisk ikke har lest noe særlig av Hans Jægers verker (bortsett fra, som nevnt, veldig stykkevis), slenger jeg opp noen bilder av Christian Krohg og Edvard Munch til glede, fornøyelse, fortapelse og skam:

Kjære Timo av Elin Brodin - Jeg innser at denne lille boka sannsynligvis ikke ville ha virka like imponerende og sterkt på meg om jeg hadde lest den i dag, men det gjorde jeg ikke. Jeg trur jeg leste den i tiende klasse eller noe sånt, og det var noe av det vakreste jeg noen gang hadde lest. Ikke bare var det ei rørende fortelling og formuleringer jeg aldri hadde lest maken til (jeg husker fortsatt det avsnittet hvor Adrian sier at Timo ligner en "vakker, åndfull, muligens litt tuberkuløs poet"), men den var samtidig så ideologisk og politisk, men på en subtil og helt naturlig måte, ikke sånn at den kasta masse raddis-synspunkter i ansiktet på deg. Kort fortalt er dette historien om Timo, som har dødd av AIDS, og Sofie som skriver brev til ham etter hans død. Og det er gjennom disse breva vi blir kjent med og glad i Timo, Sofie og Adrian, og jeg kjenner meg så inderlig igjen i Sofie, hun er en så fantastisk relaterbar karakter, for jeg var sjøl akkurat som hun var en gang, og det hele er faktisk veldig bra, altså. Jeg unner virkelig alle i fjorten - søttenårsalderen å lese denne, kanskje de litt eldre òg, bare fordi den, på tross av manglene den helt sikkert har og som jeg ville ha lagt bedre merke til nå, er en veldig fin historie å ha med seg videre. Her har dere et nokså tilfeldig utdrag. Se for øvrig også denne lille notisen fra 2009.

Jeg kom hjem tidlig om morgenen, i den blakke demringen, og snek meg i seng uten at mor og far merket det - tror jeg.

   Jeg ble liggende våken og tenke den nye tanken om og om igjen: Kanskje jeg like godt kunne vært en annen. Kanskje jeg kunne vært Adrian - eller en som lignet ham.

   Da ville jeg ha kjent deg siden du var fjorten. Da ville jeg vært den eneste du virkelig brydde deg om og følte deg bundet til.

   Jeg syntes jeg kunne fornemme det i fingrene, under huden, hvordan det kunne vært - i et annet liv, en annen kropp. Det var slett ikke så eventyrlig fjernt, det var slett ikke noe man bare burde slå vekk og le av. Det var lett å forestille seg, når jeg først prøvde.

   Å dele fortroligheten med deg, være med på sammensvergelsen mot det som truer og nedverdiger... Å oppleve den begynnende hemmelige dragningen, smerten ved den, angsten for å bli avvist, kanskje hånet - men fremfor alt driften som vokser og til slutt skyver alle andre hensyn til side. Å kysse deg for første gang og være inderlig velkommen og litt fryktet... Å få komme deg så nær som det går an, se deg lukke øynene og blotte strupen, overgi deg...

   Jeg husket at vi hadde lest et dikt av Obstfelder på skolen - det om å være født på feil klode.

Og jeg visste, selv om jeg ikke hadde opplevd det, at jeg ville likt å være Adrian. Tanken var glitrende, stille: Jeg ville likt det så mye bedre enn å være Sofie og ligge med gutter jeg ikke kjente, masete gutter uten lysegrønne øyne og grasiøse skuldre, i en verden full av kondomer og lærere som smilte anstrengt og pekte på plansjer.

Verdens poesidag

Diktere burde vært fritatt for livet

Er det ikke nok at de må ligge foran hele tiden; skrive

om kjærlighet før de har opplevet noe som helst

Skrive om den forsvunne hatten sin før den forsvant

Skrive om døden for de har opplevd den

Diktere burde slippe å ha kropp, sykkelhjelm

Diktere burde slippe å ha flytevest, sende pakker, gå

på trening, pante flasker, gå ned med søppel

Diktere burde slippe å finne navn på babyer, rydde

gangen, hente post

Hva skal dikteren med eget liv?

Men alt som ligger fremme på diktermuseene stjeler jeg

Er spesielt stolt av puten med løkmønster som jeg

stjal fra George Sand

En fugl som trekker et tog stjal jeg fra deg

-- Cecilie Løveid

Musikalsk utfordring #2: En høytidssang du liker spesielt godt

Så egentlig så har jeg hjemmeeksamen nå, men aldri har jeg jobba så strukturert med noe noen gang, trur jeg, og siden jeg for lenge siden har fylt dagskvota mi med antall ord per dag, så tillater jeg meg å gripe fatt i post nummer to i den musikalske utfordringa jeg posta for litt siden. Og hvis du syns hele denne setninga var helt elendig formulert, så har du nok helt rett, for litt tulleruskete i hodet blir man jo tross alt når man skal skrive en særdeles akademisk tekst på 3200 ord i løpet av ei uke.

Og hva angår norske høytider, så veit jo alle at det egentlig bare er jula som gjelder, og det fins liksom ingen ikke-salmete påskesanger eller seriøse Halloween-sanger eller ikke-altfor-patriotiske 17. mai-sanger eller noe som helst. Og siden jeg uansett hvert eneste år roper til absolutt alle at Low har lagd den eneste juleplata som er verdt å høre på, og jeg er usikker på hvor mange som egentlig tar det til etterretning, går jeg grundigere til verks denne gangen.

For altså. Det er feil å høre på julesanger i vårens spede begynnelse, men det er aldri feil å høre på Low.  Jeg har egentlig aldri likt "The Little Drummer Boy" spesielt godt, men Low sitt seige og underdrevne sound kler den så helt usannsynlig godt, og nå har den - i deres versjon, vel å merke - blitt den ene sangen det ikke kan bli jul foruten. Jeg klarer aldri å bestemme meg for om jeg syns den er mest melankolsk eller mest fredfull, og det betyr kanskje at den er litt av begge. Og musikk som klarer å være genuint melankolsk og genuint fredfull, er som regel veldig, veldig vakker. Og dette er ikke noe unntak. Hvis du vil spare den til neste desember, er det fullt forståelig, men her er den like fullt, en av de fineste julesangene som fins (kanskje bortsett fra "Deilig er jorden", som jeg uansett forbinder nesten like mye med begravelser):

Kvartlivskrise

Stort sett går det bra, for som oftest tenker jeg ikke over det, men innimellom blir jeg urolig til langt inn i sjela når jeg kommer på denne sannheten, som noen ganger virker viktigere enn alt annet: jeg veit ikke hva som virker mest frastøtende, å jobbe eller å studere. Og noe av det må jeg definitivt drive med mens jeg håper på å en vakker dag kunne leve av å skrive. Problemet er at det er ingenting jeg vil. Ikke en eneste karrieremulighet som virker forlokkende, men jeg vil heller ikke ha en så kjedelig jobb som den siste jeg hadde (for de som ikke veit: jeg satt i en kjeller og putta penger på en boks i opptil tolv timer om dagen). Jeg kjeder meg og blir sliten av omtrent alt som fins av dagsysler, og når jeg kommer hjem, om det så er fra jobb eller studier, orker jeg ingenting. Og hvis dette skal være hele livet fram til jeg blir pensjonist, er det så begredelig og forferdelig at jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre for å klare det. Jeg mener, åssen gjør folk det? Jeg syns det er utrolig nok når folk i klassen min har jobb ved siden av studiene, for jeg syns bare én ting å tenke på av gangen er altfor mye. Hva er normale mennesker lagd av som jeg ikke er? Og liksom, når man snakker med rådgivere og sånn, og de spør "jammen hva vil du gjøre?", så tenker jeg at jeg vil skrive, og det er det eneste, alt annet virker helt fryktelig, men ikke engang dét får jeg til om dagen.

Ja, ja. På den positive sida har vi endelig fått henta oss en Playstation, og det har jo gått som det måtte gå:

Tre anbefalinger på J

Jorge Marín - Sist jeg var i Budapest, var vi innom det som er deres svar på Nasjonalgalleriet. Blant utstillingene var noen av skulpturene til Jorge Marín fra Mexico. Jeg kan overhodet ingenting om kunst og har ingenting mer utfyllende å si om det enn at jeg likte det, syntes det var underlig vakkert og blei grepet av det. Mitt stakkarslige ordforråd på akkurat dette feltet gjorde ikke opplevelsen noe mindre intens, så kanskje jeg bare skal etterlate tolkninga til dere som ser. Men med dét sagt, så trur jeg det faktisk er enda bedre å se det i virkeligheten, hvor man kan studere tredimensjonaliteten og detaljene enda nærmere. Y'know, hold fingrene kryssa, kanskje kommer utstillinga til et sted nær deg?

Jill Bolte Taylor - Dere har hørt om TEDtalks? Hvis ikke, kan jeg informere om at det er en slags konferanse der folk med en viss legitimitet innenfor sitt felt kan komme og snakke om en hvilken som helst god idé - derav slagordet "ideas worth spreading." Det er et utall av engasjerte og dyktige talere der, såpass at jeg vurderer å lage en blogginnleggserie dedikert til noen av dem jeg liker best. Og en av dem jeg liker best, er Jill Bolte Taylor. Jeg har riktignok bare sett én av hennes taler, men den syns jeg til gjengjeld er knakende god. Jill Bolte Taylor er en hjerneforsker, som i videoen under forteller om da hun fikk en unik mulighet til å studere sin egen hjerne innenfra - til tross for at årsaken til det, er noe de aller fleste av oss håper på å unngå i løpet av livet. Sjølve talen er nesten tjue minutter lang, men vær så snill, hvis altnerativet er å se en like lang episode av, jeg veit ikke, Hotell Cæsar, så se denne isteden. Du kan til og med ha på tekst, både på norsk og på engelsk. Utenom å være utrolig godt formidla, så er det hun har å si så vakkert og rørende og inspirerende at jeg bare har lyst til at alle i hele verden skal se det. Og du er en av alle i hele verden.




Jónsi & Alex (Recipe Show) - Her må det en parantes til, for uansett hvor fantastisk matprogrammet til Jónsi og Alex er, går det ikke an å nevne dem uten å nevne musikken deres. De har bare lagd ett album sammen, men det er så drømmende og atmosfærisk atte huttemegtu jeg veit knapt hvor jeg skal begynne. Jeg tør komme med den drøye påstanden om at det er noe av det vakreste som er lagd noen gang. Albummet, Riceboy Sleeps, ligger ute på Spotify, men hvis du bare har tid til å høre et par sanger, så la det være Boy 1904 eller Daníell In the Sea. Og som om ikke dette var fantastisk nok i seg sjøl, så har de i tillegg lagd fire episoder av det mest sjarmerende matprogrammet noensinne. De lager vegansk rawfood i en herlig bakgård der de blant annet i to episoder får besøk av en kanin, og er så fnisete og keitete og nydelige at jeg dør litt inni meg, men på en god måte. Du kan se alle episodene her, eller bare se denne her, hvor de lærer deg å lage raw lasagne:

Kvinnedagen

Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli veterinær. Da jeg fant ut at en del av jobben innebærer å avlive friske dyr, slo jeg ideen fra meg. Seinere lot jeg være å gå inn i militæret, blant annet fordi jeg er pasifist.

Det burde ikke være så helsikes mye vanskeligere for fastleger.

Håper mange går i tog og bruker stemmen sin til å bli hørt i morra, eller teknisk sett seinere i dag. Sjøl har jeg ei god unnskyldning for mitt fravær; jeg skal på Nordisk samtidspoesifestival.

Og gratulerer med dagen til alle fantastiske jenter og kvinner der ute!

Inspirasjon: universet

Jeg veit ikke, jeg får liksom ikke til så mye lenger, minst av alt å skrive. Det er kjempelenge siden jeg har hatt lyst til noe som helst, det vil si, jeg har lyst til å ha lyst til noe, men det er ikke helt det samme. Jo, jeg har jo fått til å skrive dette gjesteinnlegget på bloggen til Panthera, da. Men skjønnlitteratur. Prosa. Åh. Jeg savner det så fælt.

Men som jeg skriver i gjesteinnlegget, har universet og all dets magi alltid gitt meg massevis av inspirasjon, så hvorfor ikke bare se på noen forunderlig vakre bilder og høre på noe passende musikk. Hvem veit, det kan jo skje noe.

(Trykk på bildet for å komme til bildekilden.)