Do the Right Thing (1989)

Denne filmen var G før det blei mainstream å være G. Det er jo det som gjør den så jækla kul. Dét, og åttitallssjarmen. Seriøst, jeg kan aldri tenke meg at denne hadde vært så fet hvis den hadde blitt lagd på glossy 2000-tallsrull. Men nok om det. For nå.

Alt som skjer i denne filmen, skjer i løpet av ett døgn. Mookie jobber som pizzabud på den lokale pizzasjappa, eid av Sal og sønnene hans, som er tre av særdeles få hvite innbyggere i bydelen. Dette får de merke da en fyr dasser innom og refser dem for å bare ha italienere på wall of fame'en sin, og ingen svarte folk. Han prøver å få i gang et opprør blant de svarte. Det er bare det at det ikke er alle som syns det er et like big deal som det han sjøl gjør. Dessuten har Sals sønner litt ulike oppfatninger av å være italienere i et nabolag som ellers er fylt med veldig mange andre kulturer i tillegg.

Jah. Det der blei et fryktelig intetsigende synopsis, men hey, handlinga her er tross alt ganske triviell, i væffal i mesteparten av filmen. Vi følger en av sommerens varmeste dager sett gjennom de veldig forskjellige karakterens synsvinkler, og det er snakk om å jobbe, tjene penger, henge på trappa og spille musikk. Samtidig som det ikke er det. Sjøl om det ved første øyekast ser koselig og hverdagslig ut, merker man som seer hvor trykka den indre stemninga etter hvert blir. Det er noe som bygger seg opp, og man sitter bare og venter på den uunngåelige eksplosjonen. Og likevel blir det altså så subtilt framstilt at man, på tross av alvorlige temaer, stort sett blir sittende og le og generelt la seg fenge. For vi får et friskt manus, gjennomarbeida og særprega karakterer og i det hele tatt bare ei viss engasjerende stemning. Bare bildene i seg sjøl er så fargerike at man bare blir glad, ganske enkelt. Og da tenker jeg ikke bare på de ymse hudfargene vi presenteres for.

Enkelte deltagere i persongalleriet syns jeg derimot kanskje blir litt... vel, ikke nødvendigvis overspilte, men lettere stereotypiske, kanskje? Altså, jeg digger Da Mayor, men er han ikke en smule... klisjé? Og med dét sagt, liker jeg åssen vi aldri får hele historia hans. I væffal aldri som annet enn mellom linjene-stoff. Hvis det går an å bruke uttrykket "mellom linjene" når det er snakk om film, da.

Oh, og før jeg glemmer det: jeg digger spent i hjel at denne ikke tar noens parti i det hele tatt. Overhodet. Sluttsitatene, og åssen herr Spike Lee hadde løst greia, ga meg antydning til gåsehud.

Dommeren har talt: 5