Blæh

Jeg føler et behov for å skrive et unødvendig emoinnlegg, så hold deg fast.

Men åh. Det er ikke det at jeg ikke er glad for å være tilbake, for jeg er jo det, men det er vel mer det at jeg hadde glemt hvor ekstremt bipolar visse mennesker (les: et visst menneske) får meg til å bli. Og det verste er jo at den naive nervøsiteten i elsker/elsker ikke så klart er borte, så jeg burde strengt tatt ikke ha noen grunn engang. Men jeg kan bare ikke noe for det. Jeg skulle for alt i verden ønske at siden det liksom ikke er noe håp likevel, at jeg bare kan skru av en merkelig forelskelsesknapp så jeg kan begynne å ha et normalt følelsesliv igjen, og slippe å se ut som ei hoven kjøttkake i trynet til enhver tid fordi jeg har begynt å få grineanfall igjen, eller for den saks skyld bli berusa og patetisk håpefull bare på grunn av ting som ikke engang betyr noe. Jeg orker snart bare ikke mer, for dette sliter meg ut, og jeg vil at han skal holde seg langt borte fra meg og sammen med meg hele tida om hverandre og samtidig.

Og så er det jo ikke bare dét. Jeg greier ikke å skrive lenger, og har mista en god del av det nyeste prosjektet mitt. Jeg eier ikke energi til noe som helst, og er, som kjære Jokke sa det en gang i tida, søvnløs om natta og bevisstløs om dagen. Og mitt tidvis anstrengte forhold til mat er tilbake atter en gang, og jeg er dritsulten, men blir spykvalm bare av et par biter. Og så syns jeg at alle maser, og at de som ikke maser, overser meg.

Jeg vil ha ferie fra verden. Og så vil jeg ikke være forelska. Nå er det ikke gøy lenger.