The Visitor (2007)

Hovedpersonen er forfatter og lærer, og må motvillig reise i jobbsammenheng til New York. Ikke at det egentlig er så stress, for han har en leilighet der. Når han kommer fram, finner han derimot ut at den tydeligvis i hans fravær har blitt leid ut til et par han ikke kjenner. Likevel ender han opp med å få sympati med dem, og gir dem lov til å bli, og før noen av dem egentlig veit ordet av det, har et veldig usannsynlig vennskap oppstått.

I likhet med regissør Thomas McCarthy sin forrige film, aldeles nydelige The Station Agent, er ikke dette en film for de utålmodige. Derimot er den i stand til å gi dem som er åpne for det en utsøkt filmopplevelse. Dette er et finstemt mellommenneskelig drama med øye for detaljer, og den har en forsiktig framgangsmåte til tross for at den tar opp brennaktuelle og vanskelige temaer. Og det er nettopp derfor det virker så sterkt på en. Systemkritikken slår deg i trynet ved å bruke egentlig akkurat motsatt metode som våkn opp!-måten for eksempel Michael Moore har en tendens til å være glad i. Og ikke ett vondt ord om kjære herr Moore, men jeg vil påstå at en sterk historie fortalt med stramme virkemidler fra et nesten banalt ståpunkt virker like godt. Herr McCarthy lar budskapet sitt liste seg fram bilde for bilde i et rolig tempo, og du lar det gradvis gå opp for deg sånn at når rulleteksten glir over skjermen, sitter du med gåsehud til langt oppå skuldrene. Og ikke en eneste gang har du reist deg og skreket ikke-trykkvennlige remser i frustrasjon. Det er kunst, ass.

The Visitor er en vakker, varm, sjarmerende og minimalistisk film som sikkert kommer til å kjede mange, men som er veldig verdt bryet å sjekke ut for den delen av befolkninga som likte juveler som Landhandleren i Provence, Rosetta og allerede nevnte The Station Agent.

Dommeren har talt: 5