Transformers (2007)

Planeten Cybertron er en småføkka plass. Slemmerobotene og snillerobotene har bestemt seg for å bruke kreftene sine til to forskjellige formål, med en krig av dimensjoner og en ødelagt hjemplanet som resultat. Og hva gjør man når slagmarka di blir borte vekk? Jo, da finner du deg ei ny ei. Og robotene fra Cybertron velger jorda som egna arena. Dette byr så klart på problemer for dennes innbyggere, som for eksempel den håpløse nerden Sam, som aner fred og ingen fare da han får sin første bil av faren sin...

Transformers er sikkert den mest overfladiske filmen jeg så i 2009. Plottet er bare så helstøpt teit at det nesten gjør litt vondt å skrive det ned, og den kronidiotiske kjærlighetshistoria oppi det hele er så klisjé at du får medfølelse med skuespillerne for at de faktisk blei bedt om å gjennomføre slowmotion av hender som griper hverandre-sekvensene. Men veit du hva? Det gjør faktisk ikke så alvorlig mye denne gangen, fordi det er så forbaska underholdende. Jeg har lenge hatt ganske heftige fordommer mot denne filmen, rett og slett fordi den er så grunn som den tross alt er, men den er faktisk imponerende vellagd. Og da tenker jeg ikke bare på spesialeffektene, som for all del så klart er kule å se på, men også et jækla fengende manus. Replikkvekslingene smeller som strategisk plasserte kinaputter på rekke og rad, og jeg vil til og med gå så langt som å kalle flere av de morsomhetene så smått litt intelligente.

Transformers breier seg ut i drøye to og en halv time, og til å være en film som primært er robotvold og en håndfull snappy replikker, kan det etter hvert oppleves som litt langdrygt. Jeg mener, det er måte på hvor mange eksplosjoner du kan se etter hverandre uten at du går lei. Og igjen, dette er liksom så voldsomt ikke-dypt at det er bortimot fascinerende. Likevel sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av en underholdende sak som tross alt overraska meg veldig.

Dommeren har talt: 4