All this has happened before and will happen again

Shit, ass. Jeg stod på kjøkkenet i stad og lagde mat. Så noia jeg totalt. Det er bare halvannen måned igjen her. Greit nok at jeg hater Bø dypt og inderlig ganske ofte, noen ganger nesten like mye som Lier, men herregud... folka. Selvfølgelig har jeg jo en vag deja vu-følelse av det hele, og så klart har jo erfaring vist at det ikke blir siste gang jeg ser dem igjen når eksamen er overstått, men det er jo noe med den helt spesielle bobla man lever i akkurat her og akkurat nå, da. Og for å ta i bruk en sliten klisjé, så må alle bobler sprekke en gang.

Jepsi pepsi! Jeg har overhodet ikke noe spennende å blogge om. Livet mitt er egentlig bare stress. Bare april kommer i gang nå, så trur jeg det blir fint. Kanskje.

Her skulle det ha stått noe spennende

men så sletta jeg det.

Jeg har faktisk vurdert å begynne å skrive dagbok. Fjerne presset ved at jeg veit at ingen leser det jeg skriver, og dermed slippe å sensurere meg sjøl. Sikkert bedre å få ut følelsene sine på den måten. Men samtidig hadde jeg jo visst at ingen noen gang kom til å få lese det, hvilket igjen ville ha fått meg til å tenke at det jo egentlig ikke er noe vits i det hele tatt.

Det er faen meg hardt å være både eksibisjonist og ganske sjenert samtidig, ass.

Uff, nei, herregud. Skjønner godt at dere ikke greier å bry dere om livet mitt når jeg knapt nok greier å bry meg sjøl.

Mannefrigjøring

Jenter, kvinner, damer, kall oss hva du vil, har det ikke så verst i Norge. Vi går med bukse, twitrer om mensen, er stolte av mensen, går uten behå, utdanner oss til elektrikere og bilmekanikere – kort sagt alt det som menn gjør, og mer til. Kvinnegrupper som Ottar smeller neven i bordet og langer ut offentlig når vi føler oss urettferdig behandla, noe som fører til beklagelser og for noen sikkert også erstatninger.

Hvis en mann bestemmer seg for å gå i skjørt en dag, er det ingen mannegruppe som kan si ifra at det ikke nødvendigvis gjør ham verken homofil eller transseksuell. Hvis en mann twitrer om ejakulasjonen sin og er stolt av den, er han en gris, og hvis han legger ut en video av seg sjøl på YouTube der han banker opp damer og smiler mens han gjør det, er han en voldelig mannssjåvinistisk psykopat, mens ei kvinne som hadde gjort det samme bare med menn, bare hadde vært en flink feminist.

Det er jo ikke til å komme unna at menneskene har levd i et samfunn styrt av menn omtrent nittini prosent av den tida vi har bodd på jorda. Kvinner fikk ikke engang lov til å si hva de mente før i 1893 på New Zealand, jf. stemmerett. Men gir det oss rett til å ”ta igjen” ved å fortsette å dyrke synet vårt på mannen, som ikke har forandra seg stort siden middelalderen? På Ottar sin hjemmeside, under ”Program”, og videre under ”Seksualitet”, kan vi lese at ”Det er en etablert sannhet i vårt samfunn at menn har en spesielt sterk seksualdrift som de har krav på å få tilfredsstilt, koste hva det koste vil.” Det Ottar faktisk sier, er at menn generelt er voldtektsmenn, noe jeg vil gå ut fra at de aller fleste er enige om at er veldig fjernt fra sannheten.

Ta Vi Menn, for eksempel. De har reklamer på radioen der slagordet deres er ”la menn være menn”, der de påstår at det å like ting som tradisjonelt sett har blitt sett på som feminine, sånn som strikking, rett og slett ikke egner seg for ekte mannfolk. Jeg har ikke sett så mange reaksjoner på disse reklamene, og det eneste jeg fant da jeg søkte rundt på internett, var ei kvinne som fortalte om hvor provosert hun hadde blitt av dem i et forum, og som blei svart av både menn og kvinner som blåste henne av og fortalte henne at reklamene jo var kjempemorsomme. Et av de verste svara lød som følger: ”Man kan finne feil og mangler ved alt, vi kan jo snu litt på det og si at de ikke bare gjør narr av de homofile, men kvinner generellt, i dagens samfunn hvor vi skal være likestillt. (jada...skjer ikke) Det er like tullette. Det vil alltid være noen som finner noe å ta seg nær ut av, men det er ikke alltid like nødvendig å lete etter det..” Er likestilling mellom kjønna tullete? Hadde jeg vært gutt og fan av strikking, kanskje til og med følt meg bittelitt utafor og attpåtil blitt litt småmobba på skolen av de tøffe gutta i klassen, veit jeg ikke hvor innmari glad jeg hadde blitt for en reklame som forteller meg at jeg ikke er en mann. Hvorfor må menn ”være menn” når de kan være seg sjøl isteden?

Man kan kanskje si at siden jeg er jente, aner jeg ingenting om åssen det er å være mann, og har dermed ikke rett til å uttale meg om saken overhodet, men jeg veit åssen det er å være jente, og det er ikke alltid så innmari gøy å ikke ha mulighet til å leve opp til forventningene samfunnet har til deg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal være likedan for menn og gutter. Kanskje til og med verre, fordi mannerollen fra gammalt av har hatt en sterkere posisjon enn kvinnerollen, og dermed er det ikke like lett å se at en mann er undertrykt som det er med ei kvinne. Man vil ikke like lett kunne se at en mann som oppfyller de klassiske krava til mannsrollen, med gevær på veggen, TV med alle sportskanalene og jobb som anleggsarbeider, er underkua. Likevel har jeg en hypotese om at det er vanskeligere for en mannemann å innrømme at han egentlig syns det er litt stas med musikaler enn det er for ei jentejente å innrømme at hun digger førstepersonsskytespill til X-box. Dette er rett og slett fordi vi ikke ser at mannen også har et behov for å bryte ut av kjønnsrollemønsteret sitt, som på ingen måte er fordelaktig på ham. Ved første øyekast kan det se bra ut med gode penger og mer makt, mens tabuet som er knytta opp mot å ha en eneste interesse som ikke faller innunder stereotypien, er desto sterkere.

Jeg syns på ingen måte at feministene skal slakke ned på frigjøringsarbeidet sitt, men at de også kan hjelpe sine mannlige motparter på veien, hadde vært å foretrekke.

---

(Vi skal ha om essay på skolen til uka, så jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg blogger jo ikke så ofte lenger likevel.)

††† H1P$T3R W1TCH H0U$3 †††

har du saks? har du teip? jeg pleier å bruke så mange filtere så jeg ikke ser hvor dårlig kvalitet det er. vil du ha te? jeg har ikke kaffe. du veit. du har en saks og et keyboard og et øde sted og en parkeringsplass. ja. og en øde skog. vinterkulde. eg kan ikkje gå hjem og si at eg spelar i et band som heter The Dickheads.








(The Dickheads, a.k.a. Unnveig, Linda og meg.)

I hope I die before I get sold

(Noe å høre på.)

Det er liksom... folk krever alltid en årsak for alt. Hadde det gått an å akseptere "jeg veit ikke" eller "jeg bare greier ikke" som et svar hvis jeg hadde skaffa meg en diagnose å skylde på?

Oslo, Oslo

Oslo, du er fin og rar, akkurat som alle som bor der.


Men herregud, se så mye skrap jeg kjøpte med meg hjem:


Akk.

Nå er jeg i Bø og har det ganske fint. Dårlig tid til alt, men det er det eneste. Plussgrader og greier. In your face, vinterdepresjon. Oh, og så har jeg kommet videre til andre runde av opptaket til Den Norske Filmskolen. Hurra for meg. Spennende å se hvorvidt jeg rekker å mekke sammen enda ei opptaksprøve i løpet av en halv måned.

Futurum

Jeg er tidlig ute i år. Det ligner jo ikke meg, men grunnen er at feriene våre ikke samsvarer så godt med søknadsfristene, og i Bø gjør jeg jo fint lite annet enn å lage mat, lese pensum, hoppe rundt på rommet, brenne røkelse, trene og drekka uansett, så det sier seg jo sjøl at når jeg først er i Lier på vinterferie, må jeg bruke den godt. Det jeg prøver å si: jeg har allerede søkt, eller har søknaden 99 % klar, på skoler til høsten. Jeg, jeg, ja. Her er lista, i ingen prioritert rekkefølge:

- Den norske filmskolen - manus
- The Icelandic Film School - screenwriting/directing
- Westerdals - tekst og skribent
- Skrivekunstakademiet
- Samordna opptak (i prioritert rekkefølge): Spansk (UiO), engelsk (UiO), litteratur, film og teater (UiA) og allmenn litteraturvitenskap (UiO)

Når det gjelder samordna, er alt årsstudier fordi jeg ikke tør å begynne på en bachelor i noe. Jeg mener, bedre å ta ett år for å finne ut om det er noe tess først, sant? Og så må jeg bare nevne at jeg ikke er udelt positiv til noe av det, så det ultimate hadde vært hvis jeg hadde kommet inn på bare én ting sånn at jeg slipper å ta beslutninger, for det er det verste jeg veit noen ganger.

Jeg kunne sikkert ha benytta anledninga til å si noe smart, men det trur jeg at jeg driter i.

Hvilken skole heier dere på, da?

SIAD

Jeg visste ikke engang at det fantes en dag for det (eller jo, egentlig - jeg leste jo dikt i den anledning i fjor), men så lærte jeg meg det på Hege sin blogg.

Fra Wikipedia:

"Self-Injury Awareness Day (SIAD) is a grassroots annual global awareness event/campaign on March 1, where on this day, and in the weeks leading up to it, some people choose to be more open about their own self-harm, and awareness organizations make special efforts to raise awareness about self-harm and self-injury."

Så ja. Jeg har aldri vært noe særlig god til sånne ting.

Men altså, hallo hallo...?