Inspirasjon: Steampunk

I natt drømte jeg at det var tredje verdenskrig. Russland invaderte Norge og ville sende alle homofile og transfolk til konsentrasjonsleire. Jeg, som i drømmen var en homofil gutt, måtte klippe håret kort for å lettere bli tatt for å være hetero. Det var SUPERSKUMMELT. Og jeg måtte gjemme meg i kjelleren til naboen, men så skjedde nesten det samme som i åpninga på Inglorious Basterds.

Det var en digresjon.

Jeg sliter fortsatt noe så inni helvete med å få økonomikunnskapene sånn noenlunde på plass, og da er det ingenting jeg liker bedre å gjøre enn å drømme meg bort. Når jeg drømmer meg bort, blir det veldig ofte til ei annen tid eller til ei tid som aldri har funnes (JA, det er riktig bøying av verbet), og i dette tilfellet er det sistnevnte. For de uinnvidde, kan jeg nevne at steampunk ganske kort og enkelt forklart er et "hva hvis"-univers. Hva hvis framtida hadde inntruffet på midten av attenhundretallet? Hva hvis vi kunne leike med romtid-kontinuumet og spleise sammen forskjellige epoker? Klassisk steampunk-litteratur og -kunst er ofte prega av duse, brunbronsete farger, luftskip, tannhjul, damp (naturlig nok), viktorianske antrekk og masse teknologiske gadgets - riktignok sett i datidas perspektiv. Hvis du, som meg, har lyst til å bare for ei lita stund glemme hvor stressende og ubehagelig akkurat nå er, så hent deg noe godt å drikke, len deg godt tilbake, sett på for eksempel denne sangen, og nyt alle de kule bildene. Som før: klikk på bildet for bildekilde.

For videre inspirasjon: Se Hugo. Jeg syns sjølve historien er veldig so-so, men hallo, han bor inni ei klokke. Spill Lost Odyssey. Det er ikke reinspikka steampunk, men har mange fine steampunk-elementer i seg. Hør (og se) på Emilie Autumn, særlig Opheliac-albummet. Og så er jeg selvfølgelig veldig åpen for flere forslag i kommentarfeltet.

Tomprat

Så dere, om ei uke og én dag har jeg eksamen i økonomi. Jeg har bare lyst til å dø. Neida. Joda. Fordi jeg leser i boka eller er på forelesning (via livestreaming, yeah) og så bare tenker jeg aha, så det er sånn det er! Og så får jeg en tilsvarende oppgave å løse på egen hånd, og så bare... går det ikke. Jeg stopper ved første setning og skjønner ikke i det hele tatt hva det er oppgaven ber meg om å gjøre. Det er lenge siden jeg har følt meg så dysfunksjonell, og det kommer fra meg. Og så er jo greia det at på grunn av mitt veldig mislykka forsøk på å studere spansk for et par år siden, mister jeg retten til stipend og lån hvis jeg stryker. Og flytur og opphold i Tromsø en gang i måneden pluss husleie kan se veldig håpløst ut uten. Og man må ha minst 30 % riktig for å kunne stå, noe som jeg ikke syns gir mening???? Fordi jeg har liksom alltid tenkt sånn at det må være omtrent like vanskelig å få A som F, og det som skiller A fra B er 8 %, mens det som altså skiller F fra E er 30 %???? Jeg skjønner ikke? Er dette vanlig praksis? Jeg er dødsdømt. Og faktisk ikke bare fra min side, men foreleser har sagt ganske direkte at han trur jeg kommer til å stryke. Og jeg veit at dere som sier sånne ting helt sikkert mener det kjempegodt, men vær så snill å ikke si sånne ting som "jammen det går bra, du er jo så flink!!!" for jeg er virkelig ikke flink i dette her i det hele tatt. Det er ganske stor forskjell på å gi ut ei bok og å sette opp et korrekt regnskap.

På den positive sida så er det nå opplest og vedtatt at min nye roman Tyngden mellom oss kommer ut i august, da. Dette veit vel alle som er venn med meg på Facebook allerede, og jeg trur helt ærlig ikke jeg har så mange lesere som ikke er venn med meg på Facebook, men nå står det altså her òg. Jeg har faktisk allerede hinta til det på bloggen min, men jeg veit ikke om noen plukka det opp. Men uh ja, det blir jo stas, da.

Her er en katt som ikke har noe med saken å gjøre:

Eller kanskje litt. Jeg føler meg faktisk ganske sånn akkurat nå.

Musikalsk utfordring #4: En sang der du kan relatere til teksten

Åh, her er det mye å velge mellom. Der jeg ikke syns at teksten er det vesentligste i en sang (kom igjen, det er musikk, og melodi og instrumenter er det viktigste. Er det gode tekster jeg er ute etter, leser jeg en roman eller et dikt), så er det jo absolutt et pluss, og musikk er en av de aller sterkeste følelsesformidlerne jeg veit om. Men det er litt vanskelig å plukke ut en hel sang. Ofte er det ei strofe eller en liten del av sangen som treffer helt perfekt, mens resten ikke gjør det, eller så representerer sangen noe jeg føler på et visst tidspunkt, sånn som når jeg er sint, og ikke nødvendigvis hele tida. Like fullt: skulle jeg ha leita etter den ene helt perfekte sangen som jeg kan relatere til mer enn noen annen, så hadde jeg sittet her i dag. Jeg har tatt et valg, og valget er følgende:




Okei, så er jeg kanskje ingen mann, men reint bortsett fra det, er det så. mye. her som bare... skjer med meg. Hver gang. Og andre menneskers tendens til å framstå som så flinke og velfungerende gjør at jeg blir etterlatt i et hjørne med et tafatt smil, og jeg vil virkelig si eller gjøre et eller annet som beviser at jeg også egentlig er skikkelig kul, og enten så tør jeg ikke, eller så tør jeg, og i så fall, får jeg bare masse rare hvem-er-det-du-trur-du-er-blikk, og så blir jeg flau og angrer og går et annet sted eller prøver å ikke synes igjen. Jeg veit ikke. Men den følelsen der, det å være i en mengde og vite at alle andre bare fikser det på et helt annet nivå enn hva man sjøl gjør... det føles akkurat sånn.

Hele den musikalske utfordringa finner dere her.

Flink kjæreste

Okei, så det er ikke så veldig tidsriktig innredning eller noe sånt, men jeg gadd ikke å drasse ræva mi til for eksempel Domkirkeodden bare for å få noen ålreite bilder. Ikke i dag. Men uansett, se så flink kjæresten min er til å sy!!!!! Dette var en redesignoppgave, noe som innebærer at antrekket utelukkende er sydd av gamle sengesett og gardiner. Det er litt vanskelig å se på bildet, men liksom grunnstoffet, og det som overdelen for det meste består av, er hvit og grå-stripete. Og bare, det kommer kanskje flere innlegg som dette i framtida, fordi kjæresten min er faktisk superduperflink. Og jeg kan fortsatt ingenting om syting, men hei hallo, se så fint antrekk jeg har på meg?

Apropos starstuff

(http://nattfallsidioti.blogspot.no/2014/04/we-are-made-of-starstuff.html)

Tre anbefalinger på L

Lime Crime - Okei, det har vært mange kjipe anklager mot Lime Crime. Men så lenge det er ord mot ord, har jeg bare min egen erfaring å basere meg på, og den er veldig god. Men altså, hvis du er interessert i å finne ut hva det går ut på før du eventuelt kjøper noe, så bare google Lime Crime, så finner du det ganske kjapt. Uansett, Lime Crime selger sminke til alle anledninger, eller kanskje aller mest til de anledningene man vil glitre ekstra. Og for min del er det ganske ofte. Sjøl har jeg allerede en glitterøyeskygge, en primer og en leppestift derfra. Jeg innrømmer det: Lime Crime var det sminkemerket som fikk meg til å ville gå med leppestift i det hele tatt, for egentlig har jeg en litt underlig leppestiftfobi. Og alt passer liksom så fint sammen. Det er for eksempel bare noe med måten hjemmesida ser ut på som perfekt komplementerer de magiskglitrende produktene deres, og når man kjøper noe derfra, får man dem i en kjempefin gaveeske fylt med tryllestøv, sånn bortimot. Og så er jeg jo en sucker for sånne egentlig ubetydelige detaljer, men jeg liker så godt når sminkeprodukter har så fine navn! Bare klikk rundt på de forskjellige tinga, så skjønner dere (kanskje) hva jeg mener. Og man kan sikkert si mye rart om grunnlegger og daglig leder Doe Deere, men jeg syns hun har en utrolig kul stil, og poster mye inspirerende på Facebook-sida si. Akkurat nå er forøvrig Zodiac-glitterne deres de jeg sikler mest på, og liksom bare, se på dette promobildet for Alchemy-settet deres, da:

GIR DET DEG LYST TIL Å KJØPE ØYESKYGGE OG LEPPESTIFT ELLER WHAT? Så så så fint. Og sånne fine kampanjer når de lanserer noe nytt har de altså alltid. Både magisk og inspirerende. Enda mer om Alchemy-kampanjen finner dere for så vidt her fra Firefly Path, noe annet som er veldig magisk og inspirerende, men mer om det en annen gang. Kanskje.

Den lengste reisen - Å, som jeg savner å være tween! Ting hadde liksom en tendens til å begeistre og engasjere meg på en helt annen måte da enn nå. Uansett, jeg fikk pek-og-klikk-PC-spillet Den lengste reisen til elleveårsdagen min for, herregud, tretten år siden. Dere veit, på den tida da man kjøpte PC-spill som en tretti - førti centimeters høy rektangulær pappboks med et lite CD-cover inni. Jeg blei forelska i spillet med én gang. Det tar altså for seg atten år gamle April Ryan, som lever i år 2200-og-ett-eller-annet, som studerer kunst i en liten by kalt Venice. Det April er helt uvitende om, er Balansen, og eksistensen av en parallell verden, Arkadia. Arkadia er dominert av kaos og magi, kontra vår verden, Stark, som styres av orden og naturvitenskap (nå veit dere som har lest Fiji Kitsune hvor jeg har fått den ideen fra). Balansen krever en Vokter, men Vokteren er forsvunnet - og April er den utvalgte som skal gjenopprette Balansen. Og liksom, dette er et såpass gammalt spill at grafikken ikke er i nærheten av imponerende i dag, men jeg syns fortsatt dette for det første ser ekstremt pent ut:

For det andre er det velskrevne dialoger, og en utrolig god og engasjerende historie. Gameplayet går ut på å plukke opp gjenstander og kombinere dem i puzzles, altså ikke ulikt blant annet Monkey Island og Syberia. Og det er ikke ofte jeg er patriotisk, eller syns noe er stas bare fordi det er norsk, eller bruker formuleringa "bra til å være norsk" eller hva som helst, men jeg syns faktisk det er kjempestas at dette er et norskprodusert spill, og hvorfor hvorfor hvorfor satses det ikke sterkere på spillutvikling her til lands, må jeg bli spillutvikler sjøl, kanskje? (For øvrig en gammal drøm jeg har, men jeg har for lengst innsett at jeg ikke er god nok i matte og sannsynligvis programmering). Eneste negative med Den lengste reisen, er at jeg opplevde slutten som et eneste stort anti-klimaks. Litt sånn, alle disse timenes spilling og sliting og oppbygging for, what, dette?! Men det er jo sikkert bare subjektivt, og man har det såpass gøy mens man spiller at det ikke egentlig har kjempemye å si.

Lindsey Stirling - Det er ikke lenge siden jeg snakka om Lindsey Stirling, og i den linken der sier jeg egentlig bare alt. Men altså, i tillegg til at fiolin, dubstep, hiphop og annen populærmusikk er en god kombinasjon på flere måter, så virker sjølve jenta så utrolig søt og trivelig at jeg blir liksom bare mer og mer glad i henne jo mer jeg ser av henne. I konsertinnlegget mitt har jeg allerede linka dere til den fantastiske låta Crystallize, og her har dere Zi-Zi's Journey, som jeg hører på hvis jeg har dårlig tid til toget: