Hva gjorde du i 2015 som du aldri har gjort før?
Bada i en varm kilde. Var i Nord-Troms. Ingenting stort, masse smått.
Hvilke land har du besøkt det siste året?
Island.
Hva ønsker du deg neste år som du har savna?
Henvisning til psykolog. En jobb jeg faktisk liker.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
Aller best likte jeg nok Breaking Bad (ja, jeg veit jeg er treig). Seriøst, for en dramaturgi! Likte også Jessica Jones ganske godt.
Hvilke bøker er de beste du har lest i år?
Sannsynligvis Hver morgen kryper jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen og Du er menneske nå av Eirin Gundersen.
Hva slags musikk har du hørt mest på?
I følge last.fm er det Jonathan Johansson, Tom Waits, Emilie Autumn, Seigmen og Grouper. I den rekkefølgen.
Hva ønska du deg? Og fikk?
En plass på andreåret på forfatterstudiet i Tromsø.
Hva gjorde du på bursdagen din?
For å sitere mitt eget blogginnlegg: "Dagen gikk forholdsvis stille og rolig for seg, med kake, godteri, restaurantbesøk og ikke minst gaver."
Hva har holdt deg i mental balanse?
Jørgen, som alltid.
Hvilke var de beste filmene du så?
On top of my head: The Martian og Star Wars: The Force Awakens.
torsdag 31. desember 2015
mandag 28. desember 2015
Julegavebonanza
Hei og hå, håper alle der ute har trivdes med sine respektive høytidsfeiringer for de som driver med sånt, og håper dere som ikke har feira noen ting også har hatt det bra. Jeg er i væffal grenseløst fornøyd med å endelig ha fått snø, til og med i Oslo! Jørgen og jeg kom tilbake til Hauketo i går etter å ha tilbrakt noen dager hos familien hans på Hedemarken, og jeg må få si jeg fikk noen temmelig fine julegaver i år.
Dette blendersettet fikk Jørgen og jeg av foreldra hans, noe som igrunn passer veldig bra, i og med at vår egen blender ikke har gitt liv fra seg på omtrent en måned nå. Her følger det med massevis av forskjellige deler, og man kan ta glassbeholderen rett av foten, sette lokk på den og bruke den som drikkeglass.
Neuromancer av William Gibson, en sci-fi-klassiker jeg har hatt lyst til å lese lenge. Fra Vibeke.
Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne. Fra Kolbjørn.
Stavmikser fra foreldra mine, noe jeg satte stor pris på. Jeg har ønska meg stavmikser lenge, men aller mest etter at jeg hadde et uhell med blenderen for noen måneder siden. Jeg skulle bare lage smooth og fin tomatsuppe, jeg, og helte den varme suppa over i blenderen. Et øyeblikk glemte jeg naturlovene og hva som skjer med trykket i nesten tette beholdere med varm væske, skrudde på blenderen på full guffe, og plutselig hadde jeg kokende tomatsuppe fra skuldrene til låret. Heldigvis hadde jeg fleecegenser på meg, som den kokende suppa prella av på, men jeg hadde også ei veldig tynn pysjbukse i bomull. Resultatet blei et ganske stort og veldig vondt brannsår på låret, som heldigvs er mye bedre nå. Poenget er at stavmikser kommer veldig godt med, siden jeg er veldig glad i smoothe supper og ikke like glad i verkende brannsår.
Jørgen holder egentlig på med å lage julegave til meg på teateret, men siden den ikke er ferdig ennå, fikk jeg en veldig koselig ventegave i form av cappuccinokuler og to kjærligheter med henholdsvis blåbær- og eplesmak.
Vibeke har nylig vært i Japan, og hadde med litt greier hjem til meg i form av julegaver. Til venstre er en ansiktsmaske med grønn te (trur jeg?!), i midten er yuzu-godteri, og til høyre er yuzu-syltetøy, som er veldig godt på brødskive, på ost og rørt ut i varmt vann som en slags te. Yuzu er kanskje min yndlingsfrukt i hele verden. Den har størrelse og fasong som en lime og farge som en sitron, og smaker søtt og syrlig og kjempegodt. Dessverre selges den ikke i Norge.
(Først nå la jeg merke til at godteposen til høyre er oppned, men jaja.)
Te, også fra Vibeke. Jeg har allerede smakt på den, og den smaker omtrent akkurat så kraftig og fargerikt som den nydelige boksen den er i. Supergod.
Sokker og pysj, fra Vibeke.
Mummiskåler, fra mamma og pappa.
Det er dessverre ikke mulig å stille fokuset på mobilkameraet mitt manuelt, men jeg håper dere sånn cirka klarer å se åssen dette øredobbsettet jeg fikk av Vibeke ser ut!
Dette var så utrolig søtt at jeg døde litt. Jeg har fått hjemmelagd julekort og armbånd av nevøen til Jørgen. Det fine med klesstilen min, er at armbånd som barn lager faktisk er midt i blinken.
Denne plata av Torgeir Waldemar fikk jeg av foreldra til Jørgen.
Hjemmelagd lys og verdensromsmykke av Anna.
Jeg har i tillegg fått penger og Flax-lodd, som jeg vant til sammen 350 kroner på!
Håper alle har det bra disse gjenstående dagene av 2015!
Dette blendersettet fikk Jørgen og jeg av foreldra hans, noe som igrunn passer veldig bra, i og med at vår egen blender ikke har gitt liv fra seg på omtrent en måned nå. Her følger det med massevis av forskjellige deler, og man kan ta glassbeholderen rett av foten, sette lokk på den og bruke den som drikkeglass.
Neuromancer av William Gibson, en sci-fi-klassiker jeg har hatt lyst til å lese lenge. Fra Vibeke.
Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne. Fra Kolbjørn.
Stavmikser fra foreldra mine, noe jeg satte stor pris på. Jeg har ønska meg stavmikser lenge, men aller mest etter at jeg hadde et uhell med blenderen for noen måneder siden. Jeg skulle bare lage smooth og fin tomatsuppe, jeg, og helte den varme suppa over i blenderen. Et øyeblikk glemte jeg naturlovene og hva som skjer med trykket i nesten tette beholdere med varm væske, skrudde på blenderen på full guffe, og plutselig hadde jeg kokende tomatsuppe fra skuldrene til låret. Heldigvis hadde jeg fleecegenser på meg, som den kokende suppa prella av på, men jeg hadde også ei veldig tynn pysjbukse i bomull. Resultatet blei et ganske stort og veldig vondt brannsår på låret, som heldigvs er mye bedre nå. Poenget er at stavmikser kommer veldig godt med, siden jeg er veldig glad i smoothe supper og ikke like glad i verkende brannsår.
Jørgen holder egentlig på med å lage julegave til meg på teateret, men siden den ikke er ferdig ennå, fikk jeg en veldig koselig ventegave i form av cappuccinokuler og to kjærligheter med henholdsvis blåbær- og eplesmak.
Vibeke har nylig vært i Japan, og hadde med litt greier hjem til meg i form av julegaver. Til venstre er en ansiktsmaske med grønn te (trur jeg?!), i midten er yuzu-godteri, og til høyre er yuzu-syltetøy, som er veldig godt på brødskive, på ost og rørt ut i varmt vann som en slags te. Yuzu er kanskje min yndlingsfrukt i hele verden. Den har størrelse og fasong som en lime og farge som en sitron, og smaker søtt og syrlig og kjempegodt. Dessverre selges den ikke i Norge.
(Først nå la jeg merke til at godteposen til høyre er oppned, men jaja.)
Te, også fra Vibeke. Jeg har allerede smakt på den, og den smaker omtrent akkurat så kraftig og fargerikt som den nydelige boksen den er i. Supergod.
Sokker og pysj, fra Vibeke.
Mummiskåler, fra mamma og pappa.
Det er dessverre ikke mulig å stille fokuset på mobilkameraet mitt manuelt, men jeg håper dere sånn cirka klarer å se åssen dette øredobbsettet jeg fikk av Vibeke ser ut!
Dette var så utrolig søtt at jeg døde litt. Jeg har fått hjemmelagd julekort og armbånd av nevøen til Jørgen. Det fine med klesstilen min, er at armbånd som barn lager faktisk er midt i blinken.
Denne plata av Torgeir Waldemar fikk jeg av foreldra til Jørgen.
Hjemmelagd lys og verdensromsmykke av Anna.
Jeg har i tillegg fått penger og Flax-lodd, som jeg vant til sammen 350 kroner på!
Håper alle har det bra disse gjenstående dagene av 2015!
tirsdag 22. desember 2015
Bøygen #4/2015 og Kamilla #4/2015
Jeg må bare si at jeg digger illustrasjonene jeg har fått i begge disse tidsskriftene! De er helt rå!
Bøygen #4/2015 kan blant annet kjøpes hos nettbokhandelen Audiatur, Bislet bok, Akademika på Blindern, Norli i Universitetsgata, Tanum på Litteraturhuset, Tronsmo, Eldorado, Cappelens Forslag, Torpedo bok og Ark på Majorstua. Informasjon om abonnement skaffes her.
Kamilla #4/2015 trur jeg kan fås tak i på omtrent de samme stedene, jeg har i væffal sett Kamilla-blader til salgs både hos Audiatur og Tronsmo. Abonnement bestiller du ved å kontakte Kamilla her.
tirsdag 15. desember 2015
Fra skisseboka: pre-Mjuke, svarte stjerner
Utpå nyåret 2013 begynte jeg å notere ned noen løsrevne tekstbrokker jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med - de bare kom, nesten av seg sjøl, påtrengende. Et halvt år seinere begynte jeg å skrive det som etter hvert skulle få arbeidstittelen Mjuke, svarte stjerner. Det du kan lese under, er med andre ord utdrag fra forløperen til prosjektet jeg jobber med nå, utsprunget fra det samme materialet, med de samme karakterene. Dette blei skrevet ned ukronologisk og hulter til bulter, lenge før jeg ramma det inn i en narrativ struktur, men for dere som har lest litt fra Mjuke, svarte stjerner, er det sikkert ikke umulig å se likhetene. Kanskje jeg til og med ender opp med å bruke noe fra disse notatene videre i prosjektet mitt.
Jeg skjønner ikke om det er en baby eller en katt som griner på den andre sida av vinduet mitt. Klokka er tolv over fire og jeg må sove, men jeg klarer ikke i euforien over at jeg har funnet igjen det som gjør at jeg kan skrive. Det gjelder å holde seg søvnløs. Dette visste jeg jo egentlig. Jeg som aldri har skrevet noe jeg har blitt fornøyd med ved høylys dag. Det er bare det at nå må jeg virkelig sove.
Jeg hadde så mange flere tvangstanker da jeg var liten. Hvis det for eksempel var noe jeg håpa skulle skje, måtte jeg hviske ”håper at” og så det jeg håpa på. For hver gang jeg sa det, økte sannsynligheten for at det skulle skje med én prosent. Jeg har stort sett de samme tvangstankene nå og, men jeg har et litt mer avslappa forhold til dem, kan tillate meg å slurve litt mer. Men da jeg var liten, klarte jeg så mye mer enn jeg gjør nå. Snakke i telefonen, åpne døra når noen ringte på, spise uten å tenke over det, skrive, løpe rundt, finne på ting, engasjere meg. Det eneste jeg klarer nå, er å glane på ingenting, ligge stille, pirke i stykker huden min og sove.
Ingen veit hvor mange regler jeg forholder meg til i løpet av en dag, ikke engang jeg. Det er håpløst å telle. Jeg har regler for når jeg kan vaske klær, hva slags mat jeg kan kjøpe i butikken, når jeg kan barbere meg. Jeg tenker ikke over at de er regler engang, og at jeg har lagd dem sjøl. De eneste gangene jeg tenker over det, er når noen foreslår noe som innebærer at jeg blir nødt til å bryte reglene. Det blir helt kaos, og jeg må finne på massevis av tåpelige unnskyldninger. Bryter jeg reglene, rakner alt. Da går det ikke lenger. Jeg trenger dem. Og jeg er så redd for at hvis jeg forteller noen om dem, kommer de til å tru at reglene er ødeleggende for meg, noe jeg bør kvitte meg med. Det hadde jeg ikke klart uansett om jeg hadde villet. Reglene danner seg nesten sjøl, fordi uten dem veit jeg ikke åssen jeg kan leve.
Jeg lurer på om jeg hadde slutta å farge håret hvis jeg blei blind. Sannsynligvis hadde jeg vel det. Jeg kan ikke huske å ha sett en blind person med farga hår. Jeg hadde nok slutta å kle meg som jeg gjør og. Droppa de sterke fargene, droppa korsettene. Hva er vitsen med å se kul ut om man er blind.
En gang sov jeg i trettito timer. Det var ikke noe spesielt. Folk forventer alltid noe mer når jeg forteller dem det, at det skal komme noe mer etter setninga ”en gang sov jeg i trettito timer.” Men det var helt likt som å sove i ti timer. Jeg drømte blant annet at jeg var på ei øy. Da jeg våkna, stod jeg opp og lagde mat, dusja, gikk på do, rydda litt. Gikk og la meg igjen etter fem timer. Sov i tolv timer til.
Jeg tenker på kjendiser som kaster skoa sine etter å ha brukt dem én gang. Bare fordi de har penger til det. Ønsker meg et småbruk i skogen med frukttrær og frittgående høns.
Jeg tør ikke å gå til psykolog. Tenk om de finner ut at jeg er sjuk på ordentlig.
Jeg skjønner ikke om det er en baby eller en katt som griner på den andre sida av vinduet mitt. Klokka er tolv over fire og jeg må sove, men jeg klarer ikke i euforien over at jeg har funnet igjen det som gjør at jeg kan skrive. Det gjelder å holde seg søvnløs. Dette visste jeg jo egentlig. Jeg som aldri har skrevet noe jeg har blitt fornøyd med ved høylys dag. Det er bare det at nå må jeg virkelig sove.
Jeg hadde så mange flere tvangstanker da jeg var liten. Hvis det for eksempel var noe jeg håpa skulle skje, måtte jeg hviske ”håper at” og så det jeg håpa på. For hver gang jeg sa det, økte sannsynligheten for at det skulle skje med én prosent. Jeg har stort sett de samme tvangstankene nå og, men jeg har et litt mer avslappa forhold til dem, kan tillate meg å slurve litt mer. Men da jeg var liten, klarte jeg så mye mer enn jeg gjør nå. Snakke i telefonen, åpne døra når noen ringte på, spise uten å tenke over det, skrive, løpe rundt, finne på ting, engasjere meg. Det eneste jeg klarer nå, er å glane på ingenting, ligge stille, pirke i stykker huden min og sove.
Ingen veit hvor mange regler jeg forholder meg til i løpet av en dag, ikke engang jeg. Det er håpløst å telle. Jeg har regler for når jeg kan vaske klær, hva slags mat jeg kan kjøpe i butikken, når jeg kan barbere meg. Jeg tenker ikke over at de er regler engang, og at jeg har lagd dem sjøl. De eneste gangene jeg tenker over det, er når noen foreslår noe som innebærer at jeg blir nødt til å bryte reglene. Det blir helt kaos, og jeg må finne på massevis av tåpelige unnskyldninger. Bryter jeg reglene, rakner alt. Da går det ikke lenger. Jeg trenger dem. Og jeg er så redd for at hvis jeg forteller noen om dem, kommer de til å tru at reglene er ødeleggende for meg, noe jeg bør kvitte meg med. Det hadde jeg ikke klart uansett om jeg hadde villet. Reglene danner seg nesten sjøl, fordi uten dem veit jeg ikke åssen jeg kan leve.
Jeg lurer på om jeg hadde slutta å farge håret hvis jeg blei blind. Sannsynligvis hadde jeg vel det. Jeg kan ikke huske å ha sett en blind person med farga hår. Jeg hadde nok slutta å kle meg som jeg gjør og. Droppa de sterke fargene, droppa korsettene. Hva er vitsen med å se kul ut om man er blind.
En gang sov jeg i trettito timer. Det var ikke noe spesielt. Folk forventer alltid noe mer når jeg forteller dem det, at det skal komme noe mer etter setninga ”en gang sov jeg i trettito timer.” Men det var helt likt som å sove i ti timer. Jeg drømte blant annet at jeg var på ei øy. Da jeg våkna, stod jeg opp og lagde mat, dusja, gikk på do, rydda litt. Gikk og la meg igjen etter fem timer. Sov i tolv timer til.
Jeg tenker på kjendiser som kaster skoa sine etter å ha brukt dem én gang. Bare fordi de har penger til det. Ønsker meg et småbruk i skogen med frukttrær og frittgående høns.
Jeg tør ikke å gå til psykolog. Tenk om de finner ut at jeg er sjuk på ordentlig.
De bråker så fælt. Alltid så mye bråk. Alltid skal pappa ha noen på besøk, som snakker, ler og tramper like høyt som han sjøl. Lyden bærer overalt. Jeg er på rommet mitt og får ikke lese, får ikke sove. Får ikke gjort noen ting. De kommer tidlig på morgenen med bråket sitt. Pappa er alltid tidlig oppe. Han blir sint hvis jeg lager lyder etter at han har lagt seg, som er i åttetida, men sjøl skal han alltid invitere bråkete venner tidlig på besøk. Jeg som ikke får sove om nettene, når skal jeg sove da? Og mamma, da. Som ljuger og klager og har så mye sjølmedlidenhet at det holder for hele huset. Jeg klager og er sjølmedlidende, jeg og, men ikke på den samme usle måten som mamma. Jeg husker hvorfor jeg rømte. En dag skal jeg rømme for godt.
”Du må slutte å tru at jeg fungerer som jeg skal, for det gjør jeg ikke”, sier jeg til Jardar på telefonen. ”Du fungerer som du skal”, sier han.
Er det fem? Er det bare fem glass vin? Da så.
Gata virker jævla lang. Jeg nynner på en depressiv sang. Der nede venter nok en dør. Før jeg når den, tenker jeg, er jeg sikker på jeg dør.
lørdag 12. desember 2015
Tilbake til (å snakke om) fremtiden
Det er ikke veldig lenge siden jeg tenkte dette om framtida mi, og blei ganske gira. Jeg skal prøve å ikke gjenta så altfor mye av det blogginnlegget, men essensen er noe sånt som at det er jækla vanskelig å finne ut hva jeg skal gjøre med livet mitt etter endt forfatterstudium, fordi jeg er et vrak og also fordi jeg bare har to år igjen med støtte fra Lånekassa. Da jeg kom på at jeg kunne studere spilldesign, var det mye som falt på plass, fordi jeg kunne kombinere noe jeg faktisk syns er gøy med noe sånn noenlunde nyttig ("noenlunde" er et nøkkelord her).
Men da jeg skreiv det, hadde jeg glemt en viktig ting. Og det er at jeg for et års tid siden blei informert om at annet studium, som jeg der og da fikk veldig lyst til å søke på. Nemlig master i scenetekst ved Teaterhøgskolen, og som grunnlag for en master, kan man bruke nettopp et forfatterstudium. Sjøl har jeg attpåtil to.
Et av problema er at det ikke er opptak før i 2017. På én måte er det veldig fint, for da har jeg nettopp tid til å faktisk skrive dramatikk, men det er også veldig dumt, for med bare to år med økonomisk studiestøtte igjen, kan jeg ikke studere noe annet mens jeg venter på å kunne søke. Med andre ord må jeg jobbe fulltid i mellomtida, og erfaring har vist at det er jeg sikkelig, skikkelig dårlig til.
Et annet problem er at det er personlig intervju. Jeg er flink skriftlig, men driter meg alltid ut på intervjuer. Jeg er rett og slett en elendig muntlig formidler, og egentlig syns jeg det er litt dumt at akkurat dét skal ha noe særlig å si, bare fordi at hvis man skal skrive teatermanus, så trenger man faktisk ikke å kunne snakke for seg, man trenger bare å kunne skrive for seg. Og det kan jeg. Hvis jeg med andre ord faktisk kommer så langt som til et personlig intervju, og derfra ikke går videre, har jeg dermed liksom sløst bort et år med dum jobbing.
Men jeg kan jo kanskje bare ha spilldesign som en backup-plan, som nummer to på lista etter masteren, da? Fordi det hadde vært utrolig kult å plutselig ha en master, jeg som aldri kan se for meg at jeg klarer å snekre sammen en bachelor engang.
Det er mye jeg må finne ut av. Ikke minst er det mye jeg må skrive. Men heldigvis har jeg sånn sett over et år på meg.
Og jeg trur ikke jeg overlever fulltid enda et år på jobben jeg har nå, så om noen plutselig veit om noen bra jobber jeg kunne klart meg i, så si gjerne ifra.
Og hvis du trenger tips til ting å finne på i neste uke, så har jeg følgende forslag til deg:
Jeg trykkes i årets siste utgave av Bøygen, og skal lese på slippfesten. Kom gjerne innom og ta et glass vin med meg!
Dagen etter skal jeg på Star Wars-premiere, og etter det skal jeg forte meg bort på slippfesten til årets siste utgave av Kamilla, der jeg også står på trykk. Ser deg gjerne der òg!
Men da jeg skreiv det, hadde jeg glemt en viktig ting. Og det er at jeg for et års tid siden blei informert om at annet studium, som jeg der og da fikk veldig lyst til å søke på. Nemlig master i scenetekst ved Teaterhøgskolen, og som grunnlag for en master, kan man bruke nettopp et forfatterstudium. Sjøl har jeg attpåtil to.
Et av problema er at det ikke er opptak før i 2017. På én måte er det veldig fint, for da har jeg nettopp tid til å faktisk skrive dramatikk, men det er også veldig dumt, for med bare to år med økonomisk studiestøtte igjen, kan jeg ikke studere noe annet mens jeg venter på å kunne søke. Med andre ord må jeg jobbe fulltid i mellomtida, og erfaring har vist at det er jeg sikkelig, skikkelig dårlig til.
Et annet problem er at det er personlig intervju. Jeg er flink skriftlig, men driter meg alltid ut på intervjuer. Jeg er rett og slett en elendig muntlig formidler, og egentlig syns jeg det er litt dumt at akkurat dét skal ha noe særlig å si, bare fordi at hvis man skal skrive teatermanus, så trenger man faktisk ikke å kunne snakke for seg, man trenger bare å kunne skrive for seg. Og det kan jeg. Hvis jeg med andre ord faktisk kommer så langt som til et personlig intervju, og derfra ikke går videre, har jeg dermed liksom sløst bort et år med dum jobbing.
Men jeg kan jo kanskje bare ha spilldesign som en backup-plan, som nummer to på lista etter masteren, da? Fordi det hadde vært utrolig kult å plutselig ha en master, jeg som aldri kan se for meg at jeg klarer å snekre sammen en bachelor engang.
Det er mye jeg må finne ut av. Ikke minst er det mye jeg må skrive. Men heldigvis har jeg sånn sett over et år på meg.
Og jeg trur ikke jeg overlever fulltid enda et år på jobben jeg har nå, så om noen plutselig veit om noen bra jobber jeg kunne klart meg i, så si gjerne ifra.
Og hvis du trenger tips til ting å finne på i neste uke, så har jeg følgende forslag til deg:
Jeg trykkes i årets siste utgave av Bøygen, og skal lese på slippfesten. Kom gjerne innom og ta et glass vin med meg!
Dagen etter skal jeg på Star Wars-premiere, og etter det skal jeg forte meg bort på slippfesten til årets siste utgave av Kamilla, der jeg også står på trykk. Ser deg gjerne der òg!
mandag 7. desember 2015
Men hva spiser du egentlig? #5: Thaisuppe
Okei, dette er veldig langt fra å være det beste bildet jeg noen gang har tatt, men stol på meg: dette er helt fantastisk nydelig mat som faktisk også er veldig lett å lage! Egentlig trenger man ikke noe særlig mer enn grønnsaker, en proteinkilde, kokosmelk og en curry paste.
Jeg elsker asiatisk mat, og thaimat er noe av det beste jeg kan få. For meg har thaimat lenge vært et stort mysterium, noe man liksom bare spiser på asiatiske restauranter, og i væffal ikke lager hjemme på sitt eget kjøkken. Heldigvis er det nesten latterlig ukomplisert å lage, og de spennende smakene kan hvem som helst som har tilgang til en asiatisk matbutikk få til.
Sjøl syns jeg at tofu passer veldig godt i asiatisk mat, og særlig i thaimat. Tofu brukes en del i det sørøstasiatiske kjøkkenet, og da ikke som ei såkalt "kjøtterstatning", men som et fullverdig proteinalternativ. Jeg veit at mange kjøttetere rynker litt på nesa av tofu, og jeg gjorde det ganske lenge sjøl òg, helt til jeg fant ut åssen man kan tilberede det så det smaker helt fantastisk! For tofu smaker egentlig ikke så mye i seg sjøl, men det er desto bedre på å trekke til seg smaker fra marinader og lignende. I rå tilstand ser det helt merkelig ut, og det ser i væffal ikke ut som noe man har lyst til å putte i munnen, men når det er ferdig tilberedt, kan det se ganske så innbydende ut, altså. Men pass på at du kjøper firm (fast) type, ikke den som heter silke. Sjøl pleier jeg å bruke en som heter Super Tahoe, den kjøper jeg på den tyrkiske butikken rett nedi gata her. Den er fast, billig og duger som bare det. Pakka ser sånn ut.
Så åssen i all verden går man fram for å få tofu til å smake godt? Jeg pleier først å ta hele tofublokka ut av plasten, og så klemme litt på den over vasken for å få ut overflødig vann. Så setter jeg ovnen på 300 grader, skjærer den i terninger, og baker til den har fått ei sprø og gyllen overflate. Dette tar som regel rundt ti minutter. Mens jeg venter på tofuen, skjærer jeg opp grønnsaker som skal i thaisuppa.
På bildet over her har jeg brukt gulrøtter, paprika, vannkastanjer og bambusskudd, men det er nesten bare fantasien som setter grenser for hva man kan ha i. Andre grønnsaker som smaker godt i thaisuppe, kan være for eksempel brokkoli, blomkål, bønnespirer, pastinakk, sukkererter, minimais, løk eller stekt sopp (som strengt tatt ikke er en grønnsak i det hele tatt, men ikke desto mindre skamgodt).
Når tofuen er ferdig bakt og grønnsakene ferdig kutta opp, er det bare å gå i gang. Hell kokosmelka (en boks med 400 ml pleier å være passe til to - tre personer, eller en sulten person som har plass i fryseren til å fryse ned det som blir til overs) i ei gryte, kok opp.
Det neste som skal oppi, er curry paste. Dette får man også tak i på asiatiske butikker. Den jeg pleier å kjøpe, kommer fra merket Thai Heritage, og er ikke veldig sterk i teskjemengder. Man kan bruke både gul, grønn og rød curry, men vær sikker på at den curryen du kjøper er thailandsk, ikke indisk. De smaker nemlig helt forskjellig fra hverandre. I bildet over har jeg brukt grønn curry paste, glasset fra Thai Heritage ser sånn ut. To - tre teskjeer med denne curry paste'en pleier jeg å syns at er passe, men smak deg fram, kanskje liker du det mildere eller sterkere enn hva jeg gjør.
Skvis over litt lime, enten fra konsentrat på flaske, eller fersk. Smak deg også fram med noen skvetter soyasaus.
Og nå kan du godt bare ha de ferdig oppkutta grønnsakene oppi, det blir godt uansett, men hvis du vil lage en ekstra thailandsk vri på suppa, hiver du nå oppi tre - fire kaffir lime-blader, som er tørka blader på glass man får kjøpt på asiatiske butikker, ikke ulikt laurbærblader i bruk. Disse bladene skal altså ikke spises, bare kokes sammen med suppa så de setter en skikkelig god, syrlig smak på den. Fås blant annet fra Thai Heritage.
En annen thailandsk spesialitet jeg liker å ha oppi, er sitrongrass. De ligner litt på vårløk av utseende, bare uten sjølve løken under, og smaker helt utrolig godt. Fås også på asiatiske butikker, spør hvis du ikke finner. De ytterste laga er ganske harde og ikke så gode å tygge, så ta vekk dem før du kutter omtrent to grass smått, og har oppi suppa.
Og så grønnsakene! Litt avhengig av hva du har, må de oppi i ulik rekkefølge. Harde grønnsaker som gulrøtter og brokkoli må oppi først, mens mjukere grønnsaker som paprika og sukkererter kan has oppi rett før servering. Jeg liker ikke når grønnsakene smaker helt ihjelkokt, så ti - femten minutter for små brokkoli- og gulrotbiter syns jeg er passe. Tofuen skal oppi mot slutten av koketida. Strø veldig gjerne over massevis av frisk koriander før servering, det går ikke an å få for mye av koriander.
Og så er altså suppa ferdig! Server med ris eller nudler, og kos deg!
torsdag 3. desember 2015
"Har du prøvd å gå tur?"
Det må vel være skjebnens ironi at jeg for et par ukers tid siden skreiv dette, som en liten del av romanprosjektet jeg jobber med for tida:
Jeg googler sjølhjelpsråd. Jeg ramler over en artikkel fra et av disse såkalte damebladene, hvis entusiastiske overskrift lyder ”Deprimert? Gå deg en tur!” Videre hevder artikkelen at forskning har vist at å gå seg en tur gir deg energi, motivasjon og godt humør, dette statuerer den som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge. Jeg har lyst til å kaste hele dataen i veggen. Hva innbiller egentlig artikkelforfatteren seg at man trenger for å i det hele tatt komme seg ut av døra og gå på denne jævla turen, og ikke bare komme seg ut av døra, hva med å komme seg ut av senga i første omgang, hva med å kle på seg? Disse råda er jo skrevet for allerede fungerende folk.
Jeg var, som noen av dere allerede veit, hos legen i går. Og endte opp med å føle meg mer frustrert og teit enn jeg har gjort på veldig lenge. Jeg ba om henvisning til psykolog, hun spurte hvorfor, og som jeg alltid gjør når jeg er redd, nervøs, sint eller bare hvilken som helst negativ emosjon i det hele tatt, begynte jeg å gråte. Jeg prøvde å stotre fram at jeg føler meg veldig apatisk, ikke finner glede i så veldig mye, og føler at jeg ikke får til noen ting. Hun spurte noen oppfølgingsspørmål. Jeg svarte så godt jeg kunne. Hun spurte hva jeg studerte og hva jeg jobba med. Jeg sa forfatterstudiet, at det er samlingsbasert, at jeg bare er på skolen fire dager omtrent hver sjette uke, og at jeg jobber som ringevikar hos Oslo-avdelinga til en landsomfattende økonomibedrift. Hun spurte om jeg jobba mye. Jeg svarte at jeg ikke har jobba siden oktober. Hun spurte hvor lenge jeg hadde hatt det sånn. Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg ikke kunne huske en gang det ikke har vært sånn, at det har vært sånn i minst ti år.
Så sa hun at det er ikke alle som egentlig kommer til å få noe ut av å gå til psykolog. Hun sa at jeg heller bare burde gå en tur hver dag eller begynne å trene, og huske å spise frokost. Og ikke sove for lenge. Jeg kunne jo gå på kafé med ei venninne. Og så kunne vi sette opp en ny time om ei uke, og hadde det ikke ordna seg innen da, kunne hun skrive ut anti-depressiva til meg.
Og jeg bare... blei så utrolig frustrert av det svaret at jeg ikke klarte å si noe, klarte bare å si okei, jada, jada, og med én gang jeg kom hjem, avbestilte jeg oppfølgingstimen.
Og jeg forstår ikke hvorfor ikke det er jeg som kan bestemme om jeg har behov for psykolog eller ikke, eller hva det er som får leger til å tenke at å spise frokost og gå tur i ei uke kommer til å ordne problemer jeg har hatt i over ti år, eller at anti-depressiva skal kunne magisk gjøre alt bedre. Jeg har forøvrig aldri gått så mye tur som jeg gjorde da jeg kanskje var på mitt aller verste, mens jeg gikk i Bø.
Og så var det noe med måten hun sa det på òg. "Har du prøvd å gå tur?" - som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge, som jeg sjøl skreiv for ei lita stund tilbake. Jeg følte at hun syntes jeg var stokk dum, og jeg skjønner at jeg sikkert burde ha utfylt litt mer for at hun skulle kunne forstå åssen jeg egentlig har det, men jeg klarer ikke noe når jeg blir frustrert og redd, det eneste jeg klarer er å grine og nikke. Jeg blir helt handlingslamma. Og i ettertid så sint at jeg griner enda mer. I går hadde jeg vondt i hodet og i øya hele dagen fordi jeg hadde grått så utrolig mye, mer enn jeg har gjort på veldig lenge.
Og jeg hadde grua meg så utrolig mye til dette her fra før, og den følelsen jeg sitter igjen med nå, er at jeg aldri mer kommer til å ha lyst til å søke hjelp. Men som Jørgen sa: i det minste var denne legen vikar for hun som egentlig er fastlegen min. Jeg aner ikke hvor lenge hun kommer til å vikariere, jeg veit bare at jeg aldri mer vil tilbake til henne, ikke med noen ting, ikke med en senebetennelse engang.
Samtidig som hun har fått meg til å tvile òg. For kommer jeg egentlig til å få noe ut av å snakke med en psykolog, jeg som ikke klarer å snakke med en lege? Hvorfor er egentlig snakking det som skal kurere psykiske problemer? Skulle ønske jeg kunne fått en e-post-psykolog, som jeg kunne skrevet til. Gud veit at jeg er ti tusen ganger bedre til å skrive enn til å snakke.
Og jeg er så utrolig lei av den generelle oppfatninga av at man må være sosial og aktiv for å kunne ha det bra. For å snakke om Bø igjen, så var dét året og året etter på Frogner, de mest sosiale åra i mitt liv. Og jeg har aldri før eller siden hatt det verre enn akkurat da.
Jeg googler sjølhjelpsråd. Jeg ramler over en artikkel fra et av disse såkalte damebladene, hvis entusiastiske overskrift lyder ”Deprimert? Gå deg en tur!” Videre hevder artikkelen at forskning har vist at å gå seg en tur gir deg energi, motivasjon og godt humør, dette statuerer den som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge. Jeg har lyst til å kaste hele dataen i veggen. Hva innbiller egentlig artikkelforfatteren seg at man trenger for å i det hele tatt komme seg ut av døra og gå på denne jævla turen, og ikke bare komme seg ut av døra, hva med å komme seg ut av senga i første omgang, hva med å kle på seg? Disse råda er jo skrevet for allerede fungerende folk.
Jeg var, som noen av dere allerede veit, hos legen i går. Og endte opp med å føle meg mer frustrert og teit enn jeg har gjort på veldig lenge. Jeg ba om henvisning til psykolog, hun spurte hvorfor, og som jeg alltid gjør når jeg er redd, nervøs, sint eller bare hvilken som helst negativ emosjon i det hele tatt, begynte jeg å gråte. Jeg prøvde å stotre fram at jeg føler meg veldig apatisk, ikke finner glede i så veldig mye, og føler at jeg ikke får til noen ting. Hun spurte noen oppfølgingsspørmål. Jeg svarte så godt jeg kunne. Hun spurte hva jeg studerte og hva jeg jobba med. Jeg sa forfatterstudiet, at det er samlingsbasert, at jeg bare er på skolen fire dager omtrent hver sjette uke, og at jeg jobber som ringevikar hos Oslo-avdelinga til en landsomfattende økonomibedrift. Hun spurte om jeg jobba mye. Jeg svarte at jeg ikke har jobba siden oktober. Hun spurte hvor lenge jeg hadde hatt det sånn. Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg ikke kunne huske en gang det ikke har vært sånn, at det har vært sånn i minst ti år.
Så sa hun at det er ikke alle som egentlig kommer til å få noe ut av å gå til psykolog. Hun sa at jeg heller bare burde gå en tur hver dag eller begynne å trene, og huske å spise frokost. Og ikke sove for lenge. Jeg kunne jo gå på kafé med ei venninne. Og så kunne vi sette opp en ny time om ei uke, og hadde det ikke ordna seg innen da, kunne hun skrive ut anti-depressiva til meg.
Og jeg bare... blei så utrolig frustrert av det svaret at jeg ikke klarte å si noe, klarte bare å si okei, jada, jada, og med én gang jeg kom hjem, avbestilte jeg oppfølgingstimen.
Og jeg forstår ikke hvorfor ikke det er jeg som kan bestemme om jeg har behov for psykolog eller ikke, eller hva det er som får leger til å tenke at å spise frokost og gå tur i ei uke kommer til å ordne problemer jeg har hatt i over ti år, eller at anti-depressiva skal kunne magisk gjøre alt bedre. Jeg har forøvrig aldri gått så mye tur som jeg gjorde da jeg kanskje var på mitt aller verste, mens jeg gikk i Bø.
Og så var det noe med måten hun sa det på òg. "Har du prøvd å gå tur?" - som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge, som jeg sjøl skreiv for ei lita stund tilbake. Jeg følte at hun syntes jeg var stokk dum, og jeg skjønner at jeg sikkert burde ha utfylt litt mer for at hun skulle kunne forstå åssen jeg egentlig har det, men jeg klarer ikke noe når jeg blir frustrert og redd, det eneste jeg klarer er å grine og nikke. Jeg blir helt handlingslamma. Og i ettertid så sint at jeg griner enda mer. I går hadde jeg vondt i hodet og i øya hele dagen fordi jeg hadde grått så utrolig mye, mer enn jeg har gjort på veldig lenge.
Og jeg hadde grua meg så utrolig mye til dette her fra før, og den følelsen jeg sitter igjen med nå, er at jeg aldri mer kommer til å ha lyst til å søke hjelp. Men som Jørgen sa: i det minste var denne legen vikar for hun som egentlig er fastlegen min. Jeg aner ikke hvor lenge hun kommer til å vikariere, jeg veit bare at jeg aldri mer vil tilbake til henne, ikke med noen ting, ikke med en senebetennelse engang.
Samtidig som hun har fått meg til å tvile òg. For kommer jeg egentlig til å få noe ut av å snakke med en psykolog, jeg som ikke klarer å snakke med en lege? Hvorfor er egentlig snakking det som skal kurere psykiske problemer? Skulle ønske jeg kunne fått en e-post-psykolog, som jeg kunne skrevet til. Gud veit at jeg er ti tusen ganger bedre til å skrive enn til å snakke.
Og jeg er så utrolig lei av den generelle oppfatninga av at man må være sosial og aktiv for å kunne ha det bra. For å snakke om Bø igjen, så var dét året og året etter på Frogner, de mest sosiale åra i mitt liv. Og jeg har aldri før eller siden hatt det verre enn akkurat da.
Abonner på:
Innlegg (Atom)