I det siste: podcaster, psykologi og true crime

Jeg veit ikke helt, jeg dere. I det siste har jeg egentlig følt meg ganske rastløs. Dere veit, litt sånn som dette. Men jeg vil ikke skrive, så jeg trur ikke det hjelper å gjemme seg på ei internettløs hytte i noen uker denne gangen. Jeg innbiller meg at suspension ikke fikser det heller, pluss at jeg fortsatt ikke har så lyst til å prøve det igjen ennå, jeg veit ikke om jeg noen gang vil få lyst til å prøve det igjen, det var jo tross alt en jævlig intens opplevelse å utsette seg for sist. Uansett trur jeg ikke rastløsheten er så ille som sist heller, så jeg kan jo håpe at det bare går over av seg sjøl.

Jeg jobber ganske mye om dagen. Jørgen har bestått svenneprøva si – hurra! – men det innebærer også at han ikke har jobb lenger, så jeg føler jeg må ta på meg det jeg kan fram til han finner seg noe nytt. Dere som har lest denne bloggen ei stund har vel lest mellom linjene her at jeg blir ganske sliten av jobben min, så for min del er ikke akkurat dette noen ideell situasjon. Et annet problem med jobben min, er at jeg mesteparten av tida opererer ganske bråkete maskiner, noe som gjør det vanskelig å høre på podcaster mens jeg jobber, noe som er synd, for podcaster er noe jeg har blitt skikkelig glad i. Herregud, jeg bør egentlig skrive et innlegg om podcaster jeg liker en dag nå ganske snart, for det er ikke bare Welcome to Night Vale (som starta det hele), men også for eksempel S-town og Serial. Nå i det siste har jeg hørt mest på My Favorite Murder, noe som har tent en interesse for true crime i meg, noe som forøvrig egentlig fantes der fra før òg, altså, og som jeg også rørte borti mens jeg var fullstendig oppslukt av Making a Murderer (noe jeg aldri snakka om på bloggen min, sorry) og mens jeg hørte Serial.

Og det er jo ganske interessant, for jeg er jo overhodet ikke interessert i fiktiv krim. Eller altså, jeg syntes som alle andre at Dexter var en gøyal serie, men det var litt sånn til tross for at det var krim og ikke på grunn av. Dessuten hadde Dexter et såpass annerledes utgangspunkt fra de fleste andre krimserier, nemlig at hovedpersonen var den politiet jakta på, et premiss jeg jo også elska da jeg hadde vilt hekta på Death Note for flere år siden (ti, faktisk! Herregud), at det likvel føltes unikt og interessant. Og: det var jo ikke egentlig krimgåtene jeg var interessert i uansett, men psyken til Dexter, og psyken til Light.

For psykologi er noe jeg har vært interessert i så godt som hele livet. Jeg har alltid elska filmer og bøker som tar for seg kompliserte sinn, og det er jo også noe av det jeg liker aller best å skrive om sjøl. Og det er nok nettopp her at appellen ved true crime ligger for meg òg, for dette er jo ting som faktisk har skjedd, det er ekte mennesker som har vært i stand til å gjøre alle disse tinga, og i min erfaring handler de fleste krimfortellinger for mye om sjølve saken som må løses. Derfor elska jeg for eksempel Hannibal (altså serien med Mads Mikkelsen) – den fokuserte på ham, hjernen hans, og forholdet hans til Will Graham. Fy søren, altså, for en serie! Alle som har en lignende fascinasjon for psykologi er faktisk bare nødt til å se den. Den ligger på Netflix.

De siste dagene har jeg, inspirert av My Favorite Murder, lest masse om seriemordere. Jeg har sett klipp fra det siste intervjuet Ted Bundy gjorde før han døde, og det som fascinerer meg mest, er ikke hva han faktisk sier, men måten han sier det på.





Som en i kommentarfeltet påpeker: han høres ut som en politiker. Altså, dette er dagen før han blei henretta, og han er såpass rolig og velformulert og tilsynelatende reflektert at det ikke virker genuint i det hele tatt, heller innøvd. Han snakker om anger som om det er noe som ikke angår ham, at det bare er et abstrakt konsept, noe han har lest om i et leksikon en gang. Og likevel, til tross for hvor rolig han virker, så er det som om han likevel anstrenger seg for å forholde seg rolig – plutselig gråter han, plutselig ler han, men han klarer likevel alltid å samle seg igjen ganske kjapt. Og i løpet av alle åra han satt i fengsel før han til slutt blei henretta, var han nettopp veldig rolig og nesten litt kjepphøy – fram til henrettelsesdatoen altså nærma seg, som i dette intervjuet, der det virker som at den rolige fasaden hans er i ferd med å slå sprekker. Natt til henrettelsesdagen skal han visst ikke ha klart å gjøre annet enn å gråte og be, og på sjølve henrettelsesdagen gråt han da de barberte hodet hans, og på vei bort til den elektriske stolen, snubla han.

Og noe av det skumleste med ham, er hvor lite skummel han egentlig virker. Jeg veit at han har voldtatt og drept kanskje over hundre unge kvinner og jenter, han voldtok lika til flere av dem, og til og med når jeg veit alt dette, klarer jeg ikke å se klippa fra intervjuet over uten å tenke at jeg syns han tross alt virker ganske sympatisk. Jeg har tidligere lest masse om den mørke triaden, og psykologer som snakka med ham, er jevnt over enige om at Ted Bundy oppfylte krava til alle de tre personlighetstrekka; han var en psykopat, en narcissist og en machiavellist. Fra Wikipedia:

• Narcissism is characterized by grandiosity, pride, egotism, and a lack of empathy.
• Machiavellianism is characterized by manipulation and exploitation of others, a cynical disregard for morality, and a focus on self-interest and deception.
• Psychopathy is characterized by continuing antisocial behavior, impulsivity, selfishness, callousness, and remorselessness.

Av disse er kanskje machiavellisme en av de aller skumleste, nettopp fordi det kan være så vanskelig å legge merke til, væffal om man faktisk er god til å manipulere – og Ted Bundy var god til å manipulere. For å lokke til seg unge kvinner, gikk han ofte rundt på krykker eller med armen i fatle og spurte om de kunne hjelpe ham. Det er liksom det ynkeligste av alt: at han helt bevisst peila seg inn på de beste og mest empatiske sidene i andre mennesker for så å utnytte den hjelpsomheten og tilliten de viste ham på verst tenkelige måte. Og når jeg veit dette, veit åssen han løy og manipulerte alle rundt seg, så er det ingenting ved det han sier i intervjuet over som man kan stole på, det er ingenting som skulle tilsi at han mener noe av det han sier, og likevel, likevel, klarer han å lure meg til å tru at han jo egentlig bare er et helt vanlig menneske som dessverre blei utsatt for pornografiens korrumperende krefter. Litt kontekst: han som intervjuer ham, jobba for en konservativ kristen TV-kanal som blant annet var veldig imot nettopp pornografi. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig hvor mange ganger Ted Bundy nevner at han kommer fra en kristen familie, eller hvor mange ganger han nevner Gud. Han veit nøyaktig hvilke strenger han skal spille på. I tillegg: shit, for en behagelig stemme han har!

Og dette er en annen mørk triade-greie: å ikke klare å ta ansvaret for egne handlinger. Ted Bundy tilstod etter hvert motvillig at han hadde drept noen av ofra sine, men han ville ikke for noe i verden vedgå at han var skyldig av den grunn. Å si om seg sjøl at han var skyldig, ville være å innrømme at han var ansvarlig for at alle disse menneskene var døde, og dét var han altfor stolt til. Det var ikke før han fikk dødsstraff at tilståelsene begynte å komme, fordi han fant ut at hvis politiet skjønte at de kunne få noe mer ut av ham, ville de holde ham i live lenger. Dermed holdt han med vilje tilbake informasjon i håp om at de ville utsette henrettelsen ytterligere.

Alt i alt var Ted Bundy på mange måter den perfekte psykopaten. Folk som kjente ham før det blei kjent at han faktisk var en av USAs verste massemordere, beskreiv ham som snill, hjelpsom og sjarmerende. Fire av de som kjente ham godt, inkludert kjæresten hans, kontakta politiet etter å ha sett fantomtegninger av mannen som var ettersøkt for ha bortført flere unge kvinner, de sa de kjente en som passa signalementet perfekt, men politiet trudde ikke på dem – det falt dem ikke inn at en så velkledd, veltalende, kjekk og sjarmerende ung mann kunne være monsteret de leita etter.

Og er det forresten ikke på høy tid at USA avskaffer dødsstraff??? Altså, mennesker som Ted Bundy bør ikke drepes, men undersøkes sånn at man bedre kan forstå åssen hjernene deres virker og dermed lettere kunne legge til rette for at mennesker som ham kan fungere sånn mer eller mindre i et samfunn sammen med andre mennesker.

Nå vil jeg egentlig bare benytte anledninga til å lime inn dette aldeles fantastisk bildet av ham. Jeg elsker alt ved det:

Forresten: det fins angivelig fanfiction om Ted Bundy og Jeffrey Dahmer (selvfølgelig gjør det dét). Internett, ass. Og memes:

Jeg har en grusom sans for humor, beklager. Jeg er ikke farlig god i Cards against humanity for ingenting.

I utgangspunktet skulle jeg bare skrive et blogginnlegg om at jeg egentlig ikke har gjort så mye i det siste, men, you know, that escalated quickly. 

De 34 beste øyeblikka fra My Immortal

(Tittelen på dette innlegget tilsier nesten at bloggen min har blitt til Buzzfeed! Jeg skal prøve å ikke la det skje igjen.)

For noe som begynner å bli flere måneder siden hadde jeg helga fri til å skrive – noe jeg for så vidt også gjorde. På fredagen. På lørdagen blei jeg derimot plutselig opptatt med å lese det som kanskje er verdens mest berømte fanfiction – My Immortal.

Veldig kort fortalt: My Immortal er en Harry Potter-fanfiction som etter hvert oppnådde kultstatus fordi den er så... fascinerende dårlig. For det første på grunn av forfatterenes, ehm, liberale forhold til rettskriving, for det andre på grunn av hovedpersonens Mary Sue-tendenser (The prototypical Mary Sue is an original female character in a fanfic who obviously serves as an idealized version of the author mainly for the purpose of Wish Fulfillment. She's exotically beautiful, often having an unusual hair or eye color, and has a similarly cool and exotic name. She's exceptionally talented in an implausibly wide variety of areas, and may possess skills that are rare or nonexistent in the canon setting. She also lacks any realistic, or at least story-relevant, character flaws — either that or her "flaws" are obviously meant to be endearing), for det tredje på grunn av det usammenhengende plottet, for det fjerde på grunn av at så godt som alle karakterene fra det originale Harry Potter-universet er usedvanlig out of character, for det femte på grunn av de latterlig klisjémessige framstillingene av goth-kulturen, for det sjette på grunn av... altså, jeg kunne fortsatt sånn i hele bloggposten, egentlig.

I den grad det i det hele tatt går an å oppsummere det bisarre forsøket på et plott, kan man si at det handler om Ebony Dark'ness Dementia Raven Way, som er en vampyr og en Slytherin, og som går sjuende året på Hogwarts. Ebony er eksepsjonelt vakker og alltid perfekt antrukket. Mye av fanfic'en, særlig i starten, går i det hele tatt med til å beskrive alle antrekka hennes ned til minste detalj, antrekk som, til tross for å være beskrevet som "goffik", mest kan sies å falle innunder det de fleste av oss tenker på som emo/scene-landskapet. De fleste karakterene i det originale Harry Potter-universet har fått en goth-makeover, i tillegg til nye navn (med unntak av Draco, som kanskje hadde et gotisk nok navn fra før). Harry Potter heter nå Vampire Potter, Hermione Granger har blitt til B'loody Mary Smith, Ron er Diabolo, og Neville er Dracola. De som ikke er goffs, er preps (roughly tilsvarende sosser her til lands). Ebony er på dealer'n med Draco, og sammen går de på konserter med My Chemical Romance og Good Charlotte. Så dukker Voldemort opp, og ting begynner å bli vanskelig. Voldemort vil at Ebony skal drepe Harry/Vampire, og med hjelp fra professor Trelawny, sendes Ebony tilbake i tid for å forføre Tom Riddle, i den tru at om han bare opplever ekte kjærlighet, vil han unnlate å gå over til the dark side. Etter at Ebony har kommet tilbake til vår tid igjen, mister jeg helt ærlig litt tråden fordi plottet blir enda mer usammenhengende og skrivefeila tar enda mer overhånd, og den slutter i en cliffhanger med et løfte fra forfatteren om at hun skal skrive mer så fort hun kommer tilbake fra Dubai.

Egentlig var planen at dette egentlig bare skulle bli en kjapp introduksjon, men det går åpenbart ikke an å introdusere det komplekse mesterverket som er My Immortal på en fort og gæli måte.

Uansett. Jeg har samla sammen mine yndlingsøyeblikk fra fanfic'en under. Hele fanfic'en kan forøvrig leses her, men om du ikke har lest den før, er det ikke nødvendig for å more seg med utdraga jeg har plukka ut.

Let's go, bitches.



1. Når Draco og Ebony ligger sammen for første gang, og det hele er beskrevet latterlig tilforlatelig (det meste annet enn antrekka til Ebony er forøvrig skrevet på samme IKEA erotica-måte).
And then…………… suddenly just as I Draco kissed me passionately. Draco climbed on top of me and we started to make out keenly against a tree. He took of my top and I took of his clothes. I even took of my bra. Then he put his thingie into my you-know-what and we did it for the first time.



2. Direkte etter Ebony og Dracos seksuelle debut sammen, følger sannsynligvis min yndlingsdel av hele greia, nemlig denne udødelige karakterintroduksjonen:
“Oh! Oh! Oh! ” I screamed. I was beginning to get an orgasm. We started to kiss everywhere and my pale body became all warm. And then….

“WHAT THE HELL ARE YOU DOING YOU MOTHERFUKERS!”

It was…………………………………………………….Dumbledore! 



3. Når forfatteren bryter inn og forklarer hvorfor Dumbledore ikke helt oppførte seg som den Dumbledore vi kjenner fra det originale Harry Potter-universet.
Da only reson Dumbledeor swor is coz he had a hedache ok an on tup of dat he wuz mad at dem 4 having sexx!



4. Denne kjærlighetserklæringa fra Draco.
I went to the girl’s dorm and brushed my teeth and my hair and changed into a low-cut black floor-length dress with red lace all around it and black high heels. When I came out….

Draco was standing in front of the bathroom, and he started to sing ‘I just wanna live’ by Good Charlotte. I was so flattered, even though he wasn’t supposed to be there. 



5. Denne andre udødelige karakterintroduksjonen (og -beskrivelsen):
In the Great Hall, I ate some Count Chocula cereal with blood instead of milk, and a glass of red blood. Suddenly someone bumped into me. All the blood spilled over my top.

“Bastard!” I shouted angrily. I regretted saying it when I looked up cause I was looking into the pale white face of a gothic boy with spiky black hair with red streaks in it. He was wearing so much eyeliner that I was going down his face and he was wearing black lipstick. He didn’t have glasses anymore and now he was wearing red contact lenses just like Draco’s and there was no scar on his forhead anymore. He had a manly stubble on his chin. He had a sexy English accent. He looked exactly like Joel Madden. He was so sexy that my body went all hot when I saw him kind of like an erection only I’m a girl so I didn’t get one you sicko.

“I’m so sorry.” he said in a shy voice.

“That’s all right. What’s your name?” I questioned.

“My name’s Harry Potter, although most people call me Vampire these days.” he grumbled.

“Why?” I exclaimed.

“Because I love the taste of human blood.” he giggled.



6. De mange tilfellene av ".........................."-bruk for å oppnå da-da-da-DAM-effekt.
“Oh Draco, Draco!” I screamed while getting an orgasm when all of a sudden I saw a tattoo I had never seen before on Draco’s arm. It was a black heart with an arrow through it. On it in bloody gothic writing were the words………… Vampire!



7. Når Ebony anklager Draco for å ha AIDS.
“You bastard!” I shouted angrily, jumping out of the bed.

“No! No! But you don’t understand!” Draco pleaded. But I knew too much.

“No, you fucking idiot!” I shouted. “You probably have AIDs anyway!”



8. Hele denne scena... jeg prøver å se den for meg i settinga til en Harry Potter-film, og klarer ikke uten å få latterkrampe.
I put on my clothes all huffily and then stomped out. Draco ran out even though he was naked. He had a really big you-know-what but I was too mad to care. I stomped out and did so until I was in Vampire’s classroom where he was having a lesson with Professor Snape and some other people.

“VAMPIRE POTTER, YOU MOTHERFUCKER!” I yelled.  



9. Hermione's forvandling til B'loody Mary Smith.
My friend B'loody Mary Smith smiled at me understatedly. She flipped her long waste-length gothic black hair and opened her crimson eyes like blood that she was wearing contact lenses on. She had pale white skin that she was wearing white makeup on. Hermione was kidnapped when she was born. Her real parents are vampires and one of them is a witch but Voldemort killed her mother and her father committed suicide because he was depressed about it. She still has nightmares about it and she is very haunted and depressed. It also turns out her real last name is Smith and not Granger. (Since she has converted to Satanism she is in Slytherin now not Griffindoor. )



10. Når fortellerperspektivet uten forvarsel skifter fra Ebony sitt til Draco sitt og så tilbake til Ebony igjen.
“Vampire, I can’t believe you cheated on me with Draco!” I shouted at him.

Everyone gasped.

I don’t know why Ebony was so mad at me. I had went out with Vampire (I’m bi and so is Ebony) for a while but then he broke my heart. He dumped me because he liked Britney, a stupid preppy fucker. We were just good friends now. He had gone through horrible problems, and now he was gothic. (Haha, like I would hang out with a prep.)

“But I’m not going out with Draco anymore!” said Vampire.

“Yeah fucking right! Fuck off, you bastard!” I screamed. I ran out of the room and into the Forbidden Forest where I had lost my virility to Draco and then I started to bust into tears.  



11. Det fantastiske øyeblikket der Voldemort blir beskrevet som at han ser ut som Voldemort fra filmene.
Then all of a suddenly, an horrible man with red eyes and no nose and everything started flying towards me on a broomstick! He didn’t have a nose (basically like Voldemort in the movie) and he was wearing all black but it was obvious he wasn’t gothic. It was…… Voldemort!



12. Når navnet til katten til Hermione tydeligvis også er et spell (jeg har lest Harry Potter-bøkene på engelsk, okå, så jeg har ikke peiling på åssen man skal oversette det ordet til norsk??).
“Crookshanks!” I shouted at him. Voldemort fell of his broom and started to scream. I felt bad for him even though I’m a sadist so I stopped.



13. Voldemorts fantastisk arkaiske måte å snakke på.
“Ebony.” he yelled. “Thou must kill Vampire Potter!”

I thought about Vampire and his sexah eyes and his gothic black hair and how his face looks just like Joel Madden. I remembered that Draco had said I didn’t understand, so I thought, what if Draco went out with Vampire before I went out with him and they broke up?

“No, Voldemort!” I shouted back.

Voldemort gave me a gun. “No! Please!” I begged.

“Thou must!” he yelled. “If thou does not, then I shall kill thy beloved Draco!”

“How did you know?” I asked in a surprised way.

Voldemort got a dude-ur-so-retarded look on his face. “I hath telekinesis.” he answered cruelly. “And if you doth not kill Vampire, then thou know what will happen to Draco!” he shouted. Then he flew away angrily on his broomstick.
("I hath telekinesis" er hands down en av de morsomste replikkene jeg veit om sånn... i hele verden.)



14. Det ene øyeblikket gjennom hele historien der Draco faktisk er in character, før han vender tilbake til sine keitete, sjenerte out of character-ways.
“Ebony! Are you OK?” B’loody Mary asked in a concerted voice.

“What the fuck do you think?” I asked angrily. And then I said. “Well, Voldemort came and the fucking bastard told me to fucking kill Harry! But I don’t want to kill him, because, he’s really nice, even if he did go out with Draco. But if I don’t kill Harry, then Voldemort, will fucking kill Draco!” I burst into tears. Suddenly Draco jumped out from behind a wall.

“Why didn’t you fucking tell me!” he shouted. “How could you- you- you fucking poser muggle bitch!” (c is dat out of character?)

I started to cry and cry. Draco started to cry too all sensitive. Then he ran out crying.



15. Hele denne scena som bare er fantastisk fra ende til annen. "Masticating" er herved det nye yndlingsordet mitt.
Anyway, I started crying tears of blood and then I slit both of my wrists. They got all over my clothes so I took them off and jumped into the bath angrily while I put on a Linkin Park song at full volume. I grabbed a steak and almost stuck it into my heart to commit suicide. I was so fucking depressed! I got out of the bathtub and put on a black low-cut dress with lace all over it sandly. I put on black high heels with pink metal stuff on the ends and six pairs of skull earrings. I couldn’t fucking believe it. Then I looked out the window and screamed… Snap was spying on me and he was taking a video tape of me! And Loopin was masticating to it! They were sitting on their broomsticks.



16. Apropos hands down morsomste replikker...
“I MAY BE A HOGWARTS STUDENT….” Hargirid paused angrily. “BUT I AM ALSO A SATANIST!”



17. Atte hæ?
“BECAUSE…BECAUSE….” Hargid said and he paused in the air dramitaclly, waving his wand in the air. Then swooped he in singing to the tune of a gothic version of a song by 50 Cent.



18. Vampire Potter suger bare casually litt blod fra en Hufflepuff.
Vampire was in the Hair of Magical Magic Creatures. He looked all depressed because Draco had disappeared and he had used to be in love with Draco. He was sucking some blood from a Hufflepuff.

“Hi.” he said in a depressed way. “Hi back.” I said in an wqually said way.



19. Når enda en lærer avbryter det romantiske øyeblikket.
We both looked at each other for some time. Harry had beautiful red gothic eyes so much like Dracos. Then……… we jumped on each other and started screwing each other.

“STOP IT NOW YOU HORNY SIMPLETONS!” shouted Professor McGoggle who was watching us and so was everyone else.



20. Når Ebony innser at hun er for vakker for sitt eget beste (attpåtil mens Draco kler av seg og er klar for sexytime).
“What’s wrong honey?” asked Draco taking off his clothes so we could screw. He had a sex-pack (geddit cuz hes so sexah) and a really huge you-know-what and everything.

“Its so unfair!” I yielded. “Why can’t I just be ugly or plain like all da other girls and preps here except for B’loody Mary, because she’s not ugly or anything.”

“Why would you wanna be ugly? I don’t like the preps anyway. They are such fucking sluts.” answered Draco.

“Yeah but everyone is in love with me! Like Snape and Loopin took a video of me naked. Hargrid says he’s in love with me. Vampire likes me and now even Snaketail is in love with me! I just wanna be with you ok Draco! Why couldn’t Satan have made me less beautiful?” I shouted angrily. (an” don’t wory enoby isn’t a snob or anyfing but a lot of ppl hav told her shes pretty) “Im good at too many things! WHY CAN’T I JUST BE NORMAL? IT’S A FUCKING CURSE!” I shouted and then I ran away.  



21. Jeg har seriøst lyst til å starte et band som heter Volsemort and da Death Dealers.
We ran happily to Hogsmede. There we saw the stage where GC had played. We ran in happly. MCR were there playing ‘Helena’. I was so fucking happy! Gerard looked even sexier than he did in da pictures. Even Draco thought so, I could totally see him getting an erection but it didn’t matter cuz I knew know that we were da only true ones for eachother. I was wearing a black leather minidress and black leather platinum boots with red ripped fishnets. Draco was wearing a black baggy MCR t-shirt and black baggy pants. Anyway, we stated moshing to Helena. We frenched. We ran up 2 the front of the band to stage-dive. Suddenly, Gerard pulled off his mask. So did the others. We gasped. It wasn’t them at all. It was.,……………………….. Volsemort and da Death Dealers!



22. Hvis man handler klær noe annet sted enn på Hot Topic, er man åpenbart en prep.
B’Loody Mairy Nodded ENREGeticALLlY. “Omfg totally lets go shopping.”

“In Hot Topic, right?” I asked, already getting out my spshcial Hot Topic Loiyalty carde.

“No.” My head snaped up.

‘WHAT?” my head spuin. I could not believe it. “B’Loody Mary are u a PREP?”



23. Når den lokale gothbutikken har eksklusive klær kun tilgjengelig for da real goffs.
We were going in a few punkgoff stores SPECIALLY for the concerts in Hogsmeade. The salesperson was OMG HOTTER THAN GERARD EXCEPT NOT CAUSE THAT’S IMPOSSIBLE and he gave me a few dresses. “We only have these for da real goffs.”

“Da real goffs?” Me and B’Loody Mary asked.

“Yah u wouldn’t believe how many posers ther are in this town man! Yesterday loopin and snap tried to buy a goffic camera pouch.” He shook his head. “I dint even no they had a camera.”



24. Når man sier noe med en gotisk stemme og løper på en suicidal måte.
Later we all went in the skull. Draco was crying in da common room. “Draco are u okay?” I asked in a gothic voice.

“No I’m not u fuking bitch!” he shouted angrily. He stated to run out of the place in a suicidal way.



25. Dette fantastiske eksempelet på en freudian slip.
“You fucking bustard!” yelled Draco at Vampire. “I want to shit next to her!1”



26. Når Star Wars helt uten forvarsel blir blanda inn i herligheten.
Vampire and Draco stopped fighting….I shopped eating….Everyone gasped. Da room fell silent………………….Volzemort!

“Eboby…..Ebony…….” Darth Valer sed evilly in his raspy voice. “Thou havfe failed ur mission. Now I shall kill thou and I shall kill Vampire as well. If thou does not kill him before then I shall kill Draco too!”



27. Darth Vader er forøvrig ikke den eneste karakteren fra andre fiktive univers som blir sausa sammen med Harry Potter-karakterene.
Suddenly I was in fornt of teh School. In front of me wuz one of da sexiest goth guyz I had ever seen. He was wering long blak hair, kinda like Mikey Way only black. He had gren eyes like Billie Joe Amstrung and pale whit skin. He wuz wearing a blak ripped up suit wif Vans. It was…………………….Tom Bombodil!1111 



28. Når Ebony/Enoby/Eboby/Egogy har reist tilbake i tid til... åttitallet??... og møter Tom Bombodil (eller Tom Riddle, da), som forøvrig kalles Satan, og Tom plutselig bare... tydeligvis er synsk?
“guess what they have a concert in hogsment.” satan whispered.

“hogsment?” I asked.

“yeah that’s what they used to call it in these time before it became Hogsmeade in 2000.” he told me all sekrtivly. “and theres a really cool shop called Hot-“

‘topic!” I finshed, happy again.

He froned confusedly. “noo its called Hot Ishoo.” He smiled skrtvli again. “then in 1998 dey changd it to hot topic.” he moaned.



29. Denne sexscena. Og avslutninga på den.
We sat on my goffik blak coffin. My cloves were kinda drity so I pot on a blak leather outfit fingie kinda like da 1 Suelene haz in Undreworld. (if u haven’t herd of it den FUK U!111) . I put on some blak platform high heelz. Darko put on ‘desolition liverz’ by MCR. Den………………………………………….we storted 2 take of eachotherz clozez. I tok of his shit nd he had a six-pak, lolz. We started 2 mak out lik in Da Grudge. He pot his wetnes in my u-know-what sexily. I gut an orgy.

“Oh Draco!111111!1 Oh mi fuking gud Draco!1111” I screemed passively as he got an eructation.

“I luv u TaEbory.” he whispred sexily and den we fel aspleep lol.



30. Enda en freudian slip, denne gangen er det Sirius det går utover.
“Dey are xcused form skool 2day.” Sodomize moaned sexily. “Rite now they are watching Da Nigtmare b4 Xmas.”



31. Professor Slutborn.......
“Whose he!11” I asked.

“Oh, datz Profesor Slutborn.” Satan said.



32. Siden vi først er i gang med tidsreiser, er kanskje denne gjesteopptredenen fra et annet fiktivt univers på en måte nesten litt relevant?
“Ok.” I said but I new dat I had 2 get a new outfit. I walked outside wondering how I kud go forward in time. Suddenly someone jumped in fornt of me. It wuz…..Morty Mcfli!1]] He was wering a blak bnad tshrit and blak bagy jeans.

“What da hell r u dong here!11” I asked.

“I wil help u go frowad in tim Enoby.” he said siriusly Den……….he took out a blak tim machine. I went in2 it and……………………..sudenly I wuz forward in tim!111  



33. Denne feilstavinga av Azkaban.
“Oh my fucking god, where’s Draco!!!!111 How did Snap get back here!!! I tohot he wuz in Azerbaijan.” I asked sadly.



34. Oooooog helt til sist, en av de aller beste skrivefeila i hele greia.
“The Dark Lord shall kill all of you. Then you must submit to him!!!!” Snape ejaculated menacingly.

Neither can live while the other survives

Egentlig helt siden hytteturen min har jeg tenkt på en ting angående min egen skriving.

For som mange av dere sikkert veit, skriver jeg egentlig på to prosjekter samtidig: Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden. Førstnevnte er jo definitivt det som er mest ferdig av det, jeg trur jeg har alt av sjølve historien på plass, men det er fortsatt en del redigering som gjenstår før den ferdig-ferdig, og som jeg snakka masse om i innlegget mitt om konstulentuttalelsen jeg fikk, er det en del greier der som bare ikke funker sånn som det er nå, blant annet dette med konsekvenser. Med dette i bakhodet har Døden og gleden fått langt farligere odds og en mye tydeligere narrativ struktur, og jeg er fortsatt usikker på om fortellerstemmen i Døden og gleden er like god som den i Mjuke, svarte stjerner, men jeg er i det minste helt sikker på at de tinga som fungerte dårligst i MSS fungerer vesentlig bedre i DoG.

MEN, som jeg var inne på i hytteturinnlegget mitt: er de egentlig litt for like? Og er det et problem?

Jeg har ikke posta supermange utdrag fra noen av dem, og i væffal ikke fra DoG, så dette er kanskje ikke så lett for dere å hjelpe meg med, men jeg prøver likevel.

Fordi hovedhandlinga i MSS er at ei usikker jente blir kjent med ei kulere og mer utadvendt jente som hun utvikler ei nesten grenseløs beundring overfor. Etter hvert viser det seg dog at den kulere og mer utadvente jenta – hun heter forresten Elisabeth – ikke er så kul likevel, fordi hun egentlig bare bruker hovedpersonen til å styrke sitt eget ego, men innen dét har hovedpersonen allerede blitt fanga i et avhengighetsforhold til Elisabeth som hun sliter med å bryte ut av. Det vil si, jeg trur det er dét det handler om. Egentlig vil jeg at det også skal være ei alternativ tolkning av historien, som går ut på at den upålitelige fortellerinstansen gjør at man som leser kan lure på om Elisabeth virkelig er så utnyttende og fæl som det hovedpersonen vil ha det til, eller om det bare er jeg-ets litt skakkjørte virkelighetsoppfatning som gjør at hun framstiller Elisabeth på denne måten, og at hun egentlig er sykt urimelig og vanskelig å forholde seg til sjøl, og at om historien hadde blitt fortalt fra Elisabeth sitt perspektiv, hadde den sett ganske annerledes ut.

Det er dette jeg i væffal vil at den skal handle om; konsulentuttalelsen jeg fikk tyder jo på at jeg ikke har lyktes helt, men der har dere nå utgangspunktet mitt.

Så er det DoG. Hovedpersonen ligner på mange måter på hovedpersonen i MSS, men det er en gutt istedenfor ei jente, og han er en del yngre enn hun i MSS. Han er også usikker og engstelig, men i tillegg også veldig emosjonelt ustabil. Jeg-et i MSS har også humørsvingninger i den forstand at om Elisabeth gjør noe fint for henne blir hun ekstatisk, og om Elisabeth gjør noe kjipt blir hun depressiv. Humørsvingningene til jeg-et i DoG er derimot mer ekstreme, og han reagerer mer impulsivt og utagerende. Der jeg-et i MSS ville brutt sammen i gråt, vil jeg-et i DoG bryte sammen i gråt mens han skjeller ut alle rundt seg for bagateller. Jeg-et i MSS ville aldri kunne skjelt ut Elisabeth – og kanskje nettopp derfor har mange som har lest en del fra prosjektet ei oppfatning av at det "skjer lite" – men jeg-et i DoG er absolutt i stand til å skjelle ut "sin Elisabeth" – for så å skamme seg og angre etterpå.

Apropos "sin Elisabeth". Han som "tilsvarer Elisabeth" i DoG heter Tobias og er eldre, mer populær og mer sjølsikker enn jeg-et. Det som kan leses som en subtil forelskelse eller vennskap på grensa til forelskelse i MSS, er en helt uttalt forelskelse i DoG. Og Tobias er både snillere og farligere enn Elisabeth – snillere og mer omsorgsfull når ting er bra, og i stand til å gjøre verre ting enn det Elisabeth gjør når ting går dårlig. Og på samme måten som forholdet mellom jeg-et og Elisabeth utgjør kjernen i MSS, utgjør forholdet mellom jeg-et og Tobias kjernen i DoG. Men jeg har plassert dem i ulike settinger: i MSS er det studietilværelsen som binder hovedpersonene sammen, mens i DoG er det musikkmiljøet og bandet de spiller i.

Så: jeg lurer rett og slett litt på om det egentlig er den samme historien jeg forteller i de to romanene, bare at det eksistensielle trøkket er skrudd til flere hakk i DoG. Ikke bare det eksistensielle trøkket, egentlig, men alt er tatt lenger ut i DoG; ting som er hinta til i MSS, er gjort åpenbart i DoG. MSS er mye mer subtil – og kanskje også tvetydig? De skal forresten slutte helt annerledes, sannsynligvis helt motsatt fra hverandre. Men av hensyn til potensielle lesere når den tid forhåpentligvis kommer, skal jeg ikke snakke om akkurat dét her. Blunkefjes.

Og da er det store spørsmålet: er det et problem? Fordi jeg trur det er det. Jeg mistenker at det er det. Husker dessverre ikke hvor det var, ellers skulle jeg ha linka dere til originalkilden, men Knausgård snakka en gang om at grunnen til at han valgte å skrive Min kamp, var at han hadde sett seg lei på at forfattere basically skreiv den samme boka om igjen og om igjen, fordi de aldri klarte å bearbeide råmaterialet sitt ferdig. Løsninga hans var da altså å skrive ut alt han hadde av råmateriale i klartekst og dermed bearbeide det én gang for alle, og så kunne han gå videre med blanke ark. I den konteksten blir prosjektet hans nærmest beundringsverdig. Jeg lurer på om MSS og DoG egentlig bare er forskjellige versjoner av denne samme historien, og dermed må jeg forholde meg til noe jeg syns er en skremmende tanke: kanskje kan bare én av dem se dagens lys som bok. Men jeg trur jeg skal gjøre som Keith og David i Six Feet Under når de krangler om hvorvidt de skal adoptere barn eller bruke kunstig befruktning: pursue both options until one of them pays off. Sikkert ikke helt ordrett, men dere skjønner greia.

Eller hva trur dere?

Minn meg forresten på å poste flere utdrag fra DoG. Jeg har egentlig ganske lyst til det, og sideantallet har allerede gått forbi det til MSS, og jeg er på ingen måte lei av det eller føler meg ferdig med det ennå.

Gavene jeg fikk

Da jeg var liten skjønte jeg liksom ikke uttrykket "som julekvelden på kjerringa" helt, men det er et uttrykk som har begynt å gi så mye mer mening etter hvert som jeg har blitt eldre. Nå føles det nesten som om jula er over bare sånn et par timer etter at den begynte, og det til tross for at butikkene starter kalaset allerede i oktober. Sånn er det å bli gammal, I guess. Åra går og går, og jeg føler jeg ikke gjør så mye annet enn mitt beste for å få råd til husleia hver måned. Mitt nyttårsforsett i år bør jo egentlig være å bli flinkere til å prioritere skrivinga mi, men jeg er en sånn plagsomt høflig person som ikke klarer å si nei når jeg blir spurt om jeg kan jobbe, for jeg kan jo som regel det. Seriøst, Jørgen og jeg var hos familien hans på Nes denne jula, og jeg hadde med meg ei frossen nøttesteik som jeg lagde for flere måneder siden som julemiddag denne gangen, så liksom... det eneste jeg trengte å gjøre i desember, var å kjøpe julegaver. Likevel syns jeg det var enormt stressende å kjøpe julegaver og jobbe fem dager i uka, og så tenker jeg at vanlige folk gjør jo dette i tillegg til at de lager masse mat, baker masse kaker, pynter, rydder og vasker??? Altså HÆ? Og så bor de som regel på større arealer enn førti kvadrat, så ryddinga og vaskinga tar jo mye lenger tid?? Så åssen ER DET MULIG å gjøre alle de tinga alle andre gjør i desember, når jeg følte at å kjøpe julegaver i tillegg til å jobbe mer eller mindre fulltid nesten var synonymt med å revne i to? HVA ER ANDRE MENNESKER ENN MEG LAGD AV? Noen ganger blir jeg så baffled av hva såkalte normale mennesker får til at jeg bare innser enda mer enn noen gang at jeg aldri vil kunne bli som dem. Og alle disse utrolige tinga de får til tar de som regel som den største selvfølgelighet! Selvfølgelig skal de bake, lage mat, rydde, vaske, pynte, kjøpe julegaver og være i cirka full jobb, de tar superkreftene deres for gitt, og når de da ser at sånne som meg så vidt får til en brøkdel av det de gjør, er det sikkert fristende å be sånne som meg om å ta oss sammen, for når de tross alt klarer det helt fint, bør alle andre gjøre det òg. HERREGUD.

Ja, dere! Dette er hva jeg fikk til jul:

Jeg har ikke hørt så mye på Coil, men jeg veit at de befinner seg i Current 93/Death In June-landskapet, og dét er jo et landskap jeg liker veldig godt. Dette er visstnok et samlealbum med en del av de mer ambient-aktige låtene deres som de spilte under en konsert i Russland, og jeg gleder meg veldig masse til å høre!

 Sjokoladefonduesett! Veldig fint å ha til den dagen i framtida der jeg arrangerer et helt fantastisk teselskap.

 Apropos te: se på denne fantastisk søte teboksen!!!!! Med te oppi!!! Som jeg ikke har rukket å smake på ennå, fordi jeg omtrent ikke føler at jeg har rukket å gjøre noe som helst siden egentlig hele desember, men altså jeg gleder meg!!!!

 Ingefærøl ♥

Veldig fin og glossy julepynt! Forhåpentligvis har jeg fått orden på livet mitt og helsa mi i framtida og kan være en sånn person som orker å pynte til jul.

 Mummikopp! Er den ikke fin? Mummisamlinga mi er ikke så imponerende som mange andre sin, fordi jeg på generell basis har litt plass- og pengemangel, men!!! Det er det som er så fint med å få sånt i gave!

Albumma You Are There av Mono og Alternate Worlds av Son Lux. Kanskje jeg skal sette på en av disse to etterpå?

Jeg er all set til neste gang jeg skal bake muffins. Som jeg er faktisk er forholdsvis flink til, om jeg får si det sjøl.

Jeg har ennå ikke lest noe av Kazuo Ishiguro, men har hatt lyst til det lenge! Visstnok er The Buried Giant et godt sted å starte.

Ooooog en av verdens kuleste gensere!

I tillegg fikk jeg undertøy, penger, sjokolade, kortholder og gavekort. Jo, og sånn Hardanger-bestikk! Er ikke helt sikker på hvor det er akkurat nå, ehe.

Desember 2017

Opplevelser: Juletrefest hos Eirin og Eirik. Førpremiere på Happy End på Kunstnernes hus. Hundepass. Lier-tur. Julefeiring på Nes med familien til Jørgen. Kan nokon gripe inn på Det Norske Teatret. Nyttår hos familien til Jørgen.

(Foto: Eirin)

Innkjøp: Verdens søteste julecardigan som jeg selvfølgelig brukte på julaften sammen med den fine, rosa kjolen min. Elsker Manillusion! Det dumme med å blogge på vinterstid, er at det aldri er naturlig lys mens jeg er hjemme, så fargene på bildene yter den ikke rettferdighet. Har slengt ved illustrasjonsbildene fra nettsidene til Hellbunny for at dere bedre skal skjønne greia. 

TV-serie: Jørgen har klart å ødelegge dataen sin, og det er stort sett den vi bruker for å se på serier. Så det blei dårlig med serier på oss i desember. Ikke at det gjorde noe, vi hadde nok av annet å finne på.

Film: Nevnte Happy End og Leviatan. Likte begge filmene godt, men Happy End kom ikke i nærheten av Amour av samme regissør (heller ikke i nærheten av Det hvite båndet, etter hva jeg har hørt. Den har jeg fortsatt til gode å se). Eller som en filmanmelder sa om den (fritt etter hukommelsen): Haneke på en dårlig dag er likevel bedre enn de fleste andre regissører på en god dag. Leviatan var sterk, fæl og nydelig fotografert, og etter alle målestokker en veldig god film, men den greip likevel ikke så godt tak i meg som jeg hadde håpa den ville gjøre. Den viste absolutt fram det grusomme og det korrupte ved Russland, men for meg var det også det eneste den gjorde – jeg så det skje, men jeg følte det ikke på kroppen. Gir dere traileren til Happy End, jeg, den går jo tross alt fortsatt på kino:

Bok: Det blei lite lesetid forrige måned, ass. Driver fortsatt med Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson.

Musikk: Sólstafir har ei fantastisk låt ved navn Fjara. Denne elektroniske coverlåta er kanskje enda bedre, og jeg klarer ikke å slutte å høre på den:

2017

Herregud, dere, jeg har jo virkelig forsømt denne bloggen grovt i det siste. For dere skjønner at da jeg omsider kom hjem fra en tre uker lang hyttetur uten internett, skulle jeg jobbe nesten hver dag, og så var det jo desember med alt det innebærer av julegaver, familiebesøk og kjas, og jeg har så mange innlegg på vent nå at dere aner ikke, men her kommer i det minste ei slags oppsummering av året som har gått:



Hva gjorde du i 2017 som du aldri har gjort før?
Hang meg opp etter kroker fra taket. Mottok Buskerud fylkeskommunes kulturstipend. Fikk konsulentuttalelse. Hørte en podcast (helt sant, jeg hadde faktisk aldri hørt en podcast før i fjor!). Dro på hyttetur aleine.

Beste konsert:
Her er nok kanskje Sigur Rós og Nick Cave nødt til å komme på en delt førsteplass.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige, ass.

Hva ønsker du deg neste år som du har savna?
I fjor på denne tida ønska jeg meg forlagskontrakt, og det trur jeg jaggu jeg ønsker meg i år òg.

Hvilken TV-serie var den beste du så?
Det trur jeg nok er nødt til å bli The Handmaid's Tale. Den reiv godt i sjela. Og selvfølgelig de nye sesongene av Stranger Things og Game of Thrones.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Vannfall av Atle Håland var i væffal den som gikk mest inn på meg.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Bloc Party, I Break Horses, Sigur Rós, Asobi Seksu og Raga Rockers, i den rekkefølgen. Det er riktignok den musikken jeg har hørt mest på digitalt, i tillegg kommer selvfølgelig platene jeg har hørt på hjemme, men dem har jeg ingen statistikker på.

Hva ønska du deg? Og fikk?
Gode leseropplevelser.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste middag og drakk drinker på Der Pepper'n Gror med Jørgen og Vibeke.

Hvilke var de beste filmene du så?
Blade Runner 2049 og Call Me By Your Name – helt fantastiske på hver sin måte. Sistnevnte har jo faktisk ordinær premiere nå ganske snart! Gå og se den.

Ønsker og planer for det nye året:
Skrive ferdig Mjuke, svarte stjerner. Jeg skjønner ikke engang om det er et realistisk mål, for jeg har jo holdt på med den så sinnssykt lenge, dette har jo omtrent vært målet mitt hvert eneste år de siste åra nå, men kanskje 2018 er mitt år?