Kan man være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig?

Jeg så nettopp i ei Facebook-gruppe jeg er medlem av at noen etterspurte erfaringer fra funksjonsvarierte kvinner, eller helt konkret ba de funksjonsvarierte kvinner fortelle om hva de skulle ønske at andre visste. Blant svara var det noen på autismespekteret som fortalte om den daglige kampen med sensorisk hypersensitivitet, angst for sosiale settinger, problemer med å få venner og eksekutive vansker. Og jeg bare jess, jeg er med. Helt enig. 

Og så kom jeg på at jeg for ikke engang et år siden omtalte meg sjøl som funksjonsfrisk. Og plutselig begynte jeg å tenke på mange ting. Det vil si, jeg har tenkt på disse tinga ganske lenge, men plutselig følte jeg for å sortere disse tankene litt.

For jeg aner rett og slett ikke om jeg skal kalle meg funksjonsvariert eller funksjonsfrisk. Når jeg googler "er asperger en funksjonshemming" står det i det aller første resultatet jeg får opp, fra autismesiden.no, at "Asperger syndrom er en funksjonshemming hos personer som i utgangspunktet er normalt begavet, men kan ha følgende funksjonsvansker", før de ramser opp diagnosekriteriene. Så… da er det vel en funksjonshemming, da? Personlig liker jeg faktisk uttrykket "funksjonshemma" bedre enn "funksjonsvariert", men jeg veit om mange funksjonsvarierte som nettopp foretrekker sistnevnte, og jeg føler på en måte at jeg ikke er funksjonshemma eller funksjonsvariert nok til å ha ei mening om det. I hodet mitt er det sånn at det er de som for eksempel bruker rullestol som må få bestemme hvilke ord det er greit å bruke, fordi jeg er ikke synlig funksjonsvariert, og jeg er dermed redd for at hvis jeg bruker uttrykket funksjonshemma, vil noen som er funksjonshemma "på ordentlig" bli sinte fordi jeg virker som en utenforstående som forteller ei underprivilegert gruppe åssen jeg mener de bør oppfatte seg sjøl. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn i hodet mitt.

Det minner om da jeg begynte å henge i det såkalte Skeive Miljøet™ i slutten av tenåra. Jeg har et helt konkret minne om at jeg ville være med på et arrangement, men en skeiv venn fortalte meg at jeg kunne ikke være med fordi jeg var hetero. Og på dette tidspunktet hadde jeg aldri engang hatt kjæreste, så jeg syntes det var rart at denne vennen tydeligvis visste mer om min seksuelle legning enn hva jeg sjøl gjorde. Men jeg sa ingenting, for jeg følte at jeg allerede hadde blitt avvist, og som atten – nittenåring var jeg uansett på ingen måte tøff nok til å si rett ut at du tar faktisk feil, jeg er ikke hetero. Jeg trur jeg ikke engang visste at det fantes noe annet enn hetero, homo og kanskje til nød bi, og siden jeg ikke fullt og helt kjente meg igjen i noen av de merkelappene, visste jeg uansett ikke hva jeg skulle si at jeg var hvis jeg ikke var hetero. Jeg veit jeg har et privilegium i det at jeg som oftest blir lest som cis og hetero av samfunnet – jamfør transpersoner som blir slått ned på åpen gate – samtidig som det heller ikke føles bra når både streite så vel som skeive bare automatisk antar at jeg er cis og hetero basert på at den ene kjæresten jeg har hatt i løpet av livet var en gutt. Jeg er redd for at folk som er mye mer åpenbart skeive (eller hva jeg skal kalle det) enn det jeg er, skal tru at jeg bare vil henge meg på den skeive bevegelsen fordi det er trendy, som en form for kulturell appropriasjon. Jeg er redd folk ikke skal syns jeg er skeiv nok, samtidig som jeg jo veit at jeg på et vis er heldig som relativt lett kan kamuflere meg som hetero og cis.

Og på samme måten er jeg redd for at jeg, som en såkalt høytfungerende autist, ikke er funksjonshemma nok. Kanskje er jeg ikke egentlig funksjonshemma i det hele tatt? Jac den Houting har i hvert fall ganske overbevisende argumenter for at det ikke er autister som er funksjonshemma i seg sjøl, men at det er måten samfunnet er organisert på som i praksis gjør oss funksjonshemma:

Så akkurat som med skeivhet, virker skillet mellom funksjonsfrisk og funksjonshemma litt… flytende. Kanskje alt koker ned til at jeg må velge det som føles best for meg. Problemet er at jeg føler meg som kongen på haugen når jeg gjør noe jeg er god på, som da jeg holdt tale i bryllupet til Mari (IYKYK, som kidsa sier), men når jeg gjør noe jeg ikke er god på, som å prate med folk eller rydde leiligheten min, føler jeg meg fullstendig mislykka som menneske. Jeg er både funksjonsfrisk OG funksjonshemma, helt avhengig av kontekst. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere, har jeg allerede møtt på kommentarer av typen "nå håper jeg du ikke begynner å bruke diagnosen din som ei unnskyldning" fra folk som tydeligvis er redd for at jeg skal lure til meg rettigheter jeg egentlig kan klare meg uten. Jeg merker jeg er litt redd for å si til ikke bare perifere bekjente, men også folk jeg stoler på, at grunnen til at det alltid ser helt jævlig ut hjemme hos meg, er at jeg har store eksekutive vansker – vansker som profesjonelle helsearbeidere har bevist at jeg faktisk har – fordi en ganske stor del av hjernen min forteller meg at det er jo bare fordi jeg er lat. Jeg har fått høre at jeg er lat hele livet. Jeg husker da jeg som liten prøvde å forklare for foreldra mine at jeg "orker ikke", og svaret jeg fikk var "gidder ikke, mener du." Så jeg aksepterte det som sannhet. Jeg får det egentlig til, jeg er bare for lat til å prøve ordentlig. Og når jeg prøver så hardt at jeg begynner å riste og grine, så må jeg bare ta meg sammen. Og når jeg ikke får til å ta meg sammen, så er det fordi jeg er lat. Det er en evig runddans.

Og hvis du syns dette blogginnlegget er rotete og springende, så skulle du bare visst åssen det ser ut inni hjernen min! Heldigvis er det blogg som er mitt foretrukne format, og ikke kronikker eller, gud forby, akademiske tekster.

Men sånn helt serr, jeg veit ikke egentlig hva jeg vil med dette innlegget sjøl, for jeg har virkelig ikke noe svar på det spørsmålet jeg stiller i overskrifta. Jeg aner ikke om man kan være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig, og jeg veit ikke hvilke av de to jeg er. Og kanskje er det ikke så nøye heller, men jeg liker å føle at jeg hører hjemme et sted, for jeg har allerede brukt altfor store deler av livet mitt på det motsatte.

På den positive sida har jeg, siden jeg fikk diagnosen, i større grad begynt å akseptere meg sjøl som den jeg er. Jeg hadde en ganske interessant samtale med Lauren for litt siden, der vi snakka om hvor grensa går for når man skal akspetere seg sjøl for den man er, og når man skal aktivt jobbe med seg sjøl for å bli bedre. Jeg kjente for eksempel en gang ei jente som ofte var veldig frekk, på grensa til slem, og når man påpekte det, trakk hun på skuldrene og sa at det var bare sånn hun var, hun snakka rett fra levra, take it or leave it, liksom. For det er vel ingen hemmelighet at det fins folk der ute med enkelte veldig dårlige egenskaper som kanskje bør prøve å, y'know, forbedre seg sånn at de ikke er uutholdelige å være rundt? Og bør jeg dermed prøve å undertrykke de egenskapene jeg har som mange opplever som dårlige i et forsøk på å være en bedre person, når jeg samtidig veit at autister som undertrykker de autistiske trekka sine, så godt som alltid ender opp med angst, depresjon, tvangstanker og andre psykiske sjukdommer? Jeg vil jo ikke være urimelig og vanskelig, men jeg veit også at det tærer på den psykiske helsa mi å late som at jeg er fleksibel og chill, når jeg som oftest er alt mulig annet. Det er jo en grunn til at jeg endte opp som sjukemeldt og på DPS in the first place, mener jeg. Så dette er en balansegang jeg prøver å finne ut av, men så langt har det funka veldig bra å bare være så ærlig som mulig og si ifra når noe blir for mye for meg. Og det fine med å ha fått diagnosen asperger syndrom, er at nå har jeg et konkret begrep å knytte den i utgangspunktet ganske vage følelsen min av å ikke strekke til, opp mot. Det sparer mye tid og krefter å kunne si at jeg er, du veit, autist, så akkurat den tingen du ber meg om å gjøre kan bli litt vanskelig for meg, istedenfor å på mitt sedvanlige, omstendelige vis prøve å forklare for en nevrotypisk person at jeg i dag har mer enn nok med å stå opp av senga og få i meg frokost til å kunne tenke på noe annet.

Kort oppsummert: jeg veit ikke. Men jeg håper jeg finner ut av det etter hvert.

Myter

Syns du det skeive fetisjmiljøet er for dårlig representert i norsk folketru? Da bør du lese novella mi som står på trykk i det nyeste nummeret av Replikk:

Og novella mi er jo bare én grunn til å skaffe seg denne utgaven! Du finner også blant annet bokomtaler, dikt, artikler og kunst, som på ulike måter tolker og tar utgangspunkt i temaet myter. Fås kjøpt i Oslo hos Norli Universitetsgata, i Bergen hos Boksalongen og Akademika Studentsenteret, hos Audiatur eller hos Tekstallmenningen.

Lunisand – episodene 13: Tingene han ikke visste

Lunisand elsker deg. Klikk her for tidligere episoder.

Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.
Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.

Gabrielles dirrende fingre hang over tastaturet, men greide ikke å lete frem de rette bokstavene. Tidligere hadde kunsten å trylle med ord vært like naturlig for henne som å puste, og inspirasjonen hadde hun hentet fra sønnens malerier som hang på veggene, fuglene som vekket henne hver morgen, og markblomstene som vokste vilt ute på plenen. Av og til hadde hun hatt problemer med å uttrykke seg riktig fordi ideene sprang frem fra såpass abstrakte ting, men omsider hadde hun alltid greid det på ett eller annet vis. Nå, derimot, som hun hadde noe så konkret å skrive ut fra, hadde hun ingen anelse om hvordan hun skulle få frem det hun ville. Det var snart fire timer siden telefonen hadde ringt, men likevel satt hun her som en statue. Ikke engang en tittel hadde hun kommet på, men hun ville ikke gi opp heller. Hvordan skulle hun ellers få fortalt sitt høyt elskede barn hvordan ting lå an? Hun virket kanskje sikker og selvbevisst på utsiden, men innvendig visste hun ikke hvordan hun skulle få forklart for ham muntlig alle tingene han ikke visste. Det var derfor hun lovpriste denne gaven hun hadde blitt skjenket da moren hennes tok henne på fanget i femårsalderen og viste henne hvordan man sang lydene, representert ved streker, buer og sirkler, sammen til de dannet ord. For henne hadde det alltid vært en lettelse å kunne skrive ned tankene fremfor å utbasunere dem oralt. Nå, derimot, i stuen i deres nye hjem bygget av bambus i en blomstereng, stod markøren og blinket øverst på den tomme siden. Dette skulle bli hennes selvbiografi, og til tross for alt hun ville fortelle omverdenen, og mest av alt Julian, kunne hun ikke for noe i verden lete frem en passende måte å få sagt det hun ville på. Hver gang hun reiste seg fra stolen for å vandre langsmed veggene i huset på jakt etter noe som ville vekke skrivegløden, ble hun for hvert åndedrett minnet på at en dag ville hun ikke lenger være i stand til å fortelle sin historie. Og når ville det skje? I morgen? Neste uke? Hun måtte med andre ord bruke tiden hun hadde fått utdelt omhyggelig, men jo mer hun stresset med innledningen, jo flere tannhjul gikk i stå oppe bak kraniet hennes.
   Med en plutselig besluttsomhet som til og med overrasket henne selv, rettet hun opp hodet, som tidligere hadde hengt mot gulvet som en vissen tulipan, slik at hun stirret den lysende dataskjermen inn i hvitøyet. De slanke, bleke hendene foldet hun ut over bokstavknappene, klare til handling. Hun hadde nemlig satt seg et mål. Fikk hun ikke ned de viktigste hemmelighetene i livet sitt innen Julian var kommet tilbake fra skolen, skulle hun rakrygget se ham inn i øynene og fortelle ham om dem, detalj for detalj. Hun ville godta alt av forbannelser han måtte komme med, både verbale og av det fysiske, hardtslående slaget, for var det noe hun fortjente etter å ha holdt alt dette skjult for sitt eget avkom hele hans snart syttenårige liv, så var det ris. Men dette ville bare skje hvis hun ikke tok seg sammen og skrev det ned. Riktignok ville hun nok både få høre og føle det uansett, men det var enklere for henne å få det frem akkurat på den mest skånsomme måten slik. Dessuten slapp hun, for sin egen, egoistiske del, å bli nødt til å ta ordene i sin egen munn og med sine egne ører høre sin egen stemme berette om alt det gjemte Julian ikke visste om henne og ham selv.
   Hun pustet dypt inn, saumfor de dypeste avgrunnene av sin kreativitet, og tvang en fungerende tittel inn på Word-dokumentet. Julian skulle få slippe å høre sin egen mor synge dette rekviemet av en til nå tilbakeholdt sannhet.
   Apropos Julian, var han i helt andre tanker enn de dystre som moren hans i samme øyeblikk hadde gitt seg hen til. For mens hun satt hjemme og slet med midlertidig beretningstørke, løp han rundt som en liten, rødhåret virvelvind i skolegården med flygeblader han hadde tegnet i den kjedelige matematikktimen før midttimen. Innflytningsfesten til hans ære skulle finne sted allerede førstkommende fredag, og dette måtte han sørge for at så mange som mulig fikk med seg. Dessuten hadde han den fordelen at selv om de innbudne ikke nødvendigvis kjente ham så godt, eller, for den saks skyld, likte ham overhodet, fantes det omtrent ingen sjel i Lunisand som ikke hadde fått med seg det eksotiske byggeprosjektet i Gelé Allé som nå hadde blitt familien Azuls fulltids residens. Samtidig fantes det omtrent ingen sjel i Lunisand som ikke holdt på å dø av nysgjerrighet etter å se hvordan kunstnerredet så ut innvendig, og selv om intensjonene var mer av det egoistiske slaget enn av ønske om å feire Julian, betydde det uansett flere gjester, og gjester var noe Julian var svært glad i, og særlig når det gjaldt hans egne fester. Det var derfor han holdt på å kose seg glugg i hjel idet den siste flyeren ble revet vekk fra grepet hans av borgermesterunge Ravn Fraz, og dette var til tross for at Ravn bare var en innpåsliten åttendeklassing som sørget for å dukke opp på alle fester der elevene fra videregående var vertskap kun for å ha noe å skryte av til sine jevnaldrende.
   Tilfreds med omfanget av sin egen popularitet, satte Julian hendene i hoftene og speidet rundt i skolegården med et fornøyd smil. Han nøt blikket av vennegjenger som stimlet sammen og gransket de små arkene i plenum med opprømte, gnistrende øyne og gestikulasjoner som ikke kunne bety annet enn at de var i fyr og flamme. Til og med Fabian hadde svelget sin egen stolthet og nappet et flygeblad fra ham, selv om han fortsatt var i et noe lunkent humør etter at Julian bare hadde oversett hendelsene, som han for så vidt ikke husket en hellig skit fra, sist helg.
   Julian tok til å slentre selvsikkert rundt på skoleplassen. Overalt rundt ham hørte han oppglødd snakk om neste fredag, og han godtet seg.
   Men så stanset han opp. Der var han igjen. Hans nye asosiale, nesten usynlige nabo som han egentlig aldri hadde sett noe særlig til, men som han likte unormalt godt likevel. Det var noe med den nesten selvunnskyldende, høflige væremåten som fikk Julians blod til å hamre mot tinningene. Det var litt flaut å innrømme, men han kunne ikke unngå å trekke paralleller til sangen Uptown Girl, og idet han tok til å betrakte den emosjonelle tassen, begynte han nesten umerkbart å nynne melodien. Etter hvert fulgte teksten også.
   ”You know, I’ve seen her in her uptown world. She’s getting tired of her high-class toys, and all her presents from her uptown boys. She’s got a choice”, sang han lavt der han iakttok hvordan den stadig mer høstlige brisen nøkket i de halvlange, sorte bølgene som utgjorde rammen rundt Sonnys lyse ansiktshud. Julian syntes han lignet et nydelig og skjørt romvesen, fjernt fra sin hjemplanet på ukjent grunn. Han tenkte at de asurblå øynene ga fra seg et utenomjordisk lys som stilte ham i en helt annen klasse enn resten av elevene ved Lunisand skole, som bare fortonte seg som en ugjennomtrengelig tåke i forhold. Gutten var… vakker, innså Julian, og i det samme han tenkte det, ga hjertet hans fra seg et så kraftig slag at han var redd det ble kastet tilbake som et ekko mot de spisse, røde taggene som fungerte som et gjerde rundt dalen de alle bodde i, men så langt så det ikke ut til at noen andre hadde merket det.
   Det vil si, alle fortsatte med hva det nå var de holdt på med, bortsett fra Sonny. Han snudde seg og festet det esoteriske blikket på Julian, hvis fornuft sa ham at det var nistirringen hans, og ikke boksehansken mot innsiden av brystet som hadde vært katalysatoren.
   ”Jeg… så deg ikke”, sa Sonny, og antydningen av et smil oppstod i ansiktet hans idet han sakte beveget seg mot Julians ståsted.
   ”Nei, jeg er et jævla spøkelse”, fleipet Julian, og følte seg for første gang skjelven mens han snakket med et tiltrekkende eksemplar av arten menneske.
   ”Jeg visste ikke at du gikk på samme skole som meg”, fortsatte Sonny, og Julian forklarte: ”Jeg har egentlig vært borte ganske lenge på grunn av matforgiftning. Du veit, det er sånn det går når du har ei mor som er på tuppa etter alskens ulumskheter som kun er å finne i de mest luni matsjappene. Sushi, haggis, tofu, guacamole, gjerne alt sammen miksa i hop til ett salig hybrid. Men nå er jeg frisk og rask og tilbake, og egentlig lurte jeg bare på om du ville komme på innflytningsfesten min til fredag.”
   Så var det sagt. Hele replikken hadde foregått i et mildt sagt heseblesende tempo, og nå krysset Julian fingre og tær for at Sonny hadde fått med seg noe som helst.
   Det virket slik, for Sonny flyttet øynene opp til venstre hjørne og kom med en lang ”hmmm…”-lyd, som om han tenkte.
   ”Jeg har nok ingen planer, nei. Jeg antar at jeg kommer!” sa han omsider smilende, og innvendig bykset Julian til av glede, men utvendig greide han å tone raptusen ned noen hakk ved bare å glise henrykt og si: ”Superdupert. Vi skravles.” Deretter snudde han seg rundt for å gå, men den klare stemmen til Sonny holdt ham tilbake: ”Vent litt!”
   Et elektrisk sjokk bølget gjennom kroppen til Julian, og idet han vendte seg om enda en gang, kunne han fortsatt kjenne at det knitret i fingerspissene.
   ”Jeg, eh… jeg bare…” begynte Sonny, og han så litt utilpass ut der han til stadighet byttet kroppsvekten mellom høyre og venstre ben.
   ”Ja?” lokket Julian. Han er helt sykt pen, tenkte han.
   ”Eh… hvor bor du?” spurte Sonny omsider, og Julian ble litt paff. Var dét det hele? Skulle han dømme ut fra kroppsspråket hans, hadde han kommet til å be ham med på en date eller noe lignende, men for all del, han skulle ikke klage. Men visste han ikke det fra før?
   Han lo en kort latter og sa: ”Din kødd. Har du ikke fått med deg dét engang? I sjølveste gjøkeredet, vel! I en tårnlignende konstruksjon bygd av bambus.”
   ”Jeg… eh… hva?” spurte Sonny, som hadde sett oppriktig ukonsentrert ut. Nå, derimot, fokuserte han engleøynene på Julians grønne, og Julian innså at nå var han klar for en omfattende forklaring, selv om det strengt tatt ikke var så nødvendig.
   ”Du veit fra huset ditt?” begynte Julian, og Sonny nikket forstående, ”står du på en av de fancy shpancy verandaene deres som peker mot øst og ser rett fram, ser du direkte på huset mitt. I Gelé Allé. Rett overfor huset til deg og herkomsten din. Bygd av mørk bambus og med en tårnaktig utvekst til høyre. Comprendes?”
   ”Ja, ja, ja, helt klart!” nikket Sonny energisk, ”faktisk snakket søsteren min og jeg om hvem som kom til å bo i det huset der… Du vet, de holdt på å bygge det da vi flyttet hit. Vi fabulerte om at det bodde hippier og bohemer der, men hvis det bare er deg…”
   ”Åh, du skal ikke forkaste den ideen så helt totalt”, avbrøt Julian, ”riktignok er jeg ikke sikker på om jeg vil kalle mutter og meg hippier og bohemer, men verken hun eller jeg er helt A4.”
   ”Herlig å høre. Jeg er så dødsens trett av alle de perfekte, grisekjedelige menneskene i mammas og pappas univers at det er det er like før jeg drukner meg i det tre millioners svømmebassenget deres.” Sonny himlet med øynene mens han snakket, og Julian greide ikke å tenke på annet enn at han rett og slett bare var helt utrolig skjønn hver gang han gjorde det.
   I samme øyeblikk skar skoleklokken seg gjennom alt som fantes av trommehinner i ørene til alle nærstående, uskyldige individer, og minnet dem på at de fortsatt manglet et par – tre timer tortur før de var frie en stakket stund før pinen startet atter opp igjen neste morgen. Men akkurat nå greide ingenting å legge en demper på ekstasen som bredde seg som sjokkbølger i alle Julians lemmer. Det startet dypt inne i hjerteroten, og strakte seg etter hvert ut til hver minste, ubetydelige flekk av en celle, til Julian ikke var annet enn en gledezombi som gikk rett på en lyktestolpe før han omsider fant veien inn døren til skolebygningen.
   Han oppførte seg med andre ord akkurat motsatt av hva moren Gabrielle for øyeblikket gjorde. Det var mindre enn tre timer til sønnen ville gå av bussen etter en lang dag på skolen, og da ville hun bli nødt til å piske ham midt i ansiktet med den mest opprivende informasjonen han hittil hadde hørt i sitt tenårige liv. Riktignok hadde hun allerede fått skrevet ti sider på sin selvbiografi, men selv om hun hadde fått ned biter av realiteten hun snart kom til å avdekke muntlig, hadde hun tidsnok innsett at en ekte mor ville se virkeligheten i øynene og konfrontere den med den hun elsket aller høyest med verdighet. Det var bare feigt å la ham få så viktige opplysninger skriftlig. Dessuten hadde han alltid vært en så god og oppofrende sønn at han fortjente heller ikke annet enn en skikkelig samtale. Likevel hindret ikke dette Gabrielle i å streife hvileløst rundt om i huset med en panne som lignet et skrukketroll. Han kom nok til å bli veldig, veldig sint. Kanskje ville det gå så ille at han flyktet hjemmefra for aldri å komme tilbake. I så fall kunne hun forstå ham. Sannsynligvis ville hun ha gjort akkurat det samme hvis hun var i hans sko. Det eneste håpet hun hadde om at han ville forbli hos henne, var kjærligheten dem imellom. Den hadde hun aldri helt næret til sine egne foreldre. Motsatt var båndet som bandt henne og hennes eneste barn sammen slitesterkt som stål. Men hun visste jo at stål kunne ruste…
   En lyd utenfra fikk henne til å kveppe himmelhøyt. Skrekkslagent skyndte hun seg bort til vinduet og tittet ut. Der fikk hun sine verste mistanker bekreftet.
   Det var lyden av bremsende bildekk mot asfalt hun hadde hørt, og nå så hun hvordan bussdøren åpnet seg for Julian. Han svinset ut, og hoppet over det siste trinnet, før han landet elegant på trygg bakke. Nå spankulerte han mot inngangsdøren, og Gabrielle hyperventilerte.
   Da han åpnet døren og ropte muntert inn: ”Æ e tebakers!” gikk det så ille at Gabrielle skrek.
   ”Mamma?” spurte han bekymret, og kom settende inn på kjøkkenet, der moren lente seg tungpustet mot spisebordet.
   ”Har det… skjedd noe?” spurte han engstelig, og la en hånd på den bare skulderen hennes. Den kjentes som et isspyd mot den svettedynkede huden hennes.
   ”Jeg… greier meg”, stotret hun frem, og smilte overbevisende. For første gang i dag så hun direkte på ham, men han så ikke ut som om han trodde noe særlig på henne.
   ”Sett deg, vær så snill”, ba hun, og motvillig forlot han hennes side, dro ut en stol og satte seg forsiktig ned på den, som på vakt.
   Etter en tid, da hun hadde fått tilbake kontrollen på seg selv igjen, rettet også Gabrielle seg opp og plasserte en stol på den andre siden av bordet, slik at hun så sønnen sin rett inn i øynene hvis hun satte seg der. Det var akkurat dette hun gjorde også, og til tross for at hun merket seg hvordan han følte ubehag under det alvorstyngede blikket hennes, løsnet hun ikke på det.
   ”Hva har skjedd?” spurte Julian, og tyngden i stemmen hans fikk Gabrielle til å skjelve enda litt mer.
   ”Vel…” Hun trakk pusten hvinende inn, og fortsatte med en dårlig skjult bevring bak hvert eneste ord: ”Det har skjedd veldig mange ting, og jeg er ganske usikker på hvor jeg egentlig skal begynne. Egentlig har jeg villet fortelle deg dette lenge, men jeg har verken hatt hjerte eller mot til det. Men i dag morges fikk jeg en telefon som tvang meg til det, og ettersom jeg først skal fortelle dét, kan jeg likeså godt si deg alt det andre òg, for alt henger sammen. Dessuten er du gammal nok til at du kanskje vil forstå litt bedre. Du fortjener dessuten å få vite det.”
   Hun tok en liten pause for å se Julians reaksjon, men selv om han var åpenbart skremt av morens valg av innledning, verken brøt han blikkontakten eller sa noe som helst. Dermed fortsatte Gabrielle: ”Først vil jeg fortelle deg om faren din. Jeg har sikkert fortalt deg før at han var en omreisende sirkusartist. Nå er sirkuset tilbake i Lunisand, og for noen dager sia møtte jeg ham for å snakke om… dette. Han vil forresten gjerne møte deg. Han bor… her.” Gabrielle grep et ark og en penn som allerede lå på bordet, skriblet ned noen bokstaver, og rakte det over til sønnen. Nå var det opp til ham om han ville ta kontakt.
   ”Men du skjønner at med hans… ustabile livsførsel, har han vært borti mye rart opp gjennom åra. Blant anna var han tidligere sprøytenarkoman, og…”
   Nok en gang måtte Gabrielle stoppe opp for å trekke pusten. Hun hadde fortsatt sønnens fullstendige oppmerksomhet.
   Med en røst som tydelig bar preg av det dystre innholdet, fortsatte hun å fortelle: ”Vel, saken er at han var HIV-positiv. Og han overførte viruset til meg…”
   En skarp lyd skar gjennom stemmen til Gabrielle, og tvang henne til å stoppe. Det var lyden av stolben mot tregulv, og den hadde blitt forårsaket av Julian idet han rystet hadde satt seg opp. Han så verken sint eller trist ut, bare veldig, veldig redd. Han hadde satt begge håndflatene i bordet og stirret på sin mor med oppspilte øyne. Enda sa han ikke et eneste ord, så Gabrielle fortsatte: ”I det siste har jeg følt meg ganske slapp, så jeg gikk til legen. De undersøkte meg, og… de ringte i stad, og…”
   Hun greide ikke å holde seg lenger. Hun tok til å hulke, og gjemte de blanke, ravfargede øynene i hendene. Hun lente albuene tungt mot bordflaten, og lot saltvannet strømme et par minutters tid. Bortsett fra gråten hennes, hang et trykkende teppe av stillhet over rommet.
   Da hun endelig tørket øynene og så opp på Julian, kunne hun se at han fremdeles stod i akkurat den samme stillingen som tidligere, bortsett fra at lydløse tårer rant stillferdig nedover ansiktet hans.
   ”Og det er ikke det verste”, sa Gabrielle, som for å forberede sin dyrebare på det neste sjokket, ”jeg er gravid.”
   ”Åh, mamma”, kom det tynt fra Julian, og endelig fulgte klemmen hun hadde ventet på hele sitt liv.

Det som egentlig feiler meg

I går blei jeg, i en alder av 31 og et halvt år, omsider diagnostisert med Asperger syndrom. Jeg begynte å le av lettelse da behandleren min fortalte at hun og teamet hennes hadde blitt enige om at jeg passer diagnosen og oppfyller kriteriene. Hun sa også at det at jeg reagerte med lettelse og glede, var bare enda et tegn på at dette var riktig. Jeg skreiv et langt avsnitt på Instagram i går om hvor befriende det føles å endelig få svar på alt det som i løpet av åra har feilt meg – og dere som har fulgt denne bloggen ei stund, veit at det har vært mye – så det er ingen vits i å gjenta meg sjøl. Jeg skreiv jo dessuten dette innlegget for nøyaktig to måneder siden der jeg blant annet gikk litt mer i dybden på måter jeg har følt meg utilstrekkelig på helt siden barndommen. Jeg kan omtrent ikke komme på et eneste problem jeg har som ikke kan forklares med Asperger syndrom. Og nå som jeg veit hvorfor jeg er som jeg er, trenger jeg ikke lenger å gå rundt med dårlig samvittighet for at jeg ikke får til alle de tinga jeg føler at jeg bør få til, eller som andre forteller meg at jeg bør få til. For hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke et helt vanlig menneske, så å forvente at jeg skal oppføre meg som et, er som å forvente at en fisk skal kunne klatre opp et tre. Og det er jo ikke fordi det er noe i veien med fisken, det er bare det at fisken er så mye bedre til å svømme enn den er til å klatre. Dette blei litt corny, men plis bær over med meg. Og nå er det nå en gang sånn at jeg er utrolig mye bedre til å skrive enn til å, y'know, holde en samtale i gang, eller til å holde orden i leiligheten min, eller til å takle endringer i rutinene mine. Og det at jeg er så dårlig på så mange ting som de fleste er gode på, gjør at jeg føler meg litt dum innimellom. Men da er det viktig å minne meg sjøl på at jeg er jo faktisk mye bedre til å skrive enn hva de fleste andre er, så dum er jo det siste jeg er. Det er bare det at det er så veldig mye vanligere å være flink til å spise lønsj med kolleger enn å skrive at de fleste ikke engang tenker over at det å spise lønsj med kolleger nettopp også er et talent på lik linje med skriving eller noe annet kreativt. Derfor blir det ekstra tydelig når noen ikke er flinke til noe som det er så normalt å være flink til. Men det at min måte å være flink på er litt mer nisje og litt mindre opplagt, betyr jo ikke at jeg er noe dårligere enn folk flest, jeg er bare annerledes.

Dette er jo litt klisjé, men det er jo en grunn til at jeg har identifisert meg så mye med enhjørninger cirka hele livet, som også er grunnen til at jeg har ei enhjørningtatovering på låret. Enhjørningen som blir mobba av de andre hestene fordi den er annerledes, men så viser det seg at det som gjør enhjørningen annerledes, er at den har superkrefter. Og skriving er på sett og vis min superkraft. Jeg trur ikke jeg hadde vært så god til å skrive om jeg ikke hadde hatt Asperger syndrom. Å skrive og fortelle historier er den eneste interessen jeg har hatt som aldri har gått over, og den har vært der siden før jeg i det hele tatt lærte meg å skrive. Jeg blei fortalt av en av lærerne mine på forfatterstudiet i Tromsø at blant alle i klassen, var jeg den han trudde var minst sannsynlig at kom til å gi opp. Jeg klarer jo ikke å ikke skrive, liksom. Jeg trur jeg omtrent ikke har gått en dag i livet mitt uten å skrive noe som helst. Det er en så stor og viktig del av den jeg er på en måte som jeg ikke veit om folk som ikke er på spekteret er i stand til å oppleve med noe som helst.

Samtidig som det er enormt digg å endelig få diagnosen, innebærer jo dette nettopp noe som jeg syns er ganske ubehagelig: en ny måte å gjøre ting på. DPS har føltes trygt og forutsigbart så lenge jeg har visst at jeg går til skjemaer og tester og samtaler og kartlegging. Nå som vi har funnet svar, må vi begynne å gjøre andre ting. Behandleren min har snakka om Nav-tiltak og tilrettelagt arbeid, og om støttekontakter via bydelstjenesten. Plutselig er det ganske mange ressurser jeg har tilgang på som jeg ikke har hatt før, og nå må jeg sette meg inn i det og finne ut av hva jeg trur vil være mest nyttig for meg. Asperger syndrom er jo ikke en sjukdom, så det fins jo ikke medisiner og direkte behandling på samme måten som det fins for, vel, faktiske sjukdommer. Og som nydiagnostisert er alt dette plutselig veldig overveldende for meg. Men jeg skal få fortsette å gå på DPS i tida fram til jeg har funnet ut av alt, og der kan jeg også få hjelp til å få funnet ut av alt. Jeg har hørt om folk som har hatt masse ymse erfaringer fra sine lokale DPS'er, men jeg syns behandlerne jeg har møtt på min avdeling har vært utrolig dyktige, og jeg er skikkelig takknemlig for all hjelpa jeg har fått derfra.

Alt dette er jo veldig nytt for meg, og jeg har ikke alle svara, men hvis det er noe du vil spørre meg om, enten om diagnosen min eller opplevelsen min av DPS eller måten min å tenke på, må du bare fyre løs! Eller om noe som helst annet. Du kan få spørre meg om hva som er yndlingsfargen min, for eksempel. Både nå og seinere. Jeg har allerede blitt møtt av folk som ikke trur på at jeg har Asperger syndrom, så jeg antar at det betyr at jeg ikke oppfører meg som eller ser ut som det man forventer av noen på spekteret. Og hvis det gjelder deg: jeg håper at jeg kan bidra til å utvide synet ditt på hva autismespekterforstyrrelser er for noe!

Dette var meg på vei hjem fra DPS i går:

Fordi så breit smiler man faktisk når man endelig forstår seg sjøl.

September 2021

Opplevelser: Pincho Nation med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Mone og Daniel. Blåbærtur med Martina. Førpremiere på Dune. Øl og biljard med Mari. Mantra med Mari. Tronsmos bakgårdssalg og Forlagenes store boksalg med Martina. 

Innkjøp: Tradisjonen tro blei det noen bøker på boksalg i år òg:

TV-serie: Jeg blei veldig sjarmert av de muslimske feministpønkerne i We Are Lady Parts. Men jeg må innrømme at uansett hvor høyt jeg elsker NRK, syntes jeg de norske undertekstene var ganske dårlig oversatt. Og jeg skjønner fortsatt ikke åssen Taz får til å røyke samtidig som hun har på seg niqab.

Film: Gudfaren 3, Buried, Bronson, Zombieland: Double Tap, Hostel, His House, Dune og Girlhood. Har lyst til å snakke om to veldig forskjellige filmer:

His House en av de fantastiske skjulte perlene som har drukna litt i mengden på Netflix, som så mange filmer dessverre gjør. Jeg ante ikke hva jeg forventa da jeg satte den på, og kanskje det var derfor jeg blei så innmari positivt overraska. Dette er en utrolig smart og velspilt skrekkfilm som har et ganske utypisk utgangspunkt: to sør-sudanske flyktninger i England blir plassert i en kommunal bolig mens de venter på at asylsøknaden deres skal behandles, og i dette huset begynner mystiske ting å skje. Hjemsøkte hus er jo en av de mest velbrukte klisjeene i skrekkfilmer, men måten denne filmen blander afrikansk folketru med veldige reelle traumeettervirkninger i form av PTSD på er utrolig nyskapende. Dessuten er dette en av de mest hjerteskjærende og tragiske filmene jeg har sett på lenge, og slutten er både vakker og ufattelig trist på samme tid. 

Og så må jeg selvfølgelig snakke om Dune. På et vis kan Dune sies å være denne månedens motsetning til His House, for dette er et maksimalistisk epos der jeg fikk nøyaktig det jeg forventa. Og det er det ikke nødvendigvis noe i veien med, altså, for forventningene mine var ekstremt høye. Jeg likte spesielt godt den nordafrikanskinspirerte filmmusikken. Men det bringer meg over på en bitteliten bagatell, for selv om jeg jevnt over var fornøyd med castinga, irriterer det meg likevel litt at ingen skuespillere med nordafrikansk eller arabisk bakgrunn var å se i rollene som fremen. I boka er det utrolig tydelig at de er et folkeslag som er kraftig inspirert av nomadefolk fra Nord-Afrika og Midtøsten, og språket deres har mye til felles med arabisk. Som hvit og norsk skal jeg ikke gjøre meg til talsperson for andre kulturer, altså, men jeg syntes det var litt synd at filmskaperne lot denne muligheten gå fra seg, når folk med bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten er ei temmelig underrepresentert gruppe i Hollywood. 

Musikk: Ikke bare denne måneden, men i mange måneder nå har euforiske Ova Nova av Underworld fått meg til å danse og gråte.