Jeg liker at Peter drar på kasino… på formiddagen? Haha. Hvorfor ikke. Også: jeg trur jeg mente sjetonger, og ikke "sjargonger", men her som tidligere har skrivefeil og andre feil fått stå som de er. Apropos det: fatshaminga av Peter er også temmelig ugrei, selv om han bare en fiktiv karakter aldri så mye, og jeg beklager at jeg omtalte overvektige på den måten jeg gjorde på den tida dette blei skrevet. Jeg håper det hjelper litt å vite at jeg aldri ville skrevet det sånn i dag.
Jeg veit forresten ikke om jeg får tid til å blogge noe mer før jul, så hvis vi ikke snakkes innen den tid: god jul om du feirer denslags! Håper de siste ukene i 2021 gir deg noe du trenger for å møte det nye året på en god måte.
Klikk her for å komme til hele Lunisand-arkivet.
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Samvittigheten og bilen til Peter hadde samme farge der han skjøt ut fra innkjørselen i et blaff av metallisk sort. Til familien hadde han sagt at han skulle på jobb, noe som på ingen måte hadde rot i virkeligheten. Sannheten var faktisk at Peter ikke hadde jobb. Det måtte derimot ingen få vite om. På utsiden het det nemlig at han var en svært vellykket aksjemegler, og grunnen til at han hadde måttet ta med seg familien og flytte til dette avsondrede sandhullet kjent som Lunisand, var at det var aksjemeglerfirmaet hans som hadde flyttet hovedsetet. Angivelig. Den egentlige grunnen var nemlig at fordi Peter hadde en lei tendens til å skulke avtaler til fordel for besøk i den lokale kiosken, hadde han blitt sparket, og det firmasponsede rikmannsslottet hadde blitt tatt fra ham. Helt fortvilet over at dette skulle bli allment kjent, hadde han i desperasjon kjøpt en like gigantisk fortifikasjon så langt fra hvermannsen som det var mulig å komme, og håpet på å håve inn nok spenn gjennom gambling inne i Lunitrum til å greie seg inntil videre. Han kunne rett og slett ikke se noen annen løsning. Sjefen hans hadde ikke gitt ham noen pen attest heller, og den kom absolutt ikke til å veie positivt når det gjaldt videre jobbsøkning. Det var ikke det at han ikke hadde prøvd, for det hadde han, men nå i det siste hadde han gradvis mistet motivasjonen etter avslag på avslag. Dessuten hadde Albertine flere ganger vagt hintet til at det ikke virket som om de hadde like mye penger i potten nå som hva de tidligere hadde hatt, og dette hadde tvunget Peter inn i de litt mer ekstreme metodene for å skaffe nok til livets opphold på, eller nærmere sagt, nok til et livsopphold for en storforbruker. Han nektet å kutte ned på sine hyppige innkjøp av stadig nyere, mer strøkne biler, og han ville heller ikke slutte å vise sin kone materialistisk kjærlighet ved å hele tiden gi henne de dyreste og mest eksklusive pelskåpene som fantes på markedet. I tillegg hadde han to barn som han elsket, og han ville gjerne at de skulle få en så solid utdanningsplattform som mulig, selv om det skulle bety privatskoler og universitet til millionsummer. Nå var det riktignok bare én skole i hele Lunisand, og det var utenkelig å sende dem over tjue mil av sted så lenge de bare gikk på ungdomsskolen og videregående, men han var svært klar på at hva enn de ville tenke seg å studere videre, skulle han være der for dem, utbrettet som et økonomisk nett under dem.
Smått om senn ble Peter dratt ut fra den lettere destruktive tankegangen sin etter hvert som stadig flere bygninger av litt mer urban grad enn ellers dukket opp i synsfeltet hans. Han begynte å nærme seg Lunitrum.
Kort tid etterpå svingte han panteren av et kjøretøy inn på en parkeringsplass, stilte seg midt mellom to plasser bare for å demonstrere at han var kongen av veien, før han dro ut nøkkelen til tenningen med et ansiktsuttrykk som ikke var helt ulikt en kvinne idet hun trekker ut en dildo.
Etter å ha sittet litt til i bilen bare for å forsikre seg om at så mange som mulig så at det var ham, og ikke en hvem-som-helst som satt i luksuskjerren, gikk han endelig ut. Været var upåklagelig, og til tross for at september rykket nærmere for hvert åndedrett, sang fortsatt fuglene i de plantede bytrærne, nesten som på trass, som for å si: ”Og hva så om det snart er høst? Ser det ut som om vi bryr oss?”
Nå skal det nevnes at om ikke Peter i realiteten var en vellykket aksjemegler, så lignet han i det minste på en. Med lyseblå skjorte og grå bukser med press spradet han nedover gatene mens barten vippet fornemt fra side til side i vinden. Skinnskoene klasket og klikket akkurat som ekte aksjemeglersko bør, og for et øyeblikk likte Peter å innbille seg at det var slik det var. I Peters dagdrøm var han nå på vei til jobben sin, som var lokalisert noen kvartaler unna i en hi-tech skyskraper, gjerne laget av glass, og med en heis som førte til utsikt over hele byen. Han begynte nesten å tro det selv, og skulle til å trykke dokumentmappen nærmere brystet, men kom i siste liten på at han ikke bar på noen dokumentmappe, og i det sekundet han innså det, lot han et bedrøvet sukk flykte fra leppene sine.
Men melankolien og tristessen måtte straks etterpå vike for en annen type glød, annerledes fra de behagelige, lykksalige bølgene som hadde varmet ham innvendig da han for bare noen blunk siden hadde forestilt seg at han aldri hadde mistet jobben. Denne gleden var som en utemmet ild, fyrig og lunefull, og som fikk ham til å øke tempoet på skrittene sine fremfor å flyte av sted på dem som han hadde gjort i sted. Han merket at han smalnet blikket, lot den ene munnviken vende en tanke oppover lik en spansk hjerteconquistador og beveget seg mer målrettet. Pulsen hans slo i en annen takt nå, og den både skremte og begeistret ham. Den var liksom ny og ukjent, og han var både ekstatisk nysgjerrig på hva den ville bringe med seg, samtidig som han var redd, i og med at han ikke kunne forutse utfallet. Alt han visste, var at dette til sammen dannet et slags adrenalinkick, og idet han slo opp dørene til en relativt anonym bygning, i alle fall nå på ettermiddagen som alle neonskiltene var skrudd av, pustet han allerede hurtig og kraftig; på vakt.
Et titalls ansikter, for det meste menn, men også noen kvinner, snudde seg mot ham. Noen av dem smilte gjenkjennende og vinket på ham. Peter gliste tilbake, men skjulte en svak skjelvning som kom og opphørte i løpet av et glimt. Han var visst allerede et kjent fjes på dette stedet, som han som Peter McLurv fordømte som et rotterede av tapere, en yngleplass for tankeløst idioti, en lekegrind for samfunnets uflidde avskum. Men nå var han ikke Peter McLurv, nå var han Tony Slickster, og akkurat som alt av Peter McLurv ble igjen ute idet han trådde over dørterskelen, kom hele Tony Slickster og hans eksistens til å være over for dagen idet Peter forlot bulen utpå kvelden. Men det var det ingen på dette kasinoet, for det var et kasino det var, som visste. Allerede første dagen hadde nemlig Peter gått inn i rollen som sitt improviserte alter ego, som selvfølgelig hadde en litt mer spennende bakgrunn nå som han fikk velge alle de spenstige detaljene, som var totalt fraværende i hans eget liv, selv. Blant annet hadde han ingen fast bopel etter at konen hans hadde kastet ham ut da hun fant ut at han hele tiden hadde stått i med en ung, meksikansk godseierdatter. For å gjøre vondt verre, hadde han blitt overfalt av en gjeng gangstere der han gikk og drev gatelangs med koffertene sine. De hadde drept elskerinnen hans, ranet ham, slått ham helseløs, for så å dumpe ham ute i en da uviss ørken, men som han etter hvert fant ut av var Lunisand. Siden da hadde han bodd der det passet ham. Noen ganger var det ikke rom for ham andre steder enn i nedgrisede hønsehus, mens andre ganger brøt han seg inn i luksushotell og sovnet på bakrommet etter å ha drukket det som var av dyr, fin vin som de hadde gjemt unna for spesielle anledninger. Selvfølgelig hadde han alltid våknet tidsnok igjen til å flykte før noen merket noe som helst.
Nå var ikke egentlig Peter direkte dum. Han hadde fått overbevisende karakterer i løpet av hele sin langvarige utdannelse, og som tidligere aksjemegler var han vant med å ta fattede beslutninger i tidvis heseblesende tempo. Problemet lå bare i at i og med at han var født inn i livet som overklasseborger, var også dette det eneste han visste om. Han hadde null erfaringer med det som mannen i gaten ville ha kalt et liv, og hadde noen sagt til ham at alle de som tjener under 400.000 i året stort sett spiser søppel til middag, ville Peter ha slukt åtet uten spørsmål. Derfor så han ikke de mange logiske bristene, til tross for sitt intellekt, som biografien til Tony Slickster tross alt bar med seg. Det gjorde derimot de andre stamgjestene, men selv om de fleste av dem hadde vanskeligheter med å svelge alt som rullet ut av den svære kjeften hans, godtok de det som regel likevel, for de aller fleste syntes det faktisk var storlig underholdende å høre på fabuleringene hans, oppdiktede eller ei.
Med magen stolt dissende foran seg, strente Peter gjennom rommet og bort til et pokerbord. Han gikk bort til en stol, plasserte bena et lite stykke fra hverandre, før han bøyde seg fremover slik at flesket fikk plass mellom knærne hans, og endelig satte seg ned med rumpa først. Han klasket håndflatene mot tømmerstokklårene og liksom målte rommet med bare sprekker til øyne.
”Er det noen som vil teste ferdighetene sine mot Tony Slickster?” spurte han ut i værelset, og det falt til stillhet med én gang mens alle ventet på at noen skulle melde seg. Det hadde de nemlig fått med seg på den korte tiden han hadde spilt her; at hans teoretiske sans ikke var noe man ville kødde med.
Selv om han selvfølgelig ble smigret over all respekten han allerede hadde opparbeidet seg, kjente han et lite stikk av engstelse. Hvis ingen ville spille mot ham, kom han heller ikke til å vinne noen nye penger, og det trengte han jo.
Smilet hans visnet mer og mer etter hvert som tausheten stadig festnet grepet sitt. Han trengte penger. Han var den eneste arbeidende i husstanden, og tjente han ikke noe i ettermiddag og kveld, ville det bli lett å merke.
Men like før han skulle til å reise seg snurt og gå igjen, brøytet en jypling som så ut til å være i begynnelsen av trettiårene seg frem. Han var stilig antrukket i gråblå dongeribukser og sort skjorte, men med et uregjerlig virvar av et hår. Peter syntes med en gang at det var noe kjent ved ham, men greide likevel ikke å plassere ham.
”Jeg vil teste ferdighetene mine”, sa han med et lurt smil idet den slanke kroppen kastet seg elegant ned ved bordet på en stol rett fremfor Peter.
Og nå var det gjort. Etter at denne mannen, som plaget Peter fra vettet med oppsynet sitt som enda ikke ringte så mye som den minste glassbjelle, besluttet å gi Peter en sjanse til å dra i land litt lønn, var det flere som begynte å røre på seg, snakke sammen og til og med bevege seg bort til pokerbordet. Det var som om utfordreren på en måte godkjente situasjonen, og da var det fritt frem for de andre å kopiere ham.
Til høyre for Peter deiset en sjuskete mann med gyllebrun hud ned. Han var eldre enn den første som hadde dukket opp, men yngre enn Peter. Også han virket det som om Peter hadde sett før, og dette uroet ham. Kanskje hadde det ikke vært så smart å kreere et alter ego på en så tynt befolket plass som Lunisand?
Han som smøg seg forsiktig ned på setet til venstre for Peter, kunne han heldigvis ikke si at han husket fra noe sted. Muligens hadde det noe å gjøre med at han så veldig ung ut. For ung for å spille poker, til og med.
Det lot til at Peter ikke var den eneste som tvilte på alderen hans. Han mottok skeptiske skråblikk fra de to andre spillerne også, noe som førte til at han krympet seg forlegent, men ingen sa noe foreløpig.
Uten et ord, men med en desto mer intens atmosfære, som bare tyknet av at folk stimlet sammen for å beskue fjolsene som var dumme nok til å yppe seg mot selve Tony Slickster, som ganske kjapt hadde fått litt av et rykte på seg, grep mannen med det latinamerikanske utseendet kortbunken og delte ut kortene raskt med kyndige og grasiøse bevegelser, noe som så litt merkelig ut hos den shabby fillefransen. Det var tydelig at han var en dreven pokerspiller, og i sitt stille sinn ble Peter opphisset ved tanken på en real kamp. Likevel var fornuften straks på plass og rettet en usynlig pekefinger mot den barnslige delen av vesenet hans som i et uvaktsomt øyeblikk hadde fått muligheten til å titte frem. Han måtte minne seg selv på at han ikke gjorde dette for underholdingens skyld, men i trengsel etter cash.
Da det ble tid for å satse, dukket et listig smil under senkede øyebryn opp i ansiktet til den relativt unge herren med kaoshåret.
”Gjett om han pønsker på noe…” var det noen som hvisket et sted i rommet, og denne bemerkningen fikk Peter til å svette litt ekstra. Han hadde aldri spilt mot denne karen før. Hvem visste hvilket talent som lurte under sjarmørutseendet hans?
”Hva er innsatsen din?” spurte luringen rett overfor Peter, og stirret ham ertende inn i øynene, stadig med dette skjeve smilet lekende om leppene.
Igjen lot Peter blikket gli over motstanderne sine. Guttungen til venstre var tydelig uerfaren, og satt og tygde seg nervøst på fingerneglene. Han så ikke ut til å være stort eldre enn Peters egne barn. Han kom nok til å være førstemann ut av spillet, og Peter forventet ikke mye konkurranse derfra.
Så var det han som plirte så eggende mot Peter. Han visste nok hva han drev med. Dessuten var Peter nødt til å ta i betraktning at han tross alt var den første som hadde meldt seg til å spille mot ham, så han var nok ikke et kart på pokertreet. Og hva var det så han planla? Kanskje skulle han la være å satse i denne første runden for å se hva han kom med?
Til slutt var det mannen som Peter først hadde mistolket som en lurvete loppelekeplass med sitt ukjemmede hår og tredagersskjegg. Nå hadde derimot Peter forandret mening, og syntes faktisk at han så svært selvsikker og kul ut der han satt rakrygget og med haken så vidt vippet fremover og opp. Nå satt han med stoisk ro og betraktet de andre spillerne. Den fødte pokerspiller, med et ansiktsuttrykk som var umulig å lese. Kanskje var han en enda større trussel enn den sleipe reven? Det tryggeste var sikkert å vente med å satse.
Likevel, da han igjen kastet et blikk på det purunge nervevraket, som i så fall ville bli den neste til å satse, ble fristelsen for stor. Han kom uansett ikke til å vinne noe hvis han ruget på innsatsen som en hønemor, og det verste som kunne skje, var at han tapte litt. I så fall fikk han bare spille ekstra rått i morgen.
”Jeg satser 300”, kunngjorde Peter, og skjøv et lite lass sjargonger fra seg.
Dette førte til sammenbrudd fra pjokken. Han begynte ikke å gråte, men det så ut til å være like før. Mer trøstesløst åsyn hadde Peter bare sett i krigsfilmer.
”Jeg har nettopp mista jobben, og dermed har vi bare én inntektskilde i huset, og greier jeg ikke å samle opp noe nå, er det ikke sikkert at søstera mi kan skaffe nok til å gå på den skolen hun vil. Som om ikke dét var nok, har vi nettopp hatt innbrudd hos oss, så jeg bestemte meg for å prøve ut poker som en siste utvei, og dette er hva som skjer! Jeg er ruinert allerede i første runde, og må nok en gang vende tomhendt hjem. Hvorfor skjer dette med meg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Det er i alle fall ikke søstera mi sin feil; hun har bare vært god og snill hele tida. På hvilket punkt var det jeg feila? Kan noen si meg det?”
Peter, reven og den elegante slasken ble bare sittende og stirre tomt på hverandre mens valpen fortsatte den sørgmodige monologen sin. Skulle de si noe? Trøste ham? Hive ham ut fordi han mest sannsynlig var mindreårig?
Det faktum at den bedrøvede småtassen var den eneste som ga lyd fra seg i hele kasinoet, gjorde at han snart fanget oppmerksomheten til vaktene som gikk rundt omkring og snuste. De hadde nok merket at han ikke så helt moden ut.
”Unnskyld, kan vi få se noe legitimasjon?” spurte en som kom bort til ham, og avbrøt ham mens han var midt i en tale om søsterens ubrukte talenter som aldri kom til å få blomstre.
”Jeg…” Et øyeblikk virket han mer irritert enn noe annet over forstyrrelsen, og sendte den uniformerte herren et trassig blikk bak den bustete, sorte luggen mens han smekket oppgitt med tungen.
”La nå småen få være i fred”, sa en høy, muskuløs mann som brått reiste seg. Peter hadde hørt stemmen hans et sted før, og da han så hvem den tilhørte, krympet han seg.
”Han har da ikke gjort noe galt, har han vel?” fortsatte borgermester Jonas, og nærmet seg det som så ut til å utvikle seg til en krangel borte ved pokerbordet der Peter satt.
Jo tettere opptil den begynnende diskusjonens sentrum herr Fraz kom, dess mer opptatt ble Peter med å studere bordbena, skoene til de andre i rommet, og ikke minst det uhyre interessante gulvteppet.
”Du som er borgermester, burde vite best av alle her at loven skal og vil opprettholdes. Med mindre han kan bevise at han er myndig, åker han rett ut”, sa vakten, først fast, men ettersom blikket til Jonas hardnet, mistet også autoriteten i stemmen hans grepet, og det siste bortimot mumlet han.
”Jeg kunne ikke ha sagt det bedre sjøl!” utbrøt Jonas lystig, og slo ut med armene, ”du skjønner, i lovens navn har jeg nemlig en avtale med vår venn her.” Han gjorde en håndbevegelse mot den mistenkelig unge pokerspilleren, som ikke så ut til å skjønne hva borgermesteren snakket om, noe som resulterte i at sistnevnte så seg nødt til å legge til: ”Men det veit du ikke sjøl ennå, naturligvis. Dette gjelder nemlig det nylige innbruddet på eiendommen din.”
Før vakten rakk å komme med flere innvendinger, hadde ungdommen sprettet opp, og lydig som en vakthund hengt hakk i hæl på Jonas der de ruslet av gårde, vekk fra forfjamselsen til både vakten, som bare hadde prøvd å gjøre jobben sin, og, heldigvis for Peter, resten av folkene i kasinoet. Nå som han hadde oppdaget hvilke konsekvenser det å bo på et lite sted kunne føre med seg, hadde han nemlig innsett at det bare var med knapp margin at Jonas ikke hadde gjenkjent ham, så han benyttet denne gylne anledningen til å smyge seg – i den grad den fyldige kroppen hans tillot, vel å merke – opp av stolen, bortover gulvet og mot utgangsdøren. Hvordan han nå skulle skaffe penger uten at det gikk utover hans gode ry og rykte, var for øyeblikket skjult for ham, men det fikk han ta for seg senere. Nå gjaldt det bare å komme seg vekk før noen fant ut at Tony Slickster slett ikke var Tony Slickster.
Ute i frisk luft igjen, skulle han til å puste lettet ut, men det rakk han ikke før han kjente en hånd på skulderen, så uventet at han gispet høylytt.
Som en tornado av fett virvlet han rundt, og stirret rett inn i de grønne, smale øynene til reven. Han smilte fortsatt like åleglatt.
”Mitt navn er Jølle Sirkelsneip, og jeg veit nøyaktig hvem du er. Neste gang skal du ikke greie å snike deg ut før jeg har spilt mot deg – med din virkelige identitet som innsats.” Ordene hans var klisne av olje, men likevel greide ikke Peter annet enn å nikke nervøst.
