Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefemte kapittel

Så denne California-drømmen min er ikke heeelt ny. Jeg har sikkert sagt det før, men noe av det jeg syns er morsomst med å vende tilbake til en nesten tjue år gammal tekst, er at jeg egentlig fortsatt skriver om de samme tinga. Langt bedre, selvfølgelig, men California har alltid hatt ei spesiell betydning for meg litterært, uten at det er noe jeg har vært særlig bevisst på.

For tidligere kapitler, kan du i kjent stil trykke på Aloha verden-knaggen.

De tre dagene før vi dro, foreløp uten særlig handling. Vimsete forsøk på å få hverandre til å tenke på noe annet enn California, California, California og sommerklær og solkrem og badetøy og strandvolleyball var igrunn det eneste som vi bedrev dagene med.

   Tobias hadde fått med søsteren min. Det var fortsatt rart å tenke sånn, at Tobias var sammen med søsteren min eller at søsteren min var sammen med Tobias, for den saks skyld. Allikevel virket det mest naturlig å si at Tobias var sammen med søsteren min for i motsetning til de fleste jeg kjente, kjente jeg en av kompisene mine bedre enn min egen søster. Jeg hadde kjent Tobias lenger enn Kylie også. Slå den, du! Å ha kjent en fyr du ble kjent med etter at du flyttet for noen måneder siden lenger enn sin egen søster. Men for meg var det altså sånn det var og det var igrunn fint lite jeg kunne få gjort med det.

   Endelig var avreisedatoen der og alle i huset var helt ville. Alle tenkte det samme for ingen av oss hadde vært på et så solrikt sted før så derfor var dette helt spesielt.

   Taxien stoppet utenfor huset og tutet litt. Alle så på hverandre, gliste og så gikk vi ut og presset oss sammen i baksetet og Sid fortalte hvor vi skulle. Så bar det i vei til flyplassen, da, og ingen sa et ord på veien, alle var altfor spent og selv om vi var musestille, visste alle hva de andre tenkte. 

   Neste gang taxien stoppet, var det utenfor flyplassen. Alle gikk ut og tok koffertene sine fram fra bagasjerommet og så gikk vi alle inn med store smil om munnen.

   Sid var den første som åpnet den. Munnen, altså. Selv om vi ikke var i nærheten av Kylie, Mario eller Giovanni nå, var det allikevel noen amerikanske ord som glapp ut av munnen hans, akkurat som den dagen i studio hvor jeg hadde sunget, bortsett fra at nå utbrøt han: ”Hell yeah, man.”

   Kanskje han var synsk og det var derfor han sa det. I allefall kom en veldig blid amerikaner mot oss nå med et smil som kunne lyst opp den svarteste natten.

   ”Hei, alle sammen! Weeee!” ropte Kylie og kom mot oss med en trillekoffert. Den så ut til å veie et tonn, minst, og dessuten var den så fullstappet at den så ut til å kunne sprekke når som helst.

   Kylie la merke til at jeg stirret på kofferten hennes og svarte: ”Du skjønner, jeg hater å ikke ha med meg nok klær når jeg er ute og reiser”. Hun dro en hårlokk vekk fra ansiktet og først nå la jeg merke til hvor rød hun var. Jeg bemerket det og Kylie forsikret oss om at det bare var fordi hun hadde løpt så fælt, hun var visst redd for ikke å rekke flyet. 

   ”Men herregud a’, jente, flyet går jo ikke før om en og en halv time!” sa Gabriel. 

   ”Ja, ja, jeg liker å ha god tid”, sa Kylie bare og det ubekymrede smilet hennes var på plass igjen.

   Vi stilte oss i kø for å legge koffertene våre på trillebåndet og deretter vandret vi rundt på flyplassen før vi steg om bord i flyet vårt og satte nesen i retning California.

   På flyet begynte jeg å synge. Enda hvor mye jeg hater synging, var det faktisk akkurat det jeg satte i å gjøre. Selvfølgelig var det en sang som passet perfekt, nærmere bestemt California Dreaming med The Mamas and the Papas. 

   Vi kjente at det ble varmere i flyet, til og med, etter hvert som vi nærmet oss og jeg var ikke den eneste som var nødt til å ta av meg genseren og bare sitte i t-skjorte. Det var klart det var sånne knotter i taket du kunne skru på som blåste kald luft, men skal jeg være ærlig, hjalp det ikke noe særlig.

   Etter at jeg hadde gått lei av å synge California Dreaming, tok min yndlingspopgruppe Beach Boys over med slageren California Girls. Deretter var det California av Phantom Planet som jeg sang på. Til slutt ble Tobias, som satt ved siden av meg, mektig lei av syngingen min og ba meg holde kjeft. Jeg gjorde det. I to sekunder. Så var det på’n igjen mens Tobias maste høylytt om å få bytte sete, men de andre bare lo av ham.

   Hjertet mitt dunket fortere da jeg hørte stemmen over høytalerne i flyet som meldte fra om at alle måtte spenne sikkerhetsbeltene fordi vi gikk inn for landing. Med historiens største glis (ok, da, litt overdrivelse, men smilet mitt var i allefall større enn Mona Lisas) spente jeg på meg sikkerhetsbeltet og så fikk jeg dotter i ørene, men jeg var bare glad til. Det betydde jo at vi gikk inn for landing!

   Med en gang flyet hadde stoppet, fikk Sid maur i rompa, virket det som. Han skulle opp og fram akkurat der og da, mens Gabriel, som satt ved siden av ham, sa til ham at han burde vente siden nå kom en stim av mennesker til å renne til utgangene og nærmest slåss om å komme først ut. Såklart smurte jo Gabriel tjukt på og fortalte videre om folk som var blitt kvalt av alle folkene som presset seg på. Dette fikk Sid til å grøsse og, enda viktigere, sitte stille.

   Da en del mennesker hadde gått av, begynte vi så smått å røre på oss også. I allefall tok vi av oss sikkerhetsbeltene og reiste oss.

   Da vi trådde inn i midtgangen, måtte jeg nesten klype meg selv i armen for å spørre meg selv om dette virkelig hendte, om jeg virkelig var i California nå, eller om det bare var en god og livaktig drøm. Men da jeg kjente pusten til Tobias i nakken, innså jeg det: Dette var virkelig! Jeg var i California! 

   Jeg strakte meg på tå for å nå bagasjen jeg hadde lagt over setene, men hvor enn mye jeg prøvde, nådde jeg den ikke. Jeg var rett og slett for lav. Det hele endte med at Tobias, som var rundt 10 centimeter høyere enn meg, måtte ta den ned med en latter og en bemerkning om at nå måtte jeg begynne å spise magiske bønnespirer som i det eventyret så jeg kunne vokse litt også.

   Alle sammen gikk mot utgangen med forventinger i massevis. Vi sa ikke så mye, men nok en gang var det som om vi var blitt tankelesere alle mann: Vi visste nøyaktig hva de andre tenkte, nemlig det samme som vi tenkte selv, så ord var unødvendig.

   ”Dægger’n!” sa Sid da vi kom ut og den varme luften slo imot oss, ”her var det varmt!” 

   ”Puh, ja!” istemte Kylie og viftet hånda si framfor ansiktet sitt som en vifte. Jeg bare nøt det og hadde igrunn ingenting å si. 

   Vi kom inn på flyplassen og tok imot koffertene våre. Deretter ringte vi til en taxi som kjørte oss til hotellet ganske straks.

   Da taxien stoppet og vi skyndte oss rundt for å lempe bagasjen ut, spurte plutselig Roger: ”Hvor er vi egentlig?” 

   ”Tulling! Vi er i California!” utbrøt jeg matt og slo meg på pannen. 

   ”Ja, da vet jo jeg og, det, men hvor hen i California?” spurte Roger. 

   ”Dust, California er California, det!” sa jeg og himlet med øynene, men de andre stirret dumt på meg. 

   ”Hva er det?” spurte jeg. 

   ”Hva mente du med ’California er California’?” spurte Sid. 

   ”Jo, jeg mente det jeg mente!” sa jeg og forstod ikke hvorfor ingen andre skjønte meg. 

   ”Og hva var det du mente?” spurte Tobias. 

   ”Vi er i California!” sa jeg oppgitt. 

   ”Ja, det har vi fått med oss vi også”, sa Tobias rolig. 

   ”Ja, så hva er problemet da?” spurte jeg irritert. 

   ”Det du sa med at California er California. California er inndelt i byer og steder og sånn, vet du”, sa Sid. 

   ”Næh, det er det jo ikke! California er jo en by!” sa jeg og lo og så rundt meg for å se om det var flere enn meg som hadde fattet hvor dum Sid var. 

   ”California er ikke en by”, sa Kylie. 

   ”Hva er det da, om jeg tør spørre?” spurte jeg eplekjekt og satte hendene i hoftene. 

   ”Det er en stat med 27,7 millioner innbyggere med Sacramento som hovedstad og en av statens største byer er Los Angeles og det er der vi befinner oss”.

   Jeg snudde på hodet for å se hvem som kom med det utfyllende svaret. Det var Gabriel. Han la merke til at flere og flere stirret på ham, men han satte bare opp en forbløffet mine og sa: ”Hva er det?”

   ”Los Angeles… Er det ikke her hvor Disneyland ligger?” spurte Tobias litt tankefullt og så ut i lufta. Før noen rakk å svare, fortsatte han: ”Dit må vi dra en gang. Jeg har alltid drømt om det som unge og når vi først er her i L.A. er jeg nødt til å komme meg til Disneyland!” 

   Vi tok med oss koffertene og gikk inn på hotellområdet. Deretter sjekket vi inn i resepsjonen og fikk nøklene til rommene for denne gangen skulle vi ikke dele rom alle sammen, men vi delte oss og skulle bo på to rom, fire på et rom og tre på et annet.

   Da vi stod i heisen og ventet på at den skulle frakte oss til 5. etasje, diskuterte vi hvem som skulle bo sammen. Vi ble til slutt enige om at Sid, Tobias, Kylie og jeg skulle dele et rom og Arne, Roger og Gabriel skulle dele et annet.

   Pling! kom det fra heisen idet den stanset i vår etasje. Alle gikk ut med kofferter og bager og det som var og så gikk vi bortover den ganske trange gangen. Til slutt kom vi fram til våre rom, som lå ved overfor hverandre, og så gikk vi inn, hver til vårt.

   ”Det er ganske morsomt, ikke sant?” sa Kylie da vi kom inn, ”to søstre og to brødre deler rom, nei så artig!”

   ”To søstre?” spurte Tobias og så på Kylie med et granskende blikk. Han hadde jo verken hørt at vi var adopterte begge to eller at vi til og med var søstre. 

   ”Eh, ja”, sa Kylie, klødde seg i nakken og så litt brydd ut, derfor tok jeg for meg å fortelle hele historien om hvordan vi fant det ut.

   Da jeg var ferdig, stod Tobias igjen med øyne som tinntallerkener. Han så ikke ut til å tro det han hadde hørt. 

   ”Å ja”, sa han til slutt og så begynte vi å bevege oss igjen, det vil si, ta av oss skoene, sette koffertene på rommene våre og sjekke ut hvor badet var. 

   ”Vi har den utsikten!” sa plutselig Sid som stod ute på verandaen. Jeg gikk ut til ham. Han lente seg over rekkverket og så utover. Solen holdt på å gå ned bak horisonten, så jeg, og det gjorde at den badet hele byen i et nydelig lys. 

   ”Er ikke vi de heldigste smurfene du noen gang har kjent?” spurte Sid og gliste fett. Jeg nikket og smilte, så utover rekkverket jeg også mens jeg lurte på hva det egentlig var med Sid og disse smurfegreiene. 

   ”Står dere her, dere da?” spurte Kylie som dukket opp bak oss. 

   ”Jepp. Denne utsikten er utrolig”, sa Sid. 

   ”Ja. Den er kjemperomantisk”, sa Kylie og stilte seg ved siden av meg. Jeg snudde meg mot henne for å se om det var et slags hint og Kylie holdt tommelen opp mot meg, nikket og smilte lurt. Jeg ignorerte henne og festet i stedet blikket på solnedgangen igjen. Den var virkelig vakker. Med et sideblikk bort på ansiktet til Sid som nå lå badet i det nærmest magiske lyset, tok det ikke lang tid å konstatere at han var akkurat det samme.  

   ”Kom inn, a’, det er ensomt her inne!” maste Tobias og dukket opp i døråpningen. 

   ”Nei, du kan heller komme ut, dette må du ikke gå glipp av”, sa Sid og Tobias ble litt nysgjerrig og lente seg over skulderen til Sid for å se. 

   ”Wow!” var det eneste han greide å utbryte før han fortet seg inn, hentet kameraet og foreviget dette perfekte øyeblikket. 

   Helt til da hadde jeg faktisk trodd at gutter ikke hadde øye for ting som var pene. Dette var annerledes. Både Tobias og Sid var like oppslukt av solnedgangen som det vi jentene var. Som det vi søstrene var.

   Plutselig sank solen ned bak havet, men fortsatt var det noen solstråler som sivet fram fra bak der. Allikevel tok det ikke lang tid før skumringen brøt fram og vi fire gikk inn igjen.

   ”Hva har vi her?” sa Sid og åpnet døra til minibaren mens han ramset opp for oss: ”Potetgull, cola i massevis, øl også, faktisk, peanøtter, frukt og cider. Hva mer kan man ønske seg?” 

   ”Sjokolade”, mumlet jeg, halvt til meg selv, men Sid hørte meg allikevel og sa: ”Jo, det er faktisk sjokolade her også. Her, ta imot!” og hev en til meg. Jeg ble litt overrasket, men fanget den i lufta og på en, to, tre så var den vekk. 

   Etter at vi hadde sittet i sofaen og pratet litt og sånn, fant vi ut at det var på tide å gå og legge seg. Guttene skulle tross alt tidlig opp neste morgen for å lansere albumet sitt.

   Det var to soverom med to senger hver. Guttene skulle dele rom og jentene skulle dele rom. Eller brødrene og søstrene om du vil.

   ”Du liker Sid, ikke sant?” spurte Kylie da vi var på plass i sengene våre. Jeg stirret på henne som om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva hun bablet om. 

   ”Hva får deg til å si det?” spurte jeg til slutt. 

    ”Jo, jeg har da sett deg og selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre så godt til søstre å være, må jeg innrømme at jeg tror det er noe med at vi har samme blod. Det er nesten som om jeg kan lese tankene dine. Du vet, jeg kan se på ansiktet ditt og kjenne igjen det uttrykket fordi jeg ofte blir seende sånn ut når jeg tenker på akkurat det samme.”

   Jeg kvapp til litt. Det var sånn jeg følte det med henne også. Av og til gjettet jeg faktisk hva hun tenkte på fordi jeg hadde ganske mange ansiktsuttrykk som var klin like hennes.

   ”Når Sid ser på deg eller smiler, får du et helt spesielt uttrykk i øynene”, fortsatte Kylie, ”nærmest som om de begynner å glitre, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke bare øynene dine, altså, men hele ansiktet ditt liksom lyser opp og jeg ser det på deg at du blir flere hakk gladere bare ved å være i samme rom som ham.” 

   Jeg stirret på Kylie før jeg spurte: ”Hvordan i alle dager har du funnet ut alt det?” 

   ”Som sagt, det er akkurat sånn jeg oppfører meg også, det har jeg blitt fortalt!” smilte Kylie. Jeg smilte jeg også, så fortsatte Kylie: ”Jeg tror vi er veldig like, jeg. Begge to har en forkjærlighet for punkete klær, for eksempel. Jeg skal vedde på at vi liker samme type bøker og filmer også. Hva synes du for eksempel om fantasy? Og parodier er jo noe av det morsomste du kan se på film!” 

   ”Ja!” istemte jeg. 

   ”Krigsfilmer er kjempefine”, sa begge to i kor, noe som førte til at begge to begynte å le. 

   ”Jeg tror jeg aldri har møtt noen som forstår meg når jeg sitter med tårer i øynene på en krigsfilm og tenker på hvor utrolig vakkert det er”, sa jeg. 

   ”Er det akkurat sånn du er også?” spurte Kylie og jeg nikket opprømt. 

   ”Wow, vi er virkelig like!” sa Kylie. 

   Kylie var stille en stund før hun gjentok: ”Du liker Sid, ikke sant?” Jeg skulle til å protestere, men Kylie kom meg i forkjøpet: ”Ærlig talt, du er jo på knærne etter ham, jo! Jeg ser det på deg så ikke prøv å nekte!” 

   ”Ok, ok!” lo jeg, ”ja, jeg liker Sid, jeg synes han er nydelig!” 

   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie triumferende. Deretter sa hun: ”Da kan vi jo trygt si at vi har lik guttesmak også, da! Faller for hver vår tvilling a’, gitt. Enda godt at det er to av dem så vi slipper å slåss om samme gutten!” Jeg lo da hun sa det. Etter det ønsket vi hverandre god natt og jeg lente meg tilbake på puta, trakk inn pusten godt en gang før jeg lot meg synke hen til drømmenes verden. 

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:

Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.

Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som Vannfall, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

Februar 2024

Opplevelser: Middag på Gandhi og kinotur med Vibeke. Middag på Rent mel og Mandy på Cinemateket med Hannah. Tacofest og brettspill i lånt leilighet. Middag på Nordvegan og Caligula på Det Norske Teatret med Kit. Skrivetreff med skrivevenner.

Innkjøp: Ingenting.

TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.

Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.

Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.

Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.