Siste pust

Jeg kommer ikke til å skrive noe om Nes før jeg får framkalt bildene jeg tok derfra. Ikke at jeg trur jeg kommer til å finne på så mye å skrive da heller... det var liksom så utrolig fint og deler av det ganske uvirkelig, faktisk. Jada, jeg veit jeg snakker om føkkings NÆS på Hedmark her, men klisjeen vil jo ha det til at man ikke alltid trenger å dra så langt for å oppleve fine ting. I mellomtida kan dere jo se på noen av bildene fra det viktorianske haveselskapet vårt.

Og nå er jeg atter i Bø, sjøl om det bare er for tre dager. På onsdag flytter jeg. I dag sa jeg for eksempel ha det til Kolbjørn. Og det er bare... ja, jeg veit jeg snakka nesten kvalmende mye om dette i fjor og, men det blir jo aldri Bø igjen. Jeg skal jo flytte sammen med en gjeng fra klassen min til høsten, men det er alle småtinga, liksom. Ekko på Breisås, å våkna hos Linda uten å huske åssen jeg havna der, Dickheads-jamming hos Unnveig, lok og latter i klasserommet, nattprat og -røyk med Kolbjørn, gamle Bø sentrum... det er akkurat nå det er akkurat sånn akkurat her. Ikke om et år, ikke i Oslo. Det er høsten 2010 og våren 2011 i Bø. Og sånn må det bare bli.

Samtidig har jo erfaring vist at om ting blir helt annerledes fra det jeg trudde det skulle bli, så kan det hende det blir fint likevel. Og jada, jeg gleder meg til høsten. Så lenge jeg husker på å leve i øyeblikket, så trur jeg at jeg kan - strengt tatt - få noen veldig fine dager framover. Og ja, jeg veit jeg bruker ordet "fint" utrolig mye, men det er liksom det... fineste... adjektivet jeg veit om. For meg er "fint" alt som er bra samla i ett ord.

Dere burde sjekke ut innlegget til Kolbjørn om Bø-vandring. Mange fine bilder fra et underlig, lite sted i Telemark.

Så skal jeg bare gå og pakke livet mitt ned i esker.

Livet, liksom

Hallo hallo, jeg er fortsatt på Nes og jeg har det så bra om dagen at hadde jeg vært meg sjøl for tida, hadde jeg forventa at noe drit skulle skje anytime soon, men det er jeg ikke, så jeg smiler naivt og bedøva rundt og trur at jeg aldri skal bli trist igjen. Men det er fint for meg, da.

Og nå mens Linda er på jobb og jeg kan puste ut litt - ei pause med fin musikk, chill form, glade tanker, sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet er ikke så gæli sjøl om det er pause fra fine ting - kan jeg benytte meg av min foreløpige fritid til å informere nysgjerrige sjeler om hva jeg skal gjøre fra høsten av:

INGEN VERDENS TING.

Neida, tulla. Håper jeg. For forhåpentligvis får jeg en jobb og jeg får skrevet dritmasse, så det blir nok noe. Kom ikke inn på Westerdals, noe jeg egentlig ikke forventa heller, fordi jeg leverte et elendig intervju og generelt sett oppførte meg som en retard mens jeg var der. Slo an usannsynlig dårlige anti-semittiske vitser og svarte omtrent "ææææææh jeg gjør liksom ikke sånne ting, jeg da...", "tja, sånt no kan ikke jeg noe særlig om, da" og "hm, jeg veit ikke? Pleier ikke å tenke så mye på sånt, jeg" på omtrent alt de spurte om uansett. Og nå som jeg ikke kom inn likevel, kan jeg jo bare disse dem litt uten å stå i fare for å la det veie negativt med tanke på søknaden, for når de åpner intervjugreiene med noe fellesopplegg for alle som har gått videre til intervju med å si noe lignende "i motsetning til landets skriveskoler, har vi en progressiv innstilling til dette med skriving, vi da", så... blir jeg skeptisk, liksom. Og de skrøyt av hvor markeds- og karriereretta de var, og sa at det ikke var så viktig med et godt språk som med en god idé, og at tekstene mine for all del var blant dem de likte best, men at det var "tydelig" at jeg ikke hadde noen "klar idé" med det jeg skreiv. Da jeg ikke kunne forklare symbolikken i mine egne tekster (jeg sa noe lignende "næææh... ække noe særlig med symbolikk i dem, vel?") syntes de det var veldig rart.

Westerdals, jeg har en ting å si til dere: LOL.

Jeg kommer til å trives kjempegodt i et vakkert kunsterkollektiv med mine fine Vibeke, Eirin, Linda og Unnveig uansett, og vi skal ikke ha noen planer og like å ikke ha det. Jeg er så optimistisk for øyeblikket at det gjør meg sinna og glad samtidig.

Og hey, for spesielt interesserte: her har dere to av opptaksprøvene mine.

Tjallabais. Håper Vibeke har tid til å talatutte med meg, for jeg trenger noen å sladre om livets store spørsmål med.

Næz

Jeg skulle til Bø. Endte opp i Hedmark.


Ja, ja. Sånn kan det gå, og sånn gikk det òg.

We're having new age fun with a vintage feel

Jeg savner Bø litt. Lier er utrolig ensomt.

Disse fine jentene flytter jeg sammen med til høsten. Og:

Tida går.

I går var jeg så glad og hyperaktiv at jeg var oppe i tjuesju og en halv time og la et lass med spontanplaner ut av det blå. Humøret fortsatte da jeg stod opp sju i dag morges, og vedvarte mens jeg sosa rundt i Drammen i mange-mange timer i dag, og så plutselig fikk jeg en telefon som i hovedsak sa at jeg burde begynne å tenke på framtida mi, og så blei jeg deppa igjen. Men planene jeg har framover nå, er så fine at jeg forhåpentligvis har kommet over på godsida igjen i morra. Sjøl om pappa er utrolig skuffa over at det sannsynligvis aldri blir noe av meg.

Når trollmor har lagt sine fem små troll

Nachspiel i Bø. Jeg elsker dette bildet.

Foto: Ingrid i (den forhenværende :( ) forfatterklassen.

Man er ikke hipster før man spiller ukulele

Du kan få lov til å se på dette som en slags videoblogg, hvis du vil.



Jeg blei faktisk flinkere etter at jeg var ferdig med å filme, altså. Og så lærte jeg en sang til. Og fordi det er litt vanskelig å høre fordi jeg strengt tatt ikke synger til - som har sin naturlige forklaring i det at jeg virkelig ikke kan synge overhodet - så er dette altså Use Somebody av Kings of Leon. Og sjøl om videoen er max loka, så er den liksom så fin med Unnveig og Linda som pusler rundt i bakgrunnen der. Og jeg er så mye styggere på film enn jeg er på bilder. Det er liksom, jeg ser et bilde av meg sjøl og tenker, "jeg ser OK ut", og så ser jeg meg sjøl på film og bare "EEEEWWW." Men okei.

Ukulele! Jeg vil ha en.

(Pssst...! The Dickheads har lagt ut to nye sanger nå.)

Falske motiva

(Jeg har alltid pleid å si at jeg ikke får til å høre på et band eller en artist utelukkende fordi de har bra tekster. Kombinasjonen gode tekster og gode melodier er så klart å foretrekke, men jeg velger helt klart gode melodier med dårlige tekster framfor dårlige melodier med gode tekster. Skal jeg bare høre på tekstene, kan jeg like så godt lese noe. Det jeg med dette prøver å si, er ikke at Happy Dagger har dårlige melodier. Det jeg prøver å si, er at de er at av de få banda som jeg hører på i første omgang på grunn av de gode tekstene deres. Jeg var ikke hundre prosent overbevist etter førsteplata deres, Songs of Shame, men så kom Bittarheden, og jeg falt litt. Kanskje bare fordi jeg syns det er enklere å legge merke til at tekstene er gode når de tross alt er på norsk. Når de er på engelsk, blir stemmen for meg ofte bare en del av instrumentene. Og dette blei en veldig lang parantes når det egentlig dreier seg om en sang som taler for seg.)



Eg he sodde og grubla i lange tia
på mitt skakkjøyrde liv og mine falske motiva
Bag kver einaste setning
eg prøve å skriva
e der alltid bagtanka og falske motiva

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Om eg bebreide meg sjøl, så blir eg bedre likt
Det fer deg te å tru at eg he gode sjølinnsikt
Men du forstende det vel nå?
Du he'kje någe å ta meg på
For alle syndan eg he gjort he eg allerede innrømt

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Og eg synge melankolske sanga om dei mørke tingan
Om Gud og om Satan, alkohol og om jenta
Men du sko bare ha visst
kanskje eg ikkje e så veldig trist
men at eg faktisk bare e ein store egoist

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Eg syns det hjelpe lidegrann å raba opp ein sang
Eg syns det hjelpe lidegrann å ta ei lida dram
for nå he det blitt et helvede å leva
så eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang
Ja, eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang