søndag 8. november 2009

Orker ikke finne tittel

Såh. Jeg har vært tøff i det siste. På torsdag, mener jeg å huske at det var, fortalte jeg ham at han har pene hender (OG DET HAR HAN). I går fortalte jeg resten. Altså at jeg har vært forelska i ham siden tredje uka etter at vi begynte her.

Han sa til meg at han likte meg kjempegodt, men bare som en venn.

Ironisk nok har jeg aldri vært så nær ham noen gang. Vi satt ute med armene rundt hverandre, med fletta fingre, og den andre handa mi brukte jeg til å stryke ham i nakken. Jeg begynte å grine noe helt forjævlig, og sa unnskyld for at jeg grein, og han sa at det ikke gjorde noe, og at alt kom til å gå bra, og så fikk jeg en skikkelig god klem. Per akkurat nå ser jeg ikke ut fordi jeg mer eller mindre har grini kontinuerlig siden.

Nå håper jeg bare ikke at det blir skikkelig, skikkelig kleint mellom oss (men det blir det jo). Vi skal jo faen meg regissere en romantisk komedie sammen. Skjebnens ironi, elns.

Innimellom skulle jeg ønske at han bare kunne ha vært skikkelig drittsekk i steden for ca. den snilleste og behageligste fyren jeg noen gang har møtt. Det hadde kanskje gjort ting litt enklere. Hadde han bare unngått meg i dag, for eksempel, og ikke insistert på at vennskapet vårt ikke skulle la seg affisere av det, hadde jeg jo sluppet å bli mint på ham hver eneste dag.

Note to self: ikke forelsk deg mer. Og aller minst i dine beste venner.

14 kommentarer:

  1. Wow, vel jeg syns du er kjempetøff og modig for jeg turte aldri å si noe da jeg var skikkelig forelska i en fyr i 2006 (selv om han må ha skjønt noe siden jeg lot ham lese Nanowrimo-historien min det året der jeg tilfeldigvis hadde to karakterer som var litt vel åpenbart basert på ham og ringte ham om å møtes bekymrende ofte og masse annet rimelig patetisk) og jeg håper det går bra med deg. Trøsteklem og gode vibrasjoner og jeg håper det går bedre og bedre med deg for hver dag og at du etter hvert greier å sette pris på å ha ham bare som venn, selv om jeg skjønner at det er vanskelig nå. Personlig er jeg så heldig (eller uheldig) at jeg forholdsvis sjelden forelsker meg, jo da jeg blir betatt av en masse oppdiktede figurer og ellers uoppnåelige skapninger (som Frank Wedekind som upraktisk nok døde for nesten 100 år siden), men det er ikke det samme, og siden jeg forelsker meg så sjelden selv så kan jeg ikke helt sette meg inn i din situasjon. Men jeg har en bestevenninne som har vært superforelska i samme person i over ett år nå og jeg veit at man ikke kan styre følelsene sine, uansett hvor praktisk det hadde vært å kunne. Dessuten er min erfaring at de man blir forelsket i gjerne typisk nok er en av dine gode venner så dessverre er jeg ikke sikker på om "note to self"-greia vil funke så bra.

    Anyway, så vet jeg ikke helt hva som er lurt å si, men jeg får samtidig skikkelig behov for å virke så trøstende som jeg kan for jeg vil veldig gjerne at folk skal ha det bra og det er ikke bare noe jeg sier.

    Om noe så kan jeg si at ting som regel ordner seg, selv om ting kan virke håpløst og du kan prøve å tenke på at du snart er forfatter for det vil jo være en flott oppmuntring vil jeg tro :)

    KLEM & G.I.D. & =) og <3

    SvarSlett
  2. hah, romantisk komedie. det var jo faktisk litt morsomt. og du høres litt ut som mamma!

    SvarSlett
  3. Huff, men det hjelper faktisk å lese litt på www.fmylife.com

    SvarSlett
  4. Æsj az, det er ganske ille. Jeg har vært i en lignende situasjon, men svaret jeg fikk var langt mer irriterende. Høhø - det er tydeligvis min metode, jeg blir bare sykt irritert på folk generelt. Sånn type "det var da som inn i helvete"-irritasjon. Også sturer jeg etterpå. Så det var ikke så originalt likevel.

    SvarSlett
  5. å. jeg er midt oppi sånt sjøl. det er jævlig. følelser blir bare kaos. sku ønske jeg kunne sagt no smart og trøstende, men jeg har liek ingenting fornuftig å komme med. så bare: kos <3

    SvarSlett
  6. Jeg fikk brevet ditt i dag, og koste meg med å lese det :)

    Huff, den er innmaru kjip :/ Skulle ønske vi bodde enda nærmere så kunne jeg kommet på døra di med banankake, og bøker som du kunne lånt av meg som kanskje ville fått deg til å føle deg litt bedre. Uannsett, jeg har litt ledig tid nå siden vi har to dager med nattskole, så da får du i allefall et trøstebrev i posten <3

    SvarSlett
  7. Du er mykje modigare enn meg. Eg trur eg aldri i mitt liv har innrømt at eg er forelska med mindre den andre parten har sagt noko om det først. Der har eg mykje igjen, men ein dag. Eg saknar forelskelse, sjølv om eg veit òg at det gjer så helsikens vondt av og til, men eg kjenne meg einsam utan nokon òg. -sukk-. Og, det høyrtes vakkert ut at dokke fletta hender og berre? Satan, det er så dumt, og eg er nok enig i at det kanskje hadde vore betre dersom vedkommande behandla deg som ein drittsekk rather å vere så snill og behagelig som du seier...

    SvarSlett
  8. Og som Lisa Cecilia seier så skulle eg ønske eg budde mykje nærmare deg. Så kunne vi saman sukka over kjærleikslivet vår med te, vasspipe og sjokolade. (og samtidig produsert svulstige kjærleiksdikt:p)

    *klemme*

    SvarSlett
  9. Først av alt: tusen takk, dere! <3 Dere trur det kanskje ikke sjøl, men det hjelper faktisk å lese at dere bryr dere. Og jeg har det faktisk bedre allerede, nå som det har sunket litt inn. Vil ikke si jeg har det direkte bra, men... bedre lell, liksom.

    SvarSlett
  10. Ting ordnar seg, eller, ting blir bedre, med tida. Eg har funne ut, for min eigen del at det er litt fint å la dne psykiske tida stoppe litt. Vere litt.. stilleståande, og berre.. prøve å leve livet som normalt, sjølv om det ikkje er mulig, eigentlig. Men ey, det er lov å prøve? Dessutan var du mykje modigare enn det eg nokon gong har vore når det gjeld slikt, og du fekk jo, kindof, eit betre utfall enn ein del andre; fletta hender, og vil framleis vere like gode vener. Fordi sjøvl om det sug midt opp i der, at han er som han er, og at dei kjenslene du har ikkje kjem til å gå over right away, så har du han. Du har han, som ven, som ein av dine bestevener. Og det, det er noko, dèt òg.

    Æsj, eg kjenner eg hatar meg sjølv litt no, for måten eg snakkar på; super optimistisk og nærmast kynisk, men jau? Det vil noko jamne seg ut, med tida. Det trur eg. Og eg er her, ogog, ja <33

    SvarSlett
  11. Nei, herregud, Astrid, du virker ikke kynisk i det hele tatt. Tvert imot gjorde det veldig godt å lese kommentaren din. No shit <3

    SvarSlett
  12. Uff, går det bra med deg? Eg kjenner til sitasjonen - men eg trur det kan gå veldig, veldig bra. Om du leste forrige blogginnlegget mitt så nemnde eg min beste venn, Gøran, sin nye logginteresse? Vel - for eit halvt år sidan(på fredag, faktisk), var eg i akkurat samme situasjonen som deg - med Gøran. Og vi er fortsatt bestevenner, enda betre enn det vi var før. Det kan gå bra, faktisk. Det gjer jævlig vondt i byrjinga(eg grein meg sjølv til søvn kvar kveld i nesten to mnd, og eg grein kvar gong eg hadde sett han eller snakka med han, noko som var ofte ettersom han ville høyre korleis det gjekk med meg) - no kan det hende eg er litt meir sippete enn deg, men eg trur, og håper at det vil gå bra med dykk. Lukke til, og bli fort glad igjen <3

    SvarSlett
  13. Veit du, søstera mi sa òg noe om at hu hadde trua på at vennskapet vårt kom til å komme styrka ut av det. Det er dét håpet jeg klynger meg til, da, for etter å ha trudd at jeg følte meg tom og likeglad i hele dag, kom jeg fram til at jeg egentlig bare er sykt trist. Så. Tusen takk for orda dine.

    SvarSlett