Januar 2019

Opplevelser: Hundepass. Kinotur med Vibeke og Jørgen.

TV-serie: Okei, jeg gjør tydeligvis ikke annet enn å se på TV-serier. Denne måneden har jeg sett Sharp Objects, Maniac, Deadwood (som jeg riktignok ga opp etter episode seks eller deromkring – sorry, jeg veit det er verdens beste westernserie og alt det der, jeg klarte bare ikke å komme inn i det), og nå i det siste Bates Motel.

Okei dere, Maniac. Dere veit de gangene det dukker opp noe som på merkelig vis virker som å være lagd spesifikt med deg i tankene? Jeg hadde den opplevelsen med Maniac; som om noen hadde kikka inn i hjernen min og plukka ut alle de tinga jeg elsker og satt det sammen til én greie. Det skal innrømmes at jeg likte Maniac aller best på starten – de beste episodene syns jeg nok var episode to og tre – men altså, det er lenge siden jeg har kost meg så mye med en serie. Den litt skakke Wes Anderson-aktige humoren er trist og morsom om hverandre, men der Wes Anderson later til å være inspirert av seksti- og søttitallet, ser Maniac ut til å være inspirert av åtti- og nittitallet. Sjølve historien er lagt til ei nær framtid, men det er den type framtid som litt corny åttitallsfilmer så for seg – tenk Tilbake til fremtiden 2 og denslags. Maniac blander sammen framtidparanoia og mindfuck á lá Black Mirror med en Dirk Gently-aktig tilnærming og en dæsj Her. Jeg elsker det kitchy utseendet på teknologien, alle elementene som ikke burde gå sammen, men som viser seg å fungere helt perfekt, og det faktum at det på ingen måte er realistisk, at alt er såpass overdrevet at man skjønner at det ikke er sånn det kommer til å bli om noen få år under noen omstendigheter, men at man likevel trur på det fullt og helt. Og det er det som er magien med god historiefortelling, er det ikke? At man kan få mottakeren til å tru på det uansett hvor absurd det er? Denne framtidsvisjonen er så full av åpenbare anakronismer at det er en sann fryd. Det handler om to individer som melder seg frivillig til å teste ut en ny type anti-depressiva, og dette er introduksjonvideoen som det Big Pharma-aktige selskapet viser de menneskelige forsøkskaninene når de først kommer til laboratoriet deres:



Dette klippet viser dessverre ikke videoen i sin helhet, men like fullt: JEG ELSKER DETTE SÅ UTROLIG MYE.

JEG MENER



Okeida, dere skal få en vanlig trailer òg. Men estetikken i denne serien er så inderlig år 2020 sett fra perspektivet til 1985 at jeg blir varm til langt inn i hjerterota.




Spill: Jeg har faktisk fått spilt en del denne måneden òg. Jeg elsker at Tomb Raider 3 faktisk er like bra nå som da jeg spilte det på nittitallet. Det irritererer meg dog at det fins flere måter å gjennomføre de ulike bretta på. Dette er sikkert et litt uvanlig irritasjonsmoment, men jeg blir litt besatt når jeg spiller, jeg vil liksom oppleve alt som oppleves kan, og det er faktisk ikke mulig fordi at ved å velge én måte velger man bort en annen. Jeg trur ikke noen andre enn meg ville sett på dette som et problem, men så er jeg ikke helt normal heller, da. Jo, og så er det faktisk et latterlig vanskelig spill. Men det tåler jeg. Jo, og jeg er på Stillehavsøyene nå, for dere som bryr dere. Jeg har fullført både India og London, og nå som jeg faktisk forstår hva de sier i cut scenes'ene (!) kan jeg meddele at Sophia Lee er et veldig mye ondere menneske enn jeg klarte å skjønne da jeg var åtte.

Film: The Ballad of Buster Scruggs, Mountain, Life, Summer of 84 og Cielo (takk, Cinemateket!).



Bok: Jeg har fullført Hundene i Tessaloniki og har så vidt begynt på Baby Jane av Sofi Oksanen. Jeg kommer sikkert til å snakke mer om den når jeg har kommet lenger i den.

Musikk: Som alle andre i verden syns jeg stemmen til Susanne Sundfør er helt fantastisk, men i motsetning til alle andre i verden har jeg generelt syntes at musikken hennes er litt... kjedelig? Men så er det en sang hun har som jeg har hørt noen få ganger før her og der og som jeg faktisk liker skikkelig godt, og nå har jeg funnet ut hvilken det er! Jeg følger ikke så godt med på når sanger faktisk kommer ut og sånn, så det at denne sangen faktisk er fire år gammal får ikke hjelpe. Den er ny i hodet mitt. Og der har den gått på repeat i det siste. Noen i kommentarfeltet dens på YouTube påstår at dette er som om ABBA skulle møtt Depeche Mode, og jeg er ikke uenig.

Dialogskriving

Mye jobb og lite annet. Det er ikke bare det at jeg ikke får tid til det å faktisk blogge, men når livet mitt bare er fylt med jobbing, fins det heller ikke noe å blogge om. Jeg er i en kjip situasjon nå der jeg jobber mye, men har dårlig råd, av grunner jeg egentlig ikke har lyst til å dele med gud og hvermannsen, men jeg håper det kan bli bedre snart.

Deler et par tekstutdrag fra to forskjellige steder i Døden og gleden med dere. Bare sånn at dere ikke glemmer at jeg fortsatt er i live. Og om jeg får si det sjøl: jeg syns helt ærlig at en del av dialogscenene jeg har skrevet mellom Kristian og Ylva faktisk er skikkelig bra. Jeg mener, da jeg først skreiv inn Ylva som en karakter i prosjektet mitt, hadde jeg egentlig tenkt at hun skulle være ganske kjedelig, noen Kristian kunne henge med etter at han begynte på videregående bare for at han skulle ha en slags reservevenn når han ikke hadde noen andre, men så har hun vokst til å bli langt mer enn som så. Jeg veit ikke helt, jeg syns bare det er skikkelig gøy når karakterer nærmest begynner å leve sitt eget liv. Nå er Kristian og Ylva-scenene noe av det jeg liker aller best å skrive.



Ylva og jeg hadde to timer fri midt på dagen, det var sånn hver fredag, og verken hun eller jeg bodde nærme nok skolen til at det lønte seg å dra hjem til en av oss i løpet av de to timene, men hvis hun kjørte istedenfor å ta bussen hendte det at vi dro inn til byen og kjøpte slush eller kaffe, det skulle vise seg å avhenge av årstida, men inntil videre var det slush-vær, og jeg hadde slush med blåbærsmak og hun hadde slush med colasmak den dagen, vi satt inni bilen hennes på en parkeringsplass med vinduene åpne og spiste, jeg geipa til meg sjøl i sladrespeilet, tunga mi var blå.
   ”Andreas fortalte at Tobias og de andre har starta nytt band”, sa hun plutselig.
   Jeg trakk på skuldrene, så ikke på henne. ”Visste ikke at dere fortsatt holdt på.”
   ”Vi gjør ikke det”, sa hun, ”men det hender jo vi snakker sammen likevel.”
   ”Hvorfor er ikke han med i bandet, egentlig”, sa jeg.
   ”Fordi det blei stress for han å drive og reise inn til Oslo hele tida, særlig nå som han har fått seg fast jobb og sånn”, sa hun.
   ”Fast jobb?”
   ”Ja, i barnehagen jeg gikk i da jeg var liten”, sa hun.
   Jeg lo kort. ”Barnehage, faktisk.”
   ”Ja?” I sidesynet mitt så jeg at hun så på meg, ”han har jo bare ett år igjen før han er ferdig utdanna førskolelærer.”
   ”Jeg klarer bare ikke å forstå at han faktisk frivillig har lyst til å være barnehageonkel fram til han blir liksom søtti”, sa jeg, jeg rørte sugerøret mitt rundt i slushen, den var nesten bare vann nå.
   ”Det er jo ikke alle som har ambisjoner om å bli verdensberømte poeter og rockestjerner. Og det heter førskolelærer, ikke barnehageonkel”, sa hun.
   ”Jeg bare… han kaster bort talentet sitt”, sa jeg.
   ”Det gjør han vel ikke”, sa Ylva, ”har du i det hele tatt snakka med ham? Han er dritflink med mennesker. Enda flinkere med mennesker enn han er med trommer.”
   ”I rest my case”, sa jeg, Ylva lo kort, eller kanskje hun til og med fnyste.
   Jeg løfta lokket av slushen min, satte begeret for leppene, lente hodet bakover og drakk den siste resten.
   ”Det er ganske bra, da”, sa Ylva, ”det nye greiene deres.”
   ”Jeg syns det er ganske dårlig”, sa jeg, jeg hadde ikke hørt det.
   ”Å ja, det glemte jeg”, Ylva plasserte det tomme plastbegeret sitt i koppholderen, ”du hører jo plutselig ikke på musikk som ikke inneholder minst to synthesizere lenger.”
   ”Ha-ha. Jeg har jo hørt masse på synthpop og new wave siden jeg var liten, da”, sa jeg.
   ”Jasså, har du det, nå?” Hun så på meg, ”sånn som de der My Bloody Valentine? Nå er ikke jeg noen musikkekspert, altså, men jeg har ikke lagt merke til så sinnssykt mye synth der.”
   ”Skjer med at du er aggressiv i dag, ’a?” sa jeg, ”de er jo ikke det eneste bandet jeg noen gang har hørt på, liksom. The Cure, da, for eksempel. Jeg har vært forelska i Robert Smith og stemmen hans siden jeg var tretten.”
   Ylva satte nøkkelen i tenninga, motoren starta opp med et svakt dur.
   ”Det er bare det at sånn som med Sondre, da”, sa hun, hun greip fast i hodestøtta på setet mitt og vridde hele overkroppen mens hun rygga, ”altså, da du holdt på med han så var du liksom plutselig sykt pønk og politisk engasjert og så skulle du plutselig drive og banne masse, men det hørtes alltid sykt kunstig ut. Og nå er du liksom plutselig synth-nerd. Du forandrer jo personlighet, stil og smak ut fra hvem du er forelska i.”
   ”Jeg er ikke forelska i Markus”, sa jeg.
   ”Jeg veit nesten ikke hvem du er engang uten en eller annen utenforstående dude som kan bekrefte deg”, sa hun, hun satt framoverlent og kjørte, begge henda på rattet, øya klistra på veien, som om hun hadde kjørt opp i går.
   Jeg åpna hanskerommet hennes, bladde gjennom de brente CD’ene som lå der inne.
   ”Du har faktisk skikkelig dårlig musikksmak”, sa jeg, Ylva sa ikke noe.

---

   ”Stakkars folk, jeg veit jo åssen det er å jobbe på gruppe med deg”, sa Ylva da jeg fortalte henne om prosjektet vårt i en midttime.
   ”Dette blir annerledes. Dette er musikk, ikke gruppepresentasjon i religion”, sa jeg.
   Ylva lo. ”Du blei vel så godt som kasta ut av bandet ditt, gjorde du ikke?”
   ”Jeg er sikker på at det var et par skuespillere som ikke likte så godt å jobbe sammen med Stanley Kubrick heller, men når de bare holdt kjeft og gjorde som de fikk beskjed om, blei det faen meg bra film til slutt, ass”, sa jeg, rakte henne lommelerka, hun rista på hodet.
   ”Herregud, vær litt mer diskret, da, ikke vift rundt med den der her ute”, sa hun, ”og så skal jeg prøve å overse det faktum at du nettopp sammenligna deg sjøl med Stanley Kubrick.”
   Jeg lo. ”De der folka på gruppa mi vil jobbe med meg fordi de er fans av Overbalance. Jeg har sett både Thuy og Erlend med Overbalance-t-skjorte før, de er bare glade de får denne muligheten. De skjønner at sluttresultatet blir bra så lenge jeg får bestemme alt, de er ikke som hun der fitta fra franskklassen din.”
   ”Jaspreet?” Ylva lo, ”hun har lyst til å bli Norges første kvinnelige president.”
   Jeg flirte. ”Hun har fått med seg at det er statsminister vi har i Norge, ikke sant?”
   Ylva smilte. ”Bare ikke la henne se at du har med deg vodka i innerlomma. Hun der kommer ikke til å nøle med å si ifra til en lærer.” 
   ”Det er rom, ikke vodka”, sa jeg.
   På den andre sida av skolegården stod gymlæreren vår og røyka sammen med en av naturfagslærerne. Ylva fulgte blikket mitt, lo.
   ”Hvor ironisk er det ikke at gymlæreren røyker”, sa hun.
   ”Jeg har fått et skriv om at jeg må dukke opp oftere i gymtimene, ellers kan det hende jeg ikke får karakter”, sa jeg.
   ”Ja, du slutta liksom helt å være der etter at han begynte å mase om veksthormoner og sånt i fjor, du”, sa hun, ”jeg skjønner deg for så vidt godt. På ungdomsskolen var det en gymlærer som var overbevist om at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Det var sykt ubehagelig for meg å være i timene hennes.”
   Gymlæreren fikk øyekontakt med meg fra den andre sida av skolegården, han nikka og smilte svakt.
   ”Jeg hater gym så sinnssykt jævla mye”, sa jeg, Ylva lo.
   ”Du får ta deg en klunk med rom før gymtimene, da, så kanskje det blir litt morsommere”, sa hun.

Én film og tre TV-serier

Det er vel egentlig ikke noe vits i å holde dette hemmelig for dere: jeg har søkt på Den norske filmskolen igjen. Som noen av dere kanskje veit, har jeg søkt der to ganger tidligere og kommet til intervju begge gangene, men ikke kommet inn. Kjedelig å snuble på målstreken, men sånn er det jo bare noen ganger. Jeg trur problemet rett og slett er personligheten min. Jeg er veldig introvert av meg, og en typisk person som jobber i film- og mediabransjen er alt annet enn introvert; de er sosiale, gode på å bygge nettverk, gode på å snakke, i det hele tatt alt som jeg ikke er. Man kan skrive mye om hvor synd det er at introverte blir valgt bort i jobbsammenhenger, og mye bra har allerede blitt sagt om saken, men det forandrer ikke så mye reint praktisk; vi sliter fortsatt med å gjøre gode intervjuer. Jeg har jo ikke forandra personlighet på de fire åra det har gått siden sist gang jeg søkte, men jeg er møkk lei av jobben min og livssituasjonen min som den er for øyeblikket, og jeg har hatt skikkelig lyst til å skrive filmmanus i sikkert femten år, så hvorfor ikke. Det verste som kan skje er at jeg ikke kommer inn, men fortsatt sitter igjen med noen sider potensielt verdifull tekst jeg blei nødt til å produsere som en del av opptaksprøvene.

Og noe av denne teksten har jeg lyst til å dele på bloggen min i dag. Det er aldri en dum idé å snakke om filmer og TV-serier jeg liker i håp om at noen av dere kanskje tar det til etterretning, så værsågod:



Jeg husker ikke nøyaktig når det var jeg så Lost In Translation for første gang, jeg trur det var ganske kort tid etter at den hadde kommet og jeg var omtrent i midten av tenåra, men det jeg husker veldig godt, er at den fikk meg til å tenke at jeg helt spesifikt ville skrive filmmanus. Skriving hadde hele livet mitt vært den hobbyen som aldri gikk over, og jeg trur jeg hadde tenkt ei stund allerede at jeg ville jobbe med film, men dette blei en aha-opplevelse for meg, jeg oppdaga plutselig at det å jobbe med film og det å skrive kunne kombineres, jeg tenkte at det er dette jeg vil skrive, dette er nøyaktig i den retninga jeg vil dirigere de kreative kreftene mine, for å si det litt melodramatisk. Jeg elska at det som blei sagt var like viktig som det som ikke blei sagt, jeg elska hvor dempa og subtile de filmatiske virkemidlene var, og jeg elska at film også kunne være dette; at dialogen og mangelen på dialog kunne være det som driver filmen framover. Lost In Translation var et av mine første møter med filmer der den ytre handlinga ikke er det viktigste, og på sett og vis representerte denne filmen for meg et krysningspunkt mellom litteratur og film, dette var en slags poesi som var løfta ut av bokpermene og spilt ut på et sett. At film var en kombinasjon av flere kreative uttrykksformer visste jeg jo, men plutselig stod det veldig klart for meg hvor utrolig bra det kan gjøres om det skrevne får lov å være like viktig som det visuelle.




I egen skriving er det antakelig hvordan forhold utvikler seg mellom mennesker over tid som interesserer meg mest, og en TV-serie jeg nesten alltid nevner når noen spør meg hva jeg har lyst til å skrive, er Six Feet Under. For meg er Six Feet Under så nærme man kan komme den perfekte TV-serien. Med åra har jeg blitt mindre og mindre opptatt av plott, noe som tidvis har frustrert skrivelærere jeg har hatt opp gjennom, og nå skal jeg ikke påstå at jeg skriver like godt som Alan Ball, men Six Feet Under er et av de beste eksemplene jeg veit om på at plott på ingen måte trenger å være hoveddrivkraften i et godt drama. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at Six Feet Under mangler plott; det er vel heller det at serien ikke har ett plott, men flere plott som hele tida forandrer seg etter hvert som tida går. Jeg får ofte tilbakemeldinger som går på at prosjekter jeg skriver på spriker i for mange retninger, noe de helt sikkert også gjør, men likevel: Six Feet Under beviser at det fint kan sprike i mange retninger uten at det nødvendigvis trenger å være et problem, og ikke bare det: det at det spriker i mange retninger, er en av de store styrkene ved serien. Det er ikke så mye det at Six Feet Under handler om ting som skjer, som at det utforsker temaer. Og nettopp denne tilnærmingsmetoden til et skriveprosjekt er det jeg hele tida prøver å strekke meg mot: at handlinga heller går ut på å utforske temaer enn at ting skjer. Alle de tinga jeg prøver å få til i egen skriving er gjort riktig i Six Feet Under, og på den måten har Six Feet Under blitt et slags forbilde for det jeg skriver.

 


I samme åndedrag som jeg snakker om Six Feet Under, nevner jeg også ofte The Affair, og det er mye av samme grunn. Begge disse seriene tar utgangspunkt i en enkelthendelse som ødelegger en status quo, og deretter får vi seerne følge ettervirkningene av denne hendelsen etter hvert som dønningene brer seg. I The Affair er gode karakterer viktigere enn en spenningsfylt handling, og sånn sett representerer også denne serien et slags motto som jeg gjerne bruker i egen skriving: at har du interessante og velskrevne karakterer, har du egentlig alt du trenger, da går nesten skrivinga av seg sjøl.

 


Det føles nesten overflødig å nevne Skam, bare fordi så mye allerede har blitt sagt. Formatet er innovativt, det naturlige mangfoldet blant karakterene er prisverdig, temaene serien tar opp er aktuelle og nyanserte, men for min egen del var det et mer udefinerbart aspekt som fenga mest. Serien gikk inn på meg på en måte det er utrolig lenge siden noe som helst har gått inn på meg, jeg trur jeg må tilbake til tenåra før jeg kan finne noe tilsvarende. Jeg levde meg inn i liva til de fiktive ungdommene på en måte som kom fullstendig uforberedt på. Jeg hadde vel fram til da egentlig bare konkludert med at grunnen til at filmer, serier og bøker ikke hadde den samme effekten på meg lenger, var at jeg hadde blitt voksen; jeg hadde lært meg å gjennomskue virkemidlene, i tillegg til at hjernen min hadde blitt modnere og dermed mindre hormonell og påvirkelig fra impulser utenfra. Jeg hadde fram til Skam trudd at de intense berg-og-dal-banefølelsene jeg hadde opplevd forholdsvis hyppig som tenåring, var forbeholdt nettopp den perioden av livet mitt. Og så kom altså Skam og sendte meg ut på en nostalgisk og emosjonell heisatur jeg aldri hadde kunnet se for meg på forhånd. For ordens skyld: det føltes ikke nostalgisk fordi det kjentes som å gjenoppleve sin egen ungdomstid – ungdomstida til Skam-karakterene er faktisk temmelig radikalt forksjellig fra hvordan min egen ungdomstid var –  men nostalgisk fordi jeg fikk gjenoppleve den samme gnistrende begeistringa for noe som jeg ikke hadde opplevd på kanskje ti år, ei begeistring jeg hadde trudd jeg aldri skulle få oppleve igjen. Denne begeistringa kan kanskje beskrives som en seerglede, men også som en slags skaperglede: en entusiasme som bare kan vekkes i meg når jeg er mottaker av godt formidla kunst, og som videre manifesteres som en inspirasjon til å skape noe eget. Å se og oppleve hvor bra noe kan gjøres, er rett og slett den største inspirasjonskilden jeg veit om. Jeg begynte faktisk å skrive på et nytt romanprosjekt etter å ha blitt oppslukt av Skam, et prosjekt jeg fortsatt jobber med og som i skrivende stund har nesten seks hundre sider, men det var kanskje en digresjon. Skam minte meg på gleden jeg føler når jeg skriver og skaper, kanskje fordi det er skapt av folk som føler den samme lidenskapen som jeg tydeligvis fortsatt er i stand til å føle, og det er rett og slett herlig smittsomt.

... jula er vel ikke helt over ennå, vel?

Det er jo noen som sier at den varer til 13. januar, så jeg satser på at det er innafor å skrive om julegavene jeg fikk to uker etter at jeg fikk dem. Ting har vært temmelig hektisk de siste månedene av flere grunner, og jeg håper det kommer til å roe seg litt nå framover. Jeg har liksom ikke følt meg som et menneske i det siste.

Gaver, dere!

Og apropos gaver: det er altså så sinnssykt vanskelig å ta dugelige bilder på denne tida av året. Jeg kan bedre enn dette, altså, jeg lover. Bare sånn at dere veit det.

Jeg fikk saker og ting til kjøkkenet, inkludert masse Mummi-greier, som jeg alltid setter pris på. Syns uansett det er veldig greit å få kjøkkenting, fordi det er ting jeg virkelig trenger, men som både kan være kjedelig og vanskelig å huske på å kjøpe sjøl. Veldig fint å kunne få sånt av slektninger som i utgangspunktet kanskje ikke helt veit hva de skal kjøpe.

Jeg mener, disse tinga er jo faktisk fine i tillegg til å være praktiske, inkludert den ildfaste forma. Jeg trudde liksom ikke det helt var mulig å finne ei estetisk tiltalende ildfast form, men jaggu gikk det an, gitt.

Jeg fikk klær:

Det syns ikke så godt på bildet, men genseren glitrer! Jeg trur de fleste som leser denne bloggen har fått med seg at jeg er over gjennomsnittet glad i glitter.

Jeg fikk gøye ting:

I tilfelle det ikke skulle være så lett å skjønne: det øverste er et kjøleskapspoesisett med ord fra en av yndlingspodcastene mine. Det nest øverste er en pin, og det femte bildet viser to noveller av henholdsvis Charles Dickens og Selma Lagerlöf i hendig format, pluss en utgave av britiske Granta.

I tillegg fikk jeg penger, Flax-lodd og ei plate som jeg har fra før, men som jeg satser på å få bytta.

Og dere, jeg føler jeg har så lite å si om dagen. Så lite av det jeg opplever føles liksom relevant å dele med andre. Jeg veit ikke helt, jeg. Hva er dere vil lese om, egentlig? Hvis dere vil fortsette å lese?

Parantesåret 2018

Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart.

Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.

Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Polen og Sverige.

Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt?

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunter skikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.











Hva ønska du deg? Og fikk?
En katte- og skriveferie.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.

Hvilken var de beste filmen du så?
120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earth fra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.

Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.

Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.